Vedlegg til Digitalt opplæringsverktøy for fysiske teknikker i håndtering av aggresjon (MAP i 3D) for SIFER Nord
Fil: politiets-bruk-av-maktmidler.pdf
Vedlegg til anbudet Digitalt opplæringsverktøy for fysiske teknikker i håndtering av aggresjon (MAP i 3D) for SIFER Nord fra SYKEHUSINNKJØP HF.
Rapport
Politiets bruk
av maktmidler
Rapport fra ekspertutvalget som ble oppnevnt av Justis- og
beredskapsdepartementet 15. februar 2022 (Maktmiddelutvalget)
Publisert 7. november 2022
Til Justis- og
beredskapsdepartementet
15. februar 2022 oppnevnte Justis- og beredskapsdepartementet et ekspertutvalg
som skulle vurdere politiets bruk av maktmidler. Utvalget legger med dette frem
sin rapport.
Oslo, 7. november 2022.
[navn skjult] (leder)
[navn skjult], Brede Aasen, [navn skjult], [navn skjult],
[navn skjult], Jahn Erik Solheim, [navn skjult].
Torgrim Solberg, [navn skjult]
side 1 Politiets bruk av maktmidler
Innhold
1 Sammendrag 8
2 Bakgrunnen for utvalget, sammensetning, mandat og arbeidsmetoder 15
2.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning 15
2.2 Mandatet 15
2.3 Utvalgets tolkning av mandatet 16
2.4 Utvalgets arbeidsmetoder 19
3 Den videre fremstillingen 24
4 Gjeldende rett 25
4.1 Innledning 25
4.2 Når kan politiet bruke maktmidlene? 25
4.2.1 Grunnloven og menneskerettighetene 25
4.2.2 Politiloven 27
4.2.3 Nødverge etter straffeloven 29
4.2.4 Politiinstruksen 30
4.2.5 Våpeninstruksen 31
4.2.6 Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet 32
4.2.7 Instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet 33
4.2.8 Instruks for bruk av politiets arrester (arrestinstruksen) 35
4.2.9 Rundskriv om halsgrep og mageleie mv. 36
4.2.10 Instruks om tvangsmessig stansing av kjøretøy 37
4.3 Tilgang til maktmidler og bevæpning 37
4.3.1 Politiloven 37
4.3.2 Våpeninstruksen 38
4.3.3 Instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet 39
4.3.4 Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet 40
4.3.5 Rundskriv med retningslinjer om bevæpning for et begrenset
tidsrom 40
4.4 Bruk av makt mot barn 41
4.4.1 Innledning 41
4.4.2 Grunnloven og barnekonvensjonen mv. 41
4.4.3 Politiloven 44
4.4.4 Instruks for bruk av politiets arrester (arrestinstruksen) 44
4.5 Bruk av makt mot sårbare grupper 45
4.5.1 Grunnloven, menneskerettighetene mv. 45
4.5.2 Politiloven mv. 47
4.6 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk 48
4.7 Utvalgets vurdering 49
side 2 Politiets bruk av maktmidler
5 Gjeldende praksis 51
5.1 Overordnet om politiet 51
5.2 Politiets 10 grunnprinsipper 51
5.3 Maktpyramiden 53
5.4 Politiets forebyggende arbeid 56
5.5 Nærpolitireformen og de seks prioriterte funksjonene 57
5.5.1 Kort om nærpolitireformen 57
5.5.2 De seks prioriterte funksjonene 58
5.5.3 Evalueringen av nærpolitireformen 60
5.6 Politiets utdanning og trening av innsatspersonell 61
5.7 Erfaringslæring i politiet 64
5.7.1 Innledning 64
5.7.2 Generelt om erfaringslæring og kompetansebyggende arbeid 64
5.7.3 Læring fra hendelser etterforsket av Spesialenheten for
politisaker 65
5.8 Elektrosjokkvåpen 66
5.9 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk 67
5.9.1 Rapportering av bruk av skytevåpen 67
5.9.2 Rapportering av bruk av andre maktmidler 67
5.10 Bruk av makt mot barn 68
5.10.1 Innledning 68
5.10.2 Barnefaglig veileder fra politiets utlendingsenhet 68
5.10.3 Nasjonale retningslinjer for politiets møte med barn 69
5.11 Bruk av makt mot sårbare grupper 69
5.12 Utvalgets vurdering 71
6 NOU 2017:9 Politi og bevæpning 73
6.1 Utredningen i korte trekk 73
6.2 Utvalgets vurdering 76
7 Nytt kunnskapsgrunnlag 78
7.1 Innledning 78
7.2 Statistikk om politiets maktmiddelbruk 78
7.2.1 Statistikk om bruk av skytevåpen 78
7.2.2 Statistikk om bruk av andre maktmidler 82
7.2.3 Utvalgets vurdering 83
7.3 Perioder med bevæpning fra 2017 til 2022 84
7.3.1 Bevæpningsperiodene 84
7.3.2 Utvalgets vurdering 86
7.4 Responstid 87
7.4.1 Tall fra NOU 2017:9 87
7.4.2 Oppdaterte tall 87
7.4.3 Utvalgets vurdering 88
7.5 Kriminalitetsutviklingen 89
7.5.1 Innledning 89
7.5.2 Politiets årsrapport for 2021 89
side 3 Politiets bruk av maktmidler
7.5.3 Tall fra STRASAK-rapporten for 2021 og SSB 90
7.5.4 Tall fra nasjonal drapsoversikt for 2021 92
7.5.5 Politiets trusselvurdering 2022 92
7.5.6 Politiets innbyggerundersøkelse 2021 95
7.5.7 Nasjonal trygghetsundersøkelse 98
7.5.8 Utvalgets vurdering 99
7.6 Samfunnsutviklingen innen psykisk helse og rus 100
7.6.1 Innledning 100
7.6.2 Omfanget av politiets psykiatrioppdrag 100
7.6.3 Statistikk om utviklingen i psykiatrien 102
7.6.4 FHIs folkehelserapport 104
7.6.5 Endringer i psykisk helsevernloven (samtykkekompetanse) 105
7.6.6 Utvalgets vurdering 106
7.7 Terrorutviklingen 107
7.7.1 Innledning 107
7.7.2 Jihadistisk terrortrussel 108
7.7.3 Høyreekstrem terrortrussel 111
7.7.4 PSTs vurdering av utviklingstrekk i Norge og Vesten siden 2017 112
7.7.5 Europols vurdering av utviklingstrekk i EU 114
7.7.6 PSTs vurdering av trusselbildet og forventet utvikling 115
7.7.7 Nytt kunnskapsgrunnlag om sammenhengen mellom
terrortrussel og bevæpning 120
7.7.8 Utvalgets vurdering 123
7.8 Samfunnsutviklingen frem mot 2030 125
7.8.1 Innledning 125
7.8.2 Omverdensanalyse 125
7.8.3 Utfordringsområder 125
7.8.4 Samfunnsutviklingens betydning for politiet, PST og
påtalemyndigheten 127
7.8.5 Utfordringsbildet frem mot 2030 128
7.8.6 Utvalgets vurdering 128
7.9 Erfaringer fra politidistriktene 129
7.9.1 Innledning 129
7.9.2 Erfaringer med punktbevæpning 129
7.9.3 Erfaringer med områdebevæpning 130
7.9.4 Erfaringer med midlertidig bevæpning 130
7.9.5 Erfaringer med elektrosjokkvåpen 131
7.9.6 Erfaringer med andre maktmidler enn skytevåpen 131
7.9.7 Pandemirelaterte forhold av betydning for statistikk 132
7.9.8 Styrker ved dagens bevæpningsmodell 133
7.9.9 Svakheter ved dagens bevæpningsmodell 133
7.9.10 Konkrete hendelser som aktualiserer styrker og svakheter 134
7.9.11 Erfaringer med maktbruk mot barn og sårbare grupper 135
7.9.12 Utvalgets vurdering 136
7.10 Erfaringer og påtalevedtak fra Spesialenheten 137
7.10.1 Innledning 137
7.10.2 Påtalevedtak i sak nr.12175525 (Jaren) 138
7.10.3 Påtalevedtak i sak nr.12176170 (Bolkesjø) 140
7.10.4 Påtalevedtak i sak nr. 13468325 og 13468429 (Ibsensgate) 141
7.10.5 Påtalevedtak i sak nr. 13468674 (Sarpsborg) 143
side 4 Politiets bruk av maktmidler
7.10.6 Påtalevedtak i sak nr. 13468748 (Bislett) 144
7.10.7 Utvalgets vurdering 146
7.11 Evalueringen av Kongsberg-hendelsen 147
7.11.1 Om evalueringen 147
7.11.2 Utvalgets vurdering 148
7.12 Evaluering av prøveperioden med elektrosjokkvåpen 149
7.12.1 Innledning 149
7.12.2 Umeå universitet sin evaluering 150
7.12.3 Politidirektoratets evaluering 151
7.12.4 Utvalgets vurdering 155
7.13 Forskning om politiets maktmiddelbruk 156
7.13.1 Innledning 156
7.13.2 Det norske politiets generelle maktbruk 156
7.13.3 Politiets bruk av teleskopbatong 158
7.13.4 Politiets bruk av pepperspray 159
7.13.5 Politiets bruk av elektrosjokkvåpen 159
7.13.6 Norsk politi og bruk av skytevåpen 161
7.13.7 Forskning fra andre land 165
7.13.8 Forskning om maktbruk mot barn 166
7.13.9 Forskning om maktbruk mot personer med psykiske lidelser 167
7.13.10 Forskning om maktbruk mot personer som er ruset 168
7.13.11 Publikumsperspektivet på politiets maktbruk 168
7.13.12 Utvalgets vurdering 170
7.14 Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning 171
7.14.1 Politihøgskolens evaluering av 14 måneders midlertidig
bevæpning 171
7.14.2 Politihøgskolens forskning på holdninger til bevæpning i politiet 174
7.14.3 Politihøgskolens forskning på holdninger til bevæpning
blant publikum 176
7.14.4 Utvalgets vurdering 178
7.15 Innspill om regulering av politiets maktbruk mot barn 179
7.15.1 Innspill fra Barneombudet 9. juni 2020 179
7.15.2 Innspill fra Norges institusjon for menneskerettigheter
4. mars 2021 180
7.15.3 Sivilombudets rapport etter besøk til Oslo politidistrikt 30.11.21 181
7.15.4 Betenkning om barnets beste i lovgivningen 183
7.15.5 Utvalgets vurdering 184
7.16 Ukom-rapport 15. desember 2021 185
7.16.1 Om rapporten 185
7.16.2 Utvalgets vurdering 186
7.17 Eksempel på samarbeidsrutine mellom politi og helsevesen 186
7.17.1 Om rutinen 186
7.17.2 Utvalgets vurdering 188
7.18 Opplæringsprogrammet MAP 188
7.18.1 Om programmet 188
7.18.2 Utvalgets vurdering 190
side 5 Politiets bruk av maktmidler
8 Erfaringer fra andre land 191
8.1 Innledning 191
8.2 England og Wales 191
8.2.1 Innledning 191
8.2.2 Statistikk over maktmiddelbruk 193
8.2.3 Nye retningslinjer fra College of Policing 194
8.2.4 IOPCs evaluering av bruk av elektrosjokkvåpen 196
8.2.5 Relevante rapporter fra HMICFRS 197
8.3 Sverige 197
8.3.1 Overordnet om maktmiddelbruk 197
8.3.2 Statistikk over maktmiddelbruk 199
8.4 Danmark 200
8.4.1 Overordnet om maktmiddelbruk 200
8.4.2 Statistikk over maktmiddelbruk 201
8.5 Utvalgets vurdering 203
9 Alternative bevæpningsmodeller 205
9.1 Innledning 205
9.2 Dagens modell (fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy) 206
9.2.1 Beskrivelse av modellen 206
9.2.2 Utvalgets vurdering 206
9.3 Generell bevæpning 207
9.3.1 Beskrivelse av modellen 207
9.3.2 Utvalgets vurdering 208
9.4 Andre bevæpningsmodeller 216
9.4.1 Fremskutt lagring av uladd enhåndsvåpen på kropp 216
9.4.2 Fremskutt lagring av ladd våpen i våpenskrin 216
9.4.3 Fremskutt lagring av våpen skjult på kropp 217
9.4.4 Geografisk differensiering 217
9.4.5 Kompetansedifferensiert bevæpning 217
9.4.6 Bevæpning av enkeltpersoner i patruljen 218
9.4.7 Prøveperiode med generell bevæpning 218
9.4.8 Periodevis generell bevæpning 219
9.4.9 Pepperspray/teleskopbatong tas ut av oppsettet 219
10 Andre tiltak 220
10.1 Innledning 220
10.2 Endring av politiloven § 6 om barnets beste 220
10.3 Gjennomgang av regelverk 220
10.4 Politiets bruk av spyttbeskytter 220
10.5 Økt fokus på barn og sårbare grupper i politiutdanningen 221
10.6 Økt fokus på barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen 222
10.7 Registrering av og rapportering om maktmiddelbruk 223
10.8 Opprettelse av et «maktmiddelråd» 225
10.9 Styrket samarbeid mellom politi og psykiatri 227
10.10 Forskning på politiets maktmiddelbruk 229
side 6 Politiets bruk av maktmidler
11 Økonomiske og administrative konsekvenser 230
11.1 Innledning 230
11.2 Valg av bevæpningsmodell 230
11.3 Etableringen av et «maktmiddelråd» 231
11.4 Andre tiltak 231
12 Litteraturliste 233
12.1 Rettskilder 233
12.1.1 Lover 233
12.1.2 Internasjonale konvensjoner 233
12.1.3 Forskrifter 233
12.1.4 Instrukser 233
12.1.5 Rundskriv 234
12.1.6 Forarbeider 234
12.1.7 Delegasjonsvedtak 234
12.1.8 Rettsavgjørelser 235
12.1.9 Rettsavgjørelser fra internasjonale domstoler 235
12.1.10 Andre internasjonale rettskilder 235
12.2 Stortingsmeldinger 235
12.3 Norges offentlige utredninger (NOU) 235
12.4 Kilder utgitt av politiet 236
12.5 Andre kilder 236
side 7 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 1
1 Sammendrag
I denne rapporten har Maktmiddelutvalget oppdatert kunnskapsgrunnlaget
om politiets bruk av maktmidler og brukt det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget
til å beskrive, vurdere og anbefale forskjellige modeller og tiltak. Utvalget har
bygd videre på NOU 2017:9, men siden Bevæpningsutvalget bare utredet
bevæpningsspørsmålet, og ikke politiets maktmiddelbruk generelt, har
Maktmiddelutvalget også sett hen til annet kunnskapsgrunnlag.
Rapporten innledes med en redegjørelse for gjeldende rett og praksis. Politiets
bruk av makt reguleres av et bredt spekter av rettskilder. Utvalget mener
overordnet at dagens regelverk fungerer godt, særlig for politiet, men at det bør
foretas en helhetlig gjennomgang av regelverket for å gjøre det mer tilgjengelig
og mindre fragmentarisk. Utvalget mener i tillegg at det bør utredes om det bør
foretas endringer i dagens regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner,
og at det bør gjøres endringer i politiloven § 6 for å fremheve de særlige
hensynene politiet skal ta i møte med barn.
I kapittel 5 gjøres det rede for gjeldende praksis innenfor utvalgte tema som er
relevante for politiets maktmiddelbruk. Ifølge mandatet skulle utvalget «legge
maktpyramiden til grunn i sitt arbeid». Utvalget har merket seg at maktpyramiden
er grundig innarbeidet i politiet, og at mange nærmest ser på pyramiden som
en del av regelverket. Utvalget understreker derfor at maktpyramiden ikke er
ment som noe mer enn en refleksjon av regelverket, og at det er viktig å huske at
pyramiden primært er et pedagogisk virkemiddel, og at trinnene i pyramiden er
dynamiske og veiledende.
I kapittel 5 gjøres det også rede for erfaringslæring i politiet. Etter utvalgets
syn har Politidirektoratet gjort et betydelig arbeid siden 2017 med å utvikle og
implementere metodikk for å lære av hendelser, herunder av Spesialenhetens
vedtak. Utvalget ser imidlertid en sårbarhet knyttet til distriktenes mulige
underrapportering av hendelser som skal meldes inn for å bidra til nasjonal læring.
Utvalget understreker i den sammenheng viktigheten av at evalueringsrapporter
gjøres bredt tilgjengelig.
I kapittel 5 gjøres det også rede for hvordan politiet registrerer og rapporterer
om bruk av maktmidler i dag. Utvalget mener generelt at dagens system for
registrering og rapportering av bruk av andre maktmidler enn skytevåpen
er mangelfullt. Det er et stort forbedringspotensial når det kommer til selve
rapporteringen, men også hvordan dataene bearbeides og offentliggjøres. Etter
utvalgets syn bør det gjennomføres flere tiltak for å sørge for bedre registrering,
rapportering og offentliggjøring av politiets maktmiddelbruk.
I kapittel 5 beskrives også gjeldende praksis for bruk av makt mot barn og
sårbare grupper. Samtidig med utvalgets arbeid har Politidirektoratet utarbeidet
nasjonale retningslinjer for politiets møte med barn. Utvalget har lest et utkast til
retningslinjer og mener overordnet at retningslinjene samsvarer med gjeldende
rett og den barnefaglige veilederen til Politiets utlendingsenhet. Utvalget er
positive til de nye retningslinjene, men understreker at det er viktig med en god
implementeringsplan, herunder at retningslinjene integreres i undervisningen
på Politihøgskolen. Når det kommer til håndteringen av sårbare grupper, som
side 8 Politiets bruk av maktmidler
utvalget har definert som personer med psykisk lidelse og/eller ruslidelse, arbeider
Politidirektoratet og Helsedirektoratet for tiden med å oppdatere rundskrivet om
etatenes ansvar for psykisk syke. Etter utvalgets syn blir det viktig med en god plan
for implementering også her.
I kapittel 6 gjøres det rede for Bevæpningsutvalgets vurderinger og anbefalinger.
Selv om det fremgår av mandatet at Maktmiddelutvalget skal «bygge videre på»
Bevæpningsutvalgets utredning, har Maktmiddelutvalget tolket mandatet dithen at
det også er rom for å utfordre Bevæpningsutvalgets vurderinger og konklusjoner,
hvis det nye kunnskapsgrunnlaget gir grunn til dette. Maktmiddelutvalget har
registrert at flertallet av Bevæpningsutvalgets anbefalinger er fulgt opp. Samtidig
er enkelte anbefalinger ikke fulgt opp. Maktmiddelutvalget stiller seg bak og
gjentar noen av disse.
I kapittel 7 presenteres det nye kunnskapsgrunnlaget. Kapittelet innledes med en
presentasjon av oppdaterte tall om politiets bruk av maktmidler etter 2017. Politiet
har fremlagt tall om bruk av skytevåpen. I perioden 2009 til 2014 ble ingen skutt og
drept av politiet. Siden 2017 har fem blitt skutt og drept. Politidirektoratet har ikke
kunnet forelegge tilsvarende tall over bruk av andre maktmidler enn skytevåpen.
Utvalgsleder valgte derfor å gjennomføre en spørreundersøkelse for å kartlegge
dette. Det fremgår blant annet av resultatene fra undersøkelsen at bruken av
pepperspray og batong fremstår som svært lav.
I kapittel 7.3 og kapittel 7.4 gjøres det rede for bevæpninger i perioden 2017 til
2022 og oppdaterte tall om responstid. Siden 2017 har samtlige politidistrikt vært
midlertidig bevæpnet i to perioder. Etter utvalgets vurdering danner periodene
et erfaringsgrunnlag med relevans for bevæpningsspørsmålet. Utvalget sitter
bare på gjennomsnittstall om politiets responstid. Tallene viser at responstiden,
herunder klargjøring- og utrykningstiden, er vesentlig kortere i urbane enn i
rurale strøk. Tallene gir imidlertid ikke grunn til å si noe om hvor mange oppdrag,
både i urbane og rurale strøk, som har så kort klargjøring- og utrykningstid at
bevæpningsprosedyren utgjør en negativ belastning. Dette er tall som ville vært
av større interesse i vurderingen av bevæpningsmodellene, sammenlignet med
gjennomsnittstallene utvalget har blitt forelagt.
I kapittel 7.5 beskrives kriminalitetsutviklingen. Som da Bevæpningsutvalget la
frem sin utredning i 2017, er det overordnede inntrykket i 2022 at det totale
omfanget av kriminalitet i Norge og Vest-Europa er på vei ned. Trenden har
vedvart lenge, og det er ingenting som tilsier at den ikke vil fortsette. Enkelte
kriminalitetstyper er imidlertid ikke på vei ned, som for eksempel vold mot
offentlig tjenesteperson og politi. Når det kommer til politiets fremtidsrettede
trusselvurdering, har utvalget særlig merket seg at det forventes økt
voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom, og at det
forventes at antall voldshendelser blant mindreårige vil øke. Når det kommer
til politiets innbyggerundersøkelser og Nasjonal trygghetsundersøkelse, har
Maktmiddelutvalget merket seg at tilliten til norsk politi generelt er høy, og at det
ikke er mulig å identifisere noen variasjon i tilliten i perioder hvor politiet har vært
midlertidig bevæpnet.
I kapittel 7.6 beskrives samfunnsutviklingen innen psykisk helse og rus. Tall fra
politiets operative register (PO) viser at det har vært en jevn årlig økning i antall
oppdrag som er kodet som psykiatrioppdrag. Dette samsvarer med signalene
mange i politietaten har gitt over år. Flere har fremhevet at økningen i antall
psykiatrioppdrag kan skyldes endringene i psykisk helsevernloven av 10. februar
2017. Etter utvalgets syn er det lite som tilsier en tydelig årsakssammenheng
mellom lovendringen og økningen i antall oppdrag. Utvalget understreker at
det kan være mange årsaker til økningen, blant annet reduksjonen av antall
side 9 Politiets bruk av maktmidler
døgnplasser i psykiatrien. Etter utvalgets syn kan det uansett ikke gå upåaktet
hen at politiet stadig må håndtere flere alvorlig psykisk syke. Trenden gir grunn
til å understreke behovet for økt kompetanse om håndteringen av psykisk
syke i politiet, samt å forbedre samhandling en mellom politiet og det psykiske
helsevernet.
I kapittel 7.7 gjøres det rede for terrorutviklingen siden 2017. Ut fra de
gjennomgåtte kunnskapskildene ser det ut til at antall terrorangrep i Vest-
Europa har gått noe ned. At antall angrep har gått ned, betyr imidlertid ikke
at trusselen ikke fortsatt kan være høy. Sammenlignet med perioden frem til
2013 er tallene for perioden 2017 til 2021 fortsatt høye. Bevæpningsutvalget
la til grunn at forskjellen på fremskutt lagring og generell bevæpning vil være
«veldig begrenset» i det store flertallet av terrorhendelser. På bakgrunn av denne
konklusjonen har Maktmiddelutvalget forsøkt å oppdatere kunnskapsgrunnlaget
om sammenhengen mellom terrortrusselen og bevæpning. Det fremgår
av det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget at Politidirektoratet og Justis- og
beredskapsdepartementet er av et noe annet syn enn Bevæpningsutvalget, da
terrortrusselen har vært begrunnelsen bak periodene med midlertidig bevæpning
siden 2017. Maktmiddelutvalget har forståelse for Bevæpningsutvalgets
konklusjoner, men er enige i vurderingen til direktoratet og departementet av at
bevæpning kan bidra til redusert responstid, og at terrortrusselen derved er et
relevant argument i spørsmålet om politiet bør være permanent bevæpnet eller
ikke.
I kapittel 7.8 beskrives innholdet i rapporten «Samfunnsutviklingen frem mot
2030 – utfordringer for politiet, PST og påtalemyndigheten», som ble publisert av
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i 2021. Rapporten trekker opp de lange linjene
for samfunnsutviklingen og beskriver utviklingstrekk som forventes å ville prege
utfordringsbildet. Etter utvalgets syn er refleksjonene interessante og relevante, men
de har liten praktisk betydning for politiets maktmiddelbruk og bevæpning i dag.
Samtlige politidistrikt ble invitert til å komme med skriftlige innspill til utvalgets
arbeid. Politidistriktenes innspill beskrives i kapittel 7.9. Det fremgår av
innspillene at erfaringene med periodene med midlertidig bevæpning har
vært gode i distriktene. Elektrosjokkvåpen får også positiv omtale. Det fremgår
videre av innspillene at distriktene ser flere svakheter enn fordeler ved dagens
bevæpningsmodell. Det pekes blant annet på som en svakhet at tjenestepersonene
ikke er bevæpnet når de akutt står overfor en forhøyet risiko eller trussel. Det
fremheves som en styrke at det gjennomføres et taktskifte når bevæpning blir
vurdert og gitt, og at dette taktskiftet gjør mannskapet mer skjerpet.
Utvalget ønsket å hente erfaringer fra konkrete hendelser, og valgte derfor å se
nærmere på Spesialenhetens fem påtalevedtak som er fattet siden 2017 hvor
noen har blitt skutt og drept av politiet. Vedtakene er omtalt i kapittel 7.10. Det ble
også avholdt møter med tjenestepersonene som var involvert i to av hendelsene.
Utvalget registrerer med bekymring at samtlige av personene som er skutt og
drept siden 2017 har fremstått som psykisk syke, og at tre av fem hendelser
ble initiert ved bistandsanmodning fra helsevesenet. Bekymringen har blant
annet gitt utvalget grunn til å anbefale at det etableres et system for tverretatlig
erfaringslæring av slike hendelser, hvor både politi og helsevesen involveres.
I kapittel 7.11 gjøres det nærmere rede for enkelte punkter fra evalueringen
av Kongsberg-hendelsen. Utvalget har særlig merket seg evalueringsutvalgets
anbefaling om at det bør etableres formaliserte samarbeid mellom politiet og
helse- og sosialetaten. Utvalget er i utgangspunktet enig i dette, og mener at
slike rutiner bør etableres over hele landet. Utvalget er derimot mer usikker på
evalueringsutvalgets forslag om å vedta ny hjemmel for å følge opp personer i
side 10 Politiets bruk av maktmidler
risikogruppen, og forslaget om å gjøre psykiatrigruppen i Oslo politidistrikt til et
nasjonalt kompetansesenter.
I kapittel 7.12 gjøres det rede for evalueringene av prøveperioden med
elektrosjokkvåpen. På bakgrunn av evalueringsrapportene er utvalget positive til
innføring av elektrosjokkvåpen i Norge. Det er grunn til å tro at elektrosjokkvåpen
kan være et effektivt maktmiddel i mange situasjoner. Selv om elektrosjokkvåpenet
ikke kan anses som en fullgod erstatter for skytevåpenet, er det grunn til å tro at
mange av hendelsene som frem til i dag har blitt løst med skytevåpen, kan løses
med elektrosjokkvåpen i fremtiden. Utvalget ønsker i utgangspunktet en bred
utrulling av elektrosjokkvåpen i politiet, slik at alt operativt tjenestepersonell har
elektrosjokkvåpen tilgjengelig.
I kapittel 7.13 beskrives ny forskning om politiets maktmiddelbruk. Det fremgår
her at forskningen om politiets bruk av skytevåpen er relativt omfattende, men at
det er forsket lite på andre maktmidler. Det er også forsket lite på bruk av makt
mot barn og sårbare grupper. Etter utvalgets vurdering belyser forskningen i liten
grad sentrale aspekter i mandatet. Gjennomgangen av relevant forskning har gitt
utvalget grunn til å anbefale at det bør forskes mer på enkelte tema, herunder på
bruk av makt mot barn og sårbare grupper.
I kapittel 7.14 gjøres det rede for funnene fra Politihøgskolens forskningsprosjekt
om bevæpning. Evalueringen av perioden med midlertidig bevæpning viser at
politiet har positive erfaringer. Det fremgår videre av rapporten om politiets
holdninger til bevæpning at 80 % av tjenestepersonene i dag ønsker generell
bevæpning. Utvalget registrerer at befolkningen er delt når det kommer til
spørsmålet om generell bevæpning, der 46 % ønsker generell bevæpning og 49 %
er imot. Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning inneholder verdifulle
funn, men det er etter utvalgets syn fortsatt behov for forskning og kunnskap om
forskjellige problemstillinger knyttet til bevæpningsspørsmålet.
I kapittel 7.15 gjøres det rede for forskjellige innspill om regulering av
politiets maktbruk mot barn. Både Barneombudet og Norges institusjon for
menneskerettigheter mener at dagens regelverk i for liten grad reflekterer de
særlige hensynene som politiet må ta ved bruk av makt mot barn. Utvalget er enig
i dette og mener politiloven § 6 bør endres deretter. På bakgrunn av innspillene
mener utvalget også at det må gjøres en ny vurdering av politiets bruk av
spyttbeskytter når den helsefaglige vurderingen som Politidirektoratet har bestilt,
foreligger. Dersom spyttbeskytter fortsatt skal brukes som maktmiddel, bør det gis
nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør fremgå
av instruksen at terskelen er enda høyere for bruk av spyttbeskytter mot barn.
I kapitlene 7.16, 7.17 og 7.18 beskrives forskjellige erfaringer og retningslinjer
fra helsevesenet mv. I kapittel 7.16 gjøres det rede for anbefalingene til Ukom
i rapporten «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?». Utvalget
har særlig merket seg funnet om at politiet og politiadvokatene i for liten grad
kjenner til adgangen til å fremme skriftlige innleggelsesbegjæringer. I kapittel 7.17
gjøres det rede for en lokal samarbeidsrutine mellom politi og helsevesen. Etter
utvalgets syn er rutinen et godt eksempel på hvordan de forskjellige etatene kan
samarbeide lokalt for å gi personer med alvorlige psykiske lidelser den riktige
behandlingen, som igjen kan bidra til å forebygge kriminalitet. Utvalget anbefaler
at det etableres tilsvarende rutiner i hele landet. I kapittel 7.18 gjøres det rede for
opplæringsprogrammet MAP (Møte med aggresjonsproblematikk). Etter utvalgets
syn inneholder MAP-programmet kunnskap som politiet kan lære av, og som kan
gjøre politiet bedre rustet til å håndtere aggresjonsproblematikk.
side 11 Politiets bruk av maktmidler
I kapittel 8 gjøres det rede for erfaringer fra Danmark, Sverige, England og Wales.
Utvalget har særlig merket seg at det er påfallende stor forskjell mellom de
nevnte landene og Norge når det kommer til registrering og offentliggjøring av
tall og statistikk om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Der norsk politi
nærmest ikke kan publisere noen tall, utgir politiet i de andre landene utfyllende
årsrapporter med tall og statistikk om politiets maktmiddelbruk. Etter utvalgets
syn kan det hentes betydelig inspirasjon fra alle landene utvalget har sett hen til.
Det engelske politiet har den klart mest utførlige statistikken. Utvalget har merket
seg at engelsk politi også registrerer og offentliggjør statistikk om personene
politiet bruker makt mot, herunder om antatt alder, kjønn, helse og etnisitet. Tall
og statistikk om disse faktorene gir verdifull kunnskap når det skal tas politiske
beslutninger, samt som grunnlag for forskning. Etter utvalgets syn bør det foretas
en vurdering av om det er mulig å registrere tilsvarende opplysningskategorier i
Norge.
I kapittel 9 beskrives og vurderes de alternative bevæpningsmodellene. Utvalget
gikk bredt ut og vurderte til sammen 11 forskjellige modeller. Etter innledende
diskusjoner valgte utvalget særlig å fokusere på to modeller, dagens modell
og generell bevæpning. Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, som består av utvalgsmedlemmene [navn skjult], [navn skjult],
[navn skjult], [navn skjult] og Jahn Erik Solheim, anbefaler innføring av
generell bevæpning. Mindretallet, som består av utvalgsmedlemmene Marius
Dietrichson, Brede Aasen og [navn skjult], anbefaler videreføring av dagens modell.
Flertallet begrunner sitt syn med at dagens modell ikke er tilstrekkelig til å møte
trusselbildet slik dette er beskrevet i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget.
Etter flertallets syn er det således et behov for at operativt personell er generelt
bevæpnet, samtidig som kostnadene ved slik bevæpning ikke vil være vesentlige.
Mindretallet begrunner sitt syn med at det ikke finnes et reelt behov for å innføre
generell bevæpning, og at dagens modell avveier de ulike hensynene på en
god og balansert måte. Mindretallet viser til at det ikke har fremkommet nye
opplysninger i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget som tilsier innføring av
generell bevæpning, og at kostnadene for samfunnet ved generell bevæpning
vil være for store, samtidig som det vil være begrenset med positive effekter ved
generell bevæpning.
I kapittel 10 gjøres det nærmere rede for de øvrige tiltakene utvalget anbefaler.
Etter utvalgets syn bør politiets kompetanse om håndteringen av barn og
sårbare grupper forbedres. Utvalget er usikker på hvordan dette kan gjøres
på best mulig måte, men mener det bør vurderes om det er plass til større
fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper i politiutdanningen og i
vedlikeholdstreningen. Etter utvalgets syn bør det også vurderes om det i større
grad bør trenes scenariobasert i håndteringen av barn og sårbare grupper, og
om det kan legges til rette for økt antall timer i skytesimulator for den enkelte
politistudent. Utvalget mener også at det bør vurderes om elementer fra MAP-
programmet bør integreres i politiutdanningen og vedlikeholdstreningen.
I kapittel 10 fremmes det også forslag om å opprette et «maktmiddelråd».
Dette er et råd som bør ha kompetanse til å gi råd til politiet, direktoratet og
departementet om konkrete spørsmål knyttet til politiets maktmiddelbruk.
Rådet bør være sammensatt av representanter fra politiet, sivilsamfunnet,
helsevesenet og akademia. Barnefaglig kompetanse bør også være representert.
Rådet bør avgi høringssvar ved relevante høringsforslag, men også involveres i
politikkutformingen på et tidligere stadium. Rådet bør også ha kompetanse til på
eget initiativ å avgi anbefalinger og betenkninger om tema som berører politiets
maktmiddelbruk. Rådet bør også kunne involveres i evalueringen av alvorlige
hendelser, men det bør tydelig avgrenses fra Spesialenhetens kompetanse.
side 12 Politiets bruk av maktmidler
Etter utvalgets syn vil et slikt råd kunne gi politiet kvalifiserte og gode innspill
i vanskelige spørsmål, samtidig som det vil bidra til å gi politiets maktbruk økt
legitimitet og demokratisk forankring. Utvalget er i utgangspunktet åpne for at
rådet også gis et større kompetanseområde enn bare politiets maktmiddelbruk.
I kapittel 10 gjøres det også rede for utvalgets anbefaling om styrket samhandling
mellom politiet og det psykiske helsevernet. Etter utvalgets syn er det generelt et
behov for å forbedre kompetanseoverføringen mellom politiet og helsevesenet.
Ved siden av å etablere lokale samarbeidsrutiner mellom politi og helsevesen over
hele landet, og å etablere systemer for tverretatlig læring, anbefaler utvalget at
det etableres et fast forum for kompetanseoverføring mellom helsevesenet og
politiet i hvert distrikt. Etter utvalgets syn vil dette kunne bidra til forbedret felles
forståelse for faginstansenes terminologi, tilnærming og håndtering av alvorlig
psykisk syke og rusede personer.
I kapittel 11 beskrives de økonomiske og administrative konsekvensene
som kan forventes av utvalgets anbefalinger. Etter utvalgets vurdering vil
de foreslåtte tiltakene i all hovedsak kunne håndteres innenfor sektorenes
eksisterende budsjettrammer. Etter utvalgets samlede vurdering vil innføring av
generell bevæpning ikke medføre merkostnader av betydning, og heller ikke få
administrative konsekvenser. Anbefalingen om å etablere et «maktmiddelråd» er
utvalgets mest kostnadsdrivende forslag.
Utvalgets anbefalinger:
- Det bør foretas en overordnet gjennomgang av reglene i politiloven og det
underliggende instruksverket som regulerer politiets bruk av makt. Formålet
med gjennomgangen bør være å gjøre regelverket mindre fragmentarisk og mer
tilgjengelig både for politiet og publikum.
- Det bør utredes om det bør foretas endringer i dagens regulering av politiets
maktbruk i nødvergesituasjoner, herunder om politiets maktbruk i sin helhet bør
reguleres i politiloven.
- Justis- og beredskapsdepartementet fremmer et forslag for Stortinget om å
endre politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som skal tas i møte
med barn. Endringen i politiloven § 6 etterfølges av tilsvarende presiseringer i
underliggende instrukser og rundskriv.
- Det foretas en ny vurdering av bruk av spyttbeskytter etter at den helsefaglige
vurderingen foreligger. Denne vurderingen bør være offentlig. Dersom det
besluttes at spyttbeskytter fortsatt skal brukes som maktmiddel, bør det gis
nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør
fremgå av instruksen at terskelen er enda høyere for bruk av spyttbeskytter
mot barn.
- I likhet med Bevæpningsutvalget anbefaler Maktmiddelutvalget at politiets bruk
av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides verktøy som
muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi en samlet oversikt
over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og innholdet bør brukes
i politiets erfaringslæring.
- Det vedtas endringer i instruksverket for å gjøre det pliktig for tjenestepersoner
å registrere bruk av andre maktmidler i tillegg til skytevåpen.
- Det bygges videre på arbeidet med Maktmiddel-applikasjonen. Det
arbeides systematisk for å sørge for at bruk av applikasjonen integreres i
tjenestehverdagen.
- Reglene om registrering av bruk av elektrosjokkvåpen i prøveperioden
videreføres i den permanente ordningen.
side 13 Politiets bruk av maktmidler
- Politidirektoratet avgir årlig rapport om politiets maktmiddelbruk, hvor alle
relevante tall og data sees i sammenheng med tilsvarende tall og data fra
tidligere år.
- Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere
antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som
det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i
utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.
- Politihøgskolen vurderer om det er plass i politiutdanningen til økt fokus på
håndteringen av barn og sårbare grupper, om det i større grad bør trenes
scenariobasert i håndteringen av barn og sårbare grupper, om det kan legges
til rette for økt antall timer i skytesimulator for den enkelte politistudent, og om
elementer fra MAP-programmet kan tas inn i politiutdanningen.
- Politihøgskolen vurderer om det er rom for å øke fokuset på håndteringen
av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen, om det i større grad
bør trenes scenariobasert på håndteringen av barn og sårbare grupper i
vedlikeholdstreningen, og om elementer fra MAP-programmet kan tas inn i
vedlikeholdstreningen.
- Det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, etter
modell fra samarbeidsrutinen mellom politiet i Bergen, Helse Bergen og Bergen
kommune.
- Det etableres et system for tverretatlig læring av alvorlige hendelser, herunder
hendelser som er initiert ved bistandsanmodning fra helse til politi, og som
ender med at noen blir skutt og drept av politiet.
- Det etableres et fast forum for kompetanseoverføring mellom helsevesenet og
politiet i hvert politidistrikt.
- Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det
reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid
mellom politi og helse.
- Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet må sørge for at politiet og
politiadvokatene i tilstrekkelig grad er kjent med adgangen til og verdien av å
fremme innleggelsesbegjæringer.
- Det opprettes et permanent «maktmiddelråd», som har i oppgave å gi
kvalifiserte råd til beslutningstagere (politidirektoratet, departementet, mv.)
knyttet til problemstillinger om politiets bruk av maktmidler. Rådet gis i tillegg
kompetanse til på eget initiativ å avgi rapporter og betenkninger om aktuelle
problemstillinger knyttet til politiets bruk av maktmidler. Rådet involveres
i evalueringen av alvorlige hendelser eller lignende hvor politiet har brukt
makt. Rådet bør bestå av representanter fra politiet, akademia, helsevesenet
og sivilsamfunnsorganisasjoner. Barnefaglig kompetanse bør også være
representert. Det bør vurderes om rådet skal ha et videre kompetanseområde
enn bare politiets maktmiddelbruk.
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for
at det forskes på politiets maktmiddelbruk mot barn og sårbare grupper, på
holdninger til bevæpning blant grupper som av ulike grunner er hyppigere i
kontakt med politiet enn gjennomsnittsbefolkningen, på hvordan bevæpning
påvirker befolkningens tillit til politiet, og på hvordan bevæpning påvirker
tjenestepersoners og publikums atferd, herunder om hvordan «våpeneffekten»
får utslag i norsk kontekst.
- Flertallet, som består av utvalgsmedlemmene [navn skjult], [navn skjult], Kjetil
Lussand, [navn skjult] og Jahn Erik Solheim, anbefaler innføring av generell
bevæpning. Mindretallet, som består av utvalgsmedlemmene [navn skjult],
Brede Aasen og [navn skjult], anbefaler videreføring av dagens modell.
side 14 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 2
2 Bakgrunnen for utvalget,
sammensetning, mandat og
arbeidsmetoder
2.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning
Utvalget ble oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 15. februar 2022, og
har bestått av følgende medlemmer:
[navn skjult], professor Nord Universitet
[navn skjult], advokat og leder av Advokatforeningens forsvarergruppe
Brede Aasen, klinikkdirektør psykiatrisk klinikk Haukeland Universitetssykehus
[navn skjult], politimester Nordland politidistrikt
[navn skjult], avsnittsleder Oslo politidistrikt
[navn skjult], politiinspektør Sør-Vest politidistrikt
Jahn Erik Solheim, innsatsleder Troms politidistrikt
[navn skjult], pensjonert forsker II, dr.polit og spesialpedagog, Nasjonalt
kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKTVS)
[navn skjult] ledet utvalget. Sekretariatet bestod av seksjonsleder Torgrim
Solberg ved Oslo Politidistrikt og rådgiver [navn skjult] ved Justis- og
beredskapsdepartementet. Torgrim Solberg ledet sekretariatet.
2.2 Mandatet
Mandatet av 15. februar 2022 hadde følgende ordlyd:
Bakgrunn
Endringer i trusselbildet og tilgang til nye maktmidler, som elektrosjokkvåpen,
er en utvikling som påvirker spørsmålet om politiets bruk av maktmidler. Etter
terrorhandlingene 22. juli 2011 og gjennom oppfølgingen av Gjørv-kommisjonens
anbefalinger, har politiets tilgang på maktmidler endret seg. Dagens politi i
ordenstjeneste er utrustet med flere former for fysiske maktmidler. Skytevåpen
er lagret fremskutt i kjøretøy, mens håndjern, OC pepperspray og teleskopbatong
bæres i uniformsbeltet. Det er innført tidsubegrenset punktbevæpning ved Oslo
og Flesland lufthavn, og elektrosjokkvåpen har vært utprøvd i fire politidistrikt.
Som følge av trusselvurderinger har det også i perioder vært innført midlertidig
bevæpning av politiet i hele Norge, og det har vært avgrenset tidsrom med
områdebevæpning i Oslo sentrum.
Maktpyramiden rangerer de ulike maktmidlene som politiets tjenepersoner har
adgang til å benytte i sin tjenesteutførelse og som de må beherske. Politiets
fysiske tilstedeværelse og kommunikasjon er rangert lavest, og skytevåpen er
rangert øverst. Mellom disse to ytterpunktene finnes de øvrige maktmidlene, slik
som transport- og pågripelsesteknikker, spyttmaske, slag og spark. Dersom en
tjenesteperson skal anvende sterkere grad av makt, altså «bevege seg oppover»
side 15 Politiets bruk av maktmidler
i maktpyramiden, er det krav om at svakere midler må være forsøkt, eller antatt
utilstrekkelig eller uhensiktsmessig, jf. Politiloven § 6.
Politiets maktmidler har vært utredet tidligere gjennom NOU 2017:9 Politi og
bevæpning. Det er nå nærmere fem år siden utredningen forelå. Utviklingen
som har vært de siste årene, med punktbevæpning og midlertidig bevæpning,
utprøving av elektrosjokkvåpen samt endringer i trusselbildet er bakgrunnen for at
det nå er tid for å oppdatere kunnskapsgrunnlaget i saken.
Nærmere om oppdraget
Ekspertutvalget skal legge maktpyramiden til grunn i sitt arbeid. Utvalget skal
utrede følgende:
1.Kunnskapsgrunnlaget om politiets bruk av maktmidler skal oppdateres. Arbeidet
skal bygge videre på NOU 2017:9 Politi og bevæpning, og avgrenses derfor til
perioden fra 2017 til og med 2021. Kunnskapsgrunnlaget skal også omhandle
bruk av lempeligere midler i maktpyramiden. Utviklingen i politiets bruk av
disse midlene skal sees i sammenheng med erfaringer i bruk av skytevåpen og
elektrosjokkvåpen.
2. Utvalget skal vurdere politiets maktmiddelbruk, og beskrive alternative modeller
med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget. Modellene må beskrive hvilke tiltak
og tilpasninger som må iverksettes for at modellen skal være vellykket. Det
skal gjøres en vurdering av hvordan modellene eventuelt påvirker politiets
forebyggende arbeid. Fordeler og ulemper ved de ulike modellene skal drøftes.
Det må også beskrives hvorvidt modellene påvirker politiets ti grunnprinsipper.
3. Utvalget skal vurdere hvordan politiet bruker maktmidler ovenfor barn og
sårbare grupper. Utvalget skal ikke vurdere politiets bruk av maktmidler i
forbindelse med bistand i saker om barnevern.
4. Utvalget skal vurdere om endringer i politiets tilgang til maktmidler påvirker
behovet for bevæpning.
5. Utvalget skal identifisere relevante problemstillinger knyttet til politiets rammer
for maktmiddelbruk, herunder skytevåpen. Det gis handlingsrom til å bredde ut
de problemstillinger som er av interesse.
6. Utvalget skal se hen til maktmiddelbruk, bevæpningspraksis og erfaringer i
andre relevante land, herunder England.
7. Utvalget skal klargjøre de økonomiske, administrative og andre vesentlige
konsekvenser av sine forslag.
Tidsramme
Utvalget skal levere sin utredning innen 6 måneder fra oppstart av arbeidet.
2.3 Utvalgets tolkning av mandatet
Mandatet ber om en vurdering av politiets bruk av maktmidler. Utvalget har
tolket «maktmidler» som de midler politiet kan bruke ved utøvelse av makt. I
forarbeidene til politiloven § 6 er makt definert som «tvangsmessige fysiske
inngrep mot person eller eiendom».1 Tilsvarende fremgår av politiinstruksen § 3-2
annet ledd.2 Dersom en slik definisjon legges til grunn, vil ikke verbale midler,
1
Ot.prp. nr.22 (1994–1995), merknaden til § 6 fjerde ledd.
2
Alminnelig tjenesteinstruks for politiet (politiinstruksen), se omtale i kapittel 4.2.4.
side 16 Politiets bruk av maktmidler
tilstedeværelse og pålegg anses som bruk av makt. Etter utvalgets syn er denne
definisjonen for snever for utvalgets arbeid. Ifølge mandatet skal maktpyramiden
legges til grunn. Utvalget skal også oppdatere kunnskapsgrunnlaget om
lempeligere midler i maktpyramiden. På de nederste trinnene i dagens
maktpyramide finner vi verbal makt, verbale kommunikasjonsteknikker og
tilstedeværelse/presentasjon. For utvalgets vedkommende må begrepet «makt»
derfor tolkes videre enn politiloven § 6 fjerde ledd, slik at også de lempeligere,
ikke-fysiske midlene inkluderes. Normeringer vil således også være omfattet av
begrepet «makt».
Det er maktmidlene som er rapportens tema. Utvalget har derfor tolket
mandatet slik at de generelle vilkårene for når politiet kan bruke makt, ikke skal
vurderes like inngående. Det betyr imidlertid ikke at det avgrenses fullstendig
mot slike problemstillinger. Som det fremgår av mandatet punkt 5, skal utvalget
også identifisere relevante problemstillinger knyttet til politiets rammer for
maktmiddelbruk. I den sammenhengen kan det også være rom for refleksjoner
om vilkårene for bruk av makt. Vurderingen av de forskjellige maktmidlene henger
uløselig sammen med de mange situasjonene som aktualiserer maktmiddelbruk,
og av den grunn vil utvalget uunngåelig også berøre mer generelle spørsmål om
politiets bruk av makt. Men det er vurderingene av de forskjellige midlene, og
hvordan de skal brukes i forskjellige situasjoner, som vies mest oppmerksomhet.
Utvalget vil derfor ikke fokusere på de straffeprosessuelle tvangsmidlene.
Mandatet slår fast at maktpyramiden skal legges til grunn. Utvalget har
derfor tolket mandatet slik at det er politiets fysiske møte med publikum som
skal vurderes. De fysiske og verbale maktmidlene som er inntatt i dagens
maktpyramide er derfor sentrale. I lys av dette har utvalget sett det nødvendig
å avgrense mot bruk av kamerateknologi som maktmiddel, jf. politiloven § 6 a.
Utvalget har også tolket mandatet slik at politiets maktmiddelbruk ved hjelp av
informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) heller ikke skal vurderes. I den
moderne verden bruker politiet makt på stadig nye måter, og den teknologiske
revolusjonen på 2000-tallet har sørget for en dramatisk økning i cyberkriminalitet.
Det har for eksempel blitt aktuelt for politiet å ta ned nettsider med ulovlig
innhold, eller å etterforske straffbare handlinger ved å ransake domener online.
Politiets digitale maktbruk fortjener også oppmerksomhet, men utvalget har sett
det nødvendig å avgrense mot materien i denne omgang. Bruk av makt ved hjelp
av IKT reiser helt egne problemstillinger som utvalget mener skiller seg fra det som
etterspørres i mandatet.
Etter mandatet skal kunnskapsgrunnlaget om politiets bruk av maktmidler
oppdateres, og det skal bygges videre på NOU 2017:9. I tillegg fremgår det at det
avgrenses til perioden fra 2017 til og med 2021. NOU 2017:9 utredet spørsmålet
om bevæpning, og ikke politiets maktmiddelbruk generelt. Utvalget har derfor
tolket mandatet slik at det særlig er i forbindelse med spørsmål om bevæpning
at det skal bygges videre på NOU 2017:9. For de øvrige maktmidlene er det
derimot vanskelig å bygge videre på Bevæpningsutvalgets utredning alene. Her
kan også kunnskapsgrunnlaget oppdateres, men det må i større grad sees hen
til kunnskapsgrunnlag som er eldre enn 2017. Selv om Maktmiddelutvalget skal
«bygge videre på» Bevæpningsutvalgets utredning, har utvalget tolket mandatet
slik at det også er rom for å utfordre Bevæpningsutvalgets vurderinger og
konklusjoner, hvis det nye kunnskapsgrunnlaget gir grunn til dette.
Etter mandatet punkt 4 skal utvalget vurdere om endringer i politiets tilgang
til maktmidler påvirker behovet for bevæpning. Utvalget har tolket dette som
en særlig henvisning til spørsmålet om tilgangen til nye maktmidler, som for
eksempel elektrosjokkvåpen, bør få konsekvenser for hvordan det norske politiet
side 17 Politiets bruk av maktmidler
er bevæpnet. Selv om mandatet primært ber om en vurdering av om tilgangen til
maktmidler påvirker behovet for bevæpning, er utvalget av den oppfatning at det
også er rom for andre betraktninger relatert til bevæpningsspørsmålet, jf. også
punkt 5, som gir utvalget handlingsrom til å bredde ut problemstillinger som er av
interesse.
Det følger av mandatet at utvalget skal «vurdere politiets maktmiddelbruk, og
beskrive alternative modeller med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget». Det er
naturlig å forstå «alternative modeller» som en henvisning til de forskjellige
måtene politiet kan være bevæpnet på. Utvalget har derfor valgt å bruke begrepet
«modeller» synonymt med «bevæpningsmodeller». Mandatet knytter imidlertid
begrepet modeller til «politiets maktmiddelbruk» generelt. Etter utvalgets syn
inviterer mandatet dermed også til fremleggelse av alternative modeller for
politiets maktmiddelbruk som ikke gjelder spørsmålet om bevæpning. Siden de
fleste forbinder begrepet «modeller» med spørsmålet om bevæpning, har utvalget
valgt å kalle de alternative modellene for politiets maktmiddelbruk for «tiltak».
Bevæpningsmodellene er nærmere omtalt i kapittel 9. De øvrige tiltakene er
omtalt i kapittel 10.
Mandatet ber videre om en vurdering av politiets bruk av maktmidler mot barn
og sårbare grupper. Utvalget har valgt å definere barn som personer under 18 år,
jf. Barnekonvensjonen artikkel 1. Barn blir sett på som sårbare i kraft av å være
barn, men barn er en uensartet gruppe, og innen gruppen finnes det også særlig
sårbare barn som krever spesielle hensyn, som for eksempel barn med psykisk
lidelse og/eller ruslidelse. Etter mandatet punkt 3 annet punktum skal utvalget
ikke vurdere politiets bruk av maktmidler i forbindelse med bistand i saker om
barnevern. Utvalget har tolket formuleringen dithen at situasjoner der politiet på
anmodning bistår barnevernet med hjemmel i barnevernloven, ikke skal vurderes
av utvalget. Det betyr imidlertid ikke at utvalget skal se bort fra politiets maktbruk
mot barn som er under barnevernets omsorg. Etter utvalgets syn kan det ikke
kategorisk avgrenses mot politiets maktbruk mot denne gruppen.
«Sårbare grupper» er noe vanskeligere å definere. Siden mange kan kjenne seg
sårbare i møte med politiets maktmidler, har utvalget sett behov for å tolke
«sårbare grupper» som en henvisning til personer som av ulike grunner er
særlig sårbare. I lys av senere tids hendelser og den oppmerksomhet som har
vært viet disse, har utvalget tolket begrepet som en henvisning til personer med
psykisk lidelse og/eller ruslidelse. Politiets maktbruk mot disse ble også viet
oppmerksomhet i NOU 2017:9. Personer med psykisk lidelse og/eller ruslidelse
er imidlertid ingen ensartet gruppe, og det er svært varierende i hvilken grad
politiet bør ta egne hensyn i møte med personer som kan sies å representere
gruppen. Utvalget har likevel tolket mandatet slik at denne gruppen i særlig grad
nødvendiggjør egne vurderinger. Refleksjonene som gjøres om personer med
psykisk lidelse og/eller ruslidelse kan riktignok også ha relevans for politiets
maktmiddelbruk overfor andre sårbare grupper.
Mandatet ber om at utvalget ser hen til maktmiddelbruk, bevæpningspraksis og
erfaringer i andre relevante land, herunder England. Bevæpningsutvalget valgte å
se hen til praksis i Sverige, Danmark, Finland, England og New Zealand. På grunn
av den relativt korte tidsrammen har utvalget valgt å bare se hen til England og
Wales, Sverige og Danmark.
side 18 Politiets bruk av maktmidler
2.4 Utvalgets arbeidsmetoder
Utvalget har avholdt til sammen 16 møter. Det ble tatt utgangspunkt i en plan om
ett fysisk og ett digitalt møte i måneden, med noe hyppigere møtevirksomhet mot
slutten av arbeidet.
Utvalget har vært opptatt av å arbeide kunnskapsbasert. Det fremgår av mandatet
at kunnskapsgrunnlaget skal oppdateres, en sentral del av arbeidet har derfor
vært å få presentert ny kunnskap som kan være relevant for utvalgets vurderinger.
Frem til sommeren 2022 (de første ni møtene) var derfor hovedfokuset å få
presentert oppdatert kunnskap.
Utvalget har vært opptatt av å gå bredt ut, og inviterte derfor et variert utvalg
aktører til å fremme sine syn på politiets bruk av makt. Politiet har av åpenbare
grunner fått en sentral plass. Utvalget har imidlertid også sørget for at mange
andre relevante aktører har fått anledning til å fremme sine synspunkter.
Forskjellige organisasjoner fra sivilsamfunnet har også blitt invitert til å komme
med sine erfaringer og innspill, herunder fagforeningene. For å sørge for at barns
stemme blir hørt, inviterte utvalget også organisasjoner som på en eller annen
måte representerer barn, herunder Elevorganisasjonen og Press. Ingen av de
nevnte organisasjonene hadde anledning til å komme med innspill.
På samme måte som Bevæpningsutvalget har Maktmiddelutvalget lagt størst vekt
på kunnskap som er fremkommet gjennom anerkjente vitenskapelige metoder
for innsamling og bearbeiding av data, der dette foreligger.3 Utvalgsleder har
også gjennomført to egne spørreundersøkelser, for å belyse enkelte spørsmål. Se
omtale av disse i kapittel 7.2.2 og 7.13.
Den følgende tabellen gir en oversikt over de avholdte møtene, og hvilke eksterne
foredragsholdere utvalget har invitert til foredrag og diskusjon.
3
NOU 2017:9 kapittel 2.3 side 16.
side 19 Politiets bruk av maktmidler
Tabell 1. Oversikt over utvalgets møter
07.03.2022 Ordinært møte (digitalt)
22.03.2022 Møte der eksterne fagpersoner bidro
Demonstrasjon av Fagansvarlige fra Beredskapstroppen
maktmidlene
Gjeldende rett for politiets Politiadvokat Kai Spurkland
maktmiddelbruk
23.03.2022 Møte der ekstern fagperson bidro
Presentasjon av NOU 2017:9 Utvalgsleder Bevæpningsutvalget
[navn skjult]
08.04.2022 Møte der eksterne fagpersoner bidro (digitalt)
Forskning om politiets bruk av Politiinspektør Steinar Vee Henriksen
skytevåpen
Evaluering av prøveperioden Førsteamanuensis Jonas Hansson,
med elektrosjokkvåpen førsteamanuensis Miguel Inzunza,
Umeå universitet
Tiltak og endringer siden 2017 Beredskapsdirektør Tone Vangen,
Seksjonssjef politioperativ seksjon
[navn skjult], Politiinspektør Dorthe
Månsson, Politidirektoratet
21.04.2022 Møte der eksterne fagpersoner bidro
Terrorutviklingen siden 2017, Seniorforsker Petter Nesser,
med fokus på jihadisme Forsvarets Forskningsinstitutt
Terrorutviklingen siden Førsteamanuensis Jacob Aasland
2017, med fokus på Ravndal og forskningsassistent
høyreekstremisme Charlotte Tandberg, C-rex
Universitetet i Oslo
Terror- og trusselbildet Celine Schiøtt og Eline Hassel Asheim,
Politiets sikkerhetstjeneste
Bevæpningsdebatten Sjef Politiets sikkerhetstjeneste, Hans
[navn skjult]
Politiets trusselvurdering og Seniorrådgiver Helene Forsland
trendrapport Widerberg, Politifagavdelingen
Politidirektoratet
Hvordan følges Politiinspektør Martin Myhrvold
trusselvurderingene opp? Hansen og Politiinspektør Ole Tom
Hovind, beredskapsavdelingen
Politidirektoratet
side 20 Politiets bruk av maktmidler
10.05.2022 Møte der eksterne fagpersoner bidro (digitalt)
Erfaringer fra Finnmark Leder fellesoperative tjenester
politidistrikt Finnmark politidistrikt, [navn skjult]
Erfaringer fra Agder Seksjonsleder for operative fag
politidistrikt og fellesoperative tjenester Agder
politidistrikt, [navn skjult]
Erfaringer fra Oslo Leder fellesoperative tjenester
politidistrikt [navn skjult], politiinspektør Johan
Fredriksen, politioverbetjent Geir
[navn skjult] og politioverbetjent Tor
Grøttum, Oslo politidistrikt.
Erfaringer fra Vest Leder fellesoperativ enhet Gunnar
politidistrikt Fløystad og Leder for operativ
seksjon [navn skjult], Vest politidistrikt
Om leksjon i bruk av Politioverbetjent ved Politihøgskolen
maktmidler [navn skjult]
Erfaringer fra Bislett- Tjenestepersonene som var involvert
hendelsen i hendelsen
Erfaringer fra Sarpsborg- Tjenesteperson som var involvert i
hendelsen hendelsen
HMS-perspektiv på Hovedverneombud i politiet, Audun
maktmiddelbruk Buseth
Perspektiver på [navn skjult], Politiets
maktmiddelbruk fra fellesforbund, [navn skjult], NTL,
fagforeninger [navn skjult], NPL, Are Skjold-Frykholm,
Politijuristene, [navn skjult], Parat
19.05.2022 Møte der eksterne fagpersoner bidro
Politiets håndtering av barn Seniorrådgiver Christina Kloster,
og sårbare grupper Seniorrådgiver Thale Moen og
Politioverbetjent Endre Bjørkedal,
Politiets utlendingsenhet.
Politiinspektør Anne Siv Åvitsland og
Politiinspektør Anne Merete Ansok,
Politidirektoratet.
Rettslige rammer for politiets Seinorrådgiver Kirsten Kolstad
bruk av makt mot barn og Kvalø og seniorrådgiver Thomas
barns menneskerettigheter Berge, Norges institusjon for
menneskerettigheter (NIM)
Hensyn ved bruk av makt mot Seniorrådgiver Elin Saga Kjørhold
barn og seniorrådgiver Thov Midtsund
Nordbø, Barneombudet.
Barnevernvaktas erfaringer Leder Younas Mohammad-Roe og
med politiets håndtering av nestleder [navn skjult],
barn barnevernvakten Oslo
Barnehusenes erfaringer med Seksjonsleder Astrid Johanne
politiets håndtering av barn Pettersen, Barnehuset Oslo
Utviklingstrekk innenfor Seniorforsker Martin Steen Tesli,
psykiske lidelser og rus Folkehelseinstituttet (FHI)
side 21 Politiets bruk av maktmidler
Samhandling mellom helse og Avdelingsoverlege Anne-Cathrine
politi på ambulanseoppdrag Braarud, ambulanseavdelingen Oslo
universitetssykehus
Krevende akuttkonsultasjoner Spesialist i psykiatri Ewa Ness,
og samhandling med politiet psykiatrisk legevakt Oslo
universitetssykehus.
Transport av psykisk syke og Seksjonsleder Jarle Lexau, psykiatrisk
samhandling med politi ambulanse Bergen
Psykisk helsevernloven, med Seniorrådgiver Tord Jacob Teigen
fokus på endringene i 2017 Fagerheim Helsedirektoratet
En vanlig dag på Overlege Ingrid Dieset,
akuttpsykiatrisk avdeling akuttpsykiatrisk avdeling OUS
Hva kan vi lære av et drap Direktør Statens
begått i psykotisk tilstand? undersøkelseskommisjon for helse-
og omsorgstjenesten [navn skjult]
25.06.2022 Møte der eksterne fagpersoner bidro (digitalt)
Advokatforeningens Generalsekretær Merete Smith,
perspektiv på politiets Advokatforeningen
maktmiddelbruk
Sivilsamfunnets perspektiv på Rådgiver Gerald Kador Folkvord,
politiets maktmiddelbruk Amnesty International Norge
Antirasistisk perspektiv på Nestleder Hatem Ben Mansour,
politiets maktmiddelbruk Antirasistisk senter
Politiets maktbruk mot enslige Juridisk seniorrådgiver Siril Berglund,
mindreårige asylsøkere mv. NOAS
Perspektiv på politiets Fagleder Jørgen Markus Jørgensen
maktmiddelbruk fra og Teamleder Marthe Engøy,
Gatejuristen Gatejuristen
Perspektiv fra pårørende Leder for landstyret til
innen psykisk helse Landsforeningen for pårørende innen
psykisk helse, Christine Lindegjærde
Perspektiv fra organisasjon Landsleder Jill Arild, Mental helse
for personer med psykiske
helseproblemer
14.06.2022 Studietur til London
Overordnet om politiets Francesca Kingsmill m.fl., Home
maktmiddelbruk i England og Office
Wales
15.06.2022 Studietur til London
Perspektiver på politiets Supt. Claire Armes, Avon and
maktmiddelbruk i England og Somerset Police og Supt. James
Wales Collins, Sussex Police
Om politiutdanningen og Senior Research Officer Oliver
utdanning i makmtiddelbruk i Clark Darby, Evidence and
England og Wales Ecaluation Advisor Paul Quinton og
Policing Standards Manager Andy
Sidebotham, College of Policing
side 22 Politiets bruk av maktmidler
Demonstrasjon av maktmidler Sergeant Ben Marrion, City of London
i City of London Police police
16.06.2022 Studietur til London
Rapport om «police use of Hazel Davis-Hall og [navn skjult],
force» His Majesty's Inspectorate of
Constabulary and Fire & Rescue
Services (HMICFRS)
Sivilsamfunnets perspektiv på Programme Director Military, Security
maktmiddelbruk and Police Oliver Feeley-Sprague,
Amnesty International UK
21.06.2022 Møte der eksterne fagpersoner deltok
Presentasjon av Føresteamanuensis Gunnar
Politihøgskolens Thomassen, Politihøgskolen
forskningsprosjekt om
bevæpning
Orientering om Studieleder Hilde Sørum,
bachelorstudiet Politihøgskolen
Etiske perspektiver ved Professor Jens Erik Paulsen,
maktbruk Politihøgskolen
Undervisning om rettslige Høyskolelektor Ingvild Greve,
rammer for politiets Politihøgskolen
maktmiddelbruk
Opplæring i Førstelektor Anders Lohne Lie,
arrestasjonsteknikk, Politioverbetjent Einar Jakobsen
teleskopbatong, pepperspray, og Politioverbetjent Espen Olsvik,
skytevåpen mv. Politihøgskolen
Saker fra Spesialenheten for Fag- og opplæringsansvarlig Jens
politisaker Ørbæk
16.08.2022 Møte a der ekstern fagperson deltok
Samfunnsutviklingen frem Sjefsforsker Stig Rune Sellevåg,
mot 2030 Forsvarste forskningsinstitutt (FFI)
23.08.2022 Møte der ekstern fagperson deltok (digitalt)
Evalueringen av Kongsberg- Politiinspektør Steinar Vee Henriksen
hendelsen
30.08.2022 Møte der ekstern fagperson deltok
Gjeldende svensk rett om Professor Johan Boucht, Universitetet
politiets maktmiddelbruk mv. i Oslo
08.09.2022 Ordinært møte (digitalt)
15.09.2022 Ordinært møte
22.09.2022 Ordinært møte (digitalt)
29.09.2022 Ordinært møte (digitalt)
side 23 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 3
3 Den videre fremstillingen
I tråd med mandatet har denne rapporten sin hovedvekt i en presentasjon
av relevant, nytt kunnskapsgrunnlag, sammen med utvalgets vurdering av
dette. For utvalget har det imidlertid også vært sentralt å beskrive hva som er
gjeldende rett og gjeldende praksis på området. I det innledende kapittelet om
gjeldende rett beskrives rettsreglene som regulerer når politiet kan bruke de
forskjellige maktmidlene, men også gjeldende rett om hvilken tilgang politiet har
til maktmidlene, herunder spørsmålet om bevæpning. I kapittel 5 om gjeldende
praksis gjøres det rede for hvordan politiet har operasjonalisert gjeldende rett.
Det er til dels en flytende overgang mellom hva som regnes som gjeldende rett
og gjeldende praksis. Hensikten med kapitlene er at de samlet skal gi en oversikt
over hvordan situasjonen er i dag, som et nødvendig bakteppe for vurderingen av
det nye kunnskapsgrunnlaget. NOU 2017:9 er også en sentral del av bakteppet, jf.
mandatet. Bevæpningsutvalgets utredning omtales i kapittel 6.
Det nye kunnskapsgrunnlaget beskrives i kapittel 7. Utvalget har tatt utgangspunkt
i kunnskapsgrunnlaget som ble fremlagt i NOU 2017:9, og har forsøkt å oppdatere
dette. Av kapasitetshensyn har utvalget imidlertid ikke hatt mulighet til å studere
alle de samme kildene som Bevæpningsutvalget, og innenfor enkelte tema
har utvalget valgt å se til andre kilder. I tillegg har utvalgsleder gjennomført to
spørreundersøkelser. Resultatene fra undersøkelsen kommenteres i kapittel 7.2.2
og 7.13. Erfaringer fra andre land omtales i kapittel 8.
I kapittel 9 beskrives de alternative bevæpningsmodellene. Her beskrives
modellene utvalget anbefaler, men også modellene utvalget har vurdert, men
som ikke anbefales fulgt opp. I vurderingen av modellene har utvalget delt seg
i et flertall og et mindretall. Begge fraksjonenes vurderinger fremgår av kapittel
9.2 og 9.3.
I kapittel 10 beskrives utvalgets øvrige anbefalinger om tiltak knyttet til
politiets maktmiddelbruk. Dette er tiltak som anbefales uavhengig av
bevæpningsmodellene.
I kapittel 11 gjøres det rede for økonomiske og administrative konsekvenser av
utvalgets anbefalinger.
Det vises fortløpende til kilder og referanser i fotnoter. Der kilden til informasjon
er utførlig omtalt i teksten, er det ikke lagt inn henvisning til kilden i fotnote. I
fotnotene brukes forkortelsene ibid. (ibidem, på samme sted) og l.c. (loco citato, på
nevnte sted) gjennomgående. I kapittel 12 er det ført litteraturliste.
side 24 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 4
4 Gjeldende rett
4.1 Innledning
Politiets bruk av maktmidler er regulert i flere lover, konvensjoner, instrukser og
rundskriv. Grunnloven gir de overordnede menneskerettighetene som danner
utgangspunktet for hvilke inngrep myndighetene kan gjøre overfor den enkelte.
Flere av menneskerettskonvensjonene Norge er bundet av gjør det samme,
herunder Den europeiske menneskerettskonvensjonen. På bakgrunn av dette
har Stortinget vedtatt lover som regulerer når og hvordan politiet kan bruke
makt. Politiloven er den sentrale loven, men også andre lover spiller en rolle.
Med hjemmel i politiloven har Justis- og beredskapsdepartementet gitt flere
instrukser som i større detalj regulerer politiets maktmiddelbruk, og til slutt
har Politidirektoratet gitt rundskriv og instrukser for å utdype og forklare de
forskjellige reglene.
Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere politiets maktmiddelbruk.
Utvalget skal imidlertid også vurdere hvorvidt endringer i tilgangen til maktmidler
bør få betydning for bevæpningen av politiet. Lovverket inneholder regler om
begge deler. Utvalget har derfor sett det hensiktsmessig først å gjøre rede for
reglene om når politiet kan bruke makt, for så å gjøre rede for reglene om hvilke
maktmidler politiet skal ha tilgang til og eventuelt være bevæpnet med. Til slutt
gjøres det rede for reglene som gjelder når politiet bruker makt mot barn og
personer med psykisk lidelse og/eller ruslidelse, og reglene om rapportering om
bruk av maktmidler.
4.2 Når kan politiet bruke maktmidlene?
4.2.1 Grunnloven og menneskerettighetene
Grunnloven inneholder bestemmelser som setter overordnede skranker
for politiets bruk av makt. Det følger for det første av Grunnloven § 113 at
myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Politiets
maktbruk regnes som inngrep, og politiet er derfor avhengig av lovhjemmel for å
kunne bruke makt. Dette gjelder særlig den fysiske maktbruken og maktmidlene
øverst i maktpyramiden. Maktmidlene lenger ned i pyramiden vil imidlertid
bare unntaksvis kreve hjemmel i lov. Som det fremgår av forarbeidene til
Grunnlovsrevisjonen i 2014, hvor legalitetsprinsippet ble foreslått lovfestet i § 113,
innebærer prinsippet i sin kjerne et forbud mot at offentlige myndigheter gjør
inngrep i individuelle tilfeller «uten hjemmel i formell lov». Med formell lov siktes
det til lover gitt av Stortinget etter Grunnloven §§ 76 mv., eller «øvrige rettsregler
som kan utledes av slik formell lovgivning». Utgangspunktet etter den tradisjonelle
lære er dermed at myndighetenes inngrep overfor borgerne må være positivt
regulert i Stortingets lovgivning «eller i forskrifter gitt med hjemmel i slik lov». Det
fremgår samme sted at «For at man kan tale om et «inngrep», må det foreligge
kvalifiserte forhold som rammer den enkelte».4
4
Alle sitatene i avsnittet er hentet fra Dok.nr.16 (2011–2012) kapittel 41.1.
side 25 Politiets bruk av maktmidler
Grunnloven lovfester også flere menneskerettigheter som får betydning
for politiets bruk av makt. Det følger av § 92 at statens myndigheter skal
respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i Grunnloven og i
for Norge bindende traktater om menneskerettigheter. Deretter følger en rekke
menneskerettigheter i § 93 til og med § 112. Mesteparten av rettighetene er
også å finne i forskjellige konvensjoner Norge er bundet av. Den europeiske
menneskerettskonvensjonen (EMK) er den sentrale. EMK er gjort til norsk lov,
jf. menneskerettsloven § 2, og gitt forrang ved eventuell motstrid med annen
lovgivning, jf. § 3.
Retten til liv blir ofte fremhevet som den mest grunnleggende av
menneskerettighetene. Det følger av Grunnloven § 93 første ledd at ethvert
menneske har rett til liv, og at ingen kan dømmes til døden. Retten til liv følger
også av EMK artikkel 2. Retten aktualiseres først og fremst der noen dør, men kan
også aktualiseres der det er en aktuell og nærliggende risiko for liv, jf. praksis fra
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).5 Det følger imidlertid samtidig
av EMK artikkel 2 nr. 2 bokstav a at berøvelse av liv ikke er i strid med artikkelen
når den er følge av bruk av makt som ikke går lenger enn absolutt nødvendig
bl.a. for å forsvare en person mot ulovlig vold. Det vil dermed ikke utgjøre et
konvensjonsbrudd om politiet tar liv for å forsvare en person mot ulovlig vold, så
lenge dette er absolutt nødvendig. Det følger også av Grunnloven § 93 siste ledd at
«statens myndigheter skal beskytte retten til liv». Staten har dermed en positiv plikt
til å beskytte liv. Denne plikten følger også av EMK artikkel 2, jf. praksis fra EMD.6
Forbudet mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff følger også av Grl. § 93. Forbudet er også nedfelt i EMK artikkel
3. Dette er en absolutt rettighet det ikke kan gjøres inngrep i. Enhver fysisk
maktanvendelse som ikke er nødvendig vil i prinsippet stride mot forbudet. Men
etter praksis fra EMD må maktanvendelsen ha en «minimum level of severity»
for å falle inn under artikkel 3. 7 Det er imidlertid ikke et nødvendig vilkår at
maktbruken har medført fysisk skade. I vurderingen av om maktbruk overholder
EMK artikkel 3, skal det bl.a. legges vekt på varigheten av maktbruken, dens fysiske
og mentale effekter, og i noen tilfeller, personens kjønn, alder og vedkommendes
helse.8 Norge har også forpliktelser etter FNs torturkonvensjon og Den europeiske
torturkonvensjonen. Disse omtales ikke nærmere her.
Det følger av Grl. § 94 at ingen må fengsles eller berøves friheten på annen
måte enn i lovbestemte tilfeller, og på den måte som lovene foreskriver.
Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.
Retten til frihet og sikkerhet er også nedfelt i EMK artikkel 5. Etter bestemmelsen
må ingen berøves sin frihet unntatt i ett av de opplistede tilfellene (bokstav a til f),
og i samsvar med en framgangsmåte som er foreskrevet ved lov.
Retten til privatliv følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette er en
rettighet det kan gjøres inngrep i dersom dette er i samsvar med loven og er
nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet,
offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden
eller kriminalitet for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres
rettigheter og friheter. Grunnloven og EMK inneholder også andre rettigheter
som setter skranker for politiets maktmiddelbruk, og som ellers er relevante.
Utvalget har imidlertid ikke sett det nødvendig å omtale disse nærmere her. De
5
Kvalø, K. K. og Berge, T. M. (2022), presentasjon for utvalget 19. mai 2022.
6
Dok.nr.16 (2011–2012) kapittel 19.4.2.4.
7
Kvalø, K. K. og Berge, T. M. (2022), presentasjon for utvalget 19. mai 2022.
8
Se for eksempel Tali v. Estland avsnitt 118.
side 26 Politiets bruk av maktmidler
menneskerettslige rammene for bruk av makt mot barn og sårbare grupper
omtales nærmere i kapittel 4.4 og 4.5.
FNs grunnprinsipper for politi, makt- og våpenbruk, Basic principles on the Use of
Force and Firearms by Law Enforcement Officials (vedtatt på FNs åttende kongress
om kriminalitetsforebygging og rettferdig behandling av lovbrytere, 1990) er
utførlig omtalt i NOU 2017:9 kapittel 3.6. Det samme gjelder FNs håndbok om
menneskerettigheter i politiet, International Human Rights Standards for Law
Enforcement: A Pocket Book on Human Rights for the Police, 1997. Disse omtales
derfor ikke nærmere her, og det vises i sin helhet til fremstillingen i NOU 2017:9.
4.2.2 Politiloven
Stortinget vedtok ny politilov i 1995. Politiets maktbruk er primært regulert i § 6,
som i sin helhet lyder slik:
§ 6 – Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres
Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller
advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.
Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas
utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært
forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til
situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.
Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet,
slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet ikke utsettes for offentlig
eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.
Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er
nødvendig og forsvarlig.
Bestemmelsen fastsetter de generelle prinsippene som gjelder for utøvelsen av
polititjenesten. I tillegg gjennomfører den de materielle kravene til nødvendighet
og forholdsmessighet som følger av Grunnloven og EMK, jf. særlig annet, tredje
og fjerde ledd. Bestemmelsen gir i tillegg en generell hjemmel til bruk av makt,
jf. fjerde ledd. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at det med makt
menes «tvangsmessige fysiske inngrep mot person eller eiendom».9 Fjerde ledd
gir dermed ikke hjemmel til de mildere maktmidlene som verbal kommunikasjon,
tilstedeværelse og normeringer. Det er imidlertid ikke tvilsomt at politiet også har
hjemmel til dette, jf. § 6 første og annet ledd.
Selv om politiloven § 6 fjerde ledd sier at politiet kan anvende makt under
tjenesteutførelsen, kan ikke bestemmelsen anses som selvstendig hjemmel for
slik maktbruk. For å avgjøre når politiet kan bruke makt, må politiloven § 6 sees
i sammenheng med bestemmelser i politiloven og andre relevante lover. Dette
fordi bestemmelsen nøyer seg med å vise til at politiet har visse midler til rådighet
i «tjenesteoppdraget» og «under tjenesteutførelsen», uten å konkretisere hvilke
situasjoner som krever at politiet bruker makt. Det er usikkert om hjemmelskravet
som følger av Grunnloven og EMK ville vært tilfredsstilt dersom politiloven § 6
var den eneste som regulerte hvilke situasjoner som tillater bruk av maktmidler.
Politiloven § 6 kan således ikke anses som en selvstendig inngrepshjemmel, men
angir hvordan en allerede eksisterende kompetanse skal utøves, jf. Rt. 2003 s.984
avsnitt 16.
9
Ot.prp. nr.22 (1994–1995), merknaden til § 6.
side 27 Politiets bruk av maktmidler
Politiloven inneholder flere bestemmelser som er relevante i den sammenheng, og
som impliserer at politiet kan bruke makt. Politiloven §§ 1 og 2 gir de overordnede
normene om politiets samfunnsoppdrag og oppgaver, og det følger blant annet
av § 2 at politiet skal beskytte person, eiendom og fellesgoder, verne om all
lovlig virksomhet og opprettholde den offentlige orden og sikkerhet. Etter § 7
kan politiet gripe inn for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden, for
å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet, eller for å avverge eller
stanse lovbrudd. Det følger av § 7 annet ledd at dette blant annet kan gjøres ved
å regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere personer eller
kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise,
fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn
på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert. Etter politiloven
§ 7 a kan politiet videre visitere person eller kjøretøy for å avdekke våpen, etter
§§ 8 og 9 kan personer innbringes og det kan gjøres inngrep overfor berusede
personer, og etter § 10 kan det gjøres etterfølgende visitasjon. Politiloven §§ 12 og
13 gir nærmere regler om hjelp til syke og inngrep overfor barn. Bestemmelsene
er nærmere omtalt i kapittel 4.4 og 4.5. Samtlige av de nevnte bestemmelsene
aktualiserer maktbruk, og vil sammen med politiloven § 6 kunne utgjøre
hjemmelsgrunnlaget for politiets bruk av makt.
Straffeprosessloven er også en sentral lov når det kommer til politiets
bruk av makt. Loven inneholder blant annet utførlige bestemmelser om
de såkalte tvangsmidlene som kan brukes i forbindelse med etterforsking
av straffesaker, altså om pågripelse, varetektsfengsling, ransaking, beslag,
kommunikasjonskontroll mv. For at politiet skal kunne bruke disse tvangsmidlene,
må forskjellige maktmidler tas i bruk. Noen tvangsmidler gjør det nødvendig
å bruke fysisk makt i de aller fleste tilfeller, som for eksempel pågripelse.
Andre tvangsmidler, som for eksempel kommunikasjonskontroll, vil ikke kreve
tilsvarende fysisk maktbruk. På samme måte som bestemmelsene i politiloven,
kan bestemmelsene i straffeprosessloven tjene som hjemmelsgrunnlag for
politiets bruk av makt i samspill med politiloven § 6.
Politiloven § 6 sier ingenting om hvilke konkrete maktmidler politiet kan bruke.
Dette er formodentlig et bevisst valg, for at hjemmelsgrunnlaget ikke skal
fremstå som en uttømmende angivelse av hvilke midler som brukes, slik at loven
må endres hver gang nye midler blir aktuelle. Det har vært ansett som en mer
hensiktsmessig løsning at de detaljerte reglene om konkrete maktmidler gis i
rettsregler av lavere rang, som instrukser og rundskriv. Denne løsningen kan
imidlertid kunne komme i konflikt med legalitetsprinsippet, som omtalt i kapittel
4.2.1, som krever at inngrep er hjemlet i lov.
Bevæpningsutvalget så seg ikke fornøyde med denne løsningen. Utvalget
konkluderte med at de mest sentrale delene av våpeninstruksen bør reguleres
i loven, og foreslo en ny bestemmelse i § 6 a som regulerer vilkår for bruk av
skytevåpen.10 Forslaget ble blant annet begrunnet med at politiets mest alvorlige
maktmiddel bør gis bedre lovmessig forankring. Regjeringen fulgte opp forslaget
med forslag til lovregulering i Prop. 105 L (2018–2019), men flyttet bestemmelsen
fra § 6 a til § 6 b. Regjeringens forslag ble deretter fulgt opp av Stortinget, og
10
NOU 2017:9 kapittel 9.20.
side 28 Politiets bruk av maktmidler
forslaget til ny § 6 b ble vedtatt 10. januar 2020, og trådte i kraft 1. februar samme
år. Bestemmelsen lyder som følger:
§ 6 b – Vilkår for bruk av skytevåpen
Skytevåpen kan bare brukes når det er absolutt nødvendig og hvor lempeligere
midler forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart ikke vil føre frem, i situasjoner
hvor
a. Tjenestepersonen selv eller andre trues med eller utsettes for en grov
voldshandling eller annen grov integritetskrenkelse, og bruk av våpen fremstår
som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, eller
b. Det anses påkrevd å pågripe eller stanse en person som er domfelt eller med
stor grad av sikkerhet mistenkes for drap, andre grove voldshandlinger eller
forsøke på slike voldsforbrytelser, eller av personer som av andre grunner anses
som særlig farlige for menneskers liv eller helse, Norges selvstendighet, eller som
alvorlig truer grunnleggende nasjonale interesser.
I situasjoner som nevnt i første ledd kan skytevåpen etter beslutning fra
innsatsleder også brukes til å beskadige eller gjøre en gjenstand ubrukelig eller
forstyrre eller avlede gjerningspersonen.
Politiloven har dermed en egen spesifikk bestemmelse om når ett konkret
maktmiddel kan brukes. Bestemmelsen lovfestet vilkårene for bruk av skytevåpen
som fulgte og fortsatt følger av våpeninstruksen § 4-3. At vilkårene ble lovfestet,
innebar ingen materiellrettslig endring. Bestemmelsen regulerer bare bruk av
skytevåpen i situasjoner der vilkårene for bevæpning etter våpeninstruksen er
oppfylt. Bestemmelsen regulerer dermed ikke politiets bruk av skytevåpen til
andre formål, som for eksempel trening og opplæring, avliving av dyr eller bruk
av skytevåpen som skal avverge eller begrense farer ved ulykker, branner eller
naturkatastrofer.11
4.2.3 Nødverge etter straffeloven
Politiet kan også bruke makt med hjemmel i straffelovens nødvergebestemmelse.
En handling som i utgangspunktet rammes av en av straffelovens bestemmelser,
kan likevel være lovlig dersom det foreligger en nødvergesituasjon og de øvrige
vilkårene for nødverge er oppfylt, jf. straffeloven § 18. Bestemmelsen oppstiller
tre vilkår for at en nødvergehandling skal være lovlig. For det første må den
som utøver nødvergehandlingen være utsatt for et rettsstridig angrep. For
det andre må nødvergehandlingen ikke gå lenger enn nødvendig, og for det
tredje må nødvergehandlingen ikke åpenbart gå utover hva som er forsvarlig.
Forsvarlighetskravet gir anvisning på en helhetsvurdering der sentrale momenter
er hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og
angriperens skyld.
Det er verdt å merke seg at straffeloven § 18 dermed legger opp til en noe
annen vurdering etter politiloven § 6. Det følger av politiloven § 6 at politiet bare
kan anvende makt dersom slik maktbruk vil være nødvendig og «forsvarlig».
Straffeloven § 18 bestemmer som nevnt at en straffbar handling likevel vil være
lovlig dersom den ikke går «åpenbart ut over hva som er forsvarlig». På den
bakgrunn har Høyesterett konkludert med at en handling kan være straffri selv
om den overskrider maktbruk som kan hjemles i politiloven § 6.12 Det betyr med
andre ord at det kan tenkes situasjoner hvor vilkårene for maktbruk i politiloven
11
Prop. 105 L (2018–2019), merknaden til ny § 6 b.
12
Rt.2008 s.696 avsnitt 24.
side 29 Politiets bruk av maktmidler
§ 6 ikke er oppfylt, men hvor handlingen likevel vil være straffri fordi den er gjort
i nødverge etter straffeloven § 18. Politiets straffrie handlingsrom er således
ikke utømmelig regulert i politiloven og dens supplerende instrukser, men også i
nødvergebestemmelsen i straffeloven § 18.
Det fremgår for øvrig også av § 18 annet ledd at regelen i første ledd gjelder
tilsvarende for den som iverksetter lovlig pågripelse eller søker å hindre at
noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff.
Nødvergebestemmelsen kan imidlertid også komme til anvendelse i andre
situasjoner hvor politiet har brukt makt.
4.2.4 Politiinstruksen
Politiloven av 1936 § 29 bestemte at Kongen utferdiger en alminnelig instruks
om polititjenesten, og at departementet gir særinstrukser om tjenesten og
tjenestereglementer. Med hjemmel i bestemmelsen vedtok Kongen i statsråd
den alminnelige tjenesteinstruksen for politiet (politiinstruksen) 22. juni 1990.
Da politiloven av 1995 ble vedtatt, ble hjemmelen opprettholdt i samme
bestemmelse. Politiinstruksen fortsatte dermed å gjelde etter den nye loven.
Bestemmelsene i politiinstruksen bærer preg av å ha blitt vedtatt før politiloven.
Mesteparten av det instruksen sier om politiets bruk av makt, er i dag å finne i
politiloven. Dette gjelder særlig § 3-1 som gir alminnelige regler om politiinngrep.
Politiinstruksen § 3-2 er derimot noe mer spesifikk. Bestemmelsen lyder i sin
helhet som følger:
§ 3-2 – Politiets bruk av makt
Politiet kan benytte makt under iverksettelse og gjennomføring av en
tjenestehandling når dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart
nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor, følgene for den
maktanvendelsen rettes mot og forholdene for øvrig. Dessuten må de øvrige
vilkår i § 3-1 være oppfylt.
Med makt menes her tvangsmessige fysiske inngrep mot person, og mot fast eller
rørlig eiendom i tilfelle der denne eiendom blir påført skade.
Håndjern eller annet bendsel kan anvendes på person som under pågripelse
eller transport truer med eller gjør seg skyldig i vold, eller der forholdene gir
grunn til frykt for at vedkommende vil utøve vold eller flykte. Dessuten kan slikte
midler brukes mot person som forsøker å påføre seg skade, og ellers for å hindre
forspillelse av bevis.
Politiets adgang til å bruke særlige maktmidler av teknisk eller annen art i
tjenesten er regulert i egen instruks. I ethvert tilfelle skal vilkårene i første ledd
være oppfylt før disse midler tas i bruk.
Politiutstyr som nevnt i 3. og 4. ledd skal være godkjent av Justisdepartementet.
Dersom politiets bruk av makt medfører skade på person eller eiendom,
eller situasjonen tilsier at det kan bli klaget over politiets handlemåte, skal
vedkommende politimann innrapportere forholdet til sin foresatte umiddelbart.
Bestemmelsen gir uttrykk for de samme prinsippene som i dag er forankret i
politiloven. Det er imidlertid verdt å merke seg at det følger av politiinstruksen
§ 3-2 at makt kan benyttes dersom det er «klart» nødvendig og forsvarlig. Ordlyden
er dermed formulert på en noe annen måte enn politiloven § 6 fjerde ledd. Det er
også verdt å merke seg at politiinstruksen § 3-2 første ledd spesifikt bestemmer at
«følgene for den maktanvendelsen rettes mot» skal tas i betraktning i vurderingen
side 30 Politiets bruk av maktmidler
av om maktbruk er klart nødvendig og forsvarlig. Bestemmelsen går dermed
noe lenger enn politiloven § 6 i å konkretisere at objektsrelaterte forhold inngår i
vurderingen.
Politiinstruksen § 3-2 regulerer bruk av «håndjern eller annet bendsel» spesifikt
som maktmiddel, og etter fjerde ledd skal politiets bruk av «særlige maktmidler
av teknisk eller annen art» reguleres i egen instruks. Det er noe usikkert hva
som menes med dette. Siden bruk av skytevåpen er regulert i en egen instruks,
er det grunn til å anta at formuleringen bl.a. retter seg mot dette. Den kan også
sies å rette seg mot elektrosjokkvåpen, som også er regulert i egen instruks.
Kompetansen til å godkjenne utstyr er delegert til Politidirektoratet.13
Av andre bestemmelser i politiinstruksen bør også § 11-3 nevnes, som slår fast at
det bør brukes transportjern eller håndjern «når det foreligger fluktfare», og at
vedkommende alltid skal visiteres før transporten påbegynnes.
4.2.5 Våpeninstruksen
2. juli 2015 ble det vedtatt en ny våpeninstruks for politiet, som erstattet
våpeninstruksen av 1989. Den nye instruksen gjelder blant annet lagring,
bevæpning og bruk av gassvåpen, skytevåpen og sprengvåpen som er godkjent
for bruk i polititjenesten, jf. § 1-1. Instruksen gjelder derimot ikke for lagring,
bevæpning og bruk av slagvåpen, OC-pepperspray og elektrosjokkvåpen, som
reguleres i egen instruks fastsatt av Politidirektoratet, jf. § 1-1 annet ledd.
Etter § 1-5 første ledd er Politidirektoratet gitt kompetanse til å gi utfyllende
bestemmelser til instruksen, herunder om opplæring og godkjenning av personell.
Politidirektoratet godkjenner også våpen, ammunisjon og utstyr til bruk i politiet.
Politidirektoratet kan for det enkelte tilfelle også godkjenne bruk av andre typer
våpen enn de som er nevnt i § 1-4. Etter § 1-5 annet ledd er PST gitt tilsvarende
kompetanse for våpen, ammunisjon og utstyr som bare skal benyttes av PST.
Våpeninstruksen kapittel 4 regulerer bruk av skytevåpen. Som nevnt er § 4-3
lovfestet i politiloven § 6 b, med tilsvarende ordlyd. De øvrige bestemmelsene
regulerer ledelse og ansvar, fremgangsmåte ved bruk av våpen og vilkår for bruk
av gassvåpen og sprengvåpen. Det følger av § 4-1 første ledd at de alminnelige
bestemmelsene om ledelse og ansvar også gjelder ved bruk av våpen. Det følger
videre av annet ledd at tjenesteperson undergitt direkte taktisk ledelse bare kan
bruke våpen i nødverge uten ordre fra leder. Tredje ledd bestemmer til slutt at
politiet plikter å sørge for at skadevirkningene begrenses mest mulig ved bruk av
våpen.
Våpeninstruksen § 4-2 regulerer fremgangsmåten for bruk av våpen, og lyder i sin
helhet slik:
§ 4-2 – Fremgangsmåte for bruk av våpen
1. Når omstendighetene tillater det skal polititjenesteperson før det gjøres bruk av
våpen
a. Tilkjennegi at vedkommende handler i egenskap av politi,
b. Oppfordre gjerningspersonen(e) til å etterkomme gitte pålegg, og tydelig advare
om at våpen vil bli brukt for å gjennomføre pålegget, og
c. Vurdere hvilke farer og ulemper våpenbruken kan utsette utenforstående for, og
tydelig advare omgivelsene om at våpen vil bli brukt.
13
Vedtak 16. november 2000 nr. 1154.
side 31 Politiets bruk av maktmidler
2. Ved bruk av skytevåpen skal politiet:
a. Hvis det er tid og taktisk forsvarlig, først avfyre varselskudd. Varselskuddet kan
bare avfyres når vilkårene for rettet skudd etter § 4-3 er oppfylt, og skal rettes slik
at personskade ikke oppstår,
b. Så langt det er mulig, ha slik kontroll med omgivelsene at tredjeperson ikke
skades.
Bestemmelsen regulerer primært hvordan tjenestepersonen skal gå frem før det
eventuelt rettes skudd mot en gjerningsperson, men også at vedkommende skal
ha slik kontroll med omgivelsene at tredjeperson ikke skades dersom det avfyres
skudd. Bestemmelsen må naturligvis sees i sammenheng med vilkårene for når
skytevåpen kan brukes, som fremgår av politiloven § 6 b og våpeninstruksen § 4-3.
Det er verdt å merke seg at vilkårene for å avfyre varselskudd er den samme som
vilkårene for å avfyre rettede skudd etter § 4-3 og politiloven § 6 b.
Våpeninstruksen § 4-4 gir vilkår for bruk av gassvåpen. Det følger av første ledd
at gassvåpen bare kan brukes «ved alvorlige ordensforstyrrelser når det fremstår
som nødvendig for å opprettholde eller gjenopprette ro, orden eller sikkerhet»,
eller i situasjoner «som er særlig farlige for tjenestepersoner eller andre». Det
følger av annet ledd at det ved alvorlige ordensforstyrrelser er operasjonsleder
som i utgangspunktet treffer beslutning om bruk av gassvåpen, mens det er
innsatsleder som treffer beslutning i særlige farlige situasjoner.
Våpeninstruksen § 4-5 gir vilkår for bruk av sprengvåpen. Det følger av første
ledd at slike våpen kan brukes når vilkårene for bruk av skytevåpen i § 4-3 er
tilstede, og med det formål «å bane seg adgang til låst eller sperret område,
for å forstyrre eller avlede person(er) som skal anholdes». Etter annet ledd kan
beredskapstroppen bruke granater uten at formålene i første ledd er oppfylt, og
etter tredje ledd treffes beslutning om bruk av sprengvåpen av innsatsleder.
4.2.6 Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet
18. september 2018 vedtok Justis- og beredskapsdepartementet en instruks om
en prøveordning for bruk av elektrosjokkvåpen i politiet. Instruksen regulerte
bruken av elektrosjokkvåpen i prøveperioden. Prøveperioden er nærmere omtalt
i kapittel 7.12.17. desember 2021 vedtok Politidirektoratet en ny instruks om
bruk av elektrosjokkvåpen i politiet, som avløste instruksen for prøveperioden.
Instruksen er vedtatt med hjemmel i politiloven § 29 første ledd, jf. Justis- og
beredskapsdepartementets delegasjonsvedtak 1. oktober 2021. Det fremgår av
delegasjonsvedtaket at Politidirektoratet gis myndighet til å fastsette særinstruks
om bruk av elektrosjokkvåpen i situasjoner hvor det er fare for liv eller alvorlig
personskade, eller hvor det fremstår som «nødvendig for å kunne gjennomføre en
tjenestehandling uten å utsette tjenesteperson eller andre personer for fare for
liv eller alvorlig personskade, dersom bruk av slagvåpen eller OC-pepperspray må
antas utilstrekkelig eller uhensiktsmessig eller forgjeves har vært forsøkt».
Vilkårene som fremgår av delegasjonsvedtaket er gjentatt i Politidirektoratets
rundskriv punkt 6. Her fremgår det også at med bruk av elektrosjokkvåpen menes
situasjoner hvor tjenesteperson avfyrer elektroder eller piler som leder strøm
til muskulaturen og gir elektrisk støt til den personen som våpenet brukes mot.
Punkt 6 bestemmer også at når omstendighetene tillater det, skal tjenesteperson
før det gjøres bruk av elektrosjokkvåpen, tydelig oppfordre til å etterkomme
pålegg, og varsle at makt kan bli benyttet dersom pålegget ikke etterkommes. Det
fremgår også at elektrosjokkvåpen bare kan brukes mot kropp (drivstøt) når det er
«strengt nødvendig», og at det ved bruk skal tas hensyn til omgivelsene, herunder
om det er risiko for fall fra store høyder eller ned i vann, eller om det er en sterk
side 32 Politiets bruk av maktmidler
konsentrasjon av brannfarlige gasser eller væsker i området. Det følger også av
punkt 6 at elektrosjokkvåpen ikke skal brukes mot personer med synlig dårlig
allmenntilstand eller mot kvinner som åpenbart er gravide. Personer som har vært
utsatt for elektrosjokkvåpen skal om nødvendig få tilgang til legetilsyn.
Det fremgår av instruksens første punkt at elektrosjokkvåpen gradvis skal innføres
som et nytt permanent maktmiddel i politiet fra 1. januar 2022. Formålet med
innføringen er «å gjøre politiets maktpyramide ytterligere differensiert slik at
politiet på en bedre måte kan anvende makt som står i forhold til situasjonens
alvor, tjenestehandlingens art og formål og omstendighetene for øvrig». Se
nærmere omtale av plan for utrulling av elektrosjokkvåpen i kapittel 5.8.
4.2.7 Instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet
4.2.7.1 Innledning
6. desember 2017 sendte Politidirektoratet ut et rundskriv med tittelen «Instruks
om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet». Instruksen er gitt med hjemmel
i politiloven § 29 første ledd, jf. delegasjonsvedtak 16. november 2000 nr.
1151, og politiinstruksen § 3-2 fjerde ledd. Instruksen trådte i kraft 1. januar
2018 og erstattet Politidirektoratets rundskriv av 10. april 2007 som inneholdt
bestemmelser om bruk av slagvåpen i politiet, og direktoratets retningslinjer om
OC-pepperspray gitt i brev 15. mars 2016.
Instruksen gjelder for bruk av håndjern og annet bendsel, slagvåpen,
OC-pepperspray og patruljehund som maktmiddel. Med «håndjern og annet
bendsel» menes «utstyr for fysisk kontroll av personer». Godkjent utstyr er
«håndjern, strips, fotjern, transportjern, ledsagerutstyr og spyttbeskytter».
Med «slagvåpen» menes «teleskopbatong, langkølle og ridepisk». Med
«OC-pepperspray» menes «organisk pepperspray for særlig bruk i politiet, og
med «patruljehund» menes «politihund som har gjennomført opplæring som er
godkjent av Politihøgskolen til bruk som maktmiddel». Definisjonene fremgår av
instruksen punkt 1.3.
Instruksen kapittel 2 til og med 5 gir regler om kompetanse til bruk, om utlevering
og bæring, om bruk og om oppbevaring av maktmidlene. I det følgende gjøres det
rede for reglene om bruk. I kapittel 4.3.3 gjøres det rede for reglene om utlevering
og bæring.
Instruksen er per 27. april 2022 ikke åpent tilgjengelig på Lovdata. Den er heller
ikke tilgjengelig på politiet.no eller andre tilsvarende nettsider som er åpne for
allmennheten.
4.2.7.2 Håndjern og annet bendsel
Det følger av instruksen punkt 2.3 at håndjern og annet bendsel er særskilt
regulert i politiinstruksen § 3-2, og at disse maktmidlene skal anvendes deretter.
Politiinstruksen § 3-2 er nærmere omtalt i kapittel 4.2.4. Det presiseres imidlertid i
punkt 2.3 at det med pågripelse i denne sammenhengen også forstås anholdelse
og innbringelse, og at det med vold også forstås skade på eiendom og løsøre.
I instruksen er § 3-2 tredje ledd også utdypet ved en henvisning til at håndjern
og bendsel også må kunne brukes der hvor forholdene gir grunn til å frykte at
personen vil forsøke å skade seg selv eller forspille bevis.
Det følger videre av instruksen punkt 2.3 fjerde avsnitt at det skal foretas en
fortløpende vurdering av om bruken av håndjern eller annet bendsel er nødvendig,
forsvarlig og forholdsmessig, sett hen til mulighetene for å ha kontroll på personen
uten bruk av slikt utstyr, hvilken belastning det innebærer for personene og
side 33 Politiets bruk av maktmidler
forholdene for øvrig. Det fremgår også eksplisitt av instruksen punkt 2.3 femte
avsnitt at rutinemessig bruk av håndjern eller annet bendsel ikke skal forekomme.
Etter instruksens system regnes spyttbeskytter også som et bendsel, og reglene
om bruk av spyttbeskytter fremgår av samme kapittel. Etter punkt 2.3 femte
avsnitt kan spyttbeskytter brukes på person som «spytter eller truer med å spytte
på tjenesteperson eller andre, eller forholdene gir grunn til å frykte slik adferd».
Det fremgår også av punkt 2.3 at tjenestepersonen selv beslutter valg av
utstyr for fysisk kontroll av person, med mindre annet er bestemt av politisjef,
operasjonsleder, innsatsleder eller den som før øvrig leder tjenesteoppdraget.
4.2.7.3 Slagvåpen
Bruk av slagvåpen er regulert i punkt 3.3. Det følger av annet avsnitt at med bruk
av slagvåpen menes «situasjoner hvor tjenestepersonen benytter slagvåpenet
til å slå eller støte mot person». Det følger videre av tredje avsnitt at slagvåpen
kan benyttes i faresituasjoner, eller når en tjenestehandling ellers ikke kan
gjennomføres uten at tjenestepersonen eller andre personer utsettes for fare
eller skade, når bruken fremstår som nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig,
og når lempeligere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige eller
forgjeves har vært forsøkt. Etter fjerde avsnitt skal tjenestepersonen tydelig
oppfordre til å etterkomme pålegg, og varsle at makt kan bli benyttet dersom
pålegget ikke etterkommes, og etter femte avsnitt skal skadevirkningene
begrenses i størst mulig grad, og slagvåpenet skal så vidt mulig bare benyttes
mot de store muskelgruppene. Til slutt fremgår det av sjette avsnitt at med
unntak av nødvergesituasjoner skal bruk av slagvåpen kun skje etter beslutning
fra innsatsleder.
4.2.7.4 OC-pepperspray
Bruk av pepperspray er regulert i punkt 4.3. Det følger av annet avsnitt at
med bruk av pepperspray menes situasjoner hvor tjenestepersonen benytter
peppersprayen mot person. Det følger videre av tredje avsnitt at pepperspray
kan benyttes i faresituasjoner eller når en tjenestehandling ellers ikke kan
gjennomføres uten at tjenesteperson eller andre personer utsettes for fare eller
skade, når bruken fremstår som nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig, og når
lempeligere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige eller forgjeves
har vært forsøkt. Når omstendighetene tillater det, skal det tydelig oppfordres til
å etterkomme pålegg, og varsles at makt kan bli benyttet dersom pålegget ikke
etterkommes, jf. fjerde avsnitt. Bruk av pepperspray skal opphøre når ønsket
effekt er oppnådd, og personer som er eksponert skal om mulig få tilbud om vann
for skylling av øyne, jf. femte avsnitt. Med unntak av nødvergesituasjoner skal bruk
av pepperspray kun skje etter beslutning fra innsatsleder, jf. sjette avsnitt.
4.2.7.5 Patruljehund som maktmiddel
Bruk av patruljehund som maktmiddel er regulert i punkt 5.3. Med bruk av
patruljehund som maktmiddel menes situasjoner hvor patruljehunden brukes
aktivt i politiets tjenesteutførelse/handling for å sikre kontroll over person, samt
i situasjoner hvor hunden på eget initiativ forsvarer hundeføreren eller seg selv
mot angrep fra andre, jf. første avsnitt. Patruljehund kan brukes som maktmiddel
for å redde liv, begrense skade på person eller eiendom, sikre bevis, anholde/
pågripe/innbringe personer, og ivareta politiets ansvar for beskyttelse av offentlig
orden eller samfunnsinteresser, når lempeligere midler må antas utilstrekkelige
eller uhensiktsmessige eller forgjeves har vært forsøkt, jf. annet avsnitt. Når
omstendighetene tillater det, skal hundefører tydelig oppfordre til å etterkomme
pålegg, og varsle at patruljehund kan bli benyttet som maktmiddel dersom pålegg
side 34 Politiets bruk av maktmidler
ikke etterkommes, jf. tredje avsnitt. Med unntak av nødvergesituasjoner skal bruk
av patruljehund kun skje etter beslutning fra innsatsleder, jf. femte avsnitt.
4.2.8 Instruks for bruk av politiets arrester (arrestinstruksen)
9. november 2018 vedtok Politidirektoratet ny instruks for politiets bruk av
arrester (arrestinstruksen). Instruksen erstattet rundskriv 2002/042 av 28. januar
2003 og rundskriv 2006/014 av 15. august 2006. Formålet med instruksen er å
sikre at alle tjenestepersoner i politiet praktiserer regelverket om innsettelse
og opphold i politiets arrester på en ensartet og god måte, og at hensynet til
arrestantens liv og helse, rettssikkerhet, personvern, menneskerettigheter og
menneskeverd ivaretas gjennom hele oppholdet i politiets arrester.
Instruksen kapittel 15 inneholder regler om «maktmidler i politiets
arrestlokaler». Det påpekes innledningsvis at bruk av makt må være i samsvar
med grunnvilkårene i politiloven § 6 og politiinstruksen § 3-1 og 3-2, og at
politidirektoratets rundskriv 2017/010 om bruk av enkelte typer maktmidler i
politiet også gjelder for bruk av makt i politiets arrestlokaler, med de presiseringer
og tilpasninger som følger av dette rundskrivet. Deretter følger en punktliste over
hvilke maktmidler som kan brukes i politiets arrester:
- håndjern
- strips
- ledsagerutstyr (BodyCuff)
- spyttbeskytter
- OC pepperspray
- teleskopbatong og langkølle
Det presiseres deretter at slike maktmidler kan brukes i politiets arrester for å:
- avverge angrep eller skade på person
- hindre iverksettelse av alvorlige trusler
- hindre alvorlige opptøyer eller uroligheter
- hindre rømning fra arrest
- avverge ulovlig inntrengning i arresten
- sikre adgang til sperret eller forskanset rom.
Det fremgår også av instruksen at til samme formål er det også adgang
til å benytte skjold. Deretter fremgår det at dersom håndjern/strips eller
ledsagerutstyr (BodyCuff) benyttes, skal arrestanten ha kontinuerlig tilsyn ved at
en tjenesteperson er i samme rom eller i umiddelbar nærhet av arrestanten. Det
fremgår også av instruksen at OC pepperspray bare kan benyttes i selvforsvar, og
at en arrestant som er eksponert for pepperspray straks skal undergis nødvendig
behandling og tilsyn. Ved bruk av pepperspray i celle skal arrestanten straks tas ut
av cellen.
I kapittel 15.2 er det gitt særlige regler for bruk av maktmidler i celle. Det fremgår
her at bruk av makt inne på celle bare kan skje dersom forholdene gjør det
«strengt nødvendig». Slik maktbruk skal i utgangspunktet vurderes og avgjøres
av vaktsjef. Dersom slik maktbruk besluttes, skal helsepersonell kontaktes
umiddelbart for tilsyn med arrestanten. Håndjern/strips og ledsagerutstyr
(BodyCuff) kan bare benyttes inne på celle for å hindre selvskading og bare når
tjenesteperson eller helsepersonell fører tilsyn med arrestanten ved å oppholde
seg i cellen. Arrestpersonalet kan i slike tilfeller påføre arrestanten spyttbeskytter
når det er nødvendig for å gjennomføre tilsyn og unngå å bli spyttet på av
side 35 Politiets bruk av maktmidler
arrestanten. Dersom det er «tvingende nødvendig» for å unngå selvskading, kan
arrestanten ved bruk av håndjern/strips eller ledsagerutstyr (BodyCuff) også
påføres hjelm der øynene ikke dekkes.
4.2.9 Rundskriv om halsgrep og mageleie mv.
Politidirektoratet vedtok 26. juni 2007 (2007–11) et rundskriv om «halsgrep,
mageleie ved pågripelse/innbringelse og transport av arrestanter mv.».
Rundskrivet supplerer Justisdepartementets rundskriv G-1991–72 og G-1992–
20. Rundskrivene fra begynnelsen av 1990-tallet er ikke opphevet, og de tre
rundskrivene må derfor sees under ett. Rundskriv G-1991–72 regulerer «Politiets
bruk av såkalte halsgrep ved pågripelser o.l.», og har sin hovedvekt i en beskrivelse
av hvilke konsekvenser forskjellige halsgrep kan ha. Det fremgår av rundskrivets
siste avsnitt at det nedlegges et forbud mot bruken av denne typen grep. I
rundskriv 2007–11 er halsgrep definert som «et kvelertak, hvor hender, armer eller
andre midler legges omkring eller i tilknytning til den pågrepnes hals, og hvor det
trykkes, strammes eller klemmes til rundt halsen». Det fremgår av rundskrivet
G-1992–20 at straffelovens bestemmelse om nødverge kan åpne for at halsgrep
likevel kan være tillatt. Dette er gjentatt i rundskriv 2007–11, hvor det fremgår at
halsgrep som beskrevet i rundskrivet «kun skal benyttes i nødverge». Det utdypes
også at «grep omkring hals som ikke strammer til rundt halsen, for eksempel
nedrivning av stående person ved hjelp av tillært arrestasjonsteknikk, ikke er å
anse som halsgrep etter definisjonen».
Rundskriv 2007–11 kapittel 2 inneholder regler om mageleie. Det fremgår her at:
I de situasjoner hvor det framstår som absolutt nødvendig for å få kontroll
på en kjempende person, kan mageleie benyttes. Så snart den pågrepne
er påsatt håndjern eller man har fått kontroll på den pågrepne på annen
måte, skal mageleie opphøre. I de tilfeller mageleie benyttes under selve
pågripelsen, skal særlig aktsomhet utvises.
Politiet skal behandle den pågrepne på en slik måte at forholdene for
åndedrett og respirasjon optimaliseres. Overfor kjempende personer skal
det særlig tas hensyn til det ekstra oksygenbehov som genereres gjennom
den pågrepnes aktivitet.
Det fremgår videre av kapittel 2 at flere av politiets kjøretøy har arrestavdelinger
som ikke er store nok til at pågrepne personer kan transporteres liggende,
med beina utstrakt. Det fremheves at å ligge krumbøyd i seg selv vil kunne
hemme oksygenopptaket for pågrepne med et særlig stort oksygenbehov. Det
fremgår også at transport av bevisstløse personer «fortrinnsvis skal foregå med
ambulanse». Rundskrivet inneholder imidlertid ingen definisjon av «mageleie».
Rundskrivet kapittel 4 er titulert «tildekking av hode». Følgende fremgår av
kapittelet:
Tildekking av den pågrepnes hode eller ansikt med hette, pose eller lignende
kan hemme respirasjon og åndedrett. Tildekking begrenser også muligheten
til å overvåke den pågrepnes allmenntilstand under transport. Slik tildekking
skal ikke forekomme.
Rundskrivet kapittel 6 inneholder retningslinjer om oppfølgende tiltak. Det fremgår
blant annet her at «Politihøgskolens nye lærebok i arrestasjonsteknikk av 2007»
skal legges til grunn for den videre opplæring og trening i arrestasjonsteknikk.
side 36 Politiets bruk av maktmidler
4.2.10 Instruks om tvangsmessig stansing av kjøretøy
Politidirektoratets instruks av 21. desember 2009, som trådte i kraft 1. januar
2010, om tvangsmessig stansing av kjøretøy, inneholder retningslinjer om bruk
av maktmidlene «spikermatte», «vegsperring» og «forsettlig påkjørsel av annet
kjøretøy i hensikt å stanse dette». Instruksen viderefører med noen endringer
«instruks for bruk av spikermatte og annen sperring av veg» av 1. august 2001.
Under overskriften «grunnvilkår for anvendelse av maktmidlene» fremgår
det at midlene kan iverksettes «på/ved veg for å stanse et kjøretøy forutsatt
at lempeligere midler forgjeves er forsøkt eller åpenbart ikke vil føre frem».
Det heter videre at «valg av middel må stå i forhold til situasjonens alvor,
tjenestehandlingens formål, inngrepets fare-/skadepotensial og omstendighetene
for øvrig». Disse overordnede vilkårene gjelder for bruk av alle de tre maktmidlene
som er regulert i instruksen. I punkt 2, 3 og 4 er det gitt supplerende vilkår for bruk
av de forskjellige maktmidlene. Det er også gitt nærmere regler om hvem som har
kompetanse til å beslutte slik bruk.
4.3 Tilgang til maktmidler og bevæpning
4.3.1 Politiloven
De forskjellige reglene som er omtalt i kapittel 4.2 forutsetter at politiet har tilgang
til en rekke maktmidler, både fysiske og verbale. Loven sier imidlertid lite om
hvilke maktmidler politiet skal eller kan ha tilgang til, og eventuelt hvilke de skal
bære med seg/være bevæpnet med.
Politiloven § 29 er den sentrale bestemmelsen om bevæpning. Det følger
av bestemmelsens første ledd annet punktum at departementet gir
tjenestereglementer og særinstrukser for politiet, herunder en våpeninstruks.
Etter § 29 annet ledd kan det i våpeninstruksen gis bestemmelser om bevæpning
av polititjenestemenn i daglig tjeneste a) for et begrenset tidsrom når det anses
nødvendig for å håndtere en alvorlig trusselsituasjon, og b) for et ubegrenset
tidsrom når det ut fra trusselbildet anses nødvendig for å gi tilstrekkelig
beskyttelse av sårbare objekter. Det følger av annet ledd bokstav b annet punktum
at slik bevæpning også kan omfatte patruljering mellom sårbare objekter i et
avgrenset område.
Bestemmelsen har vært endret flere ganger. Frem til 27. januar 2017
sa bestemmelsen ingenting om bevæpning. Etter forslag fra Justis- og
beredskapsdepartementet ble det først lovfestet at departementets instruks
kan omfatte instruks om bevæpning av polititjenestemenn i daglig tjeneste
for et begrenset tidsrom når det anses nødvendig for å håndtere en alvorlig
trusselsituasjon.14 Formålet med denne endringen var å tydeliggjøre forankringen
av bestemmelsen om midlertidig bevæpning i våpeninstruksen.
Halvannet år senere ble bestemmelsen endret på nytt. Etter forslag fra Justis- og
beredskapsdepartementet ble det tilføyd at departementets instruks også kan
omfatte instruks om bevæpning av polititjenestemenn for et ubegrenset tidsrom
når det ut fra trusselbildet anses nødvendig for å gi tilstrekkelig beskyttelse av
sårbare objekter.15 Proposisjonen innebar delvis en oppfølging av NOU 2017:9.
14
Prop. 107 L (2015–2016).
15
Prop. 70 L (2017–2018).
side 37 Politiets bruk av maktmidler
Endringen trådte i kraft 1. juni 2018. Hensikten med endringen var å legge til rette
for såkalt punktbevæpning.
I 2020 ble bestemmelsen endret på ny, denne gangen for å lovfeste hjemmel
for tidsubegrenset bevæpnet patruljering mellom sårbare objekter i et
avgrenset område.16 Hensikten med endringen var å legge til rette for såkalt
områdebevæpning. Endringen trådte i kraft 1. februar 2020.
Politiloven § 29 åpner dermed for at departementet gir instruks om midlertidig
bevæpning, punktbevæpning og områdebevæpning. Bestemmelsen åpner derimot
ikke for instruks om generell bevæpning. Som det fremgår av Prop. 70 L (2017–
2018) kapittel 4 første avsnitt, setter bestemmelsen en lovmessig skranke mot
at regjeringen beslutter permanent bevæpning. En ordning med permanent
bevæpning av politiet må dermed vedtas av Stortinget.
4.3.2 Våpeninstruksen
Våpeninstruksen for politiet, som omtalt i kapittel 4.2.5, inneholder detaljerte
regler om lagring av og bevæpning med gassvåpen, skytevåpen og sprengvåpen
som er godkjente for bruk i polititjenesten.
Våpeninstruksen kapittel 2 gir regler om lagring. Det følger av § 2-1 at våpen
som hovedregel skal oppbevares på det enkelte tjenestested når de ikke er
i bruk eller gjenstand for fremskutt lagring. Reglene om fremskutt lagring er
regulert i § 2-2. Det fremgår av bestemmelsen at bilpatruljer som styres av eller
rapporterer til distriktenes operasjonssentral skal medbringe skytevåpen, med
mindre særlige forhold tilsier annen ordning. Båtpatruljer skal også medbringe
skytevåpen etter retningslinjer fastsatt av Politidirektoratet. Det følger av § 2-2
tredje ledd at verneutstyr alltid skal oppbevares i umiddelbar nærhet av våpnene.
Fremskutt lagring av gassvåpen i motoriserte patruljer er regulert i § 2-3. Der
skytevåpen «skal» medbringes i bilpatruljer, følger det av § 2-3 at gassvåpen «kan»
medbringes. Det samme gjelder sprengvåpen, jf. § 2-4. Sistnevnte er imidlertid
bare forbeholdt beredskapstroppen.
Kapittel 3 gir regler om bevæpning. Som nevnt i kapittel 4.3.1 følger det indirekte
av politiloven § 29 at norsk politi ikke er generelt bevæpnet. Våpenforskriften
kapittel 3 inneholder regler om når det kan gjøres unntak fra dette. Vilkår for
bevæpning følger av § 3-2. Bestemmelsen lyder i sin helhet slik:
§ 3-2 – Vilkår for bevæpning med skytevåpen
1. Bevæpning med skytevåpen kan skje
a. når omstendighetene gir grunn til å tro at tjenestepersonene i
tjenesteoppdraget kan komme til å stå overfor en situasjon som er særlig
farlig for dem eller andre, eller
b. når det basert på trusselvurderinger og tilgjengelig informasjon anses som
nødvendig for å kunne gi personer, objekter eller virksomheter tilstrekkelig
beskyttelse.
2. Politisjef kan gi forhåndsordre om at bevæpning skal skje i spesielle typetilfeller,
herunder livvakttjeneste, hvor det må antas at kriteriene i første ledd bokstav a)
og b) regelmessig vil være oppfylt.
3. Politidirektoratet kan etter samtykke fra departementet beslutte bevæpning i den
daglige tjenesten for en periode på inntil tre måneder, når det ut fra risiko- og
sårbarhetsanalyser vurdert opp mot politiets oppgaveløsning anses nødvendig
16
Prop. 105 L (2018–2019).
side 38 Politiets bruk av maktmidler
for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som vil være
særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner. Departementet kan
samtykke til å forlenge bevæpningsadgangen med inntil åtte uker av gangen på
de vilkår som er fastsatt i første punktum.
4. Politidirektoratet kan etter samtykke fra departementet beslutte bevæpning i den
daglige tjenesten ved sårbare objekter for et ubegrenset tidsrom, når det ut fra
risiko- og sårbarhetsanalyser vurdert opp mot politiets oppgaveløsning anses
nødvendig for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger
som vil være særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner.
Politidirektoratet gir retningslinjer om hvilke rutiner som skal følges for å sikre at
bevæpningen ikke varer lenger enn nødvendig.
5. Dersom det er besluttet bevæpning etter fjerde ledd, kan Politidirektoratet etter
samtykke fra departementet beslutte bevæpnet patruljering mellom sårbare
objekter i et avgrenset område med inntil ett år av gangen.
Første og annet ledd gir regler om når bevæpning kan skje ved en konkret
hendelse, ofte omtalt som oppdragsbevæpning. Tredje ledd gir regler om når
politiet kan midlertidig bevæpnes. Fjerde ledd gir regler om når punktbevæpning kan
gjennomføres, og femte ledd gir tilsvarende regler om områdebevæpning.
Beslutning om bevæpning av skytevåpen i tilfeller som nevnt i § 3-2 første
ledd bokstav a treffes av operasjonsleder med godkjenning til å treffe
bevæpningsbeslutning, eller politisjef, jf. § 3-3 første ledd bokstav a. Den enkelte
tjenesteperson kan imidlertid også treffe beslutning om bevæpning i slike tilfeller
når situasjonen krever umiddelbar innsats, og det ikke er teknisk mulig, er tid til,
eller taktisk tilrådelig å innhente bevæpningsordre fra operasjonsleder, jf. § 3-3
første ledd bokstav c. Beslutningen gjelder i så fall for tjenestepersonen selv og
dennes underordnede. Politisjef treffer beslutning om bevæpning i tilfeller som
nevnt i § 3-2 første ledd bokstav b.17 Bevæpningsbeslutning vil fortsatt være gyldig
dersom den er besluttet i ett politidistrikt, men hvor oppdraget fortsetter i et
annet, jf. § 3-4.
Bevæpning med gassvåpen kan skje når det i ordenstjeneste kan bli nødvendig
for å opprettholde offentlig ro, orden og sikkerhet, eller når omstendighetene
gir grunn til å tro at tjenestepersonene i oppdraget kan komme til å stå overfor
en situasjon som er særlig farlig for dem eller andre, jf. § 3-5. Beslutning om
slik bevæpning treffes i utgangspunktet av operasjonsleder. Bevæpning med
sprengvåpen kan også bare skje når omstendighetene gir grunn til å tro at
tjenestepersonene i oppdraget kan komme til å stå overfor en situasjon som er
særlig farlig for dem eller andre, og det etter omstendighetene er grunn til å tro at
det kan bli nødvendig å bane seg adgang til låst eller sperret rom eller område ved
bruk av sprengvåpen, eller å gjøre bruk av slike våpen for å forstyrre eller avlede
person(er) som skal pågripes eller stanses, jf. § 3-6.
4.3.3 Instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet
Politidirektoratets instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet er omtalt
i kapittel 4.2.7. Instruksen inneholder også detaljerte regler om utlevering, bæring
og oppbevaring av håndjern og annet bendsel, slagvåpen, OC-pepperspray og
patruljehund.
Håndjern, teleskopbatong og OC-pepperspray utleveres som personlig utstyr til
tjenestepersoner med politiutdanning, og skal bæres med mindre det vil være
17
Særregler om beslutningskompetanse for bevæpning av tjenestepersoner i Den Konge-
lige politieskorte, PST, Kripos, UP og PU følger av § 3-3 annet ledd.
side 39 Politiets bruk av maktmidler
uhensiktsmessig i utførelsen av tjenesten, eller annet besluttes av politisjef,
operasjonsleder, innsatsleder eller den som for øvrig leder tjenesteoppdraget, jf.
punkt 2.2, 3.2 og 4.2.
Strips og spyttbeskytter kan rutinemessig medbringes, jf. punkt 2.2 annet avsnitt.
Fotjern, transportjern og ledsagerutstyr utleveres til tjenestepersoner for det
enkelte tjenestesett eller for det enkelte oppdrag når tjenesten tilsier det, og i
henhold til beslutning fra politisjef, operasjonsleder, innsatsleder eller den som
leder tjenesteoppdraget, jf. punkt 2.2 tredje avsnitt.
Langkølle kan rutinemessig medbringes i politiets transportmidler, jf. punkt 3.2
annet avsnitt. Beslutning om å bære langkølle treffes av tjenesteperson for det
enkelte oppdrag, med mindre annet besluttes eller er besluttet av politisjef,
operasjonsleder, innsatsleder eller den som leder oppdraget.
Ridepisk utleveres til tjenesteperson som utfører tjeneste til hest, og bæres når de
utfører tjeneste til hest, jf. punkt 3.2 fjerde avsnitt.
Håndjern og annet bendsel, slagvåpen og OC-pepperspray skal oppbevares på
forsvarlig måte, slik at uvedkommende ikke får tilgang til disse, jf. punkt 2.4, 3.4
og 4.4.
Instruksen inneholder ingen spesifikke regler om når og hvordan politiet skal ha
tilgang til patruljehund som maktmiddel, utover reglene om når patruljehund kan
brukes, se omtale i kapittel 4.2.7.
4.3.4 Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet
Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet er omtalt i kapittel 4.2.6.
Det er vedtatt at elektrosjokkvåpen gradvis skal innføres som et nytt
permanent maktmiddel fra 1. januar 2022. Det følger av instruksen punkt 5 at
elektrosjokkvåpen skal utleveres til utpekte polititjenestepersoner, og skal bæres
med mindre det vil være uhensiktsmessig i utførelse av tjenesten, eller annet
besluttes av politisjef, operasjonsleder, innsatsleder eller den som for øvrig
leder tjenesteoppdraget. Det følger videre av punkt 7 at elektrosjokkvåpen skal
oppbevares på forsvarlig måte, slik at uvedkommende ikke får tilgang til dem.
4.3.5 Rundskriv med retningslinjer om bevæpning for et begrenset tidsrom
Politidirektoratet vedtok 28. juni 2021 rundskriv 2021/005 som inneholder
retningslinjer om bevæpning for et begrenset tidsrom. Utvalget har valgt å
omtale retningslinjene under «gjeldende rett» fordi det gis konkrete føringer for
tjenestepersoner i perioder med midlertidig bevæpning.
Utvalget ønsker for det første å fremheve at det fremgår av rundskrivet punkt 4
fjerde avsnitt at enkelte oppdrag likevel skal utføres ubevæpnet også i perioder
med midlertidig bevæpning. Det fremgår her at:
Tjenestetyper og oppdrag der bevæpning vil kunne være uhensiktsmessig,
upraktisk, til ulempe eller virke støtende overfor publikum, utføres likevel
ubevæpnet. Slike tjenestetyper og oppdrag kan f.eks. være polititjeneste
rettet mot barn og unge, vakthold på sykehus, kontakt med pårørende
eller tjenestepersoner som vitner i retten. Politidistrikt og særorgan skal
gjennomføre risikovurderinger for å beslutte hvilke tjenestetyper og
oppdrag som skal utføres ubevæpnet.
side 40 Politiets bruk av maktmidler
Det fremgår videre av punkt 4 femte avsnitt at med mindre annet fremgår
eksplisitt, gjelder Politidirektoratets beslutning om bevæpning for enhåndsvåpen,
og våpenet skal bæres ladd.
Om beslutningsmyndighet og oversikt over bevæpnede oppdrag heter det
følgende i sjette avsnitt:
For tjenestepersonell som omfattes av Politidirektoratets beslutning om
bevæpning, treffes det ikke særskilt beslutning i politidistrikt og særorgan
om bevæpning på enhåndsvåpen for det enkelte oppdrag. Politidirektoratets
beslutning om bevæpning endrer likevel ikke de etablerte rutinene som
gjelder ved oppdrag som ellers ville utløst bevæpning. Oppdrag som
normalt ville ha medført lokal beslutning om bevæpning skal håndteres
med involvering av operasjonelt og taktisk nivå som i en normalsituasjon,
inkludert vurderinger av risiko og risikoreduserende tiltak. Disse oppdragene
skal også registreres i Maktmiddel på vanlig måte.
4.4 Bruk av makt mot barn
4.4.1 Innledning
Reglene om politiets bruk av makt som omtalt i kapittel 4.2, gjelder i
utgangspunktet også når politiet skal bruke makt mot barn. Dette være seg
reglene i Grunnloven, EMK, politiloven og de forskjellige instruksene. Det gjelder
imidlertid samtidig egne særregler når politiet skal bruke makt mot barn. Disse
reglene omtales i det følgende.
4.4.2 Grunnloven og barnekonvensjonen mv.
Grunnloven § 104 første ledd bestemmer at barn har krav på respekt for sitt
menneskeverd, og at de har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv,
og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og
utvikling. Det følger videre av annet ledd at ved handlinger og avgjørelser som
berører barn «skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Både første
og annet ledd grunnlovsfester grunnleggende prinsipper som blant annet følger
av barnekonvensjonen artikkel 12 og artikkel 3. Barnekonvensjonen er gjort til
norsk lov, og går foran bestemmelser i annen lovgivning ved eventuell motstrid,
jf. menneskerettsloven § 3.
Det fremgår av Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling til Grunnloven § 104
at vekten barnets beste skal gis, må sees ut fra hvor sterkt berørt barnet er og
hvor alvorlig beslutningen er for barnet.18 Det fremgår også av flertallets uttalelse
at prinsippet om barnets beste er av stor, men ikke avgjørende betydning, og at
dette understrekes av at formuleringen «et grunnleggende hensyn» ble valgt foran
«det grunnleggende hensyn».19
Som en konsekvens av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3, skal
det fremgå at barnets interesser er identifisert, og hvordan de er veiet mot andre
hensyn, i alle beslutninger om bruk av maktmidler mot mindreårige.20 Prinsippet
er forklart nærmere i FN barnekomites generelle kommentar nr. 14, hvor det
fremgår at prinsippet er trefoldig: Det innebærer en materiell rett til å få barnets
18
Innst. 186 S (2013–2014), punkt 2.1.10.
19
l.c.
20
Politiets utlendingsenhet (2019) side 26.
side 41 Politiets bruk av maktmidler
beste hensyntatt, et tolkningsprinsipp ved vurderingen av andre bestemmelser,
og det stiller krav til at man ved saksbehandlingen vurderer avgjørelsens
innvirkning på barnets beste.21 I rettspraksis er prinsippet forklart nærmere, blant
annet i Rt.2012 s.1985, hvor det i avsnitt 132 heter at hensynet til barnet ikke er
det eneste, og heller ikke alltid det avgjørende hensynet, men ved avveiningen
mot andre interesser skal hensynet ha «stor vekt – det er ikke bare ett av flere
momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet,
løftes spesielt frem og stå i forgrunnen». Vurderingen må altså starte med en
selvstendig bedømmelse av hva som best ivaretar barnet, og deretter undersøke
om det foreligger «svært gode og tungtveiende» grunner for å fravike den
løsningen som gjør det.22
Det følger som nevnt av Grunnloven § 104 første ledd at barn «har rett til å
bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt
i overensstemmelse med deres alder og utvikling». Det samme fremgår av
Barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1, hvor det heter at barn som er i stand til
å danne seg egne synspunkter, skal sikres «retten til fritt å gi uttrykk for disse
synspunktene i alle forhold som vedrører barnet», og disse synspunktene skal
tillegges «behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet». Formuleringen «i
alle forhold som vedrører barnet» tilsier at terskelen er lav for å gi barn anledning
til å bli hørt. Det følger videre av artikkel 12 nr. 2 at for å oppnå dette formålet
«skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ
saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant
eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i
nasjonal rett».
Barnekonvensjonen inneholder også enkelte andre bestemmelser som setter
overordnede skranker for politiets bruk av makt. Det følger for det første
av Barnekonvensjonen artikkel 6 at barn har en iboende rett til liv. Denne
rettigheten må sees i sammenheng med Grunnloven § 93 og EMK artikkel 2.
For det andre følger det av Barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav a at partene
skal sikre at intet barn utsettes for tortur eller annen grusom, umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff. Denne rettigheten må også sees
i sammenheng med Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3. Det følger for det
tredje av Barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav a at intet barn ulovlig eller
vilkårlig skal berøves sin frihet. Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av
et barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei og
for et kortest mulig tidsrom. Denne rettigheten må sees i sammenheng med
Grunnloven § 94 og EMK artikkel 5. Barn har også en konvensjonsfestet rett til
privatliv, jf. Barnekonvensjonen artikkel 16, som må sees i sammenheng med
Grl. § 102 og EMK artikkel 8. Barnekonvensjonen har også en egen bestemmelse
som pålegger statene å treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for
fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk mv. Det følger av artikkel 19 nr.
2 at slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av
sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har
omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering,
viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av
barnemishandling og, om nødvendig, for rettslig oppfølging.
Kommentar nr. 24 i barnekomiteens generelle kommentarer angir nærmere
retningslinjer om barns rettigheter «in the child justice system». Kommentaren
21
Kierulf, A. (2015), note 239 H til Grunnloven § 104.
22
l.c.
side 42 Politiets bruk av maktmidler
inneholder flere merknader som er relevante for politiets bruk av makt mot barn.
Utvalget ønsker særlig å vise til punkt nr. 95 bokstav f, hvor det heter at:
Restraint or force can be used only when the child poses an imminent threat
of injury to himself or herself or others, and only when all other means
of control have been exhausted. Restraint should not be used to secure
compliance and should never involve deliberate infliction of pain. It is never
to be used as means of punishment. The use of restraint or force, including
physical, mechanical and medical or pharmacological restraints, should be
under close, direct and continuous control of a medical and/or psychological
professional. Staff of the facility should receive training on the applicable
standards and members of the staff who use restraint or force in violation
of the rules and standards should be punished appropriately. States should
record, monitor and evaluate all incidents of restraint or use of force and
ensure that it is reduced to a minimum.
Denne standarden gjelder ved frihetsberøvelse, men gir også en pekepinn på
hvilke standarder som bør gjelde ved bruk av maktmidler i andre situasjoner. Etter
utvalgets syn gir kommentaren uttrykk for at terskelen er høyere ved bruk av makt
mot barn, at bruk av makt mot barn skal kontrolleres nøye, og at personell som
håndterer barn helst bør få egen trening.
Det fremgår også av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen
(EMD) at mindreåriges sårbarhet er en faktor som hever terskelen for bruk av
maktmidler. For eksempel fremgår følgende av avgjørelsen Zherdev v. Ukraine:
Police behaviour towards minors may be incompatible with the
requirements of Article 3 of the Convention simply because they are minors,
whereas it might be deemed acceptable in the case of adults. Therefore,
law-enforcement officers must show greater vigilance and self-control when
dealing with minors.23
Uttalelsen til EMD innebærer ikke at politiet ikke kan bruke makt mot barn. Den
innebærer imidlertid at terskelen for bruk av makt vil være høyere, begrunnet
i barns sårbarhet. Det fremgår også av praksis fra EMD at hvorvidt en handling
omfattes av forbudet, avhenger av alle omstendighetene i saken, men først og
fremst varigheten av behandlingen, den fysiske og psykiske effekten handlingen
har hatt, og i enkelte saker, kjønn, alder og helsesituasjonen til offeret.24 Alder
er dermed et sentralt moment som kan tilsi en annen terskel for når maktbruk
regnes som umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Utover de nevnte konvensjonene, finnes det også andre internasjonale
retningslinjer om politiets bruk av makt mot barn. United Nations Standard
Minimum Rules for the Administration of Juvenile Justice (Beijing-reglene) og
United Nations Rules for the Protection of Juveniles Deprived of their Liberty
(Havana-reglene) er begge relevante. Regelsettene er ikke rettslig bindene, men
anerkjent av FNs barnekomité som relevante. Fra Beijing-reglene ønsker utvalget å
fremheve punkt 10.3, hvor det blant annet heter at kontakt mellom politi og barn
skal gjennomføres «in such a way as, to respect the legal status of the juvenile,
promote the well-beeing of the juvenile and avoid harm to her or him, with due
regard to the circumstances of the case». Videre ønsker utvalget å fremheve punkt
12.1, hvor det blant annet fremgår at tjenestepersoner i politiet «who frequently
or exclusively deal with juveniles or who are primarily engaged in the prevention
23
Zherdev v. Ukraine avsnitt 86.
24
Se for eksempel. Khlafia and others v. Italy avsnitt 159.
side 43 Politiets bruk av maktmidler
of juvenile crime shall be specially instructed and trained. In large cities, special
police unites should be established for that purpose». Fra Havana-reglene ønsker
utvalget å gjengi punkt 64 I sin helhet, som inneholder regler om politiets bruk av
tvang og makt:
Instruments of restraint and force can only be used in exceptional cases,
where other control methods have been exhausted and failed, and only
as explicitly authorized and specified by law and regulation. They should
not cause humiliation or degradation, and should be used restrictively
and only for the shortest possible period of time. By order of the director
of the administration, such instruments might be resorted to in order to
prevent the juvenile from inflicting self-injury, injuries to others or serious
destruction of property. In such instances, the director should at once
consult medical and other relevant personnel and report to the higher
administrative authority.
4.4.3 Politiloven
Reglene om politiets bruk av makt i politiloven skiller i utgangspunktet ikke
mellom barn og voksne, og bestemmelsene kommer også til anvendelse for
politiets bruk av makt mot barn. Som det fremgår av kapittel 4.2, kan politiet bare
bruke makt når dette er nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig. Dersom det er
aktuelt å bruke makt mot barn, vil vurderingene skille seg fra situasjoner hvor
makt vurderes brukt mot voksne. Som nevnt er hensynet til barnets beste også et
tolkningsprinsipp, som innebærer at barnets sårbarhet og barnets interesser er
tunge argumenter når politiet vurderer om makt skal brukes. Selv om hensynet
til barnets beste ikke er nevnt eksplisitt i politiloven § 6, fremgår det implisitt av
kravene til nødvendighet, forsvarlighet og forholdsmessighet at maktbruk mot
barn skal vurderes særskilt, og at terskelen i de aller fleste tilfeller vil være høyere.
Politiloven § 13 regulerer inngrep overfor barn. Det fremgår bl.a. av bestemmelsen
at politiet kan vise eller bringe hjem barn som driver omkring på egen
hånd på offentlig sted etter kl. 22.00, eller som bryter oppholdsforbud etter
straffeprosessloven § 222 C. Det fremgår også av bestemmelsen at politiet kan
«ta hånd om» barn som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer
en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling, og i så fall umiddelbart sørge
for at barna blir brakt til verge eller annen foresatt eller om nødvendig til
barnevernsmyndighetene. Bestemmelsen gir også politiet kompetanse til
å pålegge mindreårige og deres foreldre å møte for politiet til samtale for å
forebygge lovbrudd, dersom politiet har grunn til å tro at barnet har begått en
straffbar handling. Bestemmelsen gir med andre ord særregler om politiets
adgang til å bruke makt mot barn. Den sier imidlertid lite om hvilke maktmidler
politiet i så fall har til rådighet, noe som heller må tolkes ut av de øvrige
bestemmelsene i loven, sett i lys av hensynet til barnets beste.
4.4.4 Instruks for bruk av politiets arrester (arrestinstruksen)
Arrestinstruksen inneholder enkelte spesialregler om håndteringen av
mindreårige i politiets arrest. Kapittel 5 har fått overskriften «Særlig om
mindreårige». Kapittelet inneholder både prosessuelle og materielle regler. Annet
avsnitt bestemmer følgende:
Mindreårige skal ikke settes på celle eller annet låst rom med mindre det er
tvingende nødvendig. Alternative tiltak skal vurderes og eventuelt forsøkes,
og vurderingen og konklusjonen skal føres i arrestjournalen. Dersom den
side 44 Politiets bruk av maktmidler
mindreårige plasseres på celle, skal oppholdet der være for et kortest mulig
tidsrom.
Det fremgår også eksplisitt av instruksen at det til enhver tid skal tas «særlig
hensyn» til mindreårige arrestanter slik at belastningen ved oppholdet blir minst
mulig. Det skal sørges for notoritet ved at det nedtegnes i arrestjournalen hvilken
tilrettelegging som er gjennomført fordi arrestanten er mindreårig. Mindreårige
skal også til enhver tid ha muligheten til å ha samvær med arrestpersonell
eller personell fra helse- og omsorgstjenesten eller barnevernet som befinner
seg i lokalene. Mindreårige skal ikke omgås eller luftes sammen med voksne
arrestanter.
Det fremgår videre av kapittel 5 femte avsnitt at mindreårige som er pågrepet
skal overføres til fengsel snarest mulig og senest 24 timer etter pågripelsen, jf.
arrestforskriften § 3-1 første ledd annet punktum. Oppholdet i politiarrest kan
bare i ekstraordinære tilfeller overstige 24 timer. Fristen gjelder tilsvarende for
overføring av mindreårige som er pågrepet etter utlendingsloven § 106 jf. § 106 c.
De konkrete reglene om politiets bruk av makt i arresten fremgår av instruksen
kapittel 15, og er omtalt i kapittel 4.2.8. Det er ingen egne regler om bruk av makt
overfor mindreårige her. I de øvrige instruksene, som er omtalt i kapittel 4.2.4
mv., er det så vidt utvalget er kjent med ingen egne bestemmelser om bruk av
maktmidler mot barn.
4.5 Bruk av makt mot sårbare grupper
4.5.1 Grunnloven, menneskerettighetene mv.
Utvalget har valgt å definere «sårbare grupper» som personer med psykisk lidelse
og/eller ruslidelse, se kapittel 2.3. I utgangspunktet gjelder de samme reglene
når politiet skal bruke makt mot disse gruppene som mot andre som ikke har
slike lidelser. Gruppen nødvendiggjør imidlertid at det tas særlige hensyn, og
vedkommendes situasjon og lidelse spiller inn i vurderingen av om maktbruken
er nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig. Dette fremgår bl.a. av forskjellige
konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge.
Som nevnt i kapittel 4.2.1 setter forbudet mot tortur og nedverdigende eller
umenneskelig behandling etter Grunnloven § 93 og EMK artikkel 2 skranker for
politiets bruk av makt. Det fremgår som nevnt av praksis fra EMD at hvorvidt en
handling omfattes av forbudet, avhenger av alle omstendighetene i saken, men
først og fremst varigheten av behandlingen, den fysiske og psykiske effekten
handlingen har hatt, og i enkelte saker, kjønn, alder og helsesituasjonen til
offeret.25 Den psykiske helsen til personen politiet bruker makt mot vil dermed
være relevant i vurderingen av om bruken av makt er nødvendig, riktignok bare
dersom maktbruken vil kvalifisere som umenneskelig eller nedverdigende, jf.
redegjørelsen i kapittel 4.2.1.
Utvalget er ikke kjent med at det finnes konkret praksis fra EMD om politiets
bruk av maktmidler overfor personer med psykiske lidelse og/eller ruslidelse
som ikke er berøvet friheten. Utvalget er imidlertid kjent med praksis som
knytter seg til bruk av makt mot personer som er frihetsberøvet i fengsel og
psykisk helseinstitusjon. Spørsmålet i disse sakene har vært om det foreligger
brudd på EMK artikkel 3. EMD har blant annet uttalt at bruk av håndjern eller
25
Khlaifia and others v. Italy avsnitt 159.
side 45 Politiets bruk av maktmidler
bindingsintrumenter i tilknytning til lovlig frihetsberøvelse normalt ikke vil være
i strid med EMK artikkel 3, med mindre det innebærer maktbruk eller offentlig
eksponering utover det som i rimelig utstrekning er nødvendig.26 Momenter i
denne sammenhengen er fare for rømming og skade på person og ting.27 EMD
har videre uttalt at overfor frihetsberøvede personer kan bruk av fysisk makt som
ikke er strengt nødvendig på bakgrunn av vedkommendes oppførsel, i prinsippet
utgjøre et brudd på EMK artikkel 3.28 Selv om sakene gjelder bruk av makt mot
personer som lovlig er frihetsberøvet, har betraktningene overføringsverdi til
politiets maktbruk generelt.
Det finnes også praksis fra EMD som knytter seg til bruk av makt mot personer
som er frihetsberøvet i psykisk helseinstitusjon, der EMD angir terskelen for
bruk av makt mot psykisk syke personer. På samme måte som ved bruk av
tvang i fengsel har EMD uttalt at fastleggelsen av terskelen for overtredelse av
EMK artikkel 3 beror på en helhetsvurdering, hvor momenter som varigheten
av behandlingen, dens fysiske og mentale følger og personens kjønn, alder og
helse. 29 EMD har også fremholdt at psykisk syke personer er særlig sårbare, og at
sårbarheten særlig må tas i betraktning opp mot artikkel 3.30 Bruk av fysisk makt
mot personer som er innlagt på psykiatriske sykehus må gjøres der det er siste
utvei. I Aggerholm v. Danmark, som gjaldt bruk av belteseng på en person som var
dømt til tvungent psykisk helsevern, uttalte EMD videre følgende:
The court observes that European and national standards («…») are
unanimous in declaring that physical restraints can be used only
exceptionally, as a matter of last resort and when their application is the
only means available to prevent immediate or imminent harm to the patient
or others.31
Bruk av makt mot personer som er under tvungent psykisk helsevern kan
dermed bare benyttes som siste utvei, og når mindre inngripende alternativer
er forsøkt, og for å forhindre pågående eller umiddelbar fare for pasient eller
andre.32 Terskelen synes dermed å være noe høyere ved bruk av makt i psykiatrien
sammenlignet med bruk av makt i fengsel. Det er usikkert i hvilken grad praksisen
fra EMD om bruk av makt mot personer i psykiske helseinstitusjoner har
overføringsverdi til politiets bruk av makt mot personer utenfor institusjon. Etter
utvalgets syn gir uttalelsene uansett uttrykk for en høyere terskel ved bruk av
makt mot personer som er psykisk syke, noe det er all grunn til å tro at også vil
gjelde ved bruk av makt utenfor institusjon. Det er et sentralt poeng at EMD har
fremhevet personer med psykiske lidelser som «særlig sårbare», noe som krever
at det tas egne hensyn av politiet.
Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med
nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen er ikke gjort til norsk lov, men er
likevel bindende for Norge. Etter artikkel 1 annet ledd regnes bl.a. mennesker
med langvarig «mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse»
som mennesker med nedsatt funksjonsevne som omfattes av konvensjonen.
Konvensjonen inneholder flere rettigheter som tilsvarer de som er å finne i
Grunnloven del E og EMK. Artikkel 10 sikrer retten til liv, artikkel 12 sikrer likhet
26
Tali v. Estland (66393/10) avsnitt 58.
27
l.c.
28
l.c.
29
Aggerholm v. Danmark avsnitt 81.
30
l.c.
31
ibid. avsnitt 95.
32
Norges institusjon for menneskerettigheter (2021) side 4.
side 46 Politiets bruk av maktmidler
for loven, artikkel 14 sikrer frihet og personlig sikkerhet og artikkel 15 sikrer
frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff. Artikkel 16 inneholder et spesifikt forbud mot utnytting, vold og
misbruk. Etter første ledd skal partene treffe alle egnede lovgivningsmessige,
administrative, sosiale, opplæringsmessige og andre hensiktsmessige tiltak for å
beskytte mennesker med nedsatt funksjonsevne mot alle former for utnytting,
vold og misbruk, både i og utenfor hjemmet. Etter artikkel 16 nr. 4 skal partene
bl.a. treffe alle hensiktsmessige tiltak for å fremme fysisk, kognitiv og psykologisk
restituering, rehabilitering og sosial reintegrering for mennesker med nedsatt
funksjonsevne som er ofre for enhver form for utnytting, vold eller misbruk.
Utvalget ønsker også å trekke frem artikkel 31, som bestemmer at partene
forplikter seg til å innhente hensiktsmessig informasjon, herunder statistiske data
og forskningsdata, som setter dem i stand til å utforme og gjennomføre politikk
som gir konvensjonen virkning.
CRPD inneholder dermed flere bestemmelser som kan være relevante for
politiets bruk av makt overfor personer med psykiske lidelser. Den setter
imidlertid bare skranker ved maktbruk overfor personer som har en langvarig
funksjonsnedsettelse. Personer med psykiske lidelser som ikke kan sies å ha vært
langvarige, eller som ikke kvalifiserer til å regnes som en funksjonsnedsettelse,
kan likevel nyte et eget vern etter EMK, som innebærer at egne hensyn blir tatt
ved vurderingen av om makt skal brukes, eller ved valget mellom forskjellige
maktmidler.
I 2013 vedtok EU-kommisjonen en rekommandasjon om prosessuelle garantier for
sårbare personer som er mistenkt i en straffesak.33 Rekommandasjonen er verken
bindende for medlemslandene eller Norge, men inneholder likevel relevante
retningslinjer for politiets bruk av makt overfor sårbare grupper i gitte situasjoner.
Utvalget ønsker å fremheve enkelte av bestemmelsene i rekommandasjonen.
Etter punkt 14, som regulerer «deprivation of liberty», skal ikke sårbare individer
frihetsberøves før dom har falt i saken, utenom når dette er «a measure of last
resort, proportionate and taking place under conditions suited to the needs of the
vulnerable person». Bestemmelsen understreker at terskelen for enkelte typer
maktbruk er høyere i møte med sårbare grupper. Utvalget ønsker også å fremheve
punkt 17, som fastslår at tjenestepersoner i politiet som er involvert i straffesaker
mot sårbare personer «should recieve specific training».
4.5.2 Politiloven mv.
Politiloven § 6 gjelder uavhengig av om makt skal brukes mot personer med
eller uten psykiske lidelser og/eller ruslidelser. I vurderingen av om maktbruk er
nødvendig og forsvarlig vil imidlertid personens psykiske helse være relevant.
Politiloven § 12 regulerer i tillegg politiets hjelp til syke mv. Det følger av første
ledd at politiet skal hjelpe eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand
til å ta vare på seg selv, når ingen pårørende eller andre ansvarlige er tilstede og
kan ta seg av dem. Politiet skal i slike tilfeller øyeblikkelig varsle lege dersom en
persons helsetilstand gir grunn til å anta at legehjelp kan være nødvendig, og for
øvrig, gjennom ansvarlig helsemyndighet eller på annen måte, søke å finne frem
til en betryggende plassering. Det følger videre av annet ledd at når det åpenbart
er grunn til å frykte at en person som politiet må ta hånd om etter første ledd, kan
være til fare for seg selv eller andre, kan politiet ta vedkommende i midlertidig
forvaring inntil betryggende plassering er funnet. Slik forvaring skal være så
kortvarig som mulig, og må ikke strekke seg ut over 24 timer.
33
Commission recommendation 27. november 2013 2013/C 378/02.
side 47 Politiets bruk av maktmidler
Politiet har således en plikt til å varsle helsetjenesten om personer som antas å
være alvorlig psykisk syke og som selv ikke søker behandling. Tilsvarende fremgår
av psykisk helsevernloven § 3-6, og psykisk helsevernforskriften § 7 første ledd
bokstav d, hvoretter politiet kan fremme begjæring om tvungen observasjon eller
tvungent psykisk helsevern dersom dette er nødvendig og den antatt syke er i
politiets varetekt, det dreier seg om å avverge vesentlig fare for vedkommendes
eller andres liv og helse, eller politiets bistand er nødvendig for å få vedkommende
under psykisk helsevern.
Det følger også av politiloven § 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre
offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse, når dette
følger av lov eller sedvane. Bruk av makt etter denne bestemmelsen krever
dermed at det anmodende organet har en egen hjemmel for bruk av makt i
sitt regelverk, og at politiet anmodes om bruk av makt på vegne av organet.
Politiets plikt til å yte bistand ved bruk av makt vil for eksempel kunne være
aktuelt i situasjoner som beskrevet i psykisk helsevernloven § 3-6 annet ledd, jf.
§§ 3-1 og 3-5, altså ved avhenting til tvungen legeundersøkelse, ved å frakt av
person til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, tilbakehenting
til tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern i institusjon, eller
avhenting til undersøkelse eller behandling ved tvungent psykisk helsevern
uten døgnopphold.34 Bestemmelsene i psykisk helsevernloven sier ingenting
om hvilke konkrete maktmidler politiet kan bruke. Her gjelder de generelle
reglene i politiloven, og valget vil avhenge av hva som er nødvendig, forsvarlig og
forholdsmessig. Det er politiet som i utgangspunktet selv avgjør på hvilken måte
og med hvilke midler bistandsoppdraget skal gjennomføres, jf. politiinstruksen
§ 13-5. Det er verdt å nevne at situasjonen er en annen i situasjoner hvor det er
akutt fare for liv og helse ved håndteringen av personer med psykiske lidelser. I
slike situasjoner har politiet hjemmel i eget regelverk til å gripe inn med makt, jf.
politiloven §§ 6 og 7.
4.6 Registrering av og rapportering om
maktmiddelbruk
Utvalget har også sett det nødvendig å fremheve de forskjellige reglene som finnes
om rapportering av politiets maktmiddelbruk.
Det fremgår for det første av våpeninstruksen § 5-2 første ledd at politisjef skal
sørge for løpende registrering av alle bevæpningsbeslutninger. Det følger videre
av annet ledd at Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om registreringen og
innrapporteringen. Det fremgår for det andre av våpeninstruksen § 5-3 at politisjef
i hvert enkelt tilfelle skal rapportere til Politidirektoratet når a) det verbalt eller i
handling er truet med bruk av skytevåpen, b) det med skytevåpen er avfyrt skudd,
varselskudd eller vådeskudd, eller c) gassvåpen og sprengvåpen er avfyrt. Det
følger av annet ledd at Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om rapportens
innhold, og om hvilke undersøkelser som skal iverksettes. Det fremgår for det
tredje av våpeninstruksen § 5-4 at tjenestepersoner som har utført eller ledet
handlinger som nevnt i § 5-3, snarest mulig skal skrive rapport om forholdet til
politisjef, jf. politiinstruksen § 6-3 annet ledd.
Tilsvarende regler er også innarbeidet i Politidirektoratets instruks om bruk
av elektrosjokkvåpen. Det følger av punkt 8 at politisjef i hvert enkelt tilfelle
34
Rundskriv 2012/007 IS-5/2012, Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke –
oppgaver og samarbeid, punkt 4.
side 48 Politiets bruk av maktmidler
skal rapportere til Politidirektoratet at elektrosjokkvåpen har vært brukt, og at
Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om rapportens innhold, og om hvilke
undersøkelser som skal iverksettes. Rapporteringsplikten er dermed skalert noe
ned sammenlignet med prøveordningen i perioden 2019 til 2022. Det fremgikk
av instruksen om prøveordningen § 8 at det også skulle rapporteres inn når det
verbalt eller i handling har vært truet med bruk av elektrosjokkvåpen. Det fremgikk
også av § 8 at tjenesteperson som har utført eller ledet handlinger hvor det er
skutt eller truet med elektrosjokkvåpen, snarest mulig skal skrive rapport om
forholdet til politisjef, jf. politiinstruksen § 6-3 annet ledd.
De generelle reglene om rapportering i politiinstruksen kan også etablere en
plikt til å rapportere om maktbruk. Det følger for eksempel av § 3-2 sjette ledd
at dersom politiets bruk av makt medfører skade på person eller eiendom,
eller situasjonen tilsier at det kan bli klaget over politiets handlemåte, skal
vedkommende politimann innrapportere forholdet til sine foresatte umiddelbart.
Tilsvarende gjelder dersom en politimann har gjort tjeneste i sin fritid, jf. § 6-2
tredje ledd. Vaktjournalen, som skal føres etter § 7-1, tjener også som en form
for rapportering. Politimannens alminnelige rapporteringsplikt er regulert
i § 7-6. Her fremgår det at når en politimann i eller utenfor tjenesten får
kunnskap om opplysninger eller forhold som kan være av betydning for politiet
i sin alminnelighet eller av interesse for tjenesteutførelsen i enkelttilfelle, skal
vedkommende politimyndighet eller den foresatte varsles uten opphold.
Arrestinstruksen, som omtalt i kapittel 4.2.8, inneholder også regler om
rapportering av maktmiddelbruk. Det fremgår av kapittel 15.1 siste avsnitt
at bruk av maktmiddel skal føres i arrestjournalen, herunder hvem som har
truffet beslutning om bruk, hvem som har brukt maktmiddelet, eventuell
dialog med helsepersonell underveis, varigheten av inngrepet og effekten av
maktmiddelbruken.
Så vidt utvalget kjenner til, finnes det ingen andre bestemmelser i regelverket om
rapportering og registrering av bruk av maktmidler. Instruks om bruk av enkelte
typer maktmidler i politiet inneholder for eksempel ingen regler om dette.
4.7 Utvalgets vurdering
Utvalget er i utgangspunktet av den oppfatning at det samlede regelverket om
politiets bruk av makt fungerer på en god måte for politiet. De overordnede
normene som følger av Grunnloven og menneskerettskonvensjonene er
gjennomført i politiloven og de tilhørende instruksene. Under utvalgsmøtene
ble utvalget imidlertid gjort kjent med enkelte utfordringer knyttet til dagens
regelverk. I det følgende omtales noen av disse.
Utvalget ønsker å påpeke at regelverket overordnet fremstår som fragmentarisk
og noe uoversiktlig. Dette gjelder særlig de mange instruksene og rundskrivene
som sammen regulerer når politiet kan bruke makt. Utvalget har mottatt
tilbakemeldinger fra flere tjenestepersoner i politiet om at regelverket fungerer
godt, og at man i utgangspunktet ikke ser det som et problem at maktbruken
er regulert i flere forskjellige kilder. Til dette bemerker utvalget at regelverket
også har til hensikt å være informasjon til publikum, slik at borgerne gis
forutberegnelighet om når politiet kan bruke makt. Etter utvalgets syn er dette
et viktig rettsstatlig prinsipp som bør gjenspeiles i regelverk som hjemler såpass
alvorlige inngrep overfor den enkelte. Selv om det generelle inntrykket er at
politiet mener at regelverket fungerer godt og er tilstrekkelig tilgjengelig, mener
side 49 Politiets bruk av maktmidler
utvalget at det med fordel bør gjøres en helhetlig gjennomgang av instruksverket,
eventuelt for å samle flere av reglene på ett og samme sted.
Utvalget ønsker spesifikt å bemerke at rundskrivet om halsgrep og mageleie
fremstår som særlig utilgjengelig og vanskelig å lese, da det baserer seg
på to relativt knappe rundskriv fra tidlig 90-tall som ikke er opphevet, slik
at rundskrivene må leses under ett. Etter utvalgets syn er dette en uheldig
reguleringsmetode, og så lenge det er behov for detaljerte regler om halsgrep og
mageleie mv., bør det gjøres på en mer tilgjengelig måte. Utvalget ønsker også
spesifikt å peke på at reglene om bruk av spyttbeskytter i instruks om bruk av
enkelte typer maktmidler, tilsynelatende ikke er i tråd med reglene om «tildekking
av hode» i rundskrivet om halsgrep og mageleie mv. Det er uklart for utvalget
om disse er ment å regulere forskjellige situasjoner og forskjellige maktmidler,
men etter utvalgets syn er det uheldig at reglene for mange lesere virker å stride
mot hverandre. Et eventuelt forbud mot bruk av spyttbeskytter er nærmere
kommentert i kapittel 7.15.
Utvalget har også vurdert sammenhengen mellom politiloven § 6 og straffelovens
nødvergebestemmelse. Etter utvalgets syn fungerer dagens ordning på en god
måte, men det finnes samtidig kvalifiserte argumenter for at ordningen ikke
er optimal. Overordnet ønsker utvalget å peke på at det ikke er uproblematisk
at politiets maktbruk til dels hjemles i en strafferettslig unntaksregel, fremfor
i positive forvaltningsrettslige kompetansebestemmelser. Dette blant annet
fordi reglene er av prinsipielt ulik natur og formål. Der reglene i politiloven er
ment som et verktøy for å kontrollere myndighetenes maktbruk, er formålet
med nødvergeregelen å utvide den individuelle handlefriheten i situasjoner
hvor statens maktmonopol kommer til kort. Utvalget har også blitt forelagt flere
andre innvendinger mot dagens ordning, blant annet at det er problematisk at
nødvergebestemmelsen også hjemler bruk av makt mot tredjeperson, noe det er
mest naturlig å anse som en rent polisiær oppgave.
I lys av innspillene til Barneombudet og Norges institusjon for
menneskerettigheter har utvalget også vurdert hvorvidt politiloven § 6 bør
endres for å fremheve den hevede terskelen ved bruk av makt mot barn. Dette er
nærmere kommentert i kapittel 7.15.
Maktmiddelutvalget er ikke et lovutvalg, og har begrenset kompetanse når det
kommer til å foreslå konkrete endringer i bestemmelsene. Utvalget begrenser
seg derfor til å påpeke at det tilsynelatende er svakheter ved dagens regelverk, og
at endringer bør vurderes. Dersom slike endringer skal vurderes, bør det foretas
grundige utredninger i forkant.
Utvalgets anbefaling:
- Det bør foretas en overordnet gjennomgang av reglene i politiloven og det
underliggende instruksverket som regulerer politiets bruk av makt. Formålet
med gjennomgangen bør være å gjøre regelverket mindre fragmentarisk og mer
tilgjengelig for både politiet og publikum.
- Det bør utredes om det bør foretas endringer i dagens regulering av politiets
maktbruk i nødvergesituasjoner, herunder om politiets maktbruk i sin helhet bør
reguleres i politiloven.
side 50 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 5
5 Gjeldende praksis
5.1 Overordnet om politiet
Politiets samfunnsoppdrag er forankret i politiloven § 1 annet ledd, som
bestemmer at «politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende
virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste
borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig». Det følger
av første ledd at polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten. Politiets
oppgaver og organisering er utførlig beskrevet i NOU 2017:9 kapittel 5. Det vises til
denne fremstillingen i sin helhet.
5.2 Politiets 10 grunnprinsipper
Hva slags politi vil vi ha? Spørsmålet er tidløst og har i snart 50 år vært bakteppet
for utviklingen av norsk politi. Til å besvare spørsmålet ble det utnevnt et
politirolleutvalg i 1976, som skulle gi sine anbefalinger gjennom to delutredninger.
Politiets rolle i samfunnet (NOU 1981: 35) og Politiets rolle og oppgaver i samfunnet
(NOU 1987: 27) ble retningsgivende for den politiske utformingen av norsk politi
de påfølgende tiårene.
Utredningene spilte en sentral rolle under utformingen av politiloven i 1995,
men er for mange mest kjent for utarbeidelsen av politiets ti grunnprinsipper.
Prinsippene viet mye oppmerksomhet og er politisk forankret blant annet i
Stortingets vedtak av St.meld. nr. 42 (2004–2005) Politiets rolle og oppgaver.
Stortingets vedtak av politireformen i 2015 ga grunnprinsippene fornyet
forankring.35 Politiets overordnede premisser fra 1981 er også omhandlet
i politiske dokumenter så sent som i 2020, i Politimeldingen – et politi for
fremtiden. Her fremheves imidlertid viktigheten av at prinsippene tolkes i lys av
samfunnsutviklingen.36
Formålet med politiets grunnprinsipper har hele tiden vært å angi kjennetegn
ved norsk politi, dog tilpasset lovpålagte oppgaver, samfunnsutviklingen,
og det rådende utfordrings- og risikobildet. Den politiske intensjonen og
tolkningsrommet for politiets organisering og innretning er fyldig beskrevet i
Meld. St. nr. 42 (2004–2005). Prinsippene peker retning for hvilke grunnleggende
verdier politiet skal ivareta, samtidig som de stiller krav til etatens oppbygging og
virksomhet.
35
Prop. 61 LS (2014–2015) side 26.
36
Meld. St. 29 (2019–2020) side 69.
side 51 Politiets bruk av maktmidler
Politirolleutvalget mente prinsippene skulle ha betydning for politiets fremtoning
og opptreden, samt ved valg av virkemidler og metoder. Grunnprinsippene, med
utdrag av hovedpunktene slik de beskrives i St.meld. nr. 42 (2004–2005), er som
følger:
1. Politiet skal avspeile samfunnets idealer. Politiet skal avspeile demokratiske
og humanistiske idealer, i tråd med vår samfunnsform og vårt styresett.
2. Politiet skal ha et sivilt preg. Sivilt preg er først og fremst det motsatte av
militært preg, og går særlig på politiets oppgaver, metodebruk og opptreden.
Det sivile preg styrkes dersom politiets oppgaver ikke ensidig går ut på å
bekjempe kriminalitet. Politiets sivile preg åpner for et fruktbart samspill med
publikum, og er dermed en forutsetning for at politiet skal kunne bekjempe
kriminaliteten.
3. Vi skal ha et enhetspoliti. Begrepet enhetspoliti betyr at politioppgavene
er samlet innenfor en og samme organisasjon i motsetning til en
politiordning som bygger på spesialpoliti av ulike slag. Prinsippet forhindrer
sektortenkning, og gjør det lettere å foreta en avveiet prioritering mellom
oppgavene. Prinsippet om enhetspoliti må føre til at man ikke utstyrer andre
forvaltningsmyndigheter med politi- eller påtalemyndighet.
4. Politiet skal være desentralisert. Politiet skal ha mange og spredte
tjenestesteder. Politiet bør være tilstede i lokalsamfunnet, enten dette er en
mindre landkommune eller bydel i en større by. Et desentralisert politi, vil i
likhet med det sivile preg, åpne for samspill mellom politiet og befolkningen.
5. Politimannen skal være en generalist. Prinsippet om at polititjenestemenn
skal være generalist, er en følge av ønsket om et desentralisert politi. Skal
tjenestemenn betjene et lite distrikt, er det nødvendig å være generalist. En
konsekvens av generalistprinsippet er at spesialenheter bare bør opprettes når
det er tvingende nødvendig for å skape eller ta vare på ekspertise. Generalisten
skal være hovedaktøren.
6. Politiet skal virke i samspill med publikum. Publikum er politiets viktigste
ressurs, og samspillet med publikum bør være selve hovedstrategien.
Samspillet politi – publikum går i korthet ut på samarbeid om løsningen av
daglige problemer. Hjelp til selvhjelp i kriminalitetsforebyggende øyemed er ett
eksempel. Publikums bistand til politiet i samband med konkrete saker er et
annet.
7. Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet. Mellom politiet og
lokalsamfunnet eksisterer både formelle og uformelle bånd, som til sammen
utgjør det som kalles integrasjon. Integrasjon er, likesom desentralisering og
sivilt preg, med på å skape grunnlaget for samspill mellom politi og publikum.
Prinsippet om integrasjon må ikke strekkes for langt. Politiets profesjonelle
integritet krever av og til en viss avstand til det som skjer i lokalmiljøet. Det er
svært viktig at politimannen bevarer sin fulle uavhengighet av alle grupper og
enkeltpersoner.
8. Politiet skal ha bred rekruttering. Det tjener demokratiet at politiets
tjenestemenn og kvinner har bred sosial bakgrunn. Det er gunstig for den
praktiske samhandling mellom politi og publikum, og det styrker samfunnets
tillit til politiet. Politiet bør derfor rekrutteres fra hele landet, alle sosiale lag
og gjenspeile samfunnet med hensyn til kjønn, livserfaring, yrkesbakgrunn og
utdanning. Politiets sammensetning bør vise mangfoldet i vårt samfunn. Ønsket
om representativitet må ikke gå foran kravet til skikkethet. Hovedmålet ved
rekruttering må være å finne frem til de som er best egnet for yrket.
9. Politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og legge hovedvekten på
forebyggende virksomhet. Politiet bør selv foreta en overveiet og begrunnet
side 52 Politiets bruk av maktmidler
prioritering mellom sine oppgaver. Prioritering er ikke først og fremst et
spørsmål om innbyrdes rangering av lovbruddstyper. Det største problemet
består i å velge strategi i polititjenesten. Politiet bør legge hovedvekten på
forebyggende ordenstjeneste, med sikte på å forebygge straffbare anslag mot
den alminnelige fred, orden og sikkerhet. Ingen andre kan påta seg denne
oppgaven.
10.Politiet skal være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side.
Kontroll med politiet er et av rettsstatens grunnprinsipper. Politiet skal
være underlagtpolitisk, sosial og formell kontroll. Den beste garanti mot
maktmisbruk og overtramp ligger i politiets selvkontroll, basert på yrkesetiske
normer og en høy yrkesmoral. Derfor har polititjenestemennenes holdninger
og yrkeskultur stor betydning.37
Politirolleutvalget mente at grunnprinsippene de foreslo representerte en indre
sammenheng, som i sum skulle bidra til et politi kjennetegnet av små enheter,
liten grad av arbeidsdeling, flerfoldighet av oppgaver og med forebygging som
hovedmål.38 Den indre sammenhengen skulle videre bidra til representativitet,
integrasjon i lokalsamfunnet, nært samarbeid med publikum og tjenesteutførelse
med et minimum av maktbruk.
5.3 Maktpyramiden
Ifølge mandatet skal utvalget «legge maktpyramiden grunn til i sitt arbeid».
Maktpyramiden spiller dermed en sentral rolle og beskrives derfor nærmere her.
Bevæpningsutvalget beskrev maktpyramiden som «en pedagogisk fremstilling av
noen av de maktmidlene politiet har adgang til å benytte i sin tjenesteutførelse».39
NOU 2017:9 henviser i sin omtale av maktpyramiden til Lie og Lagestad (2011),
som presenterte modellen i sin lærebok i arrestasjonsteknikk ved Politihøgskolen
i 2007. Lie og Lagestad viste her til at maktbruken i pyramiden tar utgangspunkt
i politilovens nødvendighets- og forholdsmessighetsprinsipp, og fremhevet at
rangeringen bygger på kriterier der «det er av særlig betydning hvor mye fysisk
og psykisk skade/ubehag som kan forventes på person ved bruk av de ulike
maktmidlene».40 Videre understreket de at «maktpyramiden likevel bare er
veiledende da konkrete trusselvurderinger og taktiske hensyn raskt kan bytte om
på hvilket nivå maktmidlene hører hjemme».41 Lie og Lagestad skrev videre at
«valg av virkemiddel og strategi bestemmes ut fra juridiske, taktiske, medisinske
og etiske faktorer».42 Bevæpningsutvalget utdypet dette med at «Maktpyramiden
viser til adgangen politiet har til å bruke makt, og i hvilket omfang (Politilovens § 6).
Det overlates til den enkelte tjenesteperson, og vedkommendes skjønnsutøvelse, å
finne det nødvendige, forholdsmessige og formålstjenlige nivået av maktutøvelse
i den enkelte situasjon».43 I læreboken til Lie og Lagestad ble det videre trukket
frem at «hver enkelt politibetjent må vurdere egen fysisk og psykisk styrke og
ferdighetsnivå i forhold til personer i den enkelte situasjon».44
37
NOU 1981: 35 side 74 til 85.
38
Meld. St. nr. 29, 2019–2020 side 10.
39
l.c.
40
Lie og Lagestad (2007) side 6.
41
l.c.
42
ibid. side 5.
43
NOU 2017:9 side 60.
44
Lie og Lagestad (2007) side 5.
side 53 Politiets bruk av maktmidler
Skyte-
Våpen
Slag og spark
Langkølle og
teleskopbatong
Pepperspray og gassvåpen
Transport og pågripelsesteknikker
Verbal makt (pålegg og advarsler)
Verbale kommunikasjonsteknikker (lytte, spørre og søke)
Tilstedeværelse/presentasjon (symbolsk makt)
Figur 1. Maktpyramiden - opprinnelig versjon fra 2007
Kilde: Lie og Lagestad (2007).
Fysisk tilstedeværelse er plassert lavest i pyramiden. Denne makten beskrives
av Lie og Lagestad (2007) som symbolsk, og påvirkes av visuell profil som for
eksempel antall politiressurser, kjøretøy, uniformering, tjenestepersonenes
utseende og fremtoning.45 De neste to trinnene handler om verbal
kommunikasjon, og danner basis for alt aktivt politiarbeid med mål om å unngå
fysisk maktbruk. Direkte verbale pålegg rangeres høyere enn nøytral dialog.
Overgangen fra tredje til fjerde nivå i maktpyramiden markeres av enkelte
med en stiplet linje som indikerer skillelinjen mot fysisk makt. Transport og
pågripelsesteknikker ble i læreboken rangert på nivå fire. På nivå fem finner vi
pepperspray og gassvåpen. Lie og Lagestad (2007) kommenterte her at dette
er laveste nivå som reguleres av våpeninstruksen, noe som gjør det naturlig
å plassere maktmiddelet over pågripelsesteknikkene.46 Likevel, bemerket
forfatterne, «kan skaden en person påføres avhenge av politibetjentens kraftbruk,
tempo og tekniske ferdigheter».47 Graden av motstand spiller også en rolle. Det
ble videre understreket «at i tilfeller der bruk av pågripelsesteknikker forventes
å gi betydelige fysiske skader, kan bruk av pepperspray vurderes som et mer
lempelig middel».48 Da maktpyramiden ble lansert i 2007, var pepperspray
og teleskopbatong definert som jevnbyrdige maktmidler etter daværende
våpeninstruks. Siden Lie og Lagestad mente at slagvåpen i større grad enn
pepperspray/gassvåpen kunne føre til skade på person, ble likevel slagvåpen
rangert høyere. Dette oppgis i læreboken som forklaring på at langkølle og
teleskopbatong er lagt til nivå seks. Slag og spark er ikke definerte maktmidler på
lik linje med de andre. Men som det følger av læreboken til Lie og Lagestad, «vil slik
maktanvendelse være rettmessig etter politiloven dersom det ut fra situasjonen
vurderes å være både nødvendig og forsvarlig».49 Virkemidlene vil først bli tatt i
bruk i situasjoner hvor noens liv og helse er truet. Slag og spark ble rangert over
slagvåpen, siden man vurderte at «personen må treffes med full styrke på steder
45
ibid. side 6.
46
ibid. side 7.
47
l.c.
48
l.c.
49
l.c.
side 54 Politiets bruk av maktmidler
som fører til at trusselen opphører raskest mulig».50 Øverst i Lie og Lagestads
maktpyramide rangeres skytevåpen. Maktmiddelet er undergitt den strengeste
reguleringen i våpeninstruksen, og siden 2020 også i politiloven § 6 b, og ble ansett
av forfatterne for å være maktmiddelet som i størst grad kan resultere i tap av liv.
Politidirektoratet utga i 2007 et rundskriv som definerer og regulerer
bruk av halsgrep og mageleie, se omtale i kapittel 4.2.9. I rundskrivet
understrekes viktigheten av at politidistriktene prioriterer og praktiserer riktige
pågripelsesteknikker. Det heter også i rundskrivet at «Politihøgskolens nye
lærebok i arrestasjonsteknikk av 2007, legges til grunn for den videre opplæring og
trening i arrestasjonsteknikk».51
Maktpyramiden er gjennom årenes løp godt innarbeidet i politiet. Modellen
benyttes på flere arenaer enn kun i undervisningen i arrestasjonsteknikk ved
Politihøgskolen. Den sirkulerer i flere bearbeidede versjoner, og omtales blant
annet i Politidirektoratets instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet fra 2022,
se omtale i kapittel 4.2.6.
Fysisk
skadepotensial MAKTPYRAMIDEN
Eskalere Skyte-
maktmiddel Våpen
Slag og spark
Langkølle og
teleskopbatong
Pepperspray og gassvåpen
Transport og pågripelsesteknikker
Verbal makt (pålegg og advarsler)
Verbale kommunikasjonsteknikker (lytte, spørre og søke)
Reversere
maktmiddel Tilstedeværelse/presentasjon (symbolsk makt)
Figur 2. Maktpyramiden i bearbeidet versjon
Kilde: NOU 2017:9 side 61.
Politidirektoratets evalueringsrapport etter prøveprosjektet med
elektrosjokkvåpen, inneholdt en anbefaling om plassering av elektrosjokkvåpen
i maktpyramiden, se nærmere omtale i kapittel 7.12. Direktoratet anbefalte
innplassering på nivå med langkølle og teleskopbatong (slagvåpen), over
OC-pepperspray, men under skytevåpen.
50
l.c.
51
Rundskriv 2007-011 punkt 6.
side 55 Politiets bruk av maktmidler
5.4 Politiets forebyggende arbeid
Det følger av mandatet at utvalget skal beskrive alternative modeller med
bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget, og det skal blant annet gjøres en vurdering av
hvordan modellene eventuelt påvirker politiets forebyggende arbeid. Utvalget
har derfor sett det nødvendig å beskrive nærmere hva som menes med «politiets
forebyggende arbeid».
Det følger av politiloven § 1 at politiet skal gjennom «forebyggende, håndhevende
og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme
og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig».
Den forebyggende rollen er presisert i § 2 nr. 2, hvor det fremgår at en av politiets
oppgaver er å «forebygge kriminalitet og andre krenkelser av den offentlige orden
og sikkerhet». I forarbeidene til politiloven er «forebyggelse av kriminalitet» omtalt
på følgende måte:
Så vel synliggjøring av politiet ved patruljering som forfølging av straffbare
forhold virker forebyggende. En annen viktig del av politiets arbeid består i
å drive holdningsskapende arbeid i nærmiljøene. Departementet vil særlig
fremheve betydningen av at politiet har nær kontakt med barn og ungdom,
bl.a. gjennom besøk på skoler og i ungdomsklubber og foreninger.52
Det fremgår videre av politiinstruksen § 2-1 annet ledd at «I ethvert tilfelle gjør
politiets best nytte for seg hvis det på forhånd lykkes i å forebygge eller avverge
lovbrudd eller ordensforstyrrelser».
«Forebygging» er et vidtfavnende begrep, og mye av politiets virksomhet kan
sies å bidra til forebygging på en eller annen måte. Forebygging innebærer
både å begrense forekomsten av kriminalitet og uønskede hendelser,
redusere skadevirkningene og hindre gjentakelse. Forebyggende innsats skjer
derfor både før, under og etter en kriminell handling eller uønsket hendelse.
Forebygging under og i etterkant handler blant annet om hendelseshåndtering
og straffeforfølgning. God forebygging forutsetter kunnskap om samfunns- og
kriminalitetsutviklingen, og henger derfor tett sammen med andre tema som
etterretning og straffesaksbehandling.
I virksomhetsstrategien «Politiet mot 2025» beskrives politiets overordnede
strategi. Dokumentet er ifølge direktoratet utarbeidet for å møte et fremtidig
utfordringsbilde. Endringsstrategien har som formål bedre å kunne løse
samfunnsoppdraget i et samfunn i endring. Innholdet er delt inn i fire tema; i
forkant av kriminaliteten, tilgjengelige polititjenester med høy kvalitet, trygghet i
det digitale rom og et moderne og kompetent politi.
På bakgrunn av virksomhetsstrategien «Politiet mot 2025» har Politidirektoratet
vedtatt et strategidokument med tittelen «I forkant av kriminaliteten».
Strategidokumentet gir retning for gjennomføringen frem mot 2025 med tre
overordnede ambisjoner:
- Bidra til en mer enhetlig forståelse og tilnærming til forebygging i politiet.
- Forankre at forebygging er et felles ansvar for alle fagområder og funksjoner i
politiet.
- Tydeliggjøre behovet for samarbeid og samhandling for å styrke det
forebyggende arbeidet, både internt i politiet og med aktører utenfor politiet.53
52
Ot.prp. nr.22 (1994–1995) side 14.
53
Politidirektoratet (2020) side 7.
side 56 Politiets bruk av maktmidler
Det fremgår av politidirektørens forord at forebygging er «politiets hovedstrategi»,
og at forebygging «skal ligge til grunn for all oppgaveløsning». I strategiens
innledning fremgår det at politiet skal ha en «systematisk, planmessig og
kunnskapsbasert tilnærming til forebygging og samarbeide tett på tvers av
fagområder og sektorer».54 Strategien er delt inn slik at den først gir omtale av
tverrgående strategiske tema som vurderes som særskilt viktige i gjennomføringen
av forebygging som hovedstrategi, før det gis en overordnet omtale av hvordan
ulike fagområder i politiet kan bidra. Utvalget skal vurdere hvordan alternative
modeller påvirker politiets forebyggende arbeid. Etter utvalgets vurdering kan
i utgangspunktet alle sidene av forebyggingsarbeidet påvirkes på forskjellige
måter. Det er imidlertid det operative politiarbeidet som i størst grad vil påvirkes,
og da særlig når det kommer til diskusjonen av bevæpningsmodellene. Det er av
særlig interesse å se hen til kapittel 3.4 i virksomhetsstrategien som har tittelen
«politioperativt og beredskap». Her fremgår det blant annet at «politipatruljen skal
være tilstede for innbyggerne, og at patruljen «arbeider for i størst mulig grad å
være i forkant gjennom å hindre kriminelle handlinger og uønskede hendelser,
redusere konsekvenser av handlinger eller hendelser som har inntruffet samt
forhindre at liknende tilfeller inntreffer igjen».55 Om beredskap fremgår følgende
av kapittelet:
Politiets beredskapsarbeid bidrar til å forebygge, begrense og håndtere
ekstraordinære hendelser og kriser. Den forebyggende delen foregår i alle
ledd gjennom analyser, etterretning og annen informasjon, utarbeidelse
av planverk, samvirke internt og eksternt, kompetansebygging, øvelser og
læring gjennom evaluering av øvelser og hendelser.56
På den bakgrunn er fire ambisjoner for å styrke forebyggingen fremhevet:
- Et synlig og tilgjengelig politi som bidrar til god dialog og kommunikasjon med
innbyggerne.
- Operasjonssentralen og politipatruljen arbeider kunnskapsbasert for å bidra til
målrettet forebyggende innsats.
- Det gjennomføres evalueringer som sikrer erfaringslæring og kunnskap om
hvordan fremtidige hendelser kan forebygges, særlig ved alvorlige hendelser.
- Forebyggende kompetanse sikres i politiets stabsarbeid.57
5.5 Nærpolitireformen og de seks prioriterte
funksjonene
5.5.1 Kort om nærpolitireformen
Nærpolitireformen ble vedtatt av Stortinget i juni 2015 og trådte i kraft ved
årsskiftet 2016. Reformen innebar en reduksjon i antall politidistrikt fra 27 til 12. I
Prop. 61 LS (2014–2015) fremgår det på side 6 at hovedhensikten med endringen
var «å skape en handlekraftig og moderne organisasjon som skal bli enda bedre
til å forebygge og bekjempe kriminalitet». Sammenslåing av politidistriktene skal
gi færre og mer robuste politiregioner. Proposisjonen fremhever at reformens
formål er å gjøre politiet «operativt, synlig og tilgjengelig, med kapasitet til å
54
l.c.
55
ibid. side 27.
56
l.c.
57
l.c.
side 57 Politiets bruk av maktmidler
etterforske og påtale kriminelle handlinger».58 Av samme dokument følger det at
nærpolitireformen består av hovedelementene;
- styrking av nærpolitiet gjennom krav til polititjenesten,
- færre, men mer robuste og kompetente politidistrikter,
- mer samarbeid mellom politiet og kommunene,
- noe færre oppgaver for politiet.59
Tilgjengelighet og beredskap, har ifølge reformvedtaket, grunnleggende
betydning for befolkningens tillit til politiet. Det stilles krav om at alle politidistrikt
har innsatspersonell som er i stand til å håndtere krevende hendelser,
og i Politimeldingen Meld. St. 29 (2019–2020) oppgis politidistriktene å ha
operasjonssentraler med vesentlig større bemanning og kompetanse enn før
omorganiseringen.60 Nærpolitireformen er beskrevet nærmere i NOU 2017:9,
herunder i kapittel 5.1.6.
5.5.2 De seks prioriterte funksjonene
5.5.2.1 Innledning
I forbindelse med innføring av nærpolitireformen har politiet definert seks
prioriterte funksjoner som skal bidra til at målene med reformen blir nådd. De
prioriterte funksjonene er;
- etterretning,
- politiråd og politikontakt,
- felles tjenestekontor,
- politipatruljen,
- operasjonssentralen,
- felles straffesaksinntak.61
De prioriterte funksjonene skal virke hver for seg, men den største effekten
forventes oppnådd ved at de virker sammen. Av de seks prioriterte funksjonene er
etterretning den funksjonen som leverer kunnskap og beslutningsstøtte, og som
påvirker samtlige av de øvrige funksjonene.
5.5.2.2 Etterretning
I det nevnte strategidokumentet «I forkant av kriminaliteten», er etterretning
beskrevet med følgende:
Politiet har behov for et godt kunnskapsgrunnlag om forhold som skaper
eller kan skape kriminalitet eller uønskede hendelser. Etterretning,
mer presist etterretningsbasert beslutningsstøtte, er en del av dette
kunnskapsgrunnlaget. Gjennom å behandle og analysere informasjon fra
interne og eksterne kilder om personer, grupper og fenomener relatert
til kriminalitet og andre uønskede hendelser, vil etterretning bidra til et
felles situasjonsbilde og fremtidsrettede analyser. Disse skal bidra til å
redusere usikkerheten rundt prioriteringer og beslutninger om tilnærming,
prioritering og valg av forebyggende tiltak.62
58
Prop. 61 LS (2014–2015) side 5.
59
l.c.
60
Meld. St. 29 (2019–2020) side 24.
61
ibid. side 38.
62
Politidirektoratet (2020) side 22.
side 58 Politiets bruk av maktmidler
Etterretningsfunksjonen skal bidra med kunnskap som politiet er avhengige av
for å jobbe mer målrettet og forebyggende. Systematisk innsamling, analyse og
vurdering av informasjon om personer, grupper og fenomener skal gi en økt
forståelse av trusler og risiko, og gjøre det mulig for politiet i forkant å sette inn
riktige tiltak mot kriminalitet og uønskede hendelser. Etterretning er avgjørende
for prioritering av oppgaver på alle nivåer i organisasjonen, og ett av målene
er at politipatruljen i størst mulig grad skal utføre oppdragene basert på denne
kunnskapen. I samarbeid med andre funksjoner i politiet, kommunene og andre
aktører, skal politiet bruke etterretning som grunnlag for å hindre og bekjempe
kriminalitet og andre uønskede hendelser.
5.5.2.3 Politikontakten/politirådet
Politikontakten skal jobbe med forebyggende arbeid lokalt og skal være på
plass i kommunen én eller flere dager i uken, avhengig av behov, kapasitet og
kommunens størrelse. Politikontakten skal være uniformert og synlig, ha faste
møtepunkter lokalt, følge opp planer fra politirådet og være et fast bindeledd
mellom politi og kommune.
Politirådet skal sørge for lokal samhandling mellom politi, kommune, næringsliv og
organisasjoner. Ledelsen i kommunen og politiet lokalt deltar i rådet og blir enige
om utfordringer og nødvendige prioriteringer. Ansvar for oppgavene fordeles, og
det inngås gjensidig forpliktende avtaler om forebygging og vakt- og beredskap.63
5.5.2.4 Felles tjenestekontor
Hovedoppgaven til felles tjenestekontor er å fordele personellressurser og sørge
for at politiet har folk på rett sted til rett tid. Kunnskap om utfordringsbildet i
distriktet skal gi riktig prioritering og fordeling, basert på vedtatte mål og planer.
Tjenestekontoret bistår ledelsen med planlegging av polititjenesten, og hjelper
lederne med å sette opp arbeidsplaner, støtter operasjonssentralen og arresten
med koordinering av mannskaper, og sørger for innkalling ved behov. Riktig bruk
av politiets personell er viktig for å forebygge og håndtere kriminalitet. Gjennom
god disponering av ressursene skal tjenestekontoret bidra til en god og tilgjengelig
polititjeneste.
5.5.2.5 Politipatruljen
Politipatruljene skal være til stede for befolkningen døgnet rundt og utgjøre
grunnberedskapen lokalt. De har i dag bred kompetanse og nødvendig
utstyr til å løse de fleste politioppgaver. Patruljen skal forebygge og avdekke
kriminalitet, og utføre det innledende arbeidet med etterforskning. Nye verktøy
og arbeidsmetoder har blitt innført for å gjøre mest mulig arbeid ferdig mens
patruljen er på stedet.
Fremover skal politipatruljen i større grad arbeide forebyggende og utføre
planlagte og målrettede oppdrag basert på kunnskap om lokale forhold og
kriminalitetsutvikling.
Ved hasteoppdrag og nødsituasjoner er det operasjonssentralen som tar imot og
styrer oppdragene. Et felles straffesaksinntak i politidistriktet tar imot saker fra
patruljen, samtidig som etterforskningsledere og andre spesialister skal støtte
patruljene med kompetanse og erfaring.
63
Meld. St. 29 (2029–2020) side 42.
side 59 Politiets bruk av maktmidler
5.5.2.6 Operasjonssentralen
Operasjonssentralen har ansvar for å lede og koordinere politiets operative
virksomhet, både i daglig drift og ved ekstraordinære hendelser eller kriser. Det
er én operasjonssentral i hvert politidistrikt, og disse skal være bemannet døgnet
rundt av ansatte med høy kompetanse. Operasjonssentralen skal håndtere
situasjoner som oppstår og styre patruljene dit de trengs mest. De skal også
gi patruljene støtte i etterforskning og politiarbeid på stedet, slik at mest mulig
utføres med en gang.
Operasjonssentralene tar imot nødanrop og andre henvendelser fra publikum og
sørger for informasjon til befolkningen. God samhandling internt i politiet og med
eksterne aktører er avgjørende for at operasjonssentralen kan løse sine oppgaver
på en god måte.
5.5.2.7 Felles straffesaksinntak
Felles straffesaksinntak sørger for riktig prioritering og kvalitetssikring
av straffesaker i startfasen. Sammen med operasjonssentralen skal
straffesaksinntaket gi effektiv støtte til politipatruljene. Ved straffesaksinntaket
jobber erfarne påtalefaglige og politifaglige etterforskningsledere som er
tilgjengelig store deler av døgnet og bistår patruljene i etterforskningen. De skal
gi støtte til politiarbeid på stedet, og være en viktig beredskapsressurs ved større
hendelser.
Felles straffesaksinntak behandler nye anmeldelser. Overordnede prioriteringer
og kunnskap om kriminalitetsbildet avgjør om etterforsking iverksettes,
ressursinnsats, om saken avgjøres i straffesaksinntaket eller om andre enheter
skal håndtere saken videre. Dette skal sikre at sakene blir riktig håndtert og bidra
til god kvalitet i straffesaksarbeidet.
5.5.3 Evalueringen av nærpolitireformen
I DFØ-rapport 2021:1 Evaluering av nærpolitireformen – statusrapport
2020 fremgår det variasjon mellom politidistriktene om hvor langt de har
kommet i innføringen av hver funksjon, men kvalitetshevingstiltakene har
gjennomgående løftet politiets arbeid både på beredskaps-, etterforsknings-
og forebyggingsområdet.64 Ifølge Politidirektoratets oppsummering etter
T3-rapporteringen for 2021 hadde 11 av 12 politidistrikt nådd nivå 3 av 5 på
modenhetstrappen for etterretning. Videre ble det i rapporten fremhevet at
særlig ledere på nivå to og tre opplevde at bedre etterretning gir et bedre
kunnskapsgrunnlag for beslutninger/prioriteringer, men de operative nivåene
opplevde mindre nytte av etterretning enn nivåene høyere opp. Likevel var mange
positive til arbeidsmetodikken i kunnskapsbasert politiarbeid.65
Det har, så vidt utvalget er kjent med, ikke vært gjennomført noen nyere
evalueringer som særskilt omhandler de seks prioriterte funksjonene etter DFØ
sin evaluering. Etterretning og de øvrige funksjonene har utviklet seg mye siden
evalueringen i 2020. Det ble allerede da pekt på at etterretning leverer bedre
kunnskapsgrunnlag for beslutninger og prioriteringer, og funksjonen har utviklet
seg ytterligere siden den gang. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil
fortsette, idet samtlige politidistrikt skal opp på nivå 5 i løpet av de nærmeste
årene.
64
DFØ (2021) side 43.
65
ibid. side 44.
side 60 Politiets bruk av maktmidler
Etterretning er likevel en relativt umoden funksjon i norsk politi. Det er politiets
etterretningsdoktrine som ligger til grunn for etterretningsarbeidet i alle
politidistrikt og særorgan. Etterretningsdoktrinen ble utferdiget i 2014 og er
senere revidert i 2020. Til tross for at etterretningsdoktrinen er tatt i bruk i hele
politietaten, tar det tid å implementere den i hele organisasjonen fra topp til bunn.
5.6 Politiets utdanning og trening av innsatspersonell
Det følger av politiloven § 24 a at Politihøgskolen er den sentrale
utdanningsinstitusjonen for politiet. Etter bestemmelsen er Politihøgskolen
underlagt Justisdepartementet, og departementet gir blant annet nærmere
regler om høgskolens oppgaver, organisering og virksomhet. Med hjemmel i
politiloven har Justis- og beredskapsdepartementet vedtatt en egen forskrift om
Politihøgskolens styre, oppgaver og virksomhet. Det følger av forskriften §§ 1 og
4 at Politihøgskolen er underlagt Politidirektoratet, og at direktoratet blant annet
kan fastsette rammeplaner for Politihøgskolens studietilbud. Rammeplanene skal
imidlertid godkjennes av Justisdepartementet, jf. forskriften § 4 annet ledd.
Med grunnlag i rammeplanen fastsetter Politihøgskolens styre «Programplan
for Bachelor – politiutdanning». Det fremgår av denne at utdanningen er treårig
og kvalifiserer for tjeneste i norsk politi. Ifølge programplanen har utdanningen
til formål å «utdanne reflekterte og handlekraftige polititjenestepersoner som
kan utføre forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet på en måte
som ivaretar borgernes rettsikkerhet, trygghet og samfunnets interesse for
øvrig». Nyutdannede tjenestepersoner skal være generalister slik Stortinget har
stilt som krav, senest i Stortingsmelding nr. 42 (2004 – 2005). Med generalist
menes i denne sammenhengen tjenestepersoner «som besitter grunnleggende
kunnskaper og ferdigheter i politiets forebyggende, kriminalitetsbekjempende
og trygghetsskapende arbeid», og som skal ha «kompetanse til å utføre
politiarbeid på generalistnivå, foreta helhetsvurderinger og trekke inn relevant
spesialkompetanse og samarbeidspartnere ved behov».66 Ifølge rammeplanen må
en generalist også «evne å se egen praksis og sitt eget praksisfelt fra utsiden, for
dermed å forstå dets sammenheng med samfunnet for øvrig». Om læringsutbyttet
sier programplanen at «Utdanningen skal ha høy faglig kvalitet. Det skal være
tett kobling mellom profesjonsfag, disiplinfag og praksisfelt. Politivitenskap skal
stå sentralt». Videre fastslår planen at «erfarings- og forskningsbasert kunnskap,
digital kompetanse og etikk skal være gjennomgående».
Politiets bachelorutdanning er delt inn i fire kunnskapsområder og gir til sammen
180 studiepoeng. De fire områdene er:
- Politi og samfunn (30 studiepoeng)
- Forebyggende politiarbeid (30 studiepoeng)
- Operativt politiarbeid og beredskap (55 studiepoeng)
- Etterforskning (65 studiepoeng)
66
Programplan Bachelor – politiutdanning 2022–2025, side 3.
side 61 Politiets bruk av maktmidler
Det er innenfor området «Operativt politiarbeid og beredskap» studentenes
kunnskap og ferdigheter om maktmiddelbruk tilegnes. Programplanens
introduksjon av kunnskapsområdet sier følgende:
Kunnskapsområdet handler om hvordan politiet ved håndtering av
pågående hendelser opprettholder ro og orden, skaper trygghet og
sikkerhet, og yter hjelp og service i samfunnet.
Utøvelse av makt og myndighet behandles. Lov og instruksverk samt
rettslige prinsipper for maktanvendelse behandles. Utøvelse av skjønn i ulike
typer oppdrag inngår.
Politipatruljens tekniske og taktiske oppgaver i pågående hendelser
vektlegges. Eksempler på dette er arrestasjonsteknikk, bruk av politiets
skytevåpen, polititaktikk og utrykningskjøring. Kunnskap om planlegging,
gjennomføring, ledelse og evaluering av oppdrag inngår også.
Kommunikasjon og konflikthåndtering, betydningen av å opptre saklig
og upartisk, og bevissthet om egne holdninger og opptreden behandles.
Kunnskap om utvikling og betydningen av eget fysisk prestasjonsnivå
for å mestre yrkets krav inngår. Kunnskap om stress og stressmestring,
beslutningstaking, sosiale prosesser og psykisk helse inngår også.
Forsknings- og utviklingsarbeid skal stå sentralt.67
Den operative opplæringen er fordelt som følger på de ulike studieårene:
1. studieår: I forbindelse med fagemnet arrestasjonsteknikk gis studentene
grunnleggende opplæring og godkjenning i bruk av teleskopbatong og
pepperspray. Det gis i tillegg innføring i situasjonstrening og førstehjelp. Ingen av
øvelsene gjennomføres bevæpnet.
2. studieår: Studentene er i begge semestrene utplassert i et politidistrikt hvor
tjenesten hovedsakelig vies praktisk jobberfaring. I løpet av året gjennomføres
det et to ukers leiropphold med grunnleggende innføring i politioperativ tjeneste.
Foruten to dager med opplæring i politiets enhånds- og tohåndsvåpen, gis
studentene opplæring i polititaktikk, herunder situasjonstrening, og førstehjelp.
I løpet av andre studieår deltar studentene på politidistriktenes obligatoriske
operative trening for innsatspersonell. Graden av deltakelse varierer i de ulike
distriktene. Studentene gjennomfører øvelsene uten bevæpning.
3. studieår: I løpet av siste studieår er studentene om lag tolv timer i
treningssimulator. Aktiviteten er scenariobasert, retter seg primært mot opplæring
i politiets våpeninstruks, og foregår bevæpnet med et modifisert laservåpen.
Studentene gjennomgår i tillegg et tre ukers leiropphold, hvor det faglige innholdet
hovedsakelig vektlegger politiets håndtering av ulike bevæpningsoppdrag.
Undervisningen inkluderer taktikk- og situasjonstrening. Under oppholdet er én
av ukene avsatt til trening og skytegodkjenning på begge våpentyper. Studentene
har i forkant av den praktiske treningen gjennomført digital opplæring i taktikk og
prosedyrer knyttet til håndtering av PLIVO-hendelser.
Gjennomført og bestått utdanning, herunder politioperativ trening som beskrevet
ovenfor, kvalifiserer ifølge politihøgskolens programplan til tjeneste som
innsatspersonell kategori fire.
67
Ibid. side 5.
side 62 Politiets bruk av maktmidler
Politiets beredskapssystem del 1 beskriver innsatspersonell som «tjenestepersoner
som regelmessig utfører døgnkontinuerlig vakt- og beredskapstjeneste og
tjenestepersoner i livvakttjeneste».68 Ifølge beredskapssystemet gjelder dette
også «tjenestepersoner som normalt gjør annen tjeneste, men som regelmessig
gjør ordenstjeneste i helger eller ferieperioder». I planverket deles politiets
innsatspersonell inn i fire kategorier basert på kompetanse.
Tabell 2. Innsatspersonell etter kategori og treningsmengde
Kategori 1: Personell i beredskapstroppen. Videreutdanning i 13 uker og 900
timer årlig trening.
Kategori 2: Personell i livvaktstjenesten. Videreutdanning i 9 uker og 200–400
timer årlig trening. Det er våpengodkjenning og egen ordning for
livvaktstjenesten.
Kategori 3: Personell i politidistriktenes utrykningsenheter (UEH).
Videreutdanning i minimum 3 uker og 103 timer årlig trening.
Kategori 4: Personell med våpengodkjenning. Minimum bachelorutdanning fra
PHS og 48 timer årlig trening.
Kilde: Tabellen er delvis basert på Politiets beredskapssystem del 1. Utvalget har supplert tabellen med
opplysninger om timeantall osv. som utvalget har fått opplyst fra Politidirektoratet.
Utvalget har fått opplyst fra Politidirektoratet at ifølge politidistriktenes
innrapporteringer til Politidirektoratet er det per 2022 om lag 5500
tjenestepersoner i kategori 4, mens tallet for kategori 3 er cirka 1000. Alt
innsatspersonell skal ifølge Politidirektoratet gjennomføre årlig trening i henhold
til sertifiserings- og vedlikeholdsprogrammer.69 De skal i tillegg gjennomføre årlig
opplæring og skytetrening og bestå godkjenningsprøve for politiets tjenestevåpen.
Godkjenningen kvalifiserer for bruk av politiets skytevåpen. Innsatspersonell i
kategoriene 1, 3 og 4 har fremskutt lagring av skytevåpen i tjenestebilen.
Politihøgskolen utarbeider hvert år temalister for innsatspersonell kategori
3 og 4. Disse fastsettes av Politidirektoratet. Listene gir rammer for hvilke
fagområder vedlikeholdstreningen skal inneholde det kommende året, og
hvordan de innbyrdes skal vektes med hensyn til timeantall og spesiell tematikk.
Hovedemnene består av skyting, polititaktikk, arrestasjonsteknikk og sanitet.
Innenfor rammen på 48 timer skal innsatspersonell kategori 4 i 2022 gjennomføre
18 timer skytetrening, 12 timer polititaktikk, 9 timer arrestasjonsteknikk, 6
timer trening på PLIVO-hendelser og 3 timer sanitetstrening. I samme periode
skal innsatspersonell kategori 3 ifølge nevnte temaliste gjennomføre 28 timer
skytetrening, 20 timer polititaktikk, 9 timer arrestasjonsteknikk, 6 timer trening på
PLIVO-hendelser, 6 timer sanitetstrening og 6 timer samtrening med patruljehund
og -fører. 3 timer er dedikert ulike tester. I tillegg har innsatspersonellet 22 timer
til egen disposisjon og 12 timer til variable temaer, hvorav 3 av disse for 2022 var
øremerket trening på bruk av gass og gassvåpen. Tjenestepersoner i funksjon som
skarpskytter har i tillegg 30 treningstimer til spesialisering.
Politihøgskolen er ansvarlig for grunnutdanningen til innsatspersonell kategori 1,
2 og 3. Utdanningen er en del av høgskolens tilbud om etter- og videreutdanning.
Men i motsetning til hva som er tilfellet for kategori 3 og 4, reguleres ikke
vedlikeholdstreningen til livvaktstjenesten og beredskapstroppen i temalister
fastsatt av Politidirektoratet. Avdelingene er faglig ansvarlig for eget sertifiserings-
68
PBS 1, Politiets beredskapssystem del 1, punkt 4.2.1.
69
l.c.
side 63 Politiets bruk av maktmidler
og vedlikeholdsprogram. Felles for alt innsatspersonell er kravet om bestått årlig
skytegodkjenning og minimum 48 timer trening per år.
5.7 Erfaringslæring i politiet
5.7.1 Innledning
Evaluering og vurdering av politiets system for erfaringslæring ligger i
utgangspunktet ikke i kjernen av utvalgets mandat. Utvalget har likevel funnet
grunn til å se nærmere på hvilke rutiner og læringsprosesser som er etablert i
politiet for å sikre effektiv og relevant læring på både individ-, organisasjons- og
systemnivå. Bevæpningsutvalget beskrev i NOU 2017:9 punkt 7.10.4 at «tidligere
studier har også vist at politiet mangler en godt utviklet systematikk for å
gjennomføre evalueringer og å sørge for at læringspunktene settes i system».
Bevæpningsutvalget anbefalte politiet, med utgangspunkt i de fire overordnede
prinsippene legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet,
systematisk å evaluere hendelser der politiet har avfyrt skudd i tjenesten.
Slike evalueringer, påpekte Bevæpningsutvalget, bør også omfatte hendelser
hvor etterforskningen ikke har avdekket straffbare forhold. Dette vil ifølge
Bevæpningsutvalget ikke bare bidra til styrket læring, men også økt tillit som følge
av åpenhet om politiets maktbruk.
Maktmiddelutvalget henvendte seg til Politidirektoratet og etterspurte en
beskrivelse av deres rolle som overordnet fagmyndighet og hvordan denne
utøves for å sikre at erfaringskunnskap og -læring fra oppdrag, øvelser,
alvorlige hendelser og Spesialenhetens etterforskning tilbakeføres i det
kompetansebyggende arbeidet sentralt og lokalt. I e-post 30. august 2022
viste Politidirektoratet blant annet til Politiets beredskapssystem del 1, hvor
Politidirektoratet blant annet gjør rede for kunnskapskilder, læringsprosess, samt
sammenhenger og utfordringer knyttet til erfaringslæring. Det fremheves her
som viktig at både praktisk og teoretisk kunnskap fra tverrfaglige miljø legges til
grunn for den læringen som skal prege politiet. Planverket påpeker målet om
systematikk, og understreker i et læringsperspektiv sammenhengen mellom
tjenestepersoner (individnivå), politidistrikt (organisasjonsnivå) og politiet samlet
sett (systemnivå). Å sikre at organisatorisk kunnskap omsettes til nasjonal læring
synes ifølge direktoratet å være en utfordring. Tilgjengeliggjøring på effektive
delingsarenaer og plattformer nevnes som en annen utfordring. Overordnet står
intensjonen om kollektiv forbedring og varig endring.
5.7.2 Generelt om erfaringslæring og kompetansebyggende arbeid
Politidirektoratet skrev i sitt svar til utvalget at «politiet skal være en lærende
organisasjon med en sterk læringskultur, og politiets beredskap skal utvikles med
basis i erfaringslæring». Læring etter øvelser og hendelser er ifølge direktoratet
viktig for å bedre evnen til å håndtere fremtidige hendelser. En god evaluering av
øvelser/hendelser og systematisk bruk av erfaringer vil gi læring og utvikling over
tid. Politidirektoratet oppga videre at de har ansvar for oppfølging av nasjonale
læringspunkter, mens politidistriktene og særorganene har ansvar for oppfølging
innenfor egen organisasjon. Videre fremgår det av svaret fra Politidirektoratet at
«funn og erfaringer som kan ha relevans og betydning nasjonalt, skal meldes til
Politidirektoratet». Direktoratet medga at «selv om det allerede foregår mye godt
arbeid innenfor erfaringslæring i etaten har vi (Politidirektoratet) ikke i tilstrekkelig
grad evnet å følge opp evalueringer fra øvelser og hendelser, og omsatt funn til
læring». Det ble videre fremhevet at for å oppnå varig endring må tilnærmingen
være systematisk og oppfølgingen må prioriteres og være forpliktende.
side 64 Politiets bruk av maktmidler
Politidirektoratet viste også til Politiets kompetanse- og kunnskapsstrategi 2021–
2025, hvor det blant annet er satt fokus på organisatorisk læring og behovet for en
mer systematisk tilnærming til erfaringslæring. Videre opplyste direktoratet at en
mer systematisk metodikk er under utvikling, og at Politihøgskolen og distriktene
vil bli involvert i det videre arbeidet. Det ble i denne sammenhengen nevnt at man
bygger arbeidet på samme metodikk som ble benyttet i oppfølgingsarbeidet etter
blant annet Al-Noor-rapporten, Gjerdrum-rapporten og Kongsberg-rapporten.
Metoden har også blitt benyttet i forbindelse med oppfølging av siste års Nordlys-
øvelser. Målet er ifølge Politidirektoratet fullt ut å implementere en metode som
kan brukes i både øvelser og reelle hendelser, uavhengig av hendelsens størrelse.
Videre opplyste direktoratet at «til støtte i den systematiske tilnærmingen
har man utarbeidet, eller har under utarbeidelse, flere produkter». Flere
eksempler på interne instrukser, tiltaksplaner og maler, som har som formål å
strukturere og forbedre erfaringslæringen i et nasjonalt perspektiv, ble trukket
frem. «Produktene» er ifølge Politidirektoratet tenkt som en oppfølging til
evalueringsrapportene, og skal bidra til god etterlevelse og gevinstrealisering. Om
plattformer for erfaringsdeling, skrev direktoratet at PBS-Web er en nasjonal digital
plattform tilrettelagt blant annet for deling av erfaringsrapporter og tiltaksplaner.
Plattformen er i seg selv kun et verktøy, og læringsutbytte avhenger imidlertid
av at evalueringsrapport og læringspunkter gjøres tilgjengelig for publisering.
Politidirektoratet vedgikk i sitt svar til utvalget at det fortsatt gjenstår noe arbeid
med å effektivt sikre erfaringsoverføring i alle ledd, både vertikalt og horisontalt.
Høsten 2021 ble det på Politiets nasjonale beredskapssenter igangsatt et
nyetablert treningsopplegg for innsatspersonell kategori 3. Etter rammer fra
Politidirektoratet, tilrettelegger Politihøgskolen og Nasjonale beredskapsressurser
i Oslo politidistrikt vedlikeholdstrening for alle politidistrikt. Målet om
erfaringsdeling og styrket samhandlingsevne skal nås ved at 500 tjenestepersoner
deltar én uke hver per år. Direktoratet fremhevet at det kompetansehevende
tiltaket er formalisert, finansiert og følger en etablert struktur som sikrer
landsdekkende læringsutbytte.
5.7.3 Læring fra hendelser etterforsket av Spesialenheten for politisaker
Som det fremgår av kapittel 7.10 er Spesialenheten for politisaker en uavhengig
og riksdekkende etterforskings- og påtalemyndighet, som behandler anmeldelser
mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten. Dersom det under etterforskningen
kommer frem forhold som tilsier at saken bør vurderes administrativt, skal
Spesialenheten sende saken til berørt politimester, sjef for vedkommende
særorgan eller annen rett instans. Eksempler på slike forhold kan være behov for
endringer i opplæring, eller instrukser og rutiner, eller forhold av personalmessig
betydning. Hensikten med administrative vedtak er å bidra til erfaringslæring. I
2021 fattet Spesialenheten administrativt vedtak i 50 saker. For 2020 var tallet 57,
mens det i 2019 var 39. Totalt antall behandlede saker var for de tre siste årene
henholdsvis 1055 (2021), 1260 (2020) og 1169 (2019).70
Politidirektoratet har opplyst til utvalget at de rutinemessig mottar alle
administrative vedtak. I læringsøyemed gjennomgås vedtakene av en egen
tverrfaglig sammensatt vurderingsgruppe. En intern instruks regulerer hvilken
fagavdeling/-seksjon og hvilket ledelsesnivå som videre skal motta og følge
opp de læringspunktene som vedtakene adresserer. Vurderingsgruppen gir
sine anbefalinger til oppfølgingstiltak. Saker av særlig betydning rapporteres til
assisterende politidirektør og relevant avdelingsdirektør/stab. Det utarbeides
70
Spesialenheten for politisaker, Årsrapport 2021 side 30 til 32.
side 65 Politiets bruk av maktmidler
tertial- og årsrapporter. Som konkret eksempel på tiltak nevnte direktoratet at
det i temalisten for vedlikeholdstrening i 2022 er understreket at scenariotrening
skal videreføres, men med et «sterkere fokus på psykiatri-caser». Justeringen
er ifølge direktoratet et resultat av administrative avgjørelser hvor politiet
har skutt personer med slike lidelser, dog uten at det resulterte i tiltale mot
tjenestepersonene. Hendelsene oppgis også å være en direkte årsak til et oppdrag
Politidirektoratet ga Krise- og gisselforhandlertjenesten. I resultatavtalen for
Oslo politidistrikt for 2022 bes de «lede arbeidet med utarbeidelse av fremtidige
utdanningsbehov, organisering og kapasitetsbygging for KGF lokalt og nasjonalt»
knyttet til håndtering av trussel fra psykisk syke personer.
5.8 Elektrosjokkvåpen
Det fremgår av Politidirektoratets rundskriv RPOD-2022-1 punkt 1 at
elektrosjokkvåpen gradvis skal innføres som et nytt maktmiddel i politiet fra
1. januar 2022. Det fremgår videre av rundskrivet at formålet med innføringen av
elektrosjokkvåpen er å gjøre politiets maktpyramide ytterligere differensiert, slik
at politiet på en bedre måte kan anvende makt som står i forhold til situasjonens
alvor, tjenestehandlingens art og formål, og omstendighetene for øvrig. Det
fremgår også av rundskrivet at elektrosjokkvåpen skal utleveres til «utpekte
polititjenestepersoner», og skal bæres med mindre det vil være uhensiktsmessig
i utførelsen av tjenesten, eller annet besluttes av politisjef, operasjonsleder,
innsatsleder eller den som for øvrig leder tjenesteoppdraget.
Utvalget har fått innsyn i et brev fra Justis- og beredskapsdepartementet
om «innføring av elektrosjokkvåpen som permanent ordning i politiet»,
datert 8. desember 2021. I brevet gis Politidirektoratet i oppdrag å innføre
elektrosjokkvåpen som et nytt permanent maktmiddel. De overordnede
tersklene for når elektrosjokkvåpen kan brukes er gjengitt i brevet. I tillegg er
det spesifikt presisert at elektrosjokkvåpen vil være et egnet maktmiddel «i
situasjoner hvor pepperspray og batong anses utilstrekkelige og/eller det er
forbundet med stor risiko å anvende disse og hvor skytevåpen anses som et
uforholdsmessig virkemiddel å ta i bruk». Det heter videre at «formålet med
innføring av ESV er å gjøre politiets maktpyramide ytterligere differensiert slik at
politiet på en bedre måte kan anvende makt som står i forhold til situasjonens
alvor, tjenestehandlingens art og formål og omstendighetene for øvrig».71 I
lys av dette presiseres det at «ESV som maktmiddel utgjør et eget trinn i den
såkalte maktpyramiden – under skytevåpen men over pepperspray og batong.
Elektrosjokkvåpen skal ikke overta som det foretrukne maktmiddel fremfor
batong og pepperspray». Det fremgår også av brevet at elektrosjokkvåpen
gradvis skal innføres, med oppstart i de fire distriktene som har ordningen til
prøve, og at POD skal utarbeide en plan for innføring av elektrosjokkvåpen med
bakgrunn i kapasitet og budsjettrammer. Etter to års bruk skal ordningen også
evalueres av Politidirektoratet. Evalueringsrapport med tilrådninger bes oversendt
departementet medio 2024.
Utvalget har videre fått opplyst fra Politidirektoratet at elektrosjokkvåpen i første
omgang skal utleveres til innsatspersonell som har sitt primære arbeidssted ute i
uniform, men også sivile enheter som spanere og etterforskere, eller andre som
har tilstrekkelig IP-godkjenning. Dette er noe politidistriktene skal vurdere selv,
etter hvor de mener behovet er størst. Etter den foreløpige planen skal det være
ett elektrosjokkvåpen per patrulje, noe som innebærer at i et makkerpar skal minst
71
Med ESV menes elektrosjokkvåpen.
side 66 Politiets bruk av maktmidler
én tjenesteperson bære et elektrosjokkvåpen. Utvalget har imidlertid forstått det
slik at varierende vaktplaner og andre praktiske forhold vil medføre at det vil bli
noe bedre tilgang enn ett våpen per patrulje. Det er foreløpig satt av tilstrekkelig
midler til nevnte utbredelse. Anskaffelse av utstyr er ventet å ta noe tid, men det
forventes at leveranse av materiell kan skje på senhøsten 2022. Opplæring og
utrulling i resten av politiet (distriktene som ikke har elektrosjokkvåpen allerede i
dag) kan dermed skje fra januar 2023.
5.9 Registrering av og rapportering om
maktmiddelbruk
5.9.1 Rapportering av bruk av skytevåpen
Som nevnt i kapittel 4.6, regulerer våpeninstruksen §§ 5-2 og 5-3 politiets
(politisjefs) plikt til å ha oversikt over bevæpningsbeslutninger og den reelle
bruken (herunder trusler om bruk) av skytevåpen, gassvåpen og sprengvåpen.
Det følger av §§ 5-2 annet ledd og 5-3 annet ledd at Politidirektoratet gir nærmere
retningslinjer om registreringen og innrapporteringen, samt om rapportens
innhold, og om hvilke undersøkelser som skal iverksettes. Politidirektoratet er
dermed gitt kompetanse til å utforme og forvalte formalkravene til registrering og
innrapportering av dette.
Politidistriktene trenger i dagens regime ikke rapportere til Politidirektoratet
hvilket volum på bevæpningsbeslutninger distriktet har. Dette er informasjon
som blir registrert i politioperative registre (PO). Loggene lagres der og kan tas
ut, enten av distriktene selv eller av direktoratet, ved å gjennomføre søk med
analyseverktøyet PAL for PO, når og hvis dette blir etterspurt.
Når det kommer til bruk av skytevåpen, er dette noe som rapporteres direkte fra
politidistriktene og særorganene til Politidirektoratet. Dette utføres for det meste
ved at politidistriktene rapporterer i et eget skjema til Politidirektoratet, hvor det
redegjøres for hendelsen og hvilket utfall politiets håndtering har medført. Dette
er data Politidirektoratet anvender som statistikkgrunnlag for sin årlige rapport
om politiets bruk av skytevåpen og trussel om bruk av skytevåpen, samt for å
utøve legalitetskontroll av politidistriktene og særorgan.
I tillegg til dette regimet har Politidirektoratet utarbeidet en dataapplikasjon som
tjenestepersonene selv, som har vært på et oppdrag med bevæpning, plikter å
fylle ut i etterkant av oppdraget. Applikasjonen er gitt navnet «Maktmidler», og
er et tiltak som er iverksatt med ønske om enhetlig registrering av beslutning om
bevæpning og rapportering av bruk av våpen og maktmidler. Applikasjonen er
konstruert slik at tjenestepersonene blir påminnet en gang i døgnet ved e-post om
å avslutte rapporteringen i applikasjonen. Dette må gjøres uavhengig av om våpen
er benyttet (avfyrt eller truet med) eller ikke. Dette medfører en ekstra sikkerhet
for at all maktbruk i oppdrag der det er gitt bevæpningsbeslutning blir rapportert,
også at det reelt sett ikke er brukt våpen.
5.9.2 Rapportering av bruk av andre maktmidler
De øvrige maktmidlene som er regulert i instruks om bruk av enkelte typer
maktmidler i politiet av 6. desember 2017, som omtalt i kapittel 4.2.7, registreres
også i dag ved bruk av nevnte applikasjon. Det følger imidlertid ikke av
instruksen at slik maktbruk skal rapporteres og registreres. Utvalget har fått
opplyst at slik systemet fungerer i dag, er det opp til tjenestepersonen selv å
registrere i applikasjonen om maktmidler har blitt brukt. Det skal også være
side 67 Politiets bruk av maktmidler
slik at dersom maktmidler ikke har blitt brukt, foretas det ingen registrering i
applikasjonen. Applikasjonen skal videre fungere slik at dersom det er registrert
bevæpnede oppdrag, vil det bli sendt ut en påminnelse til tjenestepersonen
om at maktmiddelbruken må registreres. Tilsvarende skjer ikke dersom andre
maktmidler har blitt brukt, eller dersom maktmidler ikke har blitt brukt. Systemet
tar dermed utgangspunkt i at dersom ingen rapportering er gjennomført, forløp
oppdraget uten bruk av maktmidler.
5.10 Bruk av makt mot barn
5.10.1 Innledning
Det rettslige grunnlaget for politiets bruk av makt mot barn er beskrevet i kapittel
4.2. I dette kapittelet gjøres det rede for gjeldende praksis. Det finnes imidlertid få
kunnskapskilder som sier noe om hvordan politiet bruker maktmidler mot barn i
dag, utover de gjennomgåtte rettskildene.
5.10.2 Barnefaglig veileder fra politiets utlendingsenhet
I 2019 ga Politiets utlendingsenhet ut en barnefaglig veileder for politiet i asylsaker,
med tittelen «Trygg, sikker og forsvarlig». Veilederen består av to separate deler:
1) en overordnet del med generelle prinsipper for politiets barnefaglige arbeid
på asylfeltet og hvordan dette er teoretisk og faglig forankret, og 2) en prosess-
spesifikk del der de barnefaglige prinsippene er konkretisert gjennom politiets
ulike oppgaver på asylfeltet. Den overordnede delen er utarbeidet av de eksterne
fagkonsulentene dr. polit. [navn skjult] og prof. [navn skjult], i samråd med
Christina Kloster og Thale Moen fra prosjekt barnefaglig kompetanseheving i
Politiets utlendingsenhet.72 Dr. polit. [navn skjult] har vært medlem i utvalget.
Som det fremheves i veilederens forord, er prinsippene som trekkes frem i
veilederens overordnede del en operasjonalisering av grunntanken om barnets
beste, slik denne fremgår av regelverket, se kapittel 4.4.73 Det overordnede
barnefaglige målet er at barn ikke skal påføres skade i kontakt med politiet, i alle
deler av prosessen der politiet møter barn.74 Det understrekes innledningsvis
at barn er sårbare fordi de mangler kognitiv kapasitet og livserfaring for å
forstå verden rundt seg.75 Dersom politiet ikke tar hensyn til barns sårbarhet,
kan det føre til at ukjente situasjoner fremstår som mer skremmende for barn
enn det trenger å være. På den bakgrunn må politiet, ifølge veilederen, være
«gjennomgående oppmerksomme på barn og ungdoms behov; både der
samarbeidet fungerer godt, ved eskalering av situasjonen, og ved eventuell bruk
av tvangsmidler som pågripelse, internering eller maktmidler under uttransport».76
Politiets utlendingsenhet har definert fire barnefaglige prinsipper for politiarbeidet
for å unngå at barn og ungdom tar skade av arbeidet som utføres av politiet på
asylfeltet.77 Disse fire prinsippene, som anses som forebyggende, er trygghet,
forståelse, forutsigbarhet og involvering.78 Politiet skal legge til rette for trygghet i
72
Politiets utlendingsenhet (2019) s. 11.
73
Ibid. side 7.
74
l.c.
75
ibid. side 13.
76
l.c.
77
l.c.
78
ibid. side 14.
side 68 Politiets bruk av maktmidler
situasjonen ved å opptre rolig og vennlig overfor barn, politiet skaper forståelse
ved å forklare situasjonen og hvorfor det skjer, gjennom å gi tydelig og tilrettelagt
informasjon til foreldre/foresatte og barn, politiet legger til rette for forutsigbarhet
ved å forklare foreldre/foresatte og barn hva som skal skje, og hvordan det vil skje,
og politiet involverer barn, ungdom og deres foreldre/foresatte ved å være i direkte
dialog slik at de i størst mulig grad kan være med å påvirke sin egen situasjon.79
Veilederens prosess-spesifikke del innledes med nærmere retningslinjer for
juridiske vurderinger og beslutninger som angår barn.80 Her gjøres det rede for
hvordan det skal tas hensyn til barnets beste i de forskjellige vurderingene ved
bruk av tvangsmidler som pågripelse, internering, meldeplikt/pålegg om bestemt
oppholdssted, undersøkelse og beslag, fingeravtrykk og ansiktsfoto med tvang og
de forskjellige maktmidlene ved utlendingsinternatet, herunder kroppsvisitering,
og om restriksjoner ved utlendingsinternatet. Dette er tvangsmidler som kan
benyttes med hjemmel i utlendingsloven. Det vises gjennomgående til at hensynet
til barnets beste skal veie tungt, og at de fire prinsippene skal få betydning i
prosessen og når det fattes juridiske vedtak.
Deretter gjøres det rede for politiets håndtering av barn i situasjoner som er
typiske i asylsaker, herunder ved ankomst av asylsøkere, ved ID-arbeid og
koordinering av uttransport, ved pågripelse og uttransport, samt håndteringen
ved familieenheten på Politiets utlendingsinternat og utreisesenteret. Det er
gitt detaljerte retningslinjer om hvordan barn skal håndteres i de forskjellige
situasjonene, herunder om hvordan politiet skal og bør gå frem, og hvilke hensyn
som må tas.
5.10.3 Nasjonale retningslinjer for politiets møte med barn
Parallelt med utvalgets arbeidsperiode har Politidirektoratet arbeidet med å
ferdigstille nasjonale retningslinjer for politiets møte med barn. Politidirektoratet
informerte utvalget tidlig om at slike retningslinjer er under arbeid. Utvalget fikk
imidlertid først se utkastet til retningslinjer medio september 2022, altså like før
publisering av utvalgets rapport. Det ble derfor begrenset med tid til å vurdere
utkastet. De endelige retningslinjene forelå heller ikke da utvalgets rapport
gikk i trykken. Per 19. september 2022 forelå det heller ingen plan for hvordan
retningslinjene skulle implementeres.
5.11 Bruk av makt mot sårbare grupper
De rettslige rammene for politiets bruk av makt mot sårbare grupper er
beskrevet i kapittel 4.5.1. I herværende kapittel beskrives hvordan regelverket er
operasjonalisert, og hva som er gjeldende praksis.
Politiet håndterer daglig et stort antall personer med psykiske lidelser og/eller
ruslidelser, se omtale i kapittel 7.6.2. Mange av disse er på en eller annen måte
under helsetjenestens omsorg. Samarbeid mellom politiet og helsetjenesten
er derfor en viktig del av gjeldende praksis. I 2006 ga Helsedirektoratet og
Politidirektoratet ut et felles rundskriv om helsetjenestens og politiets ansvar for
psykisk syke.81 I 2012 ble rundskrivet revidert.82 Rundskrivet fra 2012 er fortsatt
79
l.c.
80
ibid. side 25.
81
Rundskriv IS-15/2006 2006/011.
82
Rundskriv 2012/007 IS-5/2012.
side 69 Politiets bruk av maktmidler
gjeldende i dag. Politidirektoratet har opplyst til utvalget at det for tiden arbeides
med en ny revisjon av rundskrivet. Revisjonen foreligger ikke per oktober 2022.
Formålet med rundskrivet er å klargjøre ansvars- og oppgavefordelingen
samt rammer for samarbeid mellom helsetjenesten og politiet i forhold til
psykisk syke.83 Det er helsetjenestens ansvar å yte helsehjelp. Politiet har
imidlertid hjelpeplikt overfor personer som er ute av stand til å ta vare på seg
selv, se kapittel 4.5.2. Politiet har videre i visse tilfeller varslingsplikt overfor
helsetjenesten og skal om nødvendig fremme begjæring om tvungen observasjon
eller tvungent psykisk helsevern. Politiet har også plikt til å yte nødvendig bistand
til helsetjenesten i forbindelse med tvungent psykisk helsevern.84 I rundskrivet
anbefaler direktoratene at det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom
helsetjeneste og politi, eller at eksisterende samarbeid styrkes, slik at innholdet i
rundskrivet ivaretas.85
Rundskrivet gjengir i det vesentlige pliktene og ansvaret som følger av regelverket,
se kapittel 4.5. På enkelte områder supplerer imidlertid rundskrivet reglene. Dette
gjelder for eksempel utdypingen av hva som ligger i «nødvendig bistand» etter
psykisk helsevernloven § 3-6. Det følger av rundskrivet at det er helsetjenesten
som vurderer om bistand fra politiet er nødvendig, og at bistand først og fremst
vil være nødvendig ved behov for fysisk maktutøvelse utenfor institusjon, når
en person antas å ville påføre seg selv eller andre skade og helsepersonell ikke
er i stand til å avverge dette, eller når det er nødvendig å bane seg adgang til
hus, rom eller annet lokale, jf. politiloven § 12 tredje ledd.86 Det fremgår også at
politiet ikke skal benyttes kun som transporttjeneste og anmodning om bistand
kan ikke være begrunnet i ressursmangel i helsetjenesten. Politiet kan heller ikke
benyttes til ren oppsporing av pasienter som ikke møter til avtalt tid eller rømmer
fra institusjonen. Det skal ikke rutinemessig sendes savnetmelding til politiet.87
Rundskrivet inneholder også retningslinjer om hvordan bistandsoppdraget skal
gjennomføres av politiet:
Politiets håndtering av psykisk syke personer skal skje på en mest mulig
skånsom måte. I den grad det er praktisk mulig bør politiet opptre i sivilt
antrekk og med kjøretøy uten politimerking når dette anses å være det beste
for pasienten. Dersom den syke utgjør en sikkerhetsrisiko, forsøker å påføre
seg selv skade eller det er fare for rømming, vil politiet etter en konkret
vurdering kunne benytte håndjern, jf. politiinstruksen § 3-2 tredje ledd.88
Det fremgår også av rundskrivet at helsepersonell som hovedregel skal være til
stede når bistandsoppdraget gjennomføres.89 Utover dette gir rundskrivet også
nærmere retningslinjer om deling av informasjon og personopplysninger mellom
politiet og helsetjenesten. Det fremgår bl.a. av rundskrivet at politiet ved befatning
med psykisk syke av eget tiltak skal vurdere om det er grunnlag for å formidle
nødvendige opplysninger om vedkommende til helsetjenesten, og at politiet for
eksempel bør vurdere å informere helsetjenesten om tidligere voldshistorikk, når
politiet er involvert ved innleggelse av en person og har kjennskap til dette.90
83
Rundskriv 2012/007 IS-5/2012 punkt 1.
84
l.c.
85
l.c.
86
ibid. punkt 4.
87
l.c.
88
l.c.
89
l.c.
90
ibid. punkt 5.2.
side 70 Politiets bruk av maktmidler
Utvalget er ikke kjent med at det finnes andre rundskriv eller lignende som
beskriver gjeldende praksis når det kommer til politiets maktmiddelbruk mot
personer med psykiske lidelser og/eller ruslidelser.
5.12 Utvalgets vurdering
Hensikten med kapittelet har vært å beskrive forskjellige sider ved gjeldende praksis
som er relevante for utvalgets vurderinger og anbefalinger. Mandatet ber blant
annet om at de alternative modellene som beskrives skal vurderes opp mot politiets
forebyggende rolle og de 10 grunnprinsippene. Det har derfor vært sentralt å
beskrive disse som en referanseramme for vurderingene i kapittel 9 og 10.
Politiets 10 grunnprinsipper ble lagt frem av Politirolleutvalget i 1981. Siden den
gang er grunnprinsippene stadfestet og gjentatt i en rekke offisielle dokumenter,
og det virker som om grunnprinsippene fortsatt spiller en sentral rolle i hvordan
det norske politiet er organisert og utfører sine oppgaver. Det tilligger ikke utvalget
å vurdere eller utfordre grunnprinsippene på annen måte enn å vurdere hvordan
de forskjellige modellene eventuelt påvirker grunnprinsippene, se kapittel 9.3.2.
Utvalget har merket seg at maktpyramiden er grundig innarbeidet i politiet, og
at mange nærmest ser på pyramiden som en del av regelverket. Pyramiden
er imidlertid ikke ment som noe mer enn en refleksjon av regelverket, og er i
utgangspunktet «en pedagogisk fremstilling av noen av de maktmidlene politiet
har adgang til å benytte i sin tjenesteutførelse».91 Selv om pyramiden er et
viktig virkemiddel, og utvalget støtter at den brukes aktivt i politiutdanningen
og av tjenestepersoner landet over, ønsker utvalget å understreke at den kun
er et pedagogisk virkemiddel, at trinnene i utgangspunktet er dynamiske og
veiledende, slik det fremkommer i læreboken til Lie og Lagestad, og at konkrete
trusselvurderinger og taktiske hensyn raskt kan endre hvilket nivå maktmidlene
hører hjemme på.
Nærpolitireformen har fått store konsekvenser for hvordan politiet er organisert,
og for hvordan politiet arbeider i det daglige med sine lovpålagte oppgaver.
Utvalget har vært opptatt av å se de alternative modellene i lys av hvordan
politiet er organisert og arbeider etter at nærpolitireformen er gjennomført.
Nærpolitireformen ble også beskrevet i NOU 2017:9, men endringene har i langt
større grad fått manifestere seg i dag (2022) enn for fem år siden.
Utvalget er generelt av den oppfatning at den norske politiutdanningen er god.
Utvalget fikk en komparativ bekreftelse på dette under studieturen til London.
Det ligger ikke til mandatet å vurdere den norske politiutdanningen generelt. For
utvalget har det imidlertid vært relevant å vurdere om enkelte tema bør få større
plass, og om det bør gjøres mindre endringer i utdanningen. Dette er kommentert
nærmere i kapittel 10.5.
Under utvalgsmøtene har utvalget blitt presentert for flere påstander om politiets
erfaringslæring, og flere har kritisert denne for ikke å være god nok. Tilsvarende
inntrykk kan man også få av å lese vurderingene til Bevæpningsutvalget i NOU
2017:9. Etter utvalgets vurdering har Politidirektoratet gjort et betydelig arbeid
etter 2017 med å utvikle og implementere metodikk for å lære av hendelser,
herunder av Spesialenhetens vedtak. Utvalget støtter også samhandlingen og
erfaringsoverføringen som Politihøgskolen og Nasjonale beredskapsressurser
har igangsatt for innsatspersonell kategori 3 i 2021. Utvalget ser imidlertid en
91
NOU 2017:9 kapittel 5.4.1.
side 71 Politiets bruk av maktmidler
sårbarhet knyttet til distriktenes mulige underrapportering av hendelser som
ifølge Politiets beredskapssystem del 1 skal meldes inn for å bidra til nasjonal
læring. Utvalget understreker i denne sammenhengen viktigheten av at
evalueringsrapporter gjøres bredt tilgjengelig. Det er ofte størst læringspotensial i
hendelser med uønsket utfall, samt hendelser hvor tilfeldigheter har bidratt til et
akseptabelt resultat. Hensynet om å skjerme kritikkverdige forhold må ikke være
til hinder for kollektiv læring.
I tråd med Justis- og beredskapsdepartementets vedtak har Politidirektoratet
igangsatt arbeidet med å implementere elektrosjokkvåpen som et maktmiddel
i norsk politi. I kapittel 5.8 er det beskrevet nærmere hvordan utrullingen
skal foregå. I kapittel 7.12.4 har utvalget kommet med sine vurderinger av
evalueringene som er gjort. Utvalget er generelt positive til innføringen av
elektrosjokkvåpen som et permanent maktmiddel i det norske politiet. Utvalget
ønsker i utgangspunktet bred utrulling, slik at alt operativt tjenestepersonell har
elektrosjokkvåpen tilgjengelig. Den skisserte utrullingen, som beskrevet i kapittel
5.8, virker etter utvalgets syn å være tilfredsstillende.
Som det går frem av kapittel 10.7, er utvalget generelt av den oppfatning at
politiets system for registrering og rapportering av annen maktmiddelbruk enn
skytevåpen er mangelfull. Det er et stort forbedringspotensial når det kommer til
selve rapporteringen, men også hvordan dataene bearbeides og offentliggjøres.
Etter utvalgets syn er dette elementært for å gjøre tilfredsstillende vurderinger
av politiets maktmiddelbruk og behovet for eventuelle endringer i denne. Her
er det åpenbare læringspunkter å hente fra andre land, se omtale i kapittel
8. Etter utvalgets syn bør det derfor gjennomføres flere tiltak for å sørge for
bedre registrering og rapportering av maktmiddelbruk, samt bearbeiding og
offentliggjøring av informasjonen. Registreringen av annen maktmiddelbruk
bør blant annet gjøres pliktig. Behovet for bedre registrering osv. er nærmere
kommentert i kapittel 7.2.3 og 10.7.
Etter utvalgets syn er den barnefaglige veilederen til politiets utlendingsenhet et
viktig dokument som gir aktuelle tjenestepersoner muligheten til å opparbeide seg
innsikt i og kompetanse om hvordan man håndterer barn i spesifikke settinger.
Utvalget er positive til at det snart vil bli offentliggjort tilsvarende retningslinjer
som skal gjelde for hele politiet. Utvalget har lest utkastet til retningslinjer og er
overordnet av den oppfatning at retningslinjene samsvarer med gjeldende rett,
se kapittel 4.4, og at retningslinjene langt på vei samsvarer med den barnefaglige
veilederen til politiets utlendingsenhet. Utvalget understreker at det er viktig
at det legges en plan for implementeringen av de nye retningslinjene. Som en
del av implementeringen bør retningslinjene integreres i undervisningen på
Politihøgskolen, og det bør legges en plan som sikrer god utnyttelse av den
barnefaglige kompetansen. Etter utvalgets syn bør også politiloven § 6 endres for å
fremheve de særlige hensynene som må tas i møte med barn, herunder ved bruk
av makt. Se nærmere om dette i kapittel 7.15.
Rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om helsetjenestens og
politiets ansvar for psykisk syke er viktig. Utvalget ser frem til å lese det oppdaterte
rundskrivet, som ifølge Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet
er under arbeid. Også her blir det viktig med implementering. Etter utvalgets
vurdering er det også viktig med andre tiltak for å styrke samhandlingen mellom
politi og helsevesen, se omtale i kapittel 10.9. Etter utvalgets syn bør det også
vurderes om det bør bli større fokus på håndteringen av sårbare grupper i
politiutdanningen og vedlikeholdstreningen, se omtale i kapittel 10.5 og 10.6.
side 72 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 6
6 NOU 2017:9 Politi og
bevæpning
6.1 Utredningen i korte trekk
Ved kongelig resolusjon 27. mai 2016 ble det oppnevnt et utvalg som skulle
evaluere praksisen med et ubevæpnet norsk politi og vurdere om den skulle
endres, samt evaluere og vurdere perioden med midlertidig bevæpning. 29. mars
2017 la Bevæpningsutvalget frem sin utredning i NOU 2017:9.
Det fremgår av Maktmiddelutvalgets mandat at utvalget «skal bygge videre på
NOU 2017:9». I det følgende gjengis derfor hovedpunkter fra denne utredningen.
Utredningen omtales også andre steder i Maktmiddelutvalgets utredning,
der dette er særlig relevant. Den følgende gjengivelsen er oppsummerende
og konsentrerer seg om anbefalinger, argumenter og refleksjoner som
Maktmiddelutvalget har vurdert som særlig relevante å fremheve jf. mandatet.
Utredningen til Bevæpningsutvalget ble gitt tittelen «Politi og bevæpning» og
undertittelen «legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet».
Undertittelen gjenspeiler utvalgets overordnede konklusjon om at fire prinsipper
må anvendes når makt- og våpenbruk vurderes. Utvalget kom til at prinsippene
skal gjelde både for tjenestepersoner når de vurderer maktanvendelse,
for politiorganisasjonen når den utvikler planverk og organisering, og på
samfunnsnivå når beslutningstakere vurderer hvilke maktmidler politiet skal ha
tilgang på.
Innledningsvis gjorde Bevæpningsutvalget rede for grunnleggende prinsipper
for politi og maktbruk, politihistorie, politiets organisering, oppgaver og
bevæpningsordning.92 Det ble trukket frem at det norske samfunnet tradisjonelt
har hatt et politi med et sivilt preg, med fokus på befolkningens rettigheter og
på grunnverdier som legitimitet og tillit.93 I følge Bevæpningsutvalget plasserer
dette det norske politiet i den tilbakeholdende tradisjonen, sett opp mot den mer
militære tradisjonen som preger politiet i mange andre land.94 I beskrivelsen av
politiets organisering, oppgaver og bevæpningsordning ble det bl.a. gjort rede
for relevant statistikk om politiets responstid for ubevæpnede og bevæpnede
hasteoppdrag og utviklingen i antall bevæpningsordrer. Det ble også sett på
omfanget av politiets bruk av skytevåpen sammenlignet med andre nordiske land.95
Deretter ble det gjort en vurdering av samfunns-, kriminalitets- og
terrorutviklingen.96 Det grunnleggende spørsmålet var om det finnes trekk i
kriminalitets- eller trusselbildet som gir grunnlag for å tro at den virkeligheten
politiet møter i sitt arbeid er vesentlig endret fra tidligere, og om det er trekk
92
NOU 2017:9 kapittel 3, 4 og 5.
93
ibid. kapittel 1.
94
l.c.
95
Ibid. kapittel 5.
96
ibid. kapittel 6.
side 73 Politiets bruk av maktmidler
ved utviklingen som tilsier at dagens bevæpningsmodell bør endres. Om
kriminalitetsutviklingen konkluderte bevæpningsutvalget med følgende:
Det fremkommer at over hele den vestlige verden har den registrerte
kriminaliteten vist en markant nedgang siden midten av 1990-tallet. Dette
gjelder også for Norge. Her viser både den anmeldte kriminaliteten,
selvrapporteringsundersøkelser og offerundersøkelser nedgang på de
fleste områder. Dette gjelder også for den grove kriminaliteten. Utvalget
finner ikke noe i utviklingen i kriminalitetsbildet som skulle tilsi behov
for bevæpning. Det er økning i antall anmeldelser for vold mot offentlig
tjenestemann, men det er vanskelig å si hvorvidt dette skyldes økt
anmeldelsestilbøyelighet eller en reell økning i utsatthet.97
Bevæpningsutvalget forsøkte videre å finne entydige svar på om politiet faktisk
håndterer stadig flere psykisk syke personer. Utvalget klarte ikke finne et klart svar
på dette. Utvalget ga imidlertid likevel uttrykk for at politiets kompetanse i møte
med psykisk syke mennesker bør vektlegges fremover.98
Bevæpningsutvalget la videre til grunn at Europa er langt mindre utsatt for
terror i dag (2017) enn tidligere i historien, samtidig som de angrep som finner
sted får stor oppmerksomhet.99 Utvalget fant at det europeiske trusselbildet
varierer mellom ulike land, og at Norge er langt mindre utsatt enn mange
andre land. Det ble særlig sett hen til utviklingen innenfor høyreekstrem terror
og jihadisme. Det ble også diskutert hvilken relevans bevæpningsmodellene
har for terrorhåndteringen. Utvalget konkluderte med at det er lite som tilsier
at forskjellen på fremskutt lagring i kjøretøy og generell bevæpning vil være
avgjørende i de fleste angrep.100
I sin vurdering av samfunnsutviklingen vurderte utvalget om det foreligger såkalte
«parallellsamfunn» i Norge i dag (2017), hvilken utvikling det har vært innenfor
psykiatri og psykiske lidelser, og vold i yrkeslivet med fokus på politiet.101 Det
ble lagt til grunn at det finnes belastede områder i Norge, men at betegnelsen
«parallellsamfunn» ikke er betegnende.102 I vurderingen av antagelsen om at
politiet stadig håndterer flere med psykiske lidelser, uttalte bevæpningsutvalget
følgende:
Det er svært utfordrende å skulle si noe om hvorvidt det er flere hendelser
som involverer psykisk syke personer nå enn før, og hvorvidt disse
hendelsene er forbundet med større fare enn før. Det er ikke funnet
dokumentasjon på verken opp- eller nedgang i psykiske lidelser som
involverer farlighet. Det er vanskelig å finne dokumentasjon på utviklingen
i psykisk sykdom hos befolkningen over tid, og slike tall vil være forbundet
med stor usikkerhet.103
Utvalget konkluderte også med at det ikke er grunnlag for å si generelt at
psykiatriske pasienter er farlige, og at de få men alvorlige hendelsene som
involverer personer med psykiske lidelser kan feste seg i politiets kollektive
hukommelse, og være med på å forme oppfatninger om psykisk syke som spesielt
97
ibid. kapittel 1.
98
ibid. kapittel 6.6.
99
ibid. kapittel 1.
100
ibid. kapittel 6.13.
101
ibid. kapittel 6.6 mv.
102
ibid. kapittel 6.5.2.
103
ibid. kapittel 6.6.1.1.
side 74 Politiets bruk av maktmidler
farlige, selv om det kun er noen få oppdrag som er beheftet med særlig risiko, slik
det også er for oppdrag som ikke involverer psykisk syke.104
Om vold og trusler i yrkeslivet kom utvalget til at det er vanskelig å si noe
sikkert om hvorvidt politiet er mer utsatt for vold og trusler enn de var tidligere.
Anmeldelsesstatistikken forteller at det er langt flere som anmelder vold mot
tjenestemann enn før. Samtidig er det lite som tyder på at volden har blitt grovere
enn tidligere. Når det gjelder omfanget av volden, er det dokumentert at politiet er
en av de mest utsatte yrkesgruppene, men det er vanskelig å påvise en eventuell
endring fra tidligere år.105
Bevæpningsutvalget gikk deretter over til å evaluere og vurdere perioden med
midlertidig bevæpning, inkludert en vurdering av hvilken påvirkning bevæpningen
kan ha hatt på politiets oppdragsløsning og møtet med publikum. Om dette
oppsummerer utvalget følgende:
Utvalget har et klart inntrykk av at det operative politiet generelt mener
den midlertidige bevæpningen fungerte godt og at den ikke bidro til å
skape avstand til publikum. Intervju med ulike grupper i befolkningen har
imidlertid gitt et nyansert bilde. Det har fremkommet at mange var generelt
negativt innstilt til bevæpning av politiet og flere opplevde at terskelen for å
ta direkte kontakt med politiet økte etter at politiet ble bevæpnet.106
I vurderingen la utvalget vekt på en masteroppgave av Helstad og Ingjer fra 2016,
hvor det ble gjort seks fokusgruppeintervjuer av operativt politi og forskjellige
befolkningsgrupper. Helstad og Ingjer gjennomførte også en egen studie på
oppdrag fra Bevæpningsutvalget, som også ble tillagt vekt. Studien tok sikte på å
vise variasjonen i argumenter for og imot bevæpning. Rapporten fra studien ble i
sin helhet vedlagt utredningen.107
På bakgrunn av utvalgets utredning og vurderinger, anbefalte flertallet en
videreføring av dagens ordning med et ordinært ubevæpnet politi som
medbringer en- og tohåndsvåpen i kjøretøy, såkalt fremskutt lagring.108 Utvalgets
mindretall, medlemmet Snortheimsmoen, foreslo en bevæpningsmodell med
uladd våpen på tjenesteperson.109 Medlemmet Snortheimsmoen sa seg enig i
utvalgets vurderinger, men la større vekt på at politiet må være forberedt på det
uforutsigbare. Flertallet vurderte på sin side dagens modell som en unik og god
bevæpningsordning, som sikrer at publikum møter et ubevæpnet politi i ordinær
tjeneste, samtidig som politiet raskt kan bevæpne seg ved behov. Flertallet la
til grunn at det ikke finnes et dokumentert behov for endring av dagens modell
i kriminalitets- og samfunnsutviklingen eller trusselbildet.110 Utvalget vurderte
også andre modeller, inkludert generell bevæpning med enhåndsvåpen i ordinær
tjeneste, og spørsmål om eventuell differensiering, enten geografisk, mellom
ulike kategorier innsatspersonell eller utfra tjenestens art. Utvalget konkluderte
med å ikke anbefale noen fast differensiering, med mindre det skulle foreligge en
trusselvurdering som gjør en slik modell midlertidig nødvendig.111
104
ibid. kapittel 6.6.1.6.
105
ibid. kapittel 6.8.
106
ibid. kapittel 1.
107
ibid. vedlegg 1.
108
ibid. kapittel 9.22.
109
l.c.
110
l.c.
111
ibid. kapittel 1.
side 75 Politiets bruk av maktmidler
Bevæpningsutvalget la også frem forslag om et prøveprosjekt med
elektrosjokkvåpen. Dette har blitt fulgt opp, se nærmere omtale i kapittel 7.12.
På bakgrunn av nevnte redegjørelser og vurderinger anbefalte utvalget følgende:
- En videreføring av dagens ordning med et ordinært ubevæpnet politi
som medbringer en- og tohåndsvåpen i kjøretøy, såkalt fremskutt lagring.
Dette var flertallets anbefaling. Mindretallet Snortheimsmoen anbefalte en
bevæpningsmodell med uladd våpen på tjenesteperson.
- Elektrosjokkvåpen skal utprøves i en prøveperiode.
- Politidistriktenes operative kapasitet styrkes i form av en økning i antall
tilgjengelige og responderende politipatruljer.
- Politiets bruk av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides
verktøy som muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi
en samlet oversikt over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og
innholdet bør brukes i politiets erfaringslæring.
- Systematisk evaluering av situasjoner der politiet har benyttet skytevåpen i
tjeneste.
- Politiet bør ha kunnskap og ferdigheter som gir trygghet i håndteringen av
psykiske ustabile personer, slik at det sikres forholdsmessighet i maktbruk.
- I samarbeid med fagmiljøer i helsetjenesten bør det utredes om, og eventuelt
hvordan, utdanning og vedlikeholdstrening i politiet kan styrkes når det kommer
til håndteringen av psykisk ustabile personer.
- Det utarbeides egne analyser av politiets bruk av makt i oppdrag som involverer
psykisk syke eller ustabile personer.
- Politiet får på plass system og kvalitetssikrende rutiner for innrapportering av
vold og trusler mot tjenesteperson.
- Som hovedregel skal det være patruljerende politi på hovedflyplassen.
- Politiets tilgang til forhåndslagret våpen forbedres der dette er nødvendig, som
på flyplasser. Dette var flertallets anbefaling. Mindretallet Snortheimsmoen
anbefalte bevæpningsmodell med uladd våpen på tjenesteperson.
- Ved en eventuell fremtidig situasjon med behov for midlertidig bevæpning, skal
det praktiseres krav om bevæpningsbeslutning for det enkelte oppdrag, med de
unntak som våpeninstruksen fastsetter.
- De sentrale kriteriene for bruk av skytevåpen bør nedfelles i politiloven.112
6.2 Utvalgets vurdering
Det følger av Maktmiddelutvalgets mandat at arbeidet «skal bygge
videre på NOU 2017:9 Politi og bevæpning». Som nevnt i kapittel 2.3 har
Maktmiddelutvalget tolket dette slik at det skal tas utgangspunkt i utredningen
og de vurderinger og konkusjoner som er gjort der, men at det også er rom
for å utfordre Bevæpningsutvalgets vurderinger og konklusjoner, hvis det nye
kunnskapsgrunnlaget gir grunn til dette.
Overordnet er Maktmiddelutvalget enig med Bevæpningsutvalget i at prinsippene
om «legalitet, nødvendighet, forholdsmessighet og ansvarlighet» bør være
retningsgivende for politiets maktmiddelbruk, samt spørsmålet om hvilke
maktmidler politiet skal ha tilgang til.
112
l.c.
side 76 Politiets bruk av maktmidler
Det følger ikke av mandatet at Maktmiddelutvalget skal evaluere hvordan og i
hvilken grad Bevæpningsutvalgets anbefalinger har blitt fulgt opp. Da samtlige
anbefalinger også er relevante for Maktmiddelutvalgets vurderinger, har utvalget
likevel valgt å se nærmere på hva som har blitt fulgt opp, og på hva som fortsatt
bør følges opp.
Maktmiddelutvalget registrerer at mange av anbefalingene til Bevæpningsutvalget
er fulgt opp av Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektorat siden
2017. Ordningen med fremskutt lagring ble videreført (se omtale i kapittel
4.3), elektrosjokkvåpen er prøvd ut (se omtale i kapittel 7.12), det er innført
punktbevæpning på Oslo lufthavn (se omtale i kapittel 7.3.1), politiet har fått på
plass system og kvalitetssikrende rutiner for innrapportering av vold og trusler
mot tjenesteperson (Synergi), de sentrale kriteriene for bruk av skytevåpen er
nedfelt i politiloven (se omtale i kapittel 4.2.2), og hovedregelen er at det fortsatt
stilles krav om bevæpningsbeslutning for det enkelte oppdrag også i perioder med
midlertidig bevæpning (se omtale i kapittel 4.3.5).
Maktmiddelutvalget registrerer imidlertid også at enkelte av anbefalingene bare
delvis er fulgt opp. Som det fremgår av kapittel 5.9 er det igangsatt et arbeid med
systematisk registrering av maktmiddelbruk. Etter utvalgets syn er det fortsatt store
mangler ved denne ordningen, og det er nødvendig med et forbedret arbeid med
registrering, se utvalgets vurdering av dette i kapittel 7.2.3 og 10.7. Det foreligger
heller ingen årlig, offentlig rapport om maktmiddelbruk per 1. september 2022. Se
nærmere omtale av dette i kapittel 10.7. Etter det utvalget kjenner til, foretas det i
en viss grad evalueringer av situasjoner der politiet har brukt skytevåpen, men etter
utvalgets syn har etaten fortsatt et forbedringspotensial her, se omtale i kapittel
5.7. Det er tilsynelatende også gjort et arbeid for å øke kunnskapen og ferdighetene
i håndteringen av psykisk syke og ustabile personer. Som det fremgår av kapittel
5.11 og 10.9, virker dagens tilnærming imidlertid noe fragmentarisk, og utvalget
ser at det fortsatt er potensial for forbedring. Maktmiddelutvalget har også sett
tilsvarende forbedringspotensial i vedlikeholdstreningen, og etter utvalgets syn bør
dette sees i sammenheng, se nærmere om dette i kapittel 10.6. Etter det utvalget
kjenner til gjøres det per 1. september 2022 heller ikke egne analyser av politiets
bruk av makt mot psykisk syke og andre ustabile personer, slik Bevæpningsutvalget
anbefalte. Når det gjelder politiets operative kapasitet i form av antall tilgjengelige
og responderende patruljer, har ikke utvalget hatt kapasitet til å undersøke i hvilken
grad dette er fulgt opp.
På den bakgrunn ønsker utvalget å stille seg bak følgende anbefalinger fra NOU
2017:9, som ikke er fulgt opp på et tilfredsstillende nivå fra 2017 og frem til i dag:
- Politiets bruk av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides
verktøy som muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi
en samlet oversikt over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og
innholdet bør brukes i politiets erfaringslæring.
- Systematisk evaluering av situasjoner der politiet har benyttet skytevåpen i
tjeneste.
- Politiet bør har kunnskap og ferdigheter som gir trygghet i håndteringen av
psykiske ustabile personer, slik at det sikres forholdsmessighet i maktbruk
- I samarbeid med fagmiljøer i helsetjenesten bør det utredes om, og eventuelt
hvordan, utdanning og vedlikeholdstrening i politiet kan styrkes når det kommer
til håndteringen av psykisk ustabile personer.
- Det utarbeides egne analyser av politiets bruk av makt i oppdrag som involverer
psykisk syke eller ustabile personer.
side 77 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 7
7 Nytt kunnskapsgrunnlag
7.1 Innledning
Det følger av mandatet at kunnskapsgrunnlaget om politiets bruk av maktmidler
skal oppdateres, at arbeidet skal bygge videre på NOU 2017:9, og at det derfor
avgrenses til perioden fra 2017 til og med 2021. I dette kapittelet gjøres det
rede for nytt kunnskapsgrunnlag. Utvalget har tatt utgangspunkt i NOU 2017:9
og har forsøkt å innhente kunnskapsgrunnlag fra tilsvarende kilder som
Bevæpningsutvalget. Utvalget har i tillegg forsøkt å hente inn annen relevant
kunnskap, inklusive ny forskning på området. Utvalgsleder har i tillegg gjennomført
to egne spørreundersøkelser, som også er omtalt her. Kunnskapsgrunnlaget som
er omtalt i dette kapittelet utgjør de sentrale referanserammene for utvalgets
anbefalinger. Som det fremgår av dette kapittelet, har utvalget valgt ikke bare å se
hen til oppdatert kunnskapsgrunnlag fra 2017 til og med 2021, men også relevant
kunnskapsgrunnlag fra 2022, og enkelte andre sentrale funn fra før 2017.
7.2 Statistikk om politiets maktmiddelbruk
7.2.1 Statistikk om bruk av skytevåpen
I et statistikknotat utgitt 11. mars 2022 har Politidirektoratet delt informasjon
om i hvilket omfang det er registrert at det norske politiet benyttet skytevåpen
som maktmiddeli perioden 2009 – 2021, samt antall personer som ble skadet
eller døde som følge av at politiet brukte skytevåpen. Selv om mandatet ber om
en oppdatering av kunnskapsgrunnlaget etter 2017, har utvalget likevel funnet
det hensiktsmessig å presentere statistikk fra tidligere år, da den longitudinelle
endringen i politiets maktmiddelbruk er av betydning. Antall oppdrag totalt
fremgår av figur 3. Utvalget har valgt å supplere tallene fra statistikknotatet med
tall utvalget har fått oversendt fra Politidirektoratet
900 000
800 000
700 000
600 000
500 000
400 000
300 000
200 000
100 000
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 3. Antall registrerte oppdrag i politioperativt register (PO) i perioden
2007–2021
Kilde: Politidirektoratet (2022).
side 78 Politiets bruk av maktmidler
Innledningsvis i statistikknotatet fremgår det en oversikt over hvordan andelen
registrerte oppdrag med bevæpning har endret seg fra 2007 og frem til i dag,
illustrert i figur 4.113 Figuren viser at andelen registrerte bevæpnede oppdrag var
forholdsvis stabil på 0,3 % frem til 2015, men at denne andelen økte til omkring 1,2
% i 2020, før den sank til nærmere 1 % i 2021.
1,4
1,2
1,0
0,8
0,6
0,4
0,2
0,0
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 4. Antall oppdrag i prosent med bevæpning, av oppdragene som er registrert
i politioperativt register (PO) i perioden 2007–2021
Kilde: Politidirektoratet (2022).
I situasjoner som krever umiddelbar innsats kan politiet bevæpne seg uten å
innhente bevæpningsordre fra operasjonsleder, se omtale av våpeninstruksens
regler i kapittel 4.3.2. Ifølge tall utvalget har fått fra Politidirektoratet ble det
registrert fem tilfeller av egenbevæpning i 2017, og tre per år i 2018, 2019 og 2020,
mens det i 2021 var fire tilfeller. Samtlige registrerte egenbevæpninger endte med
at det enten ble truet med eller brukt skytevåpen i oppdraget. I to av de registrerte
tilfellene ble det løsnet varselskudd, mens i det to andre tilfeller ble avfyrt rettet
skudd.
Utvalget har sammenstilt totalt antall bevæpningsoppdrag og antall bevæpnede
hasteoppdrag, på bakgrunn av tall utvalget har fått tilsendt fra Politidirektoratet.
Med hasteoppdrag menes oppdrag som gis høyeste prioritet og hvor responstid
vurderes å ha stor betydning. Gjennomsnittstall for femårsperioden viser at
av totalt 9070,4 årlige bevæpningsoppdrag er 1959,4 oppdrag i kategorien
hasteoppdrag. Dette tilsvarer 21,44 %.
Statistikknotatet om politiets bruk av skytevåpen inneholder også en oversikt
over antall registrerte oppdrag hvor politiet har truet med å bruke skytevåpen
ved å rette skytevåpen mot en eller flere personer, og/eller har truet verbalt med
at skytevåpen ville kunne bli brukt, i perioden 2006–2021 (figur 5).114 Figur 5 viser
at frem til 2015 var denne andelen forholdsvis stabil på mellom 50–75 oppdrag i
året, men at antallet registreringer av slike oppdrag steg til omkring 125 i årene
2017–2018, for deretter å synke. I 2021 var det 80 registrerte episoder hvor politiet
truet med bruk av skytevåpen slik det er beskrevet over.
113
Politidirektoratet (2022) side 2.
114
ibid. side 4.
side 79 Politiets bruk av maktmidler
140
120
100
80
60
40
20
0
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 5. Antall oppdrag politiet truet med bruk av skytevåpen ved å rette
skytevåpen mot en eller flere personer og/eller å truet verbalt med at skytevåpen
kunne bli brukt, i perioden 2006 til 2021
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Antall registrerte varselskudd og/eller rettede skudd mot person eller objekt i
perioden 2002 til 2021, fremgår også av statistikknotatet og er fremstilt i figur 6.115
Figuren viser at i perioden 2002 til 2018 varierte hyppigheten av slike registrerte
skudd med mellom 0 og 6 ganger i året. I årene 2019 og 2020 er det imidlertid
registrert henholdsvis 13 og 11 avfyrte skudd. I 2021 sank antallet til
6 skudd.
14
12
10
8
6
4
2
0
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 6. Antall ganger politiet avfyrte varselskudd og/eller rettede skudd mot en
eller flere personer i perioden 2002–2021
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Antall skadde som følge av politiets skudd i perioden 2002 til 2021, fremgår av
figur 7.116 Figuren viser at i perioden 2009 til 2021 er det registrert at mellom 0 og 5
personer ble skadet hvert år som følge av politiets skudd, uten at det er en spesiell
tendens verken i økende eller i synkende retning.
115
Ibid. side 5.
116
l.c.
side 80 Politiets bruk av maktmidler
6
5
4
3
2
1
0
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 7. Antall skadde som følge av politiets skudd per år i perioden 2009 til 2021
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Antall drepte som følge av politiets skudd i perioden 2009 til 2021, fremgår av figur
8.117 Tallene er også hentet fra nevnte statistikknotat. Figuren viser at de fleste
årene mellom 2009 og 2021 var det ingen døde som følge av politiets skudd. I
2015, 2016 og 2019 døde én person hvert år som følge av politiets skudd, mens to
personer døde i henholdsvis 2020 og 2021.
3
2
1
0
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 8. Antall døde som følge av politiets skudd
Kilde: Politidirektoratet (2022).
I brev 16. november 2021 fra Politidirektoratet til Justis- og
beredskapsdepartementet er det redegjort for antall vådeskudd/utilsiktede
avfyringer i perioden 2014 til 2020. Statistikken er gjengitt i figur 9. Figuren viser
at antall vådeskudd har variert mellom ett i året (2014) til 24 i året (2015). Etter en
periode med et forholdsvis høyt antall vådeskudd i perioden 2015–2019, har antall
vådeskudd ligget på mellom 4 og 12 i året de tre siste årene.
117
l.c.
side 81 Politiets bruk av maktmidler
Antall registrerte vådeskudd per år
30
25
20
15
10
5
0
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
Figur 9. Antall vådeskudd utløst av politiet per år
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Politidirektoratet har bemerket overfor utvalget «Politidistriktenes
innrapporteringer gir imidlertid ikke grunnlag for å anta at politiet hadde en
lavere terskel for å bruke skytevåpen i 2019–2020 enn tidligere år. Det er heller
ingen indikasjoner på at terskelen for å benytte skytevåpen ble endret i perioder
med midlertidig bevæpning». Heller ikke de innrapporterte tallene om politiets
trusler om bruk av skytevåpen, gir ifølge Politidirektoratet grunnlag for å anta at
man hadde en lavere terskel i 2017, 2018 og 2020. Direktoratet har videre opplyst
at «Det rapporteres om få uønskede hendelser i forbindelse med håndtering av
våpen fra periodene».
7.2.2 Statistikk om bruk av andre maktmidler
Som det fremgår av kapittel 7.2.1, sitter Politidirektoratet på relativt detaljerte
tall om politiets bruk av skytevåpen. Politidirektoratet har derimot ikke
offentliggjort tilsvarende tall om bruk av de øvrige maktmidlene, som for eksempel
teleskopbatong og pepperspray. Utvalget har derfor måtte se til andre kilder for å
forsøke å finne oppdaterte tall om dette.
Som det fremgår av kapittel 7.12, ble prøveperioden med elektrosjokkvåpen
evaluert av både Politidirektoratet og Umeå universitet (den svenske
politihøgskolen). I evalueringsrapporten til Umeå universitet er det gjengitt noe
statistikk over politiets bruk av de øvrige maktmidlene.118 I den nevnte studien
ble det blant annet spurt om hvilke kategorier av makt de 263 personene som
var utstyrt med de ulike maktmidlene (også elektrosjokkvåpen) benyttet mest
i sin tjeneste i 2020, i løpet av det siste halve året. Konkrete tall er ikke belyst i
rapporten, men ut fra gjennomsnittstallene når det gjelder de åtte maktformene
de benyttet mest, kan man tolke disse slik at verbale kommunikasjonsteknikker
ble utført mest (mer enn 10 ganger), verbal makt og håndjernpåsett ble utført 5–9
ganger, pågripelsesteknikker 2–4 ganger, trusler med bruk av elektrosjokkvåpen,
siktet på person med elektrosjokkvåpen, siktet på noen med laserfunksjon
ble utført én gang, og trussel med bruk av elektrosjokkvåpen mens man sikter
med våpenet, ble alle utført én gang hver i løpet av de siste seks månedene.
Utvalget registrerer at det fremgår av tallene at når tjenestepersonene var
utstyrt med elektrosjokkvåpen, ble trusler eller bruk av henholdsvis pepperspray
og teleskopbatong benyttet i mindre grad enn elektrosjokkvåpen. Utvalget
har imidlertid merket seg at forfatterne av rapporten presenterer aritmetisk
118
Hansson, Inzunza og Doohan (2021) side 16 mv.
side 82 Politiets bruk av maktmidler
gjennomsnittsmål av variabler på ordinalnivå, og bemerker at det ikke er
uproblematisk å gjøre slike tolkninger.
I fravær av tilfredsstillende oversikter over politiets bruk av øvrige maktmidler enn
skytevåpen, og det heller ikke er utført andre studier om dette, valgte utvalgsleder
å gjennomføre en egen spørreundersøkelse for å belyse problemområdet. Disse
upubliserte dataene av 143 tjenestepersoners svar viser at 86 % var for generell
bevæpning, og 6 % var mot bevæpning. Dette samsvarer langt på vei med
resultatene fra Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning, som omtalt
i kapittel 7.14.2. I så måte kan det argumenteres for at tallene fra utvalgsleders
spørreundersøkelse vil kunne være representative for tjenestepersoner i norsk
politi. Tjenestepersonene som har besvart utvalgsleders spørreundersøkelse
hadde i gjennomsnitt 12 års erfaring etter Politihøgskolen (standardavvik
7,6). Disse tjenestepersonene oppga gjennomsnittlig å ha truet med å bruke
pepperspray 0,8 ganger, og brukt pepperspray 0,2 ganger siste 12 måneder og
truet med å bruke teleskopbatong 0,2 ganger siste 12 måneder. På spørsmål om
i hvor mange prosent av oppdrag hvor barn (under 18 år) var direkte involvert,
ved at maktmidler (med maktmidler menes her teleskopbatong/pepperspray og
oppover på maktpyramiden – ikke bruk av håndjern) måtte brukes, gjaldt dette i
5,3 % av oppdragene, men det var store variasjoner i svarene.
7.2.3 Utvalgets vurdering
Det har vært sentralt for utvalget å vurdere om periodene med bevæpning,
som omtalt i kapittel 7.3.1, kan sies å ha hatt en innvirkning på politiets bruk av
skytevåpen og maktmidler generelt. Av figur 1 til 7 kan det tolkes at politiet har
hatt flere oppdrag hvor de har vært bevæpnet etter 2015, og at de oftere har truet
med bruk av våpen i denne perioden. Politiet har også avfyrt flere varselskudd og/
eller rettede skudd mot en eller flere personer eller objekter i samme periode. Om
vi ser bort fra året 2015, er også antall vådeskudd høyere. Det er grunn til å tro at
dette kan henge sammen med flere perioder med midlertidig bevæpning.
Siden 2017 har politiet skutt og drept fem personer. Utvalget har sett nærmere
på samtlige av sakene, primært ved en studie av Spesialenhetens påtalevedtak,
se omtale i kapittel 7.10, men også gjennom samtaler med involverte
tjenestepersoner. Utvalget har med bekymring registrert at samtlige av personene
som er skutt og drept har blitt omtalt som psykisk syke, og at tre av fem hendelser
ble initiert med bistandsanmodning fra helsevesenet.
Som det går frem av figur 8, ble ingen skutt og drept av politiet i perioden 2009
til 2014. Siden 2017 har fem blitt skutt og drept. Etter utvalgets syn innebærer
dette en økning som gir grunn til bekymring. Utvalget ønsker å understreke at
man ikke kan underdrive viktigheten av såpass små tall når det er snakk om tap
av menneskeliv. Samtidig ønsker utvalget å påpeke at tallene i seg selv er lave,
noe som bidrar til å forklare stor variasjon fra år til år. At tallene er såpass lave
gjør det også vanskelig å si noe sikkert om utvikling år for år, eller om eventuelle
årsakssammenhenger med bevæpning. Sistnevnte understrekes for eksempel av at
ingen ble skutt og drept i 2017 og 2018, som er årene hvor det ble truet flest ganger
med skytevåpen. At antallet skutte og drepte går opp, og at samtlige av disse har
psykiatrihistorikk, se nærmere omtale i kapittel 7.10, gir imidlertid likevel grunn til å
stille spørsmål om man er vitne til en negativ utvikling. Utvalget bemerker for øvrig
at kun én av fem av de beskrevne hendelsene i kapittel 7.10, fant sted i perioder
med midlertidig bevæpning. Periodene er nærmere beskrevet i kapittel 7.3.
Det er liten tvil om at politiet sitter på langt bedre statistikk om bruk av skytevåpen
enn andre maktmidler. Utvalget er generelt av den oppfatning at registreringen
side 83 Politiets bruk av maktmidler
av bruk av skytevåpen er god, men det er en åpenbar svakhet ved dagens system
at registreringen av annen maktmiddelbruk er svært mangelfull. Politidirektoratet
har ikke kunnet dele oppdaterte tall om dette med utvalget, og utvalgsleder så
det derfor nødvendig å gjennomføre en egen spørreundersøkelse om temaet.
Etter utvalgets syn har politiet et stort forbedringspotensial når det kommer til
registrering av slik maktmiddelbruk, samt formidlingen av resultatene av slik
registrering. Her kan det hentes inspirasjon fra flere land, inkludert Sverige,
Danmark og Storbritannia. Etter utvalgets syn er god registrering og rapportering
av maktmiddelbruk helt nødvendig for å gjøre kvalifiserte vurderinger av de
forskjellige maktmidlene sett opp mot hverandre. Statistikken vil kunne gi gode
argumenter for eller mot hensiktsmessigheten av de forskjellige midlene, og vil
gi grunnlag for erfaringslæring, samt for å diskutere hvilken funksjon de enkelte
midlene bør ha.
Når det kommer til de konkrete resultatene fra utvalgsleders spørreundersøkelse,
bemerker utvalget at bruken av både pepperspray og batong fremstår som svært
lav. Dette er maktmidler som, sammen med skytevåpen, benyttes svært sjelden.
Når det gjelder svarene om involveringen av barn i hendelser hvor maktmidler er
benyttet, er tallet høyt nok til å understreke viktigheten av kompetanse og særlige
vurderinger når politiet møter barn.
På bakgrunn av vurderingene har utvalget følgende anbefaling:
- I likhet med Bevæpningsutvalget anbefaler Maktmiddelutvalget at politiets bruk
av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides verktøy som
muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi en samlet oversikt
over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og innholdet bør brukes
i politiets erfaringslæring.
7.3 Perioder med bevæpning fra 2017 til 2022
7.3.1 Bevæpningsperiodene
I dette kapittelet gjøres det rede for perioder med bevæpning siden 1. januar
2017. I NOU 2017:9 gjorde Bevæpningsutvalget grundig rede for periodene med
bevæpning forut for 2017, herunder perioden med midlertidig bevæpning som
varte fra 25. november 2014 til 3. februar 2016119. Som det fremgår av kapittel 4.3,
kan norsk politi bevæpne seg etter fire forskjellige hjemler:
- Oppdragsbevæpning (våpeninstruksen § 3-2 første ledd),
- Midlertidig bevæpning (våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd),
- Punktbevæpning (våpeninstruksen § 3-2 fjerde ledd), og
- Områdebevæpning (våpeninstruksen § 3-2 femte ledd).
Det store flertallet av bevæpningsbeslutninger gjøres som oppdragsbevæpning,
se kapittel 7.2.1. Det er i utgangspunktet operasjonsleder eller politisjef som
treffer beslutning om slik bevæpning, men beslutning kan også tas av den enkelte
tjenesteperson dersom vilkårene for dette er oppfylt, se omtale av dette i kapittel
4.3.2. I perioden 1. januar 2017 til 1. oktober 2022 har Politidirektøren besluttet
oppdragsbevæpning i følgende tilfeller:
119
NOU 2017:9 side 130 mv.
side 84 Politiets bruk av maktmidler
Tabell 3. Perioder med oppdragsbevæpning besluttet av Politidirektoratet fra
1. januar 2018 til 1. oktober 2022
Dato Omfang Begrunnelse Varighet
17.5.2018 Alle politidistrikt Nasjonaldagen 1 dag
17.5.2019 Alle politidistrikt Nasjonaldagen 1 dag
11.08.2019 Alle politidistrikt Alvorlig hendelse i Bærum 1 dag
4.11.2020 – Alle politidistrikt Skjerpet trussel 22 dager
26.11.2020 (gikk deretter over til
midlertidig bevæpning)
19.7.2021 – Alle politidistrikt Skjerpet trussel ved 5 dager
24.7.2021 22/7-markering og Id-al Adha
13.10.2021 – Alle politidistrikt Alvorlig hendelse på 9 dager
22.10.2021 Kongsberg
09.11.2021 – Alle politidistrikt Alvorlig hendelse i Oslo/ 1 dag
10.11.2021 Bislett
17.5.2022 Alle politidistrikt Nasjonaldagen 1 dag
25.6.2022– Alle politidistrikt Alvorlig hendelse i Oslo/ 26 dager
20.7.2022 (gikk deretter over til London pub
midlertidig bevæpning)
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Midlertidig bevæpning besluttes av Politidirektoratet etter samtykke fra
departementet. I perioden 1. januar 2017 til 1. oktober 2022 har slik bevæpning
blitt besluttet fire ganger.
Tabell 4. Perioder med midlertidig bevæpning fra 1. januar 2017 til
1. oktober 2022
Dato Omfang Begrunnelse Varighet
8.11.2017 – Øst politidistrikt ved Oslo Trusselbilde 10 måneder
20.9.2018 lufthavn Gardermoen (gikk hovedflyplass og 12 dager
deretter over til punktbevæpning)
14.6.2018 – Oslo politidistrikt/enkelte Trusselbilde Oslo 1 år og 9
13.3.2020 patruljer i sentrale deler av Oslo sentrum måneder
sentrum (deretter avsluttet)
26.11.2020 Alle politidistrikt (etter Skjerpet trussel 6 måneder
– 21.6.2021 oppdragsbevæpning i tre uker) og 25 dager
20.7.2022– Alle politidistrikter (etter opp- Skjerpet trussel 2 måneder
1.10.2022 dragsbevæpning i tre uker) og 12 dager
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Punktbevæpning ble innført 1. juli 2018, etter forslag fra Bevæpningsutvalget. Slik
bevæpning besluttes også av Politidirektoratet etter samtykke fra departementet.
Siden 1. juli 2018 er det besluttet punktbevæpning på to steder, hvor
bevæpningsbeslutningen fortsatt gjelder.
side 85 Politiets bruk av maktmidler
Tabell 5. Perioder med punktbevæpning fra 1. september 2018
til 20. oktober 2022
Dato Omfang Begrunnelse Varighet
Fra Øst politidistrikt ved Oslo Sårbart objekt som 4 år og
20.9.2018 -> lufthavn Gardermoen hovedflyplass 1 mnd
Fra Vest politidistrikt ved Sårbart objekt som 2 år og
11.6.2020 -> Bergen lufthavn Flesland stor flyplass 4 mnd
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Som det fremgår av kapittel 4.3.1, ble ordningen med såkalt områdebevæpning
innført 1. februar 2020. Slik bevæpning besluttes også av Politidirektoratet etter
samtykke fra departementet. Siden ordningen ble innført, er ikke hjemmelen blitt
benyttet.
Det fremgår av oversikten ovenfor at Politidirektoratet har besluttet
oppdragsbevæpning av alle politidistrikt ni ganger siden 2017. Siden 2017 har
direktoratet, etter samtykke fra departementet, besluttet midlertidig bevæpning
fire ganger. To av disse innebar bevæpning av alle politidistrikt, mens de to andre
gjaldt indre del av Oslo sentrum og for Øst politidistrikt i den første perioden med
bevæpning på Oslo lufthavn Gardermoen (før hjemmelen for punktbevæpning
trådte i kraft). Dette er bevæpninger som har blitt revurdert og forlenget hver
åttende uke.
Siden 2017, og frem til 1. oktober 2022, har samtlige politidistrikt vært midlertidig
bevæpnet i til sammen 9 måneder og 7 dager. Dersom man legger til de nasjonale
oppdragsbevæpningene, har politiet i samtlige politidistrikt vært bevæpnet i ca. ett
år til sammen siden 1, januar 2017 (en periode på fem år og 10 måneder).
I Oslo sentrum har politiet vært bevæpnet i til sammen 2 år og 6 måneder siden
1. januar 2017. Dersom man ser perioden fra 2014 og frem til i dag under ett, har
politiet nasjonalt vært midlertidig bevæpnet i til sammen 1 år og 11 måneder.
Dersom man legger til de nasjonale oppdragsbevæpningene, har politiet i samtlige
politidistrikt vært bevæpnet i ca. to år og to måneder i denne perioden.
7.3.2 Utvalgets vurdering
Etter utvalgets vurdering danner de omtalte periodene med bevæpning et
erfaringsgrunnlag med relevans for spørsmålet om politiet bør være generelt
bevæpnet eller ikke, særlig fordi periodene skiller seg fra ordinær, kortvarig
oppdragsbevæpning ved at politiet har båret våpen til daglig i lengre perioder.
Både publikum, politi og andre aktører har dermed opparbeidet seg en viss
erfaring med denne typen bevæpning, i alle fall sammenlignet med situasjonen
forut for den midlertidige bevæpningen som varte fra slutten av 2014 til starten
av 2016. At erfaringsgrunnlaget er såpass betydelig, gir grunn til å hevde at
erfaringer, forskning og statistikk fra perioden bør tillegges vekt. Dette være
seg politidistriktenes erfaringer, som omtalt i kapittel 7.9, Politihøgskolens
forskningsprosjekt om bevæpning, som omtalt i kapittel 7.14, eller statistikk om
bruk av skytevåpen, som omtalt i kapittel 7.2.1. Utvalget ønsker imidlertid samtidig
å bemerke at selv om periodene gir et viktig erfaringsgrunnlag, kan det ikke på
bakgrunn av perioder med midlertidige bevæpninger trekkes sikre konklusjoner
om hvilken effekt generell bevæpning vil få. Selv om midlertidig bevæpning i det
vesentlige har et tilsvarende uttrykk utad som generell bevæpning, vil det være
nyanser mellom de to modellene, både når det kommer til politiets rutiner og
antagelig også befolkningens bevissthet og oppfatning. Dette er viktig å ta med
side 86 Politiets bruk av maktmidler
seg når det trekkes slutninger fra erfaringene fra periodene med midlertidig
bevæpning i diskusjonen av om politiet bør være generelt bevæpnet eller ikke, se
kapittel 9.2 og 9.3.
7.4 Responstid
7.4.1 Tall fra NOU 2017:9
Etter anbefaling fra 22. juli-kommisjonen, Politianalysen og senere utredning av
Politidirektoratet, ble det fra og med 2015 for første gang målt og stilt krav til
responstid i politiet.120 Det stilles kun krav til responstid i såkalte hasteoppdrag.
Med hasteoppdrag menes ekstraordinære hendelser og/eller hendelser der liv
er direkte truet eller det av andre grunner er påkrevet umiddelbar respons fra
politiet.121 Bevæpningsutvalget innhentet Politidirektoratets resultater for politiets
responstid for perioden 13. april 2016 til 31. desember 2016. Det totale antallet
registrerte oppdrag i denne perioden var 539 199, og av disse ble 10 912 definert
som hasteoppdrag. Hasteoppdragene utgjorde dermed kun 2 % av alle oppdrag.122
Det var bare mulig å måle responstid i 70 % av de registrerte hasteoppdragene.
Den gjennomsnittlige responstiden for alle hasteoppdrag i perioden, uavhengig
av tettstedskategori, var på 13,5 minutter. Den gjennomsnittlige responstiden
i de største tettstedene var på 8,7 minutter (tettsteder med flere enn 20 000
innbyggere), på 14 minutter i de mellomste tettstedene (2000 – 19 999 innbyggere)
og 21,4 minutter i de minste tettstedene og øvrige områder (mindre enn 2000
innbyggere). Responstiden omfatter her både operasjonssentraltid og klargjørings-
og utrykningstid.123 Den gjennomsnittlige tiden for alle hasteoppdrag fra en
patrulje ble tildelt oppdraget til den var fremme på stedet (klargjørings- og
utrykningstiden) var på 9,5 minutter. Av alle hasteoppdragene (10 083) var 829
med bevæpning (7,6 %). Ifølge Bevæpningsutvalget var den gjennomsnittlige
responstiden for bevæpnede hasteoppdrag på 14,1 minutter. Bevæpningsutvalget
fant dermed at de bevæpnede hasteoppdragene hadde noe lenger responstid
enn der det ikke ble gitt bevæpning. Differansen var på 4,0 minutter på de
minste stedene, 4,8 minutter på de mellomste stedene, og på 1,3 minutter på
de største. Utvalget konkluderte imidlertid med at «datamaterialet ikke er egnet
for å konkludere med hva som kan forklare forskjellen i responstid mellom
ubevæpnede og bevæpnede oppdrag».124
7.4.2 Oppdaterte tall
Maktmiddelutvalget har ikke hatt kapasitet til å studere oppdaterte tall om
responstid like grundig som Bevæpningsutvalget. Maktmiddelutvalget har derfor
måtte nøye seg med å vise til de oppdaterte tallene om politiets responstid som
følger av politiets årsrapporter, samt Politidirektoratets notat om resultater fra
politiets responstid og enkelte tall utvalget har fått oversendt av Politidirektoratet.
Det fremgår av årsrapporten for 2021 at den gjennomsnittlige responstiden i
hasteoppdrag var på 11 minutter i tettsteder med over 20 000 innbyggere, 19
minutter i tettsteder med mellom 2 000 og 19 999 innbyggere, og 29 minutter i
tettsteder med under 2 000 innbyggere.125 Det fremgår videre av årsrapporten for
120
NOU 2017:9 side 83.
121
l.c.
122
l.c.
123
Se forklaring av begrepene i NOU 2017:9 side 83.
124
ibid. s. 84 og 85.
125
Politidirektoratet (2022) side 13.
side 87 Politiets bruk av maktmidler
2021 at tallene har vært tilnærmet like siden 2017.126 Det fremgår videre av notatet
«Resultater politiets responstid 2021» at det ble registrert 16 660 hasteoppdrag av
totalt 643 319 oppdrag som ble loggført i Politioperativt system (PO) i 2021.127
Utvalget har i tillegg fått oversendt enkelte andre tall fra Politidirektoratet,
inkludert tall over gjennomsnittlig utrykningstid i distriktene. Det er verdt
å merke seg at dette er tall over utrykningstid, og ikke klargjøringstid og/
eller operasjonssentraltid. Direktoratet opplyser til utvalget at bevæpnede
hasteoppdrag i Oslo politidistrikt i perioden 2017 til 2021 hadde en gjennomsnittlig
utrykningstid på 4,89 minutter. Tilsvarende tall var for Innlandet politidistrikt
17,18 minutter, mens det for Trøndelag og Sør-Vest politidistrikt var henholdsvis
14,98 og 8,80 minutter. Utvalget har også fått tall over antall bevæpningsoppdrag
sett opp mot antall hasteoppdrag i perioden 2017 til 2021. Tallene viser at av
totalt 8518 bevæpningsoppdrag i 2021 var 1713 hasteoppdrag (20,11 %). Andelen
hasteoppdrag har i perioden 2017 til 2021 vært relativt stabil. Tallene viser et
gjennomsnitt i femårsperioden på 21,6 %.
Så vidt utvalget kjenner til finnes det få målinger av hvor lang tid
bevæpningsprosedyren fra skrin i patruljebil tar for tjenestepersonene. Utvalget
er imidlertid kjent med at Heieren og Meløy gjennomførte praktiske tester med
tidtaking av bevæpning i forbindelse med sine masterstudier i 2018. Ifølge deres
studie tok det testpatruljen 25 sekunder å bevæpne seg med enhåndsvåpen
som var nedlåst i våpenskrin. Tiden ble startet og stoppet med testpersonene
stående på utsiden av patruljebilen. Tidsforbruket ble målt til 45 sekunder da de
samme tjenestepersonene startet og avsluttet i om lag 50–60 meters avstand fra
kjøretøyet. Testene inkluderte ikke oppkledning i verneutstyr.128
7.4.3 Utvalgets vurdering
Etter utvalgets vurdering kan detaljerte responstidstall, og særlig tall over
klargjørings- og utrykningstid, si noe om hvor mye tid tjenestepersoner har
til rådighet fra de får tildelt oppdraget til de er fremme på stedet. Jo lengre
tid politiet bruker på klargjøring og utrykning, jo mindre belastende vil
bevæpningsprosedyren kunne være. Med lang klargjøring- og utrykningstid er det
vanskelig å se for seg at bevæpningen fra skrin i patruljebilen utgjør en belastning,
men med kort klargjørings- og utrykningstid vil saken kunne være en annen.
Utvalget bemerker også at selv om bevæpningsprosedyren ikke vil utgjøre en
belastning i enkelte situasjoner, vil den imidlertid i de aller fleste tilfeller utgjøre en
forsinkelse som fører til forlenget responstid.
Responstidstallene utvalget har blitt forelagt er utelukkende gjennomsnittstall.
Tallene forteller at politiet i gjennomsnitt bruker vesentlig lengre tid på å
respondere i rurale strøk sammenlignet med urbane strøk, både når det gjelder
responstid generelt og utrykningstid i bevæpnede oppdrag spesielt. Tallene
gir dermed grunn til å hevde at i det store flertallet av hasteoppdrag i rurale
strøk vil det være godt med tid for tjenestepersonene til å bevæpne seg uten at
dette vil utgjøre en vesentlig belastning på oppdragsløsningen. Tilsvarende er
det langt mindre tid til rådighet i urbane strøk. Tallene gir imidlertid ikke grunn
til å si noe om hvor mange oppdrag, i både urbane og rurale strøk, som har
så kort klargjøring- og utrykningstid at bevæpningsprosedyren kan utgjøre en
negativ belastning. Dette er tall som ville vært av større interesse i vurderingen
126
ibid. side 15.
127
Politidirektoratet (2022) side 1.
128
Heieren og Meløy (2018) side 23 og 25.
side 88 Politiets bruk av maktmidler
av bevæpningsmodellene, sammenlignet med gjennomsnittstallene som er
presentert her.
7.5 Kriminalitetsutviklingen
7.5.1 Innledning
I NOU 2017:9 kapittel 6.2 til 6.4 er det gjort rede for «kriminalitetsfallet i den
vestlige verden», «det norske kriminalitetsbildet» og «kriminalitetsutviklingen i
politidistriktene – variasjon og likhet». I sin redegjørelse har Bevæpningsutvalget
lagt vekt på flere kilder. Utvalget hentet bl.a. data fra SSB om statistikk over
anmeldt kriminalitet, hvor det i tillegg til de generelle tallene ble fokusert på
utviklingen innen utvalgte typer alvorlig kriminalitet. Det ble deretter sett
hen til SSB sine offerundersøkelser og levekårsundersøkelser, samt NOVAs
«ungdataundersøkelse» som inneholdt data om selvrapportert kriminalitet. Det
ble til slutt lagt vekt på trendrapporter fra Kripos og fra de forskjellige distriktene.
I kapittel 6.7 har Bevæpningsutvalget beskrevet «vold i yrkeslivet, med fokus
på politiet». Her er det blant annet sett hen til statistikk fra SSB om utviklingen i
gjennomsnittlig straffeutmåling for vold mot offentlig tjenesteperson, avgjørelser
fra Lovdata der vold mot offentlig tjenesteperson var en del av sakskomplekset eller
hovedsak, samt SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø for politi og andre.
Maktmiddelutvalgets oppgave har vært å oppdatere dette kunnskapsgrunnlaget,
og utvalget har derfor i all hovedsak valgt å se til tilsvarende kilder.
Maktmiddelutvalget har imidlertid sett det nødvendig også å se til noen andre
kilder. Dette fordi de samme undersøkelsene og dataene ikke foreligger på
samme måte i 2022 som i 2017. Av kapasitetshensyn har utvalget også valgt å
ikke se hen til enkelte av kildene som Bevæpningsutvalget vurderte. I det følgende
omtales derfor tall og fakta fra et utvalg kilder som samlet gir en oversikt over
kriminalitetsutviklingen i Norge.
7.5.2 Politiets årsrapport for 2021
Politidirektoratet avgir årlig en årsrapport hvor det blant annet gjøres rede for
kriminalitetsutviklingen og ventede kriminalitetsutfordringer. I årsrapporten
for 2021 er det fremhevet at «den registrerte kriminaliteten er redusert siden
starten av 2000-tallet», men at kriminalitetsbildet har endret seg «både når
det gjelder hvilke lovbrudd befolkningen utsettes for og på hvilke arenaer
kriminaliteten begås».129 Ifølge Politidirektoratet påvirkes kriminalitetsutviklingen
av «flere forhold i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt, og særlig antas
den teknologiske utviklingen å ha stor påvirkning på kriminalitetsutviklingen».130
Rapporten peker videre på at kriminaliteten i Norge også påvirkes av
internasjonale trender, der kriminelle opererer over landegrenser, i nettverk
og hvor skillet mellom statlige og ikke-statlige aktører er mer utydelig.
Utfordringsbildet knyttet til beredskap og nasjonal sikkerhet ventes særlig å bli
påvirket av fremtidig konfliktutvikling og forholdet mellom stormaktene USA,
Russland og Kina, endringer i sosiale og økonomiske forhold, den teknologiske
utviklingen og endringer i klima.131
129
Politidirektoratet (2022) side 57.
130
l.c.
131
l.c.
side 89 Politiets bruk av maktmidler
Rapporten peker det videre på at det er høye forventninger til politiets
kriseberedskap og innsats. Ifølge Politidirektoratet har man over tid «sett en
utvikling med økning i kriminalitet og saker som er mer komplekse, mer alvorlig
og mer sammensatt».132 Flere kriminalitetstrusler henger tett sammen, og mange
av aktørene begår flere former for kriminalitet. Ifølge Politidirektoratet ser man
også endringer i aktørbildet, med mer profesjonalisert og organisert kriminalitet.
Stadig mer av kriminaliteten foregår i det digitale rom. Dreiningen mot økt digital
kriminalitet og det digitale trusselbildet gjelder mange ulike typer kriminalitet.
Samtidig har det vært en nedgang for flere typer tradisjonell kriminalitet som skjer
i det fysiske rom. Rapporten påpeker videre at for å kunne gi gode og relevante
tjenester, forventes det at politiet utvikler seg i takt med samfunnsutviklingen,
samt endringer i innbyggernes og samarbeidsaktørers forventninger. Det
fremheves videre at brukernes forventninger til offentlig sektor endrer seg når
samfunnet endres.133
7.5.3 Tall fra STRASAK-rapporten for 2021 og SSB
Politidirektoratet utgir årlig en oversikt over anmeldt kriminalitet og politiets
straffesaksbehandling, kalt «STRASAK-rapporten». Rapporten for 2021 viser
til en nedgang i de fleste anmeldte kriminalitetstyper, både sammenlignet
med perioden 2016–2019 (total nedgang på 11,9%) og 2020 (nedgang på 7,2
prosent).134 Dette er i tråd med funnene i politiets årsrapport 2021, som omtalt
ovenfor. Av STRASAK-rapporten fremgår det at anmeldte narkotikarelaterte
lovbrudd skiller seg ut med en nedgang på omkring en tredel i denne perioden,
mens anmeldte seksuallovbrudd skiller seg ut med en økning på 16,5 prosent
siste år.135 I rapporten påpekes det imidlertid at covid-19 pandemien trolig har
hatt en viss påvirkning på utviklingen.136 I rapporten fremheves det også at
utviklingen henger nært sammen med færre registrerte narkotikalovbrudd og
vinningslovbrudd. Nedgangen i narkotikaanmeldelsene gjelder særlig de minst
alvorlige narkotikalovbruddene, mens nedgangen i anmeldte tyverier og annen
vinningskriminalitet antas blant annet å ha sammenheng med mindre bruk av det
offentlige rom og redusert reisevirksomhet under pandemien. Rapporten påpeker
videre at anmeldte voldslovbrudd er markant redusert de siste to årene.137 Det
er registrert nedgang for de fleste typer vold, men rapporten fremhever at det er
betydelige mørketall innenfor begge disse kriminalitetsområdene.138 Den samlede
utviklingen for grov kroppskrenkelse, kroppsskade og grov kroppsskade som ble
anmeldt til politiet, er vesentlig redusert de siste to årene.139 Til sammen ble det
registrert i overkant av 2000 slike voldslovbrudd i 2021. Dette er drøyt 21 prosent
færre enn gjennomsnittet for den foregående femårsperioden. For anmeldelser av
grov kroppsskade, som gjelder vold med betydelig skadefølge og hvor det i mange
tilfeller er benyttet et våpen, viser rapporten til at nedgangen er spesielt stor i
2020 og 2021. Til sammen ble det registrert nesten 190 slike anmeldelser i 2021,
noe som er drøyt 42 prosent færre enn det årlige gjennomsnittet for 2016–2020.140
132
l.c.
133
l.c.
134
Politidirektoratet (2022) side 4.
135
l.c.
136
l.c.
137
l.c.
138
ibid. side 35.
139
ibid. side 15.
140
l.c.
side 90 Politiets bruk av maktmidler
Tall fra statistikkbanken til SSB viser at anmeldelser av vold og trusler mot offentlig
tjenesteperson økte gradvis fra 865 i året i 2003, til 1805 i året i 2015 (figur 11).141
I perioden etter 2015 viser tallgrunnlaget som ligger til grunn for figur 11, at
anmeldte vold og trusler mot offentlig tjenesteperson har vært forholdsvis stabilt
på mellom 1600 og 1800 anmeldelser i året.
Vold mot offentlig tjenesteperson
2 000
1 800
1 600
1 400
1 200
1 000
800
600
400
200
0
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Figur 11. Anmeldte lovbrudd, vold mot offentlig tjenesteperson
Kilde: SSB (2022).
Med utgangspunkt i at disse tallene inkluderer både politi og andre offentlige
tjenestepersoner, har Politidirektoratet selv skilt ut politi fra dette tallgrunnlaget,
og laget et tallgrunnlag med anmeldte vold og trusler mot politi fra 2005 til 2019
(grunnet feil i politiets driftsregister i perioden 2020–2021 kan ikke anmeldelser
etter straffeloven § 155 om vold og trusler mot offentlig tjenesteperson skille
mellom vold/trusler eller politi/andre offentlige tjenestepersoner). Dette
tallgrunnlaget er oversendt utvalget. Utviklingen i antall anmeldte vold og
trusler mot politi er presentert i figur 209. Figuren viser en lineær økning i slike
anmeldelser, fra 601 anmeldelser i 2005, til 1520 anmeldelser i 2019.
Anmeldt vold mot politi
1600
1400
1200
1000
800
600
400
200
0
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
Figur 12. Anmeldte lovbrudd, vold mot politi
Kilde: Politidirektoratet (2022).
141
SSB (2022).
side 91 Politiets bruk av maktmidler
7.5.4 Tall fra nasjonal drapsoversikt for 2021
Kripos publiserer årlig en nasjonal drapsoversikt. Dette ble også gjort for 2021.
Dokumentet inneholder en oversikt over drap begått i Norge eller ombord på
norske skip i internasjonalt farvann. Oversikten inneholder opplysninger om
forsettlige og overlagte drap etter straffeloven 1902 § 233 og straffeloven 2005
§ 275. Drapsoversikten bygger på tall fra politiets straffesaksregister (STRASAK) og
informasjon fra saksdokumenter i politiets saksbehandlingssystem Basis Løsning
(BL). Drapsoversikten viser antall drapssaker og ofre i perioden 1990–2021.
Ser man bort fra terrorangrepene 22. juli 2011, viser tallene at antall drap i Norge
er forholdsvis stabile på i underkant av 30 drepte personer i Norge hvert år.142 I
rapporten fremheves det også at da drapstallene i Norge er relativt lave, kan få
saker gi betydelige prosentvise utslag på drapsoversikten. Omtrent en tredel av
landets drapssaker blir begått i Oslo politidistrikt.143 I rapporten fremgår det at
skytevåpen ble brukt i syv av drapssakene i 2021, noe som tilsvarer
30 % av sakene.144 For perioden 2011–2020 var andelen drap med skytevåpen
10 %. Andelen drap begått med skytevåpen var dermed en del høyere i 2021
enn i foregående år. Pistol var den vanligste typen skytevåpen, men også hagle
ble benyttet i 2021.145 Omtrent 90 prosent av gjerningspersonene var menn, og
omtrent 50 prosent av gjerningspersonene var ruspåvirket på drapstidspunktet.146
7.5.5 Politiets trusselvurdering 2022
Politiets trusselvurdering 2022 er utarbeidet av Kripos i samarbeid
med politidistriktene og særorganene på oppdrag fra Politidirektoratet.
Trusselvurderingen beskrives innledningsvis på følgende måte:
Politiets trusselvurdering (PTV) beskriver utvalgte særlig alvorlige
kriminalitetstrusler som faller inn under politiets ansvarsområde, og gir en
fremtidsrettet vurdering av disse. Truslene er valgt ut basert på alvorlighet,
samt omfanget av og utviklingen til kriminaliteten.
[…]
Denne trusselvurderingen løfter frem de kriminalitetstruslene som er
vurdert som spesielt alvorlige, og hvor det forventes en særlig negativ
utvikling. Disse er blant annet vurdert på bakgrunn av kriminaliteten
aktørene utfører og hvilken trussel kriminaliteten utgjør mot individ og
samfunn.
[…]
Ettersom PTV inneholder fremtidsrettede vurderinger, gir ikke disse sikker
kunnskap. Satt inn i en kontekst vil de likevel gi bedre innsikt og forståelse,
samt bidra til å redusere usikkerhet om fremtidig utvikling. Vurderingene
retter seg inntil ett år frem i tid.147
Under presenteres kort hovedfunnene fra politiets trusselvurdering for 2022 som
kan ha betydning for politiets generelle maktmiddelbruk, samt bruk av maktmidler
mot barn og psykisk syke.
142
Kripos (2022) side 5.
143
ibid. side 6.
144
ibid. side 7.
145
l.c.
146
ibid. side 8 og 10.
147
Politidirektoratet (2022) side 5.
side 92 Politiets bruk av maktmidler
Politiets trusselvurdering for 2022 peker på at det «forventes at antall
voldshendelser blant mindreårige vil øke, og gutter vil være ansvarlig for de fleste
av disse hendelsene».148 Ifølge trusselvurderingen begås det stadig mer vold
blant mindreårige i Norge, og mange av aktørene er i alderen 14–17 år. Ifølge
trusselvurderingen er de fleste gutter, men det er også en økning i voldshendelser
mellom jenter. Det fremgår videre at det er registrert en økning i antall saker med
mange unge gjerningspersoner i samme voldshendelse. Noen av ungdommene er
kjent for politiet fra tidligere kriminell aktivitet. I trusselvurderingen ses økningen
også i sammenheng med smitteverntiltak under koronapandemien, som førte til
fysisk isolasjon og en avhengighet av digitale hjelpemidler for sosial samhandling.
Dette kan ifølge Kripos ha forsterket sårbarhetsfaktorer for kriminalitet, som
sosioøkonomiske forskjeller og utenforskap. De samme faktorene bidrar til at
ungdom blir mer sårbare for å bli rekruttert inn i kriminelle nettverk.149
Politiets trusselvurdering for 2022 peker videre på at det forventes økt omsetning
og bruk av MDMA og kokain, som følge av videre gjenåpning av samfunnet.150
Økningen i bruk av MDMA vurderes som en særskilt trussel for mindreårige.
Økningen i bruk av kokain knyttes til unge voksne. Både MDMA og kokain blir
ifølge trusselvurderingen benyttet i sosiale sammenhenger. Stoffene brukes gjerne
av unge voksne, men også av mindreårige. Markedsføringen på sosiale medier
rettes i stor grad mot de under 18 år, samt unge voksne, og det er ifølge Kripos
de senere årene observert en endring i holdninger knyttet til bruk. Omsetning
og bruk av MDMA og kokain foregår ifølge trusselvurderingen blant ungdom helt
ned i ungdomsskolealder. Det fremgår av trusselvurderingen at bruken av kokain
i Norge har vært økende siden 2016, og det er særlig unge voksne som bruker
kokain. Det fremgår videre at kokain er det vanligste illegale rusmiddelet i utelivet
etter cannabis, og at stoffet blir benyttet av personer i alle samfunnslag.151
I politiets trusselvurdering for 2022 trekkes det frem at «den kriminelle aktiviteten
til 1 % MC-klubbene er ventet å øke», da disse klubbene vil fortsette med
nyetableringer og rekrutteringer.152 Ifølge trusselvurderingen er det ventet at
den kriminelle aktiviteten til 1 % MC-klubbene vil øke. Ekspansjonsaktiviteter,
nyetableringer og økt rekruttering henger ifølge trusselvurderingen ofte tett
sammen med økt rivalisering, og er tidvis utgangspunkt for grove voldshandlinger
og konflikter. Gjengrelatert kriminalitet er ifølge Kripos mest fremtredende i og
rundt byer, og særlig på det sentrale Østlandet. Det følger av trusselvurderingen
at de kriminelle gjengene ofte er forankret i lokalmiljøer i områder der mange
har sosioøkonomiske utfordringer. Ifølge trusselvurderingen er det i dag
generelt færre selvdefinerte gjenger som benytter et merkenavn eller symboler
for tilhørighet, sammenlignet med tidligere. Konflikt mellom gjenger har ofte
bakgrunn i narkotikaomsetning og kan eskalere raskt med stort voldspotensial.
I Oslo har det ifølge Kripos vært flere skyteepisoder i offentlig rom høsten 2021
som kan knyttes til gjengrelaterte aktører. Det er ifølge Kripos ingen kjent direkte
sammenheng mellom skytingene.153
Det fremgår av trusselvurderingen at vi i Norge har en rekke store 1 % MC-klubber,
og at i løpet av det siste året har verdensomspennende 1% MC-klubber
etablert nye avdelinger, tilknyttet seg nye støtteklubber og rekruttert nye
148
ibid. side 10.
149
ibid. side 15.
150
l.c.
151
ibid. side 16.
152
l.c.
153
ibid. side 17.
side 93 Politiets bruk av maktmidler
medlemmer i Norge.154 Medlemsmassen i 1 % MC-klubbene består ifølge Kripos
i hovedsak av aktører som er godt etablert i narkotikamarkedet og som over
tid har vært forbundet med voldslovbrudd. Ifølge trusselvurderingen påvirker
ekspansjonsaktiviteter ofte den eksisterende maktbalansen mellom kriminelle
nettverk. Aktiviteten oppfattes gjerne som en provokasjon, spesielt dersom
etableringen skjer i kjerneområdet til allerede etablerte nettverk, og truer
deres inntektsgrunnlag. Ifølge trusselvurderingen har konfliktnivået i Norge
mellom 1 % MC-klubber generelt vært lavt i over 20 år, men sameksistensen
virker til tider skjør, med tilfeller av grov vold. En konfliktdempende faktor er
at store internasjonale 1 % MC-klubber nå kriminaliseres i flere europeiske
land. I Norge ble det i juli 2021 innført en lov som åpner for at rettsvesenet kan
forby kriminelle sammenslutninger, som 1 % MC-klubber kan defineres som.
Ifølge trusselvurderingen har ledelsen på øverste nivå internasjonalt i store
1 % MC-klubber de siste årene gitt ordre om å handle strategisk for å unngå
kriminalisering, noe som reduserer potensialet for større voldelige konflikter.155
Ifølge Politiets trusselvurdering for 2022 forventes trusler og hatefulle ytringer
å øke i omfang, blant annet fordi antall registrerte hatefulle ytringer har økt
jevnt siden 2015.156 Ifølge Kripos kan omfanget legitimere ytringene og virke
radikaliserende på enkeltindivider med intensjon om å utøve hatmotivert
vold. Trusler og hatefulle ytringer fremsettes ifølge Kripos av et bredt spekter
av befolkningen, ofte som følge av frustrasjon, politisk uenighet og ideologisk
overbevisning. Ifølge Kripos er det imidlertid svært få som har intensjon om å
omsette ytringene til fysisk vold. Ekkokamre i grupper på nett kan imidlertid virke
radikaliserende på enkeltpersoner som er tilbøyelige til å gå fra uttalt intensjon til
kriminell handling. Personalisert innhold på sosiale medier basert på avanserte
algoritmer forsterker denne utviklingen. Voldsutøvelse i nære relasjoner er vurdert
til å forbli på et forhøyet nivå i trusselvurderingen. Pandemien skal ha medført
en økning i vold i nære relasjoner, drevet av sosial isolasjon og økonomiske
nedgangstider.157
I politiets trusselvurdering for 2022 fremheves det at det forventes en økning i
voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom.158 Det er ifølge
Kripos «meget sannsynlig at enkelte hendelser vil medføre tap av liv».159 Dette
begrunnes med en rapportert økning i alvorlig vold begått av personer med
alvorlig psykisk sykdom, endringer i tjenestetilbudet i psykisk helsevern, samt
at pandemien kan ha forverret situasjonen til personer med alvorlige psykiske
lidelser. Flere politidistrikter rapporterer ifølge trusselvurderingen om en økning
i forekomsten av grov vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.
Flere av hendelsene har resultert i drap. Volden utføres ifølge trusselvurderingen
oftest ved bruk av lett tilgjengelige våpen som kniv, men skytevåpen blir også
brukt. Volden rammer voldsutøvers egen familie, tilfeldige personer og offentlige
tjenestepersoner som vedkommende er i kontakt med. Høsten 2021 var det flere
hendelser der personer med alvorlig psykisk sykdom begikk drap og drapsforsøk
på offentlig sted. De fleste gjerningspersonene er menn. En betydelig andel av
aktørene misbruker rusmidler. I mange tilfeller er voldsutøveren enten uten tett
oppfølging fra helsevesenet, eller så skjer voldsutøvelsen kort tid etter utskriving
fra sykehus. Noen gjerningspersoner har tidligere vært underlagt tvungent psykisk
154
l.c.
155
l.c.
156
l.c.
157
l.c.
158
Ibid. side 10.
159
Ibid. side 22.
side 94 Politiets bruk av maktmidler
helsevern. Det trekkes også frem i trusselvurderingen at antallet døgnplasser for
voksne omtrent er halvert de siste 20 årene, og at siden 2017 har hovedregelen
vært at pasienter med evne til å samtykke ikke lenger kan tvangsbehandles, dog
med unntak for tilfeller der pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for
eget liv, eller andres liv eller helse. Ifølge trusselvurderingen taler både forskning
og bekymringer fra brukerorganisasjoner og fagpersoner for at pandemien kan
ha forverret den psykiske helsen til mange personer med psykiske vansker og
rusproblemer.160
Politiets trusselvurdering for 2022 peker også på at vold i nære relasjoner
har økt.161 Det vises til at både politidistriktene, offentlige instanser og ulike
hjelpetjenester har meldt om en økning i vold i nære relasjoner under pandemien,
noe som kan skyldes kjente faktorer som sosial isolasjon, arbeidsledighet og
økonomiske nedgangstider. I 2021 ble seks personer ofre for partnerdrap. I 2020
og 2019 var det henholdsvis fire og tre ofre.162 Ifølge trusselvurderingen har det
ofte forekommet partnervold forut for partnerdrap. Drap skjer gjerne etter at
offeret har ytret ønske om å avslutte forholdet. Vold i nære relasjoner skjer i
alle samfunnslag, men ofte er omstendighetene preget av rusmisbruk, psykiske
lidelser eller økonomiske vanskeligheter. I de fleste sakene er det menn som
utøver volden, men forskjellene mellom kjønnene er mindre når det gjelder fysisk
vold mot barn, der mor kan stå bak en betydelig andel av volden.163
I trusselvurderingen fremgår det at antallet anmeldte grove tyverier har hatt en
nedadgående trend de siste fem årene.164 Her fremheves det at noe av nedgangen
i 2020 og 2021 kan tilskrives iverksatte smitteverntiltak under koronapandemien.
Siden våren 2021 har imidlertid aktiviteten til mobile vinningskriminelle økt, trolig
som følge av lettelser i innreiserestriksjoner. Særlig bygg- og anleggsområder og
gårdsbruk blir utsatt for tyveri. Antall anmeldte ran, hvor det er brukt vold eller
trusler, har hatt en økende trend de siste fem årene, i motsetning til grove tyverier
generelt. Ifølge trusselvurderingen forekommer personran også hyppigere, og
knyttes ofte til unge gjengangere som raner andre jevnaldrende. Personran
forekommer også ofte internt i kriminelle miljøer.165
7.5.6 Politiets innbyggerundersøkelse 2021
Politiets innbyggerundersøkelse har til hensikt å kartlegge innbyggernes
oppfatninger av politiet i Norge. Undersøkelsen kartlegger politiets tillit i
befolkningen, opplevelse av trygghet og bekymring for kriminalitet, samt en rekke
forhold rundt kontakten mellom politi og innbyggere.166 Lignende undersøkelser
har vært gjennomført i 2004, 2006, 2008 til 2010, 2012, og 2014 til 2022. Rapporten
fra innbyggerundersøkelsen for 2021 fokuserer primært på de siste tre årene,
altså 2019, 2020 og 2021. Utvalget har derfor bare valgt å fokusere på denne, da
den kaster lys over vesentlige deler av perioden 2017 til 2021.
Undersøkelsen ble gjennomført over telefon i perioden 31. august til 22. november
2021, av Norsk Gallup på vegne av Kantar. Kantar har gjennomført undersøkelsen
på oppdrag fra Politidirektoratet.167 Målgruppen for undersøkelsen er befolkningen
160
ibid. side 23.
161
ibid. side 24.
162
ibid. side 25.
163
l.c.
164
ibid. side 14.
165
l.c.
166
Kantar public (2022) side 1.
167
l.c.
side 95 Politiets bruk av maktmidler
i Norge, 18 år eller eldre. Det ble gjennomført 7 998 intervjuer i 2021. Utvalget ble
trukket fra Norsk Gallup sin befolkningsdatabase, levert av Data Factory.
I rapportens sammendrag fremheves følgende funn om tilliten til og inntrykket av
politiet:
- 80 prosent av innbyggerne svarer at de har ganske eller svært stor tillit til politiet
i 2021. Det er en mindre, men signifikant nedgang på 2 prosentpoeng siden
2020. Andelen som har ganske eller svært liten tillit ligger som tidligere målinger
på under 10 prosent.
- I snitt er det innbyggerne i politidistriktene Oslo, Sør-Øst og Innlandet som
oppgir å ha høyest tillit til politiet, mens tilliten er lavest i Agder og Finnmark.
Tilliten til politiet svekkes signifikant i politidistriktene Oslo, Øst og Agder
sammenliknet med 2020.
- Innbyggerne i store og mellomstore kommuner oppgir i noe større grad
enn personer bosatt i små kommuner at de har svært stor tillit til politiet,
men forskjellene i tillit avhengig av kommunestørrelse har blitt noe mindre
sammenlignet med resultatene fra 2020.
- Inntrykket innbyggerne har av politiet når det gjelder effektivitet, rettferdighet
og respekt svekkes på 4 av 6 områder sammenlignet med 2020. Størst er
svekkelsen av innbyggernes oppfatning av politiets evne til å forhindre lovbrudd
der det blir truet med eller utøvet vold og å ta rettferdige, upartiske avgjørelser i
saker de behandler.
- I overkant av 70 % oppfatter at det er lett å komme i kontakt med politiet ved
ulike behov. 60 prosent oppfatter at politiet kommer raskt til stedet ved akutt
behov for hjelp. 59 prosent oppfatter at politiet regelmessig er synlige i deres
nærmiljø. Inntrykket innbyggerne har av politiets tilgjengelighet og synlighet har
økt på alle områder sammenliknet med 2020.168
I 2017 oppga 81 % at de har svært stor eller ganske stor tillit til politiet. I 2018 var
tallet 77 %, i 2019 79 %, i 2020 82 %, og i 2021 80 %t. I 2017 oppga 7 % at de har
ganske eller svært lite tillit til politiet. I 2018 var tallet 9 %, i 2019 var tallet 8 %, i
2020 var tallet 6 %, og i 2021 var tallet 8 %.169
Antall registrerte vådeskudd per år
90 %
80 %
70 %
60 %
50 %
40 %
30 %
20 %
10 %
0%
2017 2018 2019 2020 2021
Svært stor eller ganske stor tillit Svært liten eller ganske liten tillit
Figur 13. Tillit til politiet, politiets innbyggerundersøkelse 2021
Kilde: Kantar public (2022).
168
Ibid. side V.
169
Ibid. side 5.
side 96 Politiets bruk av maktmidler
Undersøkelsen inneholder også spørsmål om opplevd trygghet der man bor
og på nett/digitale plattformer.170 Utvalget har avgrenset mot å vurdere digital
maktmiddelbruk. I rapportens sammendrag fremheves følgende funn om
innbyggernes opplevde trygghet der de bor, sett bort fra digital trygghet:
- 93 % av innbyggerne svarer at de føler seg meget eller ganske trygge der de
ferdes og bor, noe som er en marginal nedgang fra 2020.
- Oppfatningen av trygghet svekkes signifikant i politidistriktene Agder, Oslo, Sør-
Øst og Vest.
- Det er fortsatt en tendens til at innbyggere i mellomstore og store kommuner
opplever høyere trygghet i eget nærmiljø enn innbyggerne i de små
kommunene.171
I perioden 2017 til og med 2021 har det vært relativt små endringer i
befolkningens trygghetsfølelse, ifølge innbyggerundersøkelsene.172 På det laveste
oppga 92 % av de spurte i 2018 at de føler seg meget eller ganske trygge i området
de bor. På det høyeste oppga 94 % av de spurte i 2020 at de føler seg meget trygge
eller ganske trygge i området der de bor.
Opplevd trygghet i nærområdet, politiets innbyggerundersøkelse 2021
100 %
90 %
80 %
70 %
60 %
50 %
40 %
30 %
20 %
10 %
0%
2017 2018 2019 2020 2021
Meget eller ganske trygg Meget eller ganske utrygg
Figur 14. Opplevd trygghet i nærområdet, politiets innbyggerundersøkelse 2021
Kilde: Kantar public (2022).
Undersøkelsen inneholder også spørsmål om hvorvidt innbyggerne har
vært i kontakt med politiet, og om opplevd kriminalitet og andre hendelser. I
sammendraget fremheves følgende funn:
- 46 % av innbyggerne oppgir at de har vært i kontakt med politiet i 2021. Andelen
faller sammenlignet med 2020 (48 %), 2019 (54 %) og 2018 (54 %). Det er spesielt
henvendelser av praktisk karakter som har falt i denne perioden. I 2021 er det
18 % som oppgir at kontakten med politiet var i forbindelse med en praktisk
henvendelse. I 2020 var tilsvarende andel 21 %, mens den i 2019 var på hele 29 %.
- 27 % oppgir i 2021 at de har vært utsatt for en kriminell hendelse i løpet av de
siste året. Dette er på samme nivå som i 2020, men fortsatt klart lavere enn i
2019, da 34 % oppga det samme. Personer bosatt i distriktene Agder, Innlandet
og Finnmark oppgir i større grad at de har vært utsatt for kriminalitet.173
170
Ibid. punkt 3.
171
Ibid. punkt 3.1
172
l.c.
173
Ibid. punkt 4.
side 97 Politiets bruk av maktmidler
7.5.7 Nasjonal trygghetsundersøkelse
Nasjonal trygghetsundersøkelse er et nytt verktøy som kartlegger uro og
selvopplevd utsatthet for lovbrudd i den norske befolkningen. Temaene i
undersøkelsen for 2020 er uro og utsatthet for lovbrudd med personofre, slik
som tyveri, vold, hatkriminalitet og seksuell vold. Per september 2022 er det bare
gjennomført én nasjonal trygghetsundersøkelse. Resultatene fra undersøkelsen
ble lagt frem 6. januar 2022. Rapporten er utarbeidet av forskere ved NOVA
ved Oslomet, Ideas2evidence og Frischsenteret, og er finansiert av Justis- og
beredskapsdepartementet.174
Offentlig statistikk, som bl.a. omtalt i kapittel 7.5.3, viser omfanget av anmeldte
lovbrudd, mens Nasjonal trygghetsundersøkelse også viser forekomst av utsatthet
for lovbrudd som ikke resulterte i en anmeldelse. Det viktigste bidraget fra
Nasjonal trygghetsundersøkelse er dermed en indikasjon på omfanget av lovbrudd
som ikke blir registrert og anmeldt hos politiet.175
Et representativt utvalg på 68 000 av den norske befolkningen ble trukket fra
Folkeregisteret og invitert til å delta. Undersøkelsen ble distribuert som et digitalt
spørreskjema, og deltakelse bestod i å besvare skjemaet. Undersøkelsen ble
gjennomført våren 2021 og måler uro og utsatthet for lovbrudd i 2020. Deltakelse
i undersøkelsen var frivillig, og omtrent en av tre inviterte valgte å delta, nærmere
bestemt 24 163, altså ca. 36 %.176 50,2 % av respondentene oppga at de er
menn, 49,8 % oppga at de er kvinner. Innledningsvis i rapporten gjøres det rede
for mulige feilkilder. Det konkluderes at pandemien kan ha påvirket svarene i
undersøkelsen, og at tallene i undersøkelsen vil reflektere endringene i folks liv
som følge av pandemien.177
I rapporten trekkes det frem en rekke hovedfunn. Følgende hovedfunn er
relevante for utvalgets arbeid:
- Omtrent én av tre oppgir at de ble utsatt for lovbrudd i 2020 (32,2 %).
- Unge var mer utsatte enn eldre. I alderen 16 til 19 år er utsattheten størst. Her
oppga 59,2 % at de har vært utsatt for minst ett lovbrudd.
- Samlet var utsattheten for menn og kvinner svært lik, men det er variasjon i
utsattheten for spesifikke typer lovbrudd.
- Personer med innvandringsbakgrunn var ofte mer utsatt enn den øvrige
befolkningen. 42,6 % av respondentene med innvandringsbakgrunn oppga at de
hadde vært utsatt for minst ett lovbrudd, mot 30,4 % blant de øvrige.
- Tyveri, innbrudd og ran er lovbrudd flest ble utsatt for; 16 %.
- 8 % ble utsatt for minst én voldshandling i 2020. 3 % ble utsatt for minst én grov
voldshendelse.
- Utsattheten for vold var vanligst i den yngste aldersgruppen (16–19 år), der 29,8 %
oppga at de hadde blitt utsatt for minst én voldshendelse i løpet av året. 9,6 %
i aldersgruppen 16–19 år oppga at de hadde blitt utsatt for minst én grov
voldshendelse.
- 1,6 % ble utsatt for minst én seksuell voldshendelse. Yngre kvinner var oftest
utsatt.
- 3,8 % av deltakerne ble utsatt for hatkriminalitet i 2020.
174
Løvgren, M., Høgestøl, A. og Kotsdam, A. (2022) side 2.
175
ibid. side 4.
176
ibid. side 6.
177
ibid. side 5.
side 98 Politiets bruk av maktmidler
- Tillit til politiet, rettsvesenet og helsevesenet var svært høy blant alle grupper.
Tilliten til rettsvesenet er marginalt høyere enn tilliten til politiet. Tilliten til
helsevesenet er noe større.
- Svært få var urolige for å bli utsatt for lovbrudd; kun 2 % opplevde stor grad av
uro for lovbrudd.
- Personer med innvandringsbakgrunn var noe mer urolige for lovbrudd enn den
øvrige befolkningen.178
Det er interessant å observere at 32,2 % av respondentene har oppgitt at de ble
utsatt for lovbrudd i 2020. I politiets innbyggerundersøkelse er tallet lavere, 26 %.
I rapporten begrunnes dette delvis i undersøkelsens utforming. Ifølge rapporten
spør trygghetsundersøkelsen mer detaljert om lovbrudd enn andre undersøkelser,
og fanger derfor opp mer av mørketallene. Det fremgår imidlertid også av
rapporten at enkelte spørsmål i undersøkelsen ikke nødvendigvis utgjør lovbrudd.
7.5.8 Utvalgets vurdering
Som da Bevæpningsutvalget la frem sin utredning i 2017, er det overordnede
inntrykket i 2022 at det totale omfanget av kriminalitet i Norge og Vest-Europa er
på vei ned. Trenden har vedvart lenge, og det er ingenting som tilsier at den ikke
vil fortsette. Enkelte kriminalitetstyper er imidlertid ikke på vei ned, heller tvert
imot. Det er for eksempel grunn til å anta at vold mot offentlig tjenesteperson,
inkludert politiet, er noe på vei opp. Dette følger av anmeldelsesstatistikken
for slike forhold, som omtalt i kapittel 7.5.3. Maktmiddelutvalget har ikke hatt
kapasitet til å gå like detaljert til verks som Bevæpningsutvalget, og det kan derfor
ikke konkluderes om den anmeldte volden mot offentlig tjenesteperson og politi
er blitt mer alvorlig enn tidligere, slik Bevæpningsutvalget konkluderte med at
den sannsynligvis ikke er. Det fremgår også av tallene fra STRASAK-rapporten at
omfanget av seksual- og hatkriminaliteten ser ut til å øke. Når det kommer til drap
ser trenden ut til å være relativt stabil. Når det kommer til voldslovbrudd ser det
ut til å være noe nedgang, særlig de siste to årene. Det er grunn til å tro at dette
henger sammen med smitteverntiltakene som ble iverksatt på grunn av covid-19.
Politiets trusselvurdering er en fremtidsrettet vurdering, som sier noe om
sannsynlige trusler i tiden som kommer. I henhold til mandatet har utvalget
særlig merket seg trusselvurderingens antakelse om at det «forventes en
økning i voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom». Dette
samsvarer med de signaler utvalget har fått fra forskjellige representanter fra
politidistriktene, se kapittel 7.9. Som det fremgår av kapittel 7.6.6, er det usikkert
hva dette skyldes. Sammen med tallene presentert i kapittel 7.6.2, gir imidlertid
uttalelsene i trusselvurderingen uansett grunn til å understreke at trenden politiet
har sett de siste årene, med stor sannsynlighet vil vedvare. Utvalget har også
merket seg at politiet «forventer at antall voldshendelser blant mindreårige vil
øke». Dette er en trend som samfunnet som helhet bør ta på stort alvor. Politiet
har naturligvis et særlig ansvar ved voldshendelser, både når det kommer til
forebygging og hendelseshåndtering. Utvalget mener det bør tas grep for å
bedre politiets håndtering og maktmiddelbruk mot barn og unge, se omtale
av disse tiltakene i kapittel 10. Dette er imidlertid først og fremst tiltak som
bedrer hendelseshåndteringen, og i mindre grad den langsiktige forebyggingen.
Sistnevnte er det i større grad samfunnet som helhet som har ansvaret for, ikke
politiet alene. Utvalget har for øvrig også merket seg med bekymring at det ventes
økt kriminell aktivitet fra 1 % MC-klubbene.
178
Hovedfunnene er hentet fra Løvgren, M., Høgestøl, A. og Kotsdam, A. (2022) side 9.
Hovedfunnene er i tillegg supplert med tall og statistikk fra andre steder i rapporten.
side 99 Politiets bruk av maktmidler
Når det kommer til politiets innbyggerundersøkelser og Nasjonal
trygghetsundersøkelse, har utvalget merket seg at tilliten til norsk politi generelt
er høy. Det er relativt små endringer de siste årene, og det er etter utvalgets syn
vanskelig å se en tydelig effekt av enkelthendelser eller perioder med bevæpning i
utviklingen av befolkningens tillit ifølge undersøkelsene. Utvalget har også merket
seg at den generelle uroligheten for å bli utsatt for lovbrudd er svært lav. Ifølge
Nasjonal trygghetsundersøkelse opplevde kun to prosent av befolkningen stor
grad av uro for lovbrudd.
7.6 Samfunnsutviklingen innen psykisk helse og rus
7.6.1 Innledning
I NOU 2017:9 kapittel 6 ble det gjort rede for «Samfunns-, kriminalitets- og
terrorutviklingen». Kapittelet har sin hovedvekt i vurderinger av kriminalitets-
og terrorutviklingen. Under overskriften «Andre relevante trekk fra
samfunnsutviklingen» ble det imidlertid også sett hen til psykiatriutvikling
og politihåndtering.179 Her ble det gjort rede for forskning og annen relevant
kunnskap om politioppdrag hvor politiet møter personer som oppfattes som
psykisk syke. Det ble sett på omfanget og utviklingen av slike oppdrag, samt
eventuell voldsrisiko knyttet til ulike former for psykisk sykdom. På den bakgrunn,
og i lys av at mandatet ber om en vurdering av hvordan politiet bruker maktmidler
mot sårbare grupper, har Maktmiddelutvalget valgt å fokusere på det samme.
I det følgende gjøres det derfor rede for oppdatert kunnskapsgrunnlag om
samfunnsutviklingen innen psykisk helse og rus.
7.6.2 Omfanget av politiets psykiatrioppdrag
I NOU 2017:9 kapittel 6.6.1 ble det trukket frem at flere tjenestepersoner
i politiet hadde gitt uttrykk for en opplevd økning i det som omtales som
«psykiatrioppdrag». Det ble videre vist til at flere tjenestepersoner opplevde
risiko forbundet med disse oppdragene, og det ble fortalt om høy grad av
uforutsigbarhet knyttet til oppdragene. For å prøve denne hypotesen så
Bevæpningsutvalget til NOU 2010: 3, hvor det fremgikk at psykiatrioppdrag
utgjorde 3 % av alle politioppdrag, og at samlet aktiv tid utgjorde 5 % av total
aktiv tid, samt at kostnaden var i underkant av 1 % av politibudsjettet. Det ble
også vist til forskning av Kaasa og Repål fra 2010, hvor datagrunnlaget var hentet
fra politiets operasjonslogg (PO). Det ble imidlertid ikke gjort noen nærmere
undersøkelse av hvorvidt det har vært en økning i omfanget av slike oppdrag.
Etter å ha mottatt skriftlige innspill fra samtlige politidistrikt, og etter samtaler
med representanter fra enkelte distrikter, sitter Maktmiddelutvalget igjen med
en lignende oppfatning som Bevæpningsutvalget. Flere gir uttrykk for at det
har vært en økning i omfanget av antallet psykiatrioppdrag. Representanter fra
Politidirektoratet og forskjellige politidistrikt har også gitt uttalelser til media som
antyder det samme. I en NTB-sak fra Nettavisen datert 20. oktober 2021 fremgår
det at politiet i 2016 hadde til sammen 37 130 «oppdrag knyttet til psykiatri», mens
det i 2020 var 53 219 slike oppdrag, noe som tilsvarer en økning på 43 %.180
Politidirektoratet har gitt utvalget en nærmere forklaring på tallene som er gjengitt
i Nettavisen. Tallene er hentet fra Politioperativt system (PO), som er politiets
179
NOU 2017:9 kapittel 6.6.
180
Nettavisen (2021).
side 100 Politiets bruk av maktmidler
vaktjournal og oppdragshåndteringsverktøy, og brukes til å gi en fortløpende
og døgnkontinuerlig oversikt over alle operative hendelser og tilgjengelige
ressurser i et politidistrikt. Overfor utvalget understreker Politidirektoratet at PO
først og fremst er et verktøy for styring og ledelse i sanntid, og at det ikke er et
statistikkverktøy. Ved loggføring i PO settes standardiserte koder for hendelsen på
oppdraget. Oppdrag der politiet bistår helsevesenet kan kodes på flere måter, alt
ettersom hva bistanden gjelder. Overfor utvalget oppgir Politidirektoratet følgende
koder som relevante til psykiatri og/eller bistand til helsevesenet:
Bistand helsevesenet, transport psykiatri, psykiatri, psykiatri permisjon,
psykiatri refusjon, fremstilling lege, selvskading, suicidal og savnet suicidal.
Listen av koder er ikke uttømmende for forhold knyttet til psykisk syke. Koder som
«kontroll person», «tvang trussel» eller koder knyttet til bl.a. voldshendelser eller
lignende kan også involvere psykisk syke, uten at de er kodet slik.
Tabell 6. Antall ganger en kode er registrert i PO 2017–2021
2017 2018 2019 2020 2021
Bistand helsevesen 12791 15096 16052 17423 18377
Transport psykiatri 1371 1439 1547 1898 1932
Psykiatri 19926 21840 22091 21897 22716
Psykiatri permisjon 52 34 23 23 15
Psykiatri refusjon 672 937 1555 1683 855
Fremstilling lege 6386 8489 9484 8947 9069
Selvskading 552 589 670 911 786
Suicidal 7182 8614 9335 9551 8677
[navn skjult] 247 350 348 504 538
Total 42124 48407 51129 53219 51987
Kilde: Politidirektoratet (2022).
Tabell 6 viser antall ganger en kode er registrert i PO, samt totalt antall
oppdrag som hadde en eller flere av disse kodene i perioden 2017 til 2021.
Politidirektoratet gjør oppmerksomme på at 27 operasjonssentraler ble
sammenslått til 12 i perioden 2017 til 2018, og at det i den sammenhengen ble
utarbeidet et felles nasjonalt opplæringsprogram for operasjonssentral. Det
understrekes at dette kan ha vært med på å påvirke datagrunnlaget noe, da
registreringspraksis kan ha blitt endret. Det presiseres også at politiets koding av
oppdrag ikke er basert på medisinsk diagnosesystem, men på politiets oppfatning
og vurdering av personen ut fra den, ofte begrensede, informasjonen som er
tilgjengelig der og da. Med bakgrunn i dette understreker Politidirektoratet at det
må vises forsiktighet ved tolkning av data hentet fra PO og tallene kan ikke legges
til grunn for å si noe om omfanget av psykiatri og psykiske lidelser i samfunnet.
Politimeldingen (Meld. St. 29 2019–2020) gir uttrykk for en tilsvarende trend.
I kapittel 5.3.1 kommenteres det kort at det i treårsperioden 2016–2019 var
«en betydelig økning av oppdrag», og at «Politidirektoratets registrering av
bistandsoppdrag viser at antall oppdrag økte fra 32 840 til 44 071 i perioden».
Uttalelsene i politimeldingen er formodentlig basert på de samme tallene som
utvalget har fått fra Politidirektoratet, og er hentet ut fra Politioperativt system (PO).
side 101 Politiets bruk av maktmidler
Utvalget har også blitt forelagt oppdaterte tall fra enkelte politidistrikt. Tall fra
Vest politidistrikt viser på samme måte som de nasjonale tallene en økning i antall
oppdrag som er kodet med psykiatri. Tallene fra Vest politidistrikt viser også en
økning i antall bevæpnede oppdrag som er kodet med psykiatri. I 2016 bevæpnet
politiet seg 45 ganger i slike oppdrag. I 2019 var antallet 124, i 2020 var antallet
195 og i 2021 var antallet 184.
Som nevnt gjorde Bevæpningsutvalget rede for en utbredt oppfatning i
politiet om at det har vært en økning i det som omtales som psykiatrioppdrag.
Da Bevæpningsutvalget ikke klarte å finne statistikk som støttet denne
antakelsen, forsøkte utvalget å identifisere andre årsaker til hvorfor så mange
tjenestepersoner sitter igjen med dette inntrykket. I den sammenheng ble det
bl.a. vist til vurderinger fra Oslo politidistrikt hvor det fremgikk at «nedgangen i
kriminaliteten generelt kan også bidra til at psykiske problemer fremstår som en
mer synlig drivkraft bak morgendagens kriminalitet».181
Bevæpningsutvalget gjorde også rede for en oppfatning blant tjenestepersoner
om at psykiatrioppdrag innebærer høyere risiko og større uforutsigbarhet enn
tidligere. Til dette viste utvalget blant annet til forskning fra Kaasa og Repål (2010),
og konkluderte blant annet med at «de få, men alvorlige hendelsene kan feste seg
til politiets kollektive hukommelse og være med å forme oppfatninger om psykisk
syke som spesielt farlige, selv om det kun er noen få oppdrag som er beheftet med
særlig risiko, slik det også er for oppdrag som ikke involverer psykisk syke».182
Som nevnt i kapittel 7.5.5, fremgår det av politiets trusselvurdering for 2022 at
det etter politiets vurdering er «sannsynlig at det vil bli en økning i voldsutøvelse
begått av personer med alvorlig psykisk sykdom». I trusselvurderingen begrunnes
dette med en rapportert økning i alvorlig vold begått av personer med alvorlig
psykisk sykdom og endringer i tjenestetilbudet i psykisk helsevern». Den
rapporterte økningen kommer fra flere forskjellige politidistrikter. Det vises til at
flere hendelser det siste året også har resultert i drap. Det uttales også eksplisitt at
den rapporterte økningen bl.a. kan forklares med «en reduksjon i tjenestetilbudet
innen psykisk helsevern, endringer i lovverket om tvungent psykisk helsevern
og koronapandemien». Det pekes også på at «antall døgnplasser for voksne er
omtrent halvert de siste 20 årene», og at dette kan være en årsak.183
7.6.3 Statistikk om utviklingen i psykiatrien
For å kartlegge omfanget av psykiske lidelser i samfunnet, så Bevæpningsutvalget
til forskjellige kunnskapskilder. Det ble blant annet vist til at Helsedirektoratet så
en vekst innen poliklinisk, ambulant og døgnbehandling (en økning på 5 % fra 2014
til 2015), noe økning i de polikliniske konsultasjonene (13 % økning fra 2014 til
2015) og noe økning i antall døgnplasser.184 Det ble også sett hen til statistikk over
tvangsinnleggelser i psykiatrien, og antallet personer som dømmes til tvungent
psykisk helsevern.
Maktmiddelutvalget har forsøkt å innhente tilsvarende tall for å oppdatere
kunnskapsgrunnlaget. Tall på døgnplasser, utskrivninger og polikliniske
kontakter fremgår av Helsedirektoratets rapport «Tjenester i psykisk helsevern
og TSB».185 Her fremgår det at antallet polikliniske kontakter har vært relativt
181
NOU 2017:9 kapittel 6.6.1.
182
ibid. kapittel 6.6.1.6.
183
Politidirektoratet (2022) side 23.
184
NOU 2017:9 kapittel 6.6.1.1
185
Helsedirektoratet (2021).
side 102 Politiets bruk av maktmidler
stabilt i perioden 2017 til 2020. I 2017 ble det registrert totalt 931 595 polikliniske
kontakter i psykisk helsevern for barn og unge. I 2020 var tallet 917 616 (ca. 2
prosent reduksjon). For voksne ble det registrert 1 841 425 polikliniske kontakter
i 2017. I 2020 var tallet 1 864 345 (ca. 1 prosent økning). Innenfor den tverrfaglige
spesialiserte rusbehandlingen er det derimot en tydeligere økning. I 2017 var
tallet på polikliniske kontakter 487 604. I 2020 var tallet 522 065 (økning på 7 %).
Det fremgår også av rapporten at i løpet av perioden 2016 til 2020 ble antallet
døgnpasienter redusert med 3 prosent, mens pasienter i poliklinisk behandling
økte med 5 prosent.186
Ifølge tall fra Helsedirektoratet ble det gjennomført totalt 7508 tvangsinnleggelser
i Norge i 2017.187 Siden den gang har det vært en jevn økning. I 2018 ble det
gjennomført 7849 tvangsinnleggelser, i 2019 ble det gjennomført 8147 og i 2020
ble det gjennomført 8682. I 2021 ble det gjennomført 8654 tvangsinnleggelser,
som innebærer en marginal nedgang siden 2020. Med tvangsinnleggelser
menes i denne sammenhengen både tvungen observasjon og tvungent psykisk
helsevern.188
Ifølge tall fra Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern
ved Oslo Universitetssykehus var 292 pasienter under aktiv gjennomføring av
dom til tvungent psykisk helsevern per 31. desember 2021. Det ble registrert 58
nye dommer på tidsubestemt psykisk helsevern og 16 opphør i 2021. Dette er en
markant økning siden 2017, hvor det ble registrert 33 dommer. I 2018, 2019 og
2020 ble det registrert henholdsvis 31, 34 og 34 dommer.189
Utvalget har også blitt forelagt andre tall med relevans for utviklingen
innenfor psykiske lidelser og psykiatri. Akuttpsykiatrisk avdeling ved Oslo
Universitetssykehus opplyser til utvalget at 386 pasienter ble vedtatt til tvungen
døgnbehandling i 2017. I 2021 var tallet 425. Samme institusjon ga også uttrykk
for en økende trend innenfor hendelser med vold, trusler eller utagerende
atferd. Siden 2017 har antall registrerte hendelser økt år for år, fra 114 i 2017
til 155 i 2018, 261 i 2019, 273 i 2020 og 299 i 2021. Psykiatrisk legevakt ved Oslo
Universitetssykehus rapporterer om en relativt stabil, men noe økende trend i
antall pasienter som møter opp i følge med politi. I 2017 ble det registrert 121 slike
tilfeller. I 2019 var tallet 185, men i 2021 var tallet sunket til 141.
Ambulansetjenesten ved Oslo universitetssykehus rapporterer til utvalget om en
tydelig stigende trend i antall oppdrag registrert som «psykiatrihendelser». Ifølge
tall som er forelagt utvalget, var det en økning på hele 207 % i slike oppdrag fra
2011 til 2017, fra 3148 til 9683. Fra 2017 til 2018 økte antall psykiatrihendelser
igjen med 33 %, fra 9683 til 12 883. Utvalget har også blitt forelagt tall fra
psykiatrisk ambulanse i Bergen. Psykiatrisk ambulanse er en spesialisert
ambulanse som er innrettet for å yte nødvendig helsehjelp til psykisk syke
mennesker. Ambulansen er innredet noe annerledes enn vanlige ambulanser,
for å imøtekomme de særlige behovene som kan oppstå rundt psykisk syke.
Utvalget er bare kjent med at det finnes psykiatrisk ambulanse i Bergen og
Stavanger per 1. september 2022. Siden 2017 har det vært noe oppgang i antall
oppdrag kodet som «psykiatri» for den psykiatriske ambulansen i Bergen. I 2017
hadde ambulansen 1489 slike oppdrag, i 2021 var tallet 1745. Utvalget har videre
fått opplyst at det har vært en noe økende trend i antall oppdrag hvor det har
vært behov for fysisk maktbruk, fra 3,69 % av oppdragene i 2017 til 5,33 % av
186
Helsedirektoratet (2021) side 94.
187
Helsedirektoratet (2022).
188
l.c.
189
Oslo universitetssykehus (2022)
side 103 Politiets bruk av maktmidler
oppdragene i 2021. Den psykiatriske ambulansen oppgir også at antallet oppdrag
hvor politiet har vært involvert også har økt jevnt, fra 305 oppdrag (20,48 %) i
2017 til 519 oppdrag (29,74 %) i 2021.
7.6.4 FHIs folkehelserapport
Folkehelseinstituttets (FHI) folkehelserapport beskriver helsetilstanden i Norge
ved hjelp av data, analyser og forskning. 190 I rapporten beskrives blant annet
utviklingstrekk innenfor psykiske lidelser hos voksne. Denne delen av rapporten
er oppdatert i desember 2021. Begrepet «psykiske lidelser» benyttes om en
rekke ulike tilstander hvor tanker, følelser, atferd og/eller sosialt funksjonsnivå er
forstyrret. Lidelsene klassifiseres i henhold til internasjonale, diagnostiske kriterier
som revideres regelmessig i henhold til oppdatert vitenskapelig evidens. Ifølge
rapporten er de vanligste psykiske lidelsene blant voksne angstlidelser, depresjon
og rusmiddellidelser. Om lag 15 prosent vil få en angstlidelse i løpet av ett år, om
lag én av ti vil få en depressiv lidelse, og om lag 1 til 3,5 % vil få en psykoselidelse.
Forekomsten av psykiske lidelser i befolkningen kan måles på mange måter.
I Folkehelserapporten sees det først hen til befolkningens kontakt med
helsetjenesten for psykiske lidelser. Ifølge rapporten var 15 prosent av alle
menn og 22 prosent av alle kvinner i kontakt med primærhelsetjenesten for
psykiske symptomer og plager. Om lag 5 prosent av alle menn og 7 prosent av
alle kvinner var i kontakt med spesialisthelsetjenesten (sykehus/poliklinikk) for
psykiske lidelser. Dette innebærer en svak oppgang siden 2017, hvor henholdsvis
14 prosent av alle menn og 20 prosent av alle kvinner var i tilsvarende kontakt
med primærhelsetjenesten. Tallene for spesialisthelsetjenesten er tilnærmet like
i 2020 som i 2017. Økningen man observerer fra 2010 til 2020 i henvendelser
til primærhelsetjenesten ser ikke ut til å kunne tilskrives én enkelt diagnose.
Blant tilstandene som øker mest trekker FHI imidlertid frem posttraumatisk
stresslidelse (PTSD) og hyperkinetisk atferdsforstyrrelse (ADHD). Det understrekes
samtidig at norske og utenlandske studier viser at mange av de som har psykiske
lidelser ikke tar kontakt med helsetjenesten. Overfor utvalget fremhevet
seniorforsker [navn skjult] fra FHI at det basert på årlige tall er «ingen betydelig
forskjell i antall mennesker som var i kontakt med spesialhelsetjenesten eller
primærhelsetjenesten for alvorlige psykiske lidelser fra 2010 til 2020, eller fra 2017
til 2020».191
I folkehelserapporten sees det også hen til utviklingen innenfor
legemiddelbehandlingen av psykiske lidelser, som en indikasjon på omfanget
av forskjellige former for psykiske lidelser i samfunnet. Det fremgår bl.a. av
rapporten at andelen voksne personer i befolkningen som behandles med
antipsykotika for schizofreni-lignende psykoser har vært stabil, og har ligget i
underkant av 1 % av befolkningen i perioden 2010 til 2020. FHI påpeker følgende
om utviklingen over tid:
Dessuten er det viktig å påpeke at de største svingningene i forekomsten
av psykiske lidelser ser ut til å gjelde de såkalt mindre alvorlige tilstandene,
mens forekomsten av de mest alvorlige tilstandene (for eksempel
schizofreni) er konstant. Dette bildet finner man igjen i forskrivningen
av legemidler, hvor forskrivning av legemidlene for de mest alvorlige
tilstandene (antipsykotika) er konstant, mens man observerer endringer for
beroligende og sentralstimulerende midler.192
190
Tesli, M. S. m.fl (2021).
191
Tesli, M. S. (2022), presentasjon gitt til utvalget 19. mai 2022.
192
Teslie, M.S. m.fl. (2021).
side 104 Politiets bruk av maktmidler
FHI viser også til at det er gjort flere studier av utviklingen innenfor psykisk
helse over tid. Det vises blant annet til en ny studie gjort av norske studenter
(Knapstad et al. 2021), som viser at det var en økning i selvopplevde plager
fra 2010 til 2018, både for kvinner og menn. FHI understreker imidlertid at
spørreskjemaundersøkelser fra de senere årene har gitt sprikende resultater.
Folkehelserapporten omtaler også omfanget av rusmiddellidelser i Norge.193
Rusmidler omfatter her alkohol, vanedannende legemidler og illegale rusmidler.
Det understrekes innledningsvis at det ikke finnes noen sikre tall på forekomsten
av alkoholbrukslidelser i Norge. Basert på forskjellige studier og tall uttaler FHI
at «et anslag basert på middeltall vil gi en forekomst på 5–8 prosent av den
voksne befolkningen eller 175–350 000 mennesker». FHI trekker frem at det på
verdensbasis er estimert at forekomsten av rusmidler øker. Det finnes imidlertid
ingen fullgode tall for dette i Norge. Det er derimot dokumentert en økning i
omsettingen av alkohol i Norge, fra 3,6 liter ren alkohol per innbygger i 1970 til
7,2 liter i 2020. FHI antar derfor at også forekomsten av alkoholbrukslidelser
har økt i denne perioden. Når det kommer til andre rusmidler uttaler FHI at de
ikke har tilstrekkelig grunnlag for å beskrive utviklingen innen forekomsten av
skadelig bruk eller avhengigheten av dette. Det går imidlertid an å hente noe
relevant informasjon ut av reseptregisteret, som ifølge FHI forteller at det er
en liten nedgang over tid i bruken av vanedannende legemidler. For illegale
rusmidler er det heller ikke store endringer. Under overskriften «konsekvenser og
utfordringer» trekkes det frem at bruk av de illegale rusmidlene særlig kan føre til
psykiske lidelser.
7.6.5 Endringer i psykisk helsevernloven (samtykkekompetanse)
Som en følge av regjeringens forslag i Prop. 147 L (2015–2016), vedtok
Stortinget 10. februar 2017 endringer i psykisk helsevernloven § 3-3, som
inneholder vilkårene for vedtak om tvungent psykisk helsevern. De allerede
gjeldende vilkårene ble supplert med et vilkår om at pasienten må mangle
samtykkekompetanse for at det skal kunne treffes vedtak om tvungent psykisk
helsevern. Tilsvarende vilkår ble også innført for å vedta tvungen observasjon
etter § 3-2. Vilkåret om manglende samtykkekompetanse gjelder imidlertid ikke
ved nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse, jf. § 3-3 nr.
4 og § 3-2 første ledd nr. 4. Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis
dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller
psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket
omfatter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 annet ledd.
Som nevnt i kapittel 7.5.5, fremgår det av politiets trusselvurdering at «endringer i
lovverket om tvungent psykisk helsevern» kan være én av årsakene til det politiet
opplever som en økning i voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk
sykdom. Det siktes her formodentlig til innføringen av vilkåret om manglende
samtykkekompetanse. Denne antagelsen er også fremmet av representanter fra
Politidirektoratet til pressen.194
Regjeringen har satt ned et eget ekspertutvalg om tvang.195 Ekspertutvalget
skal evaluere vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang
i psykisk helsevern. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. mai 2023. Det
ligger ikke til Maktmiddelutvalget å evaluere denne endringen, jf. mandatet.
Maktmiddelutvalget mener likevel at det er relevant å vurdere om endringen
193
Bramnes, J. G. (2022).
194
Nettavisen (2021).
195
Regjeringen.no (2022).
side 105 Politiets bruk av maktmidler
kan være en årsak til politiets erfaringer med stadig flere psykiatrioppdrag, og at
oppdragene oftere innebærer voldsrisiko. En slik vurdering er vanskelig å gjøre.
Dersom man ser isolert på oversikten over antall tvangsinnleggelser i perioden
etter 2017, er det lite som tyder på at endringen har ført til at færre blir innlagt,
se omtale i kapittel 7.6.3. Maktmiddelutvalget har som nevnt også blitt forelagt
tilsvarende tall fra Akuttpsykiatrisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus. Også
her har det vært en moderat økning i antall pasienter som er vedtatt til tvungen
døgnbehandling.
Det er imidlertid ikke mulig å vurdere tallene isolert. Overfor utvalget har flere
aktører i helsesektoren trukket frem den kontinuerlige nedgangen i antall
døgnplasser som en viktig faktor som må sees i sammenheng med endringene
i psykisk helsevernloven. Ifølge tall fra Helsedirektoratet har antall døgnplasser i
det psykiske helsevernet gått fra 5 980 i 1998 til 3 348 i 2019, og fra 2017 til 2019
har det vært en nedgang på 96 plasser.196 Det kan tenkes at en for høy terskel
for etablering av tvungent vern, og en for lav kapasitet på døgnplasser, fører til
at pasienter må bli svært syke før de får behandling. Enkelte personer kan da
utvikle så alvorlige symptomer at de utgjør en risiko for andre, og som dermed
gjør det nødvendig med bistand fra politiet. Etter det utvalget har fått beskrevet
har det over tid vært en stor og planlagt omlegging av det psykiske helsevernet
fra døgn i retning av mer ambulant og poliklinisk behandling. Generelt har
behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser fått en større bredde og
kapasitet, men det kan også tenkes at dette har fått en konsekvens for de mest
alvorlig psykisk syke, der døgnbehandling fremdeles står sentralt. Etter utvalgets
syn illustrerer disse perspektivene at det kan være flere årsaker til politiets
erfaringer med et økt antall møter med alvorlig psykisk syke som innebærer en
større risiko for politiet enn tidligere. Utvalget besitter imidlertid ikke den rette
kompetansen og kunnskapen til å trekke sikre slutninger om dette.
7.6.6 Utvalgets vurdering
Tallene fra politiets operative register (PO), som er fremlagt av Politidirektoratet,
viser at det har vært en jevn årlig økning i antall oppdrag som er kodet med
koder som tilsier at den involverte har en psykisk lidelse. Dette samsvarer
med de signalene mange i politietaten har gitt over år om at det er en økning
i antall psykiatrioppdrag. Som Politidirektoratet selv fremhever, er ikke PO
et statistikkverktøy, og det er flere feilkilder som gjør at tallene ikke kan
brukes til å trekke sikre slutninger. Etter utvalgets vurdering er imidlertid
tallene såpass tydelige at det med relativt stor sikkerhet kan konkluderes
med at antall psykiatrioppdrag har økt. Denne økningen samsvarer også med
enkelte tall fra helsesektoren, herunder tallene fra ambulansetjenesten ved
Oslo universitetssykehus og den psykiatriske ambulansen i Bergen, og med
politidistriktenes erfaringer, se kapittel 7.6.3.
Bevæpningsutvalget stilte spørsmål ved alvorlighetsgraden ved majoriteten
av psykiatrioppdragene, og kom blant annet til at det er «få oppdrag som
er beheftet med særlig risiko». Maktmiddelutvalget kjenner ikke til noe nytt
kunnskapsgrunnlag som tilsier at situasjonen er annerledes i 2022, utenom at det
fremgår av politiets trusselvurdering at det er «sannsynlig at det vil bli en økning i
voldsutøvelse begått av personer med alvorlig psykisk sykdom».
Flere har fremhevet at økningen i antall psykiatrioppdrag blant annet kan skyldes
endringene i loven om psykisk helsevern av 10. februar 2017. Som det fremgår av
kapittel 7.6.5 er utvalget av den oppfatning at det er svært vanskelig å trekke sikre
196
Helsedirektoratet (2020).
side 106 Politiets bruk av maktmidler
slutninger om dette. Det er lite som tilsier en tydelig årsakssammenheng mellom
lovendringen og økningen i antall oppdrag som politiet registrerer, og det kan
være mange andre årsaker til økningen i antall oppdrag, herunder reduksjonen av
antall døgnplasser, som omtalt i kapittel 7.6.3.
For utvalget er det vanskelig å trekke sikre slutninger om psykisk sykdom i
samfunnet som helhet. Utvalget ønsker å begrense seg til å bemerke at det er
få tall som tyder på tydelige endringer i det totale bildet siden 2017. Utvalget ser
likevel med bekymring på at antallet tvangsinnleggelser har økt jevnlig, og at det
har vært en markant økning i antall nye dommer på tvungent psykisk helsevern
i 2021. Selv om det er vanskelig å trekke overordnede slutninger, gir tallene
samlet grunn til å tro at dagens bilde i alle fall vil vedvare. Det samme gjelder også
omfanget av ruslidelser i samfunnet.
Etter utvalgets syn kan det ikke gå upåaktet hen at politiet stadig må håndtere
flere alvorlig psykisk syke. Trenden gir grunn til å understreke behovet for økt
kompetanse om håndteringen av psykisk syke i etaten. Etter utvalgets syn bør
det vurderes om det er plass for økt fokus på håndteringen av sårbare grupper i
både politiutdanningen og vedlikeholdstreningen. Disse tiltakene er kommentert
nærmere i kapittel 10.5 og 10.6. Etter utvalgets syn er det imidlertid også grunn til
å tro at bedre samhandling og informasjonsdeling mellom politi og psykiatri kan
sørge for bedre håndtering og mindre bruk av makt. Forslag til tiltak for å bedre
samhandlingen er kommentert flere steder i rapporten, herunder i kapittel 10.9
hvor det er gitt en oppsummering.
7.7 Terrorutviklingen
7.7.1 Innledning
Det følger av mandatet at utvalget skal oppdatere kunnskapsgrunnlaget om
politiets bruk av maktmidler, og at arbeidet skal bygge videre på NOU 2017:9 Politi
og bevæpning. Det fremgår også at «endringer i trusselbildet» er en «utvikling
som påvirker spørsmålet om politiets bruk av maktmidler», og det presiseres
at «endringer i trusselbildet» er en del av «bakgrunnen for at det nå er tid for å
oppdatere kunnskapsgrunnlaget». Det har derfor vært naturlig for utvalget å se
nærmere på trusselbildet og terrorutviklingen fra 2017 og frem til i dag.
Bevæpningsutvalget valgte å fokusere på terrorutviklingen i Vest-Europa.197 Det
ble innledningsvis sett hen til de lange linjene og utviklingen i Vest-Europa fra 1950
til 2016. Helt overordnet konkluderte Bevæpningsutvalget med at «ser man på
utviklingen over tid er antall angrep og antall drepte tydelig og kraftig redusert».198
Ifølge Bevæpningsutvalget har tre former for terrorisme vært særlig fremtredende;
separatistisk, høyreekstrem og jihadistisk terror. Den separatistiske terroren
inngikk i tallgrunnlaget utvalget brukte til å konkludere med at antall angrep og
antall drepte er «tydelig og kraftig redusert».199 Hele 78 % av angrepene og 80 %
av de drepte var et resultat av separatistisk terror utført i Spania, Frankrike og
Storbritannia.200 I lys av utviklingen frem mot 2017, og forskningen til Engene,
valgte Bevæpningsutvalget imidlertid bare å se nærmere på høyreekstrem
og jihadistisk terror i vurderingen av trusselbildet. Bevæpningsutvalget så
hen til et bredt spekter av kilder, herunder PSTs trusselvurderinger, Europols
197
NOU 2017:9 side 115.
198
ibid. side 119.
199
l.c.
200
l.c.
side 107 Politiets bruk av maktmidler
trendrapporter, og forskning fra forskjellige norske miljøer. På bakgrunn av de
nevnte kildene viste utvalget til at det i perioden 1990 til 2015 har vært en nedgang
i antall drapshendelser utført av høyreekstreme.201 Utviklingen innenfor jihadistisk
terrorisme var derimot en annen. Ifølge tall fra Forsvarets forskningsinstitutt
(FFI), som ble gjengitt av Bevæpningsutvalget, ble det gjennomført i snitt 6 såkalte
«plot» per år i perioden 1994 til 2016. Hele 42 av disse skjedde i perioden 2014
til 2016.202 Av PSTs trusselvurderinger utledet utvalget blant annet at trusselen
fra høyreekstreme fremstår som noe økende fra 2014 til 2017.203 Når det gjelder
trusselen fra ekstreme islamister, ble denne beskrevet som skjerpet i 2014 og
2015, for i 2017 å bli beskrevet som fremdeles å utgjøre den største trusselen,
men med en presisering om de utgjorde en mindre trussel i Norge enn i mange
andre europeiske land, og at antallet som rekrutteres til slike miljøer er lavt.204
Bevæpningsutvalget gjorde også en vurdering av hvilken betydning terrortrusselen
bør få for spørsmålet om bevæpning.205 Det ble blant annet vist til forskning fra
Hegghammer, Stenersen og Nesser, hvor det ble konkludert med at «mye tyder
på at politiet må være på stedet når angrepet starter for at bevæpning skal ha
noen betydning».206 Det ble også vist til uttalelser fra Hegghammer om at «væpnet
gatepoliti frem til 2015 ikke én gang har stoppet terror i Europa».207 På den
bakgrunn konkluderte utvalget med at «i det store flertallet av terrorhendelser vil
forskjellen på fremskutt lagring og generell bevæpning, i form av våpen på hofta,
være veldig begrenset. Det har vært få hendelser hvor forskjellen på fremskutt
lagring og bæring av våpen på hofta ville vært avgjørende».208
For å etterkomme mandatets krav om oppdatering av kunnskapsgrunnlaget,
har Maktmiddelutvalget valgt å se hen til mange av de samme kildene som
Bevæpningsutvalget. Maktmiddelutvalget har i likhet med Bevæpningsutvalget valgt
å se nærmere på utviklingstrekk innenfor høyreekstrem og jihadistisk terrorisme,
samt PSTs trusselvurderinger. Den følgende fremstillingen bygger på materialet
fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fremlagt for utvalget av seniorforsker Petter
Nesser, og Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved samfunnsvitenskapelig
fakultet på Universitetet i Oslo (UiO) fremlagt for utvalget av førsteamanuensis
Jacob Aasland Ravndal og forskningsassistent Charlotte Tandberg. Videre blir
det gitt en redegjørelse av PST sine vurderinger av utviklingstrekk og endringer
i trusselbildet i Norge og Vesten siden 2017. Med Vesten menes Vest-Europa,
Canada, USA, Australia og New Zealand. Gjengivelsene er hentet fra det ugraderte
materialet og reflekterer dermed kun deler av informasjonen som ble formidlet
til utvalget. Deretter kommenteres kort hovedtrekkene i Europols trendrapport
for 2022 TE-SAT. Avslutningsvis refereres det til PST sin nasjonale trusselvurdering
for 2022, hvor også sikkerhetstjenestens vurdering av fremtidige terrorangrep,
herunder målutvelgelse og trusselaktører omtales.
7.7.2 Jihadistisk terrortrussel
Under utvalgsmøtet 21. april 2022 presenterte seniorforsker [navn skjult] fra
FFI for utvalget sine analyser av utviklingstrekk innen jihadistisk terror i Vest-
201
ibid. kapittel 6.10.1.
202
Ibid. kapittel 6.11.1.2.
203
ibid. kapittel 6.9.6.
204
l.c.
205
ibid. kapittel 6.13.
206
l.c.
207
l.c.
208
ibid. kapittel 6.15.
side 108 Politiets bruk av maktmidler
Europa, med hovedvekt på perioden 2018–2022. Forskningen til Nesser og FFI
baserer seg på tallmateriale fra datasettet JPED (Jihadi Plots in Europe Dataset).
Av registrerte hendelser i perioden fra og med 1994 til og med 2021, som innfrir
de statistiske kriteriene, er det totalt gjort 381 observasjoner. 281 av disse anses
som veldokumenterte terrorhendelser. 58 % ble avverget. Totalt er 654 personer
drept, mens 5622 personer er skadet som følge av angrepene. Gjennomsnittlig
dødstall per gjennomført angrep er 6,3, mens tallet for gjennomsnittlig antall
skadde er 54,1.
Nesser og FFI sin oversikt viser i grove trekk at det i starten av perioden var en liten
topp med åtte gjennomførte angrep i 1995. De neste syv årene ble det til sammen
gjennomført to terrorangrep. På begynnelsen av 2000-tallet var det i gjennomsnitt
ca. syv avvergede angrep per år, mens det i samme periode ble gjennomført ca. to
angrep i året. I 2015 var det en betydelig økning i både gjennomførte og avvergede
jihadistiske terrorangrep i Vest-Europa. Trenden forverret seg ytterligere gjennom
2016 og 2017, med til sammen rundt 30 angrep per år. Godt over halvparten av
angrepene ble gjennomført. I årene etter 2017 og frem mot 2022 har det samlede
antallet ligget stabilt med 17 registrerte angrep hvert år. Dette er en betydelig
nedgang sammenlignet med 2016 og 2017, men er likevel mer enn hva som var
tilfellet i perioden før 2015.
Jihadistiske terrorangrep i Vest-Europa 1994-2021 (FFI)
35
30
25
20
15
10
5
0
1994
1995
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Gjennomførte Avvergede
Figur 15. Jihadistiske terrorangrep i Vest-Europa i perioden 1994–2021
Kilde: Tall utvalget fikk presentert av [navn skjult] ved Forsvarets Forskningsinstitutt 21.04.2022.
Av gjennomførte terrorangrep i FFIs database er det de siste ti årene en dominans
av tilfeller hvor angriperen har vært bevæpnet. Oversikten gir tydelige indikasjoner
på at eksplosiver var terroristenes foretrukne våpen frem til og med 2010, med
et høydepunkt mellom 2004 og 2008. Etter 2012 representerer derimot bruk
av eksplosiver en marginal angrepsform. Bruk av kniv eller stikkvåpen er mest
utbredt, etterfulgt av skytevåpen. 25 % av de dokumenterte sakene har funnet
sted etter 2017. Disse angrepene er mindre komplekse og har lavere dødelighet
enn tidligere. Nettverkskoblingene er mindre synlige og antas å være svakere.
FFI sine tall gir grunn til å hevde at terrorister fortsatt planlegger med bruk av
bomber, men at disse angrepsformene av ulike årsaker i svært liten utstrekning
blir gjennomført. Bruk av kjøretøy som angrepsmiddel har vært benyttet i ti
tilfeller, mens «CBRN» har vært brukt én gang. Med «CBRN» menes kjemiske
side 109 Politiets bruk av maktmidler
stoffer, biologiske agens, radioaktive stoffer og nukleært materiale.209 Åtte av de
siste tolv årene har islamistiske terrorangrep etter FFIs tall utelukkende blitt begått
av enkeltpersoner. Tallene viser et tydelig trendskifte etter 2008. Frem mot 2009
ble angrepene i all hovedsak begått av flere og organiserte angripere.
Blant de gjennomførte angrepene er bruk av stikk- eller huggvåpen den klart mest
brukte angrepsformen, etterfulgt av eksplosiver og skytevåpen. I den kartlagte
perioden fra 1994 til og med 2021, ble 75 % av angrepene som var planlagt
gjennomført med eksplosiver, avverget. Avvergingsprosenten for henholdsvis
skytevåpen og stikk-/huggvåpen er 51 og 20 %. Av totalt 16 angrep med bruk av
kjøretøy ble 38 % avverget. Kun ett angrep mot fly er registrert i databasen etter
1994. Dette ble avverget.
Tall fra FFI sin database viser dermed en synkende trend siste fem år
sammenlignet med toppårene 2016 og 2017. Antallet avvergede og gjennomførte
angrep ligger imidlertid over gjennomsnittet av de øvrige årene i den kartlagte
perioden. Med henvisning til dette bakteppet fremhevet Nesser for utvalget at
terrortrusselen fortsatt er alvorlig. Flere terrorangrep har blitt utført etter 2017
enn i tiden før ISIL. Til tross for at 43 % er avverget, har 40 personer blitt drept og
96 skadet. Hardest rammet er Frankrike med tolv gjennomførte angrep, etterfulgt
av Storbritannia med seks. Både i Danmark, Sverige og Østerrike er det registrert
to utførte angrep, mens det i perioden har vært to avvergede angrep i Norge.
Et optimistisk fremtidsperspektiv vil ifølge Nesser innebære vedvarende eller
redusert trussel fra ekstreme islamister i Vest-Europa. Vellykket reintegrering
av fengslede jihadister, redusert vestlig tilstedeværelse i muslimske land,
bekjempelse av IS og varig svekkelse av europeiske jihadistnettverk er faktorer
Nesser mener må ligge til grunn for en slik utvikling. I motsatt fall vil trolig
trusselen igjen øke. Som erfart tidligere kan europeiske jihadistnettverk gjenvinne
en sterkere posisjon. Sosial misnøye og religiøs ekstremisme kan av jihadister
utnyttes til remobilisering. Myndigheters eventuelle nedprioritering av mottiltak,
nye strømmer med fremmedkrigere, samt såkalte «triggerhendelser», er faktorer
Nesser mener kan føre til økt trussel de kommende årene. Et slikt pessimistisk
fremtidsperspektiv understøttes av at jihadister kan ta kontroll i nye ustabile
områder. En annen risiko er at fengslede ekstreme islamister etter løslatelse tar
sentrale roller i etableringen av nye terrornettverk.
I følge FFI sitt kildemateriale er politiet et utpekt terrormål blant jihadister. 11 av
de 62 dokumenterte angrepene fra og med 2018 har rettet seg mot politi, noe
som tilsvarer 17,74 %. Før 2014 var det ingen gjennomførte angrep hvor politiet
var hovedmål. Angrep mot politi forekom hyppigst i 2016, 2017 og 2018. Nesser
nevnte overfor utvalget at politiets rolle som terrormål kan tilskrives «IS-effekten».
Tallene til FFI viser at angrep som retter seg mot politi gjerne utføres ved kniv-
eller bilangrep mot patruljer, eller ved bruk av skytevåpen mot patruljer eller
steder hvor det pågår treningsaktivitet. Eksempler på andre fremgangsmåter er
infiltrasjon, inntrengning på politistasjoner eller bruk av eksplosiver rettet mot
politistasjoner. Man har også sett eksempler på hjemmeangrep eller knivangrep
etterfulgt av forsøk på å frata politiet tjenestevåpenet.
209
Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsde-
partementet (2016) side 3.
side 110 Politiets bruk av maktmidler
Angrep mot politi i Vest-Europa 2004-2021 (FFI)
7
6
5
4
3
2
1
0
2004
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Gjennomførte Avvergede
Figur 16. Terrorangrep mot politi i perioden 2004–2021
Kilde: Tall utvalget fikk presentert av [navn skjult] ved Forsvarets Forskningsinstitutt 21.04.2022.
7.7.3 Høyreekstrem terrortrussel
Førsteamanuensis Jacob Aasland Ravndal og forskningsassist Charlotte Tandberg
ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) fremla for utvalget analyser av
alvorlige høyreekstrem terrorisme og vold i Vest-Europa. Analysene baserte
seg på datasettet RTV (Right-Wing Terrorism and Violence) som omfatter alle
dødelige angrep fra 1990 til og med 2021. I tillegg er tilnærmet alle alvorlige ikke-
dødelige hendelser og alvorlige terrorhendelser i perioden etter 2015 registrert.
Med alvorlig menes i denne sammenhengen angrep med offensiv bruk av
dødelig våpen, eller angrep som forårsaker alvorlig eller invalidiserende skade.
Målutvelgelsen som studien baserer seg på er angrep utløst av høyreekstrem eller
radikal ideologi. Angrepene er kategorisert etter antall, skadeomfang, målgruppe
og våpentype.
Hele perioden viser samlet sett en svak nedgang i både antall utførte angrep og
antall drepte. Det er i perioden etter 1990 utført 98 dødelige angrep i Tyskland
av høyreekstreme. For samme periode er det i Storbritannia og Spania utført
henholdsvis 37 og 25 angrep. Flest angrep i Norden har Sverige med 17. Norge er
registrert med 5 dødelige hendelser. Flest angrep per år var det før 2000-tallet,
med 24 i 1994. I 1997 ble det utført 17 dødelige angrep. Antallet i snitt er mer
enn halvert etter 2008. De siste fem årene har antall angrep i Vest-Europa variert
mellom tre og fem per år. Grovt regnet viser oversikten at det blir drept om lag
én person i hvert angrep. I 2016 og 2020 var dødeligheten per angrep noe høyere
enn gjennomsnittet for øvrig, med ca. to drepte per angrep. 22. juli-angrepet
i Oslo og på Utøya i 2011 er uten sidestykke det angrepet med flest døde. 77
mennesker ble drept.
Tall fra C-REX viser at blant de 1096 gjennomførte angrepene siden 2015, er det en
klar overvekt som retter seg mot etniske minoriteter. Politiske motstandere er den
nest største målgruppen. Tendensen synes stabil. 21 angrep er utført mot politi.
Disse fordeler seg relativt likt i perioden med en mulig svak nedgang. Andelen
politiangrep er størst i Tyskland. I 2016 døde én tjenesteperson som følge av vold
begått av høyreekstreme personer.
Slag og spark er den mest brukte angrepsformen. Deretter følger bruk av
henholdsvis kniv og slagvåpen. Disse våpentypene synes å bli sjeldnere benyttet
enn før 2019. De spontane angrepene utgjør ifølge C-REX den største andelen.
side 111 Politiets bruk av maktmidler
Antallet har vært relativt stabilt etter 2015. Antallet planlagte angrep har derimot
hatt en vedvarende nedadgående trend. Av gjennomførte angrep i Norge etter
2015 ble det i 13 av 15 tilfeller ikke brukt våpengjenstander, men slag og spark.
Ni av angrepene ble begått av enslige aktører. Fem ble begått av gjenger eller
uformelle grupper, mens ett angrep ble begått av koordinerte enheter. Alle
gjennomførte angrepene har rettet seg mot etniske eller religiøse minoriteter. Det
er ikke registrert angrep mot politiet i Norge begått av høyreekstreme.
C-REX sine studier av hendelser i Vest-Europa tilsier at angrepene generelt
preges av mindre alvorlig voldsbruk. De dødelige og alvorlige angrepene utført
av personer med høyekstrem ideologi utføres i et stabilt moderat omfang.
Miljøet kjennetegnes av omfattende nettpropaganda, men dette ser ikke ut til å
ha påvirket antall gjennomførte angrep i særlig grad. Angrepene fordeler seg på
både organiserte og uorganiserte miljøer. Slag og spark er den klart mest brukte
voldsformen etterfulgt av kniv og slagvåpen. Kun i et begrenset antall tilfeller har
voldsutøverene benyttet eksplosiver eller skytevåpen. De aller fleste angrepene
har vært spontane og i de fleste tilfellene rettet seg mot etniske minoriteter.
7.7.4 PSTs vurdering av utviklingstrekk i Norge og Vesten siden 2017
Etter forespørsel fra utvalget har PST gitt en spesifikk vurdering av det samlede
terrortrusselbildets endringer de siste fem årene. Bidraget omhandler også
utviklingstrekk som ligger lengre tilbake i tid enn 2017. Ifølge PST har antallet
gjennomførte terrorangrep sunket fra år til år etter 2017. Det samme har
dødeligheten av terrorangrepene. Det påpekes imidlertid at både 2017, 2018,
2019 og 2020 var preget at relativt høye antall avvergede og gjennomførte angrep
i Vesten sett under ett. Først i 2021 nærmet man seg 2013-nivå. Det fremgår at
det i tilnærmet alle de til sammen åtte terrorangrepene som ble gjennomført i
Vesten i 2021, ble benyttet lett tilgjengelige og svært enkle midler. Dette gjaldt
angrep utført av både høyreekstreme og ekstreme islamister. Trenden med
én gjerningsperson og enkle midler var ifølge PST også dominerende i 2020.
PST tolker dette som et resultat av at ISIL i 2014 oppfordret sympatisører til å
gjennomføre angrep med de midlene de hadde tilgjengelig mot lett tilgjengelige
mål, uten å opprette kontakt med organisasjonen sentralt.
Oversikten utvalget har mottatt viser at til sammen åtte personer mistet livet i
terrorangrep i Vesten i 2021. Med Vesten mener PST Vest-Europa, Canada, USA,
Australia og New Zealand. Tilsvarende tall for 2020 var 26. Det har ikke vært færre
terrorofre i Vesten siden 2013. Det relativt sett lave antallet ofre vurderes å være
en naturlig konsekvens av få gjennomførte angrep, utført med mindre dødelige
angrepsmidler. Covid 19-pandemien er ifølge PST en annen sannsynlig forklaring
på nedgangen siden 2020. De fleste vestlige land innførte strenge smitteverntiltak.
Nedstenging og tilnærmet fravær av større folkeansamlinger antas å ha redusert
antall potensielle terrormål for potensielle terrorister.
side 112 Politiets bruk av maktmidler
Antall drepte i terrorangrep i Vesten 2013 - 2021 (PST)
200
180
160
140
120
100
80
60
40
20
0
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
2021
Høyreekstremister Ekstreme islamister
Figur 17. Antall drepte i terrorangrep i Vesten 2013–2021
Kilde: Tall utvalget har fått oversendt fra PST.
Ifølge PST er den økte terrortrusselen fra høyreekstremister et sentralt
utviklingstrekk siden 2017. I 2019 skjerpet PST trusselen fra høyreekstremister.
PST understreker at trusselbildet er dynamisk og kan endre seg raskt.
Terrorplanlegging og radikalisering kan påvirkes av dagsaktuelle hendelser. Som
eksempel nevnes det at «forhold som oppleves som fornærmelser og angrep
på religionen islam og muslimer, vestlig militær innblanding i muslimske land
samt terrorangrep som inspirerer, kan bidra til radikalisering og legitimering av
terrorhandlinger fra ekstreme islamister». Tilsvarende kan høyreekstreme påvirkes
av «hendelser som bygger opp under ideen om at den hvite rase står overfor et
folkemord (eksempelvis innvandring)». Generelt fremhever PST terrorangrepenes
inspirerende effekt på potensielle terrorister. Videre skriver PST at:
Det fremdeles er et vanlig trekk at ekstreme islamister ofte fortsetter
angrepet, eller flykter og gjennomfører nye angrep et annet sted, inntil de
blir fysisk forhindret. I mange tilfeller innebærer dette at politiet må skyte
gjerningspersonen. I tillegg er politi/militært personell fremtredende i
ekstreme islamisters fiendebilde, og er blant de mest rammede primær- og
sekundærmålene i Vesten.
Om psykiatri oppgir PST at dette faller utenfor deres mandat, men at «skillet
mellom vold som skyldes ekstremisme, og vold som skyldes psykiatri, kan
være uklar. Psykiatri og ekstremisme er heller ikke gjensidig utelukkende». Det
refereres til at premissene for tvangsinnleggelse er endret siden 2017, og at
endringen gjør det vanskeligere å legge enkelte behandlingstrengende personer
inn i psykiatrien, se omtale av dette i kapittel 7.6.5. PST påpeker overfor utvalget
at «i en operativ situasjon kan det være vanskelig å avgjøre om en person er i
psykose eller er ideologisk motivert, og det kan også være uten betydning dersom
liv står i fare. I en situasjon som Bislett, Kongsberg eller Skøyenåsen, kan sivile
havne i skuddlinjen. Dette øker behovet for rask respons». Fra PST legges det
vekt på at selv i tilfeller hvor man har kjennskap til gjerningspersonen i forkant av
voldshandlingen, kan det ta lang tid å bekrefte eller avkrefte ideologisk motivasjon.
Som eksempel nevnes at en voldshandling kan være motivert av en rusutløst
psykose uten ekstremistisk innhold, selv om trusselaktøren er registrert av PST
med ekstremistiske holdninger. Avslutningsvis skriver PST at «det er ikke mulig å
sammenligne politiets tall opp mot forekomst av psykiske lidelser hos terrordømte
eller terrormistenkte, rett og slett fordi klassifiseringen kan være ulik i ulike land,
og i enkelte tilfeller vil en påvist psykoselidelse medføre at en person ikke kan
dømmes for terror».
side 113 Politiets bruk av maktmidler
7.7.5 Europols vurdering av utviklingstrekk i EU
Europol utgir årlig European Union Terrorism Situation and Trend Report.
Rapporten sammenstiller medlemslandenes innrapporterte hendelser inndelt
etter kategoriene «jihadist terrorism», «right-wing terrorism», «left-wing
and anarchist terrorism» og «ethno-nationalist and separatist terrorism».
I tillegg gir rapporten en beskrivelse av hvordan Europol vurderer trender,
årsakssammenhenger og forventet utvikling. Angrepsstatistikk og hovedpoeng
fra 2022-rapportens omtale av høyreekstrem terror («right-wing terrorism») og
ekstrem islamistisk terror («jihadist terrorism») følger i fortsettelsen.
I figur 18 er gjennomførte, avvergede og mislykkede terrorangrep slått sammen.
Oversikten inkluderer ikke Storbritannia, hvor det i 2018, 2019 og 2020 var
henholdsvis fire, syv og fem angrep (tall fra 2021 er utelatt i rapporten til
Europol). Antallet angrep i 2018 og 2019 var henholdsvis 21 og 20, mens det de to
påfølgende årene er registrert 18 og 15 angrep. Pandemien trekkes frem som en
mulig forklaring på det svakt fallende antallet. Ekstreme islamister stod for den
største andelen, med elleve angrep. Flest angrep ble utført i Frankrike (5). Deretter
fulgte Tyskland og Sverige, med to angrep hver. Angrep fra høyreekstremister
beskrives i rapporten som stabilt lavt. Dette til tross for at antallet har doblet seg
fra to i 2019, til fire i 2020.
Antall terrorangrep i EU 2018 - 2021 (Europol)
20
18
16
14
12
10
8
6
4
2
0
2018 2019 2020 2021
Høyreekstremister Ekstreme islamister
Figur 18. Terrorangrep i EU 2018–2021, inkluderer ikke Storbritannia
Kilde: Europol (2022).
Analysen viser at av alle gjennomførte angrep fra ekstreme islamister, ble selve
utførelsen gjort av enkeltindivider, ikke organiserte grupper. Disse personene
benyttet enkle midler som stikk-/huggvåpen, skytevåpen og kjøretøy. Denne
trenden har vedvart de senere årene. Europol understreker imidlertid i rapporten
at flere av de avvergede angrepene har hatt stort masseskadepotensial, og flere
gjerningspersoner har deltatt i planlegging og forberedelser.
Om angrep og trender fra høyreekstreme i EU, skriver Europol at det i 2021 ble
registrert to avvergede og ett mislykket angrep. Generelt beskrives en situasjon
hvor trusselaktørene blir stadig yngre. De radikaliseres og inspireres i stadig større
grad gjennom dataspill og digitale nettverk. Utviklingen settes i sammenheng
med Covid-19 og blir delvis forklart med endret atferdsmønster som følge av
myndighetenes krav om redusert sosial omgang. Bekymringer knyttet til psykiske
lidelser er en annen negativ pandemirelatert konsekvens som rapporten nevner.
Ifølge Europol vil mentale utfordringer fra sosial isolasjon bidra til økt sårbarhet i
møte med høyreekstrem propaganda og ideologi.
side 114 Politiets bruk av maktmidler
Overordnet konkluderer Europol med at terror fortsatt spiller en sentral rolle i EUs
interne trusselbilde. Situasjonen er bekymringsfull og preges av mye usikkerhet.
Av forhold med betydning for det langsiktige utviklingsbildet fremhever Europol
i sin rapport fem områder. Foruten geopolitiske og sosioøkonomisk forhold,
vil trusselbildet ifølge Europol i fremtiden påvirkes av teknologisk utvikling,
klimaforandringer og samfunnsmessige langtidsvirkninger av Covid-19.
7.7.6 PSTs vurdering av trusselbildet og forventet utvikling
7.7.6.1 Trusselnivåene
PST utgir hvert år en nasjonal trusselvurdering (NTV). Vurderingen er en ugradert
redegjørelse for det sammensatte trusselbildet som det norske samfunnet står
overfor dette året. NTV 2022 gir blant annet en beskrivelse av forventet utvikling
i terrortrusselbildet. I sitt arbeid med å fastsette trusselnivået benytter PST en
skala med fem trusselnivåer. Nivåsettingen angir den generelle terrortrusselen
som PST til enhver tid vurderer at Norge står overfor, og baserer seg på gjeldende
trusselvurderinger av samtlige trusselaktører, alvorlighetsgrad og skadepotensiale,
samt usikkerhet og etterretningshull.210
Tabell 7. Terrortrusselskala - PST
[navn skjult] Kort forklaring
5 EKSTRAORDINÆR Det er gjennomført en terroraksjon, eller foreligger
trusselsituasjon en uavklart trussel mot Norge
4 HØY terrortrussel Flere aktører har evne og vilje til å gjennomføre
terror i Norge
3 MODERAT En eller flere aktører kan ha evne og vilje til å
terrortrussel gjennomføre terror i Norge
2 LAV terrortrussel Enkelte aktører kan ha vilje til å gjennomføre terror,
men mangler evne til å gjennomføre planene
1 INGEN kjent Det pågår ulike typer aktivitet i ekstreme miljøer,
terrortrussel men det foreligger ingen kjennskap til aktører som
har vilje til å gjennomføre terror i Norge
Kilde: PST (2022).
Trusselnivået i Norge har i flere år ligget stabilt på MODERAT. Etter angrepet mot
London pub i Oslo 25. juli ble trusselnivået senere samme dag satt til høyeste
nivå, nivå 5 EKSTRAORDINÆR. Ifølge PST var situasjonen «mindre uavklart» 29.
juni, og nivået ble senket til nivå 4, HØY. 28. september 2022 ble nivået ytterligere
nedjustert til nivå 3, MODERAT.
7.7.6.2 Sannsynlighetsgradering
PST, politiet og Forsvaret benytter felles begrepsapparat for å angi sannsynlighet
for at hendelser inntreffer. Sannsynlighetsangivelsene skiller seg fra nivåsettingen
ved at de mer spesifikt tar for seg ulike retninger innenfor terror, se figur 105
nedenfor. PST valgte for eksempel å endre sannsynlighetsvurderingen for terror
fra ekstreme islamister i en kort periode i 2017, fra mulig til sannsynlig. Den
generelle terrortrusselen ble likevel ikke påvirket i et omfang som medførte
endret nivå. Den forble på moderat nivå, hvor den har ligget stabil over flere
210
Politiets sikkerhetstjeneste (2022) side 2.
side 115 Politiets bruk av maktmidler
år. På samme måte har usikkerhet i etterkant av internasjonale eller nordiske
terrorangrep ført til skjerpelser i trusselbildet, men uten at det har ført til endring
i sannsynlighetsgrad. Metodikken gir et handlingsrom til å skjerpe eller redusere
trusselnivået innenfor enkelte områder uten at det generelle terrortrusselnivået
eller sannsynlighetsgradene i tabellen nedenfor endres. Politiet vil som regel
tilpasse sine beredskapstiltak i overensstemmelse med disse justeringene.
Tabell 8. Sannsynslighetsskala - PST
Nasjonal standard Beskrivelse Nato-standard
Meget sannsynlig Det er meget god grunn til å Highly likely (>90%)
forvente
Sannsynlig Det er grunn til å forvente Likely (60–90%)
Mulig Det er like sannsynlig som Even chance (40–
usannsynlig 60%)
Lite sannsynlig Det er liten grunn til å forvente Unlikely (10–40%)
Svært lite Det svært liten grunn til å forvente Highly unlikely (<10%)
sannsynlig
Kilde: PST (2022).
7.7.6.3 Jihadistisk terrortrussel
PST vurderer i NTV 2022 sannsynligheten for at ekstreme islamister vil forsøke å
utføre terrorhandlinger i Norge i 2022 som mulig.211 En uke før angret mot London
pub ble imidlertid sannsynligheten tonet ned, til lite sannsynlig. I etterkant av
angrepet er sannsynlighetsgraden imidlertid satt opp igjen til «mulig», noe den
fortsatt var per 1. september 2022.
I NTV for 2022 skriver PST at «Terrortrusselen vil enten komme fra personer som
er inspirert av ideologien og budskapet til terrororganisasjonene ISIL og al-Qaida,
eller fra personer som er mobilisert av forhold som oppleves som provokasjoner,
krenkelser eller undertrykkelse av religionen islam og muslimer».212 De mest
ytterliggående oppgis å være «ISIL-sympatisørene», som ifølge PST «mener at
alle som ikke er tilhengere av deres versjon av troen, er vantro».213 PST skriver
videre at ISIL-sympatisørene «hevder at Vesten fører en vedvarende krig mot
islam og muslimer, både i og utenfor Vesten».214 Ifølge PST brukes vestlig støtte
til intervensjon i muslimske land og krigføring mot ISIL og al-Qaida, samt det
de opplever som undertrykkelse og krenkelse av muslimer i Vesten, som en
legitimering av terrorangrep.215
Det fremgår videre av trusselvurderingen at «antall gjennomførte ekstreme
islamistiske terrorhandlinger i Europa er betydelig redusert fra 2017 til 2021».216
Samtidig ser PST at det fortsatt blir avverget angrep i flere europeiske land, også
i Norge. Her ble en 16 år gammel gutt dømt for terrorplanlegging i 2021. Ifølge
PST viser erfaring at «trusselbildet kan endres raskt, som følge av oppdukkende
hendelser i Norge og internasjonalt».217
211
ibid. side 4.
212
ibid. side 11.
213
l.c.
214
l.c.
215
l.c.
216
l.c.
217
l.c.
side 116 Politiets bruk av maktmidler
Selv om ISIL og al-Qaida har et lokalt fokus, er de ifølge PST fortsatt en trussel
mot Vesten. ISILs og al-Qaidas eksistens og ideologiske tankegods om at Vesten
er i krig mot islam, oppgis å fortsatt ville inspirere enkeltpersoner i flere vestlige
land til å planlegge terrorhandlinger. PST mener at trusselen primært vil komme
fra «personer som deltar i ekstremistiske digitale nettverk som er løselig tilknyttet
internasjonale terrororganisasjoner». Ifølge PST vil disse personene ofte også ha
fysiske forbindelser med andre ekstremister.218
Ifølge NTV 2022 er det flere aktive ekstreme islamistiske nettverk i Europa. Det
fremgår av trusselvurderingen at «nettverkene består blant annet av returnerte
fremmedkrigere, løslatte terrordømte og personer som fremdeles er fengslet».219
Det fremgår videre av trusselvurderingen at det at «norske ekstremister har
kontakt med personer i disse nettverkene, har en negativ innvirkning på
trusselbildet i Norge».220 Ifølge PST er årsaken at «de kommer i kontakt med
personer og miljøer som oppfordrer til og kan gi veiledning om angrep».221
Sikkerhetstjenesten forventer at terrororganisasjonene ISIL og al-Qaida vil
prioritere å bygge opp filialer og tilknyttede grupper i land der de har fotfeste
fremfor å gjennomføre terrorhandlinger mot Vesten. Det fremgår av NTV 2022 at
«Norge vil fortsatt anses som en fiende av terrororganisasjonene, men ikke som et
prioritert mål for terrorangrep sammenlignet med enkelte andre vestlige land».222
Det vurderes at utviklingen i Afghanistan vil ha begrenset innflytelse på trusselen
fra ekstreme islamister. Terrororganisasjonens utvidede geografiske spillerom
vurderes å kun ha begrenset effekt på terrortrusselen mot Norge.
PST skriver videre «enkelte ekstreme islamister i Norge vil ønske å bli
fremmedkrigere i Afghanistan eller andre land og konfliktområder», og at ISIL og
al-Qaida forventes «å prioritere lokal og regional rekruttering fremfor å legge til
rette for rekruttering av vestlige fremmedkrigere i 2022».223 Samtidig påpekes det
at «selv et lite antall vestlige fremmedkrigere kan imidlertid på sikt føre til et økt
fokus på vestlige land som angrepsmål».224
Om radikalisering til ekstrem islamisme skriver PST at omfanget vurderes som
lite, men det forventes at det fortsatt vil forekomme. PST har erfart at barn og
ungdom tiltrekkes av og deltar i digitale radikaliseringsarenaer. Radikalisering
foregår også ifølge PST i enkeltes fysiske omgangskrets, som skriver at de «fortsatt
forventer å se tilfeller av radikalisering innad i familier, blant venner, i fengsler, på
asylmottak samt på religiøse arenaer og andre steder der radikaliserte personer
ser muligheter for å radikalisere andre».225
Ifølge PST finnes det enkelte miljøer i Norge som bidrar til å spre en forestilling
om at religionen islam er i strid med norsk levesett og kultur, og at disse miljøene
ofte har «et tvetydig forhold til voldsbruk, selv om de utad fremstiller seg som
ikke-voldelige».226 PST har erfaring med at deltakelse i denne type miljøer i
enkelte tilfeller kan fungere som en inngangsport til ekstrem islamisme. Det
fremgår videre av trusselvurderingen at «opplevde provokasjoner vil fortsatt
218
Ibid. side 19.
219
l.c
220
l.c.
221
l.c.
222
l.c.
223
ibid. side 20.
224
l.c.
225
ibid. side 21.
226
l.c.
side 117 Politiets bruk av maktmidler
bidra til radikalisering», og at «forhold som oppleves som fornærmelser og
angrep på religionen islam og muslimer vil bidra til radikalisering og legitimering
av terrorhandlinger».227 Når slike hendelser finner sted i Norge, mener PST at
sannsynligheten øker for at enkelte iverksetter planlegging av terrorrelaterte
handlinger.
PST vurderer at den mest aktuelle angrepsformen fra ekstreme islamister i
Norge vil være enkle angrep mot folkerike mål eller symbolmål. Sannsynligvis
vil en eventuell ekstrem islamistisk terrorhandling i Norge utføres av én person.
Det forventes at gjerningspersonen har vært i kontakt med andre ekstremister i
forkant av handlingen. Ifølge PST vurderes de mest sannsynlige målene å være
«sivile folkemengder, institusjoner eller personer som oppfattes å fornærme
religionen islam, samt uniformert politi- og forsvarspersonell i det offentlige
rom».228 Andre sannsynlige målvalg er ifølge NTV 2022 kirker, synagoger og
andre religiøse forsamlingssteder. Det fremgår videre av trusselvurderingen at
«gjerningspersonen vil sannsynligvis benytte enkle midler som hugg-/stikkvåpen,
brannstiftelse eller kjøretøy».229 Imidlertid viser studier av avvergede angrep ifølge
PST at ekstreme islamister fortsatt ønsker å gjennomføre angrep med eksplosiver
og skytevåpen. Videre om forventede angrepsformer skriver PST at «I svært mange
ekstreme islamistiske terrorangrep har gjerningspersonene selv ønsket å bli drept
av politiet under gjennomføringen», og at «responderende politipersonell må
derfor forvente å bli angrepet av gjerningspersonen».230
7.7.6.4 Høyreekstrem terrortrussel
PST vurderer sannsynligheten for at høyreekstreme vil forsøke å utføre
terrorhandlinger i Norge i 2022 som mulig. Sommeren 2019 ble sannsynligheten
for forsøk på terrorhandlinger fra høyreekstreme økt fra lite sannsynlig til mulig.
PST skriver i NTV 2022 at «terrortrusselen kommer først og fremst fra personer
som er radikalisert gjennom deltakelse i høyreekstreme digitale nettverk», og at
«deres fiendebilde omfatter etniske og religiøse minoriteter, norske myndigheter
og politikere, LHBT+ samt tradisjonelle medier».231 Ifølge NTV 2022 har tallet på
høyreekstreme terrorhandlinger i Europa har vært stabilt de siste to årene. Få
angrep har vært gjennomført. PST peker imidlertid på at flere angrep har blitt
forsøkt gjennomført siden 2020, men at disse har blitt avverget. Om faktorer
som forventes å kunne føre til høyreekstreme angrep skriver PST videre at «det
er særlig oppmerksomhet rundt innvandringsrelaterte spørsmål samt større
høyreekstreme terrorangrep som kan inspirere til terrorplanlegging».232 Det
understrekes også at trusselen kan endre seg raskt.
Det er i første rekke «akselerasjonister» som ifølge PST vurderes å utgjøre den
største trusselen blant høyreekstremistene.233 Med akselerasjonister menes
personer som ønsker å fremskynde (akselerere) radikale samfunnsendringer
gjennom en ekstremistisk og statsfiendtlig aktivisme. Det forventes fortsatt tilfeller
der høyreekstremister i Norge vil bli radikalisert av akselerasjonistisk tankegods.
Ifølge NTV 2022 vil norske myndigheter og politikere fortsatt bli anklaget for
landssvik ved at de «angivelig legger til rette for det påståtte hvite folkemordet,
227
l.c.
228
l.c.
229
l.c.
230
l.c.
231
ibid. side 15.
232
l.c.
233
l.c.
side 118 Politiets bruk av maktmidler
og er derfor sentrale i høyreekstremisters fiendebilde».234 PST skriver videre
at «konspirasjonsteorier, særlig om Arbeiderpartiet, har sirkulert blant norske
høyreekstremister i mange år», og at «det forventes at Arbeiderpartiet får en
mer fremtredende plass i fiendebildet nå som det er det største partiet i den nye
regjeringen».235
Det fremgår videre av NTV 2022 at PST fortsatt forventer at de viktigste arenaene
for radikalisering til høyreekstremisme er de digitale plattformene, hvor man
kontakter hverandre, ytrer ekstreme synspunkter og deler høyreekstremt
materiale. Om radikalisering skriver PST videre følgende:
Det vil skje både i norske, nordiske og transnasjonale digitale nettverk
der det pågår diskusjoner rundt ideologi, fiendebilder og våpen. Flere av
de transnasjonale nettverkene er mer voldsforherligende og inneholder
mye terroroppfordrende propaganda. Deltakelse i slike høyreekstreme
nettverk kan bidra til at enkelte utvikler et ønske om å begå volds- eller
terrorhandlinger.236
PST mener at utveksling av erfaringer, samt å finne og å dele håndbøker og
oppskrifter på eksplosiver og våpen, forenkles på digitale plattformer. Dette
kan gjøre det enklere og raskere å tilegne seg kompetanse og kapasitet for å
gjennomføre fysiske angrep. Det forventes fra PST at også forsøk på radikalisering
av personer i egen vennekrets, innad i familier, på skoler og arbeidsplasser,
samt andre steder hvor radikaliserte ser en mulighet for å overbevise andre vil
fortsette, og skriver videre at «dette kan skje fra person til person, eller ved at den
radikaliserte inviterer andre inn i høyreekstreme digitale nettverk».237
Den mest aktuelle angrepsformen fra høyreekstremister i Norge vurderes av PST å
være massedrap eller målrettet drap på personer i fiendebildet. Sannsynligvis vil en
eventuell høyreekstrem terrorhandling i Norge, etter PST sin vurdering, bli forsøkt
utført av en enkeltperson. Det fremgår av trusselvurderingen at «angrepsformen
vil sannsynligvis være forsøk på masseskadeangrep eller et målrettet drap på
en enkeltperson», og at «målene vil være grupper eller personer som inngår i
fiendebildet».238 Ifølge PST kan dette være «personer med ikke-vestlig utseende,
muslimer, jøder, myndighetspersoner, LHBT+ samt tradisjonelle medier».239
Av andre aktuelle angrepsformer som fremsettes i NTV 2022, er skadeverk på
bygninger, infrastruktur og annen eiendom tilhørende personer som inngår i det
høyreekstreme fiendebildet. Det fremgår av trusselvurderingen at «formålet med
denne type handlinger vil være å skape frykt, ikke nødvendigvis å ta liv», og at
«en høyreekstrem terroraktør vil sannsynligvis ta i bruk skytevåpen, improviserte
eksplosive innretninger (IED-er) eller kjøretøy under utførelsen av et angrep».240
PST fremhever også at «i forsøk på målrettede drap vil også hugg-/stikkvåpen
være et aktuelt angrepsmiddel».241 Ved forsøk på skadeverk vurderer PST det slik
at ildspåsettelse eller bruk av IED-er vil være blant de mest aktuelle formene for
angrep.
234
l.c.
235
l.c.
236
ibid. side 16.
237
ibid. side 17.
238
l.c.
239
l.c.
240
ibid. side 18.
241
l.c.
side 119 Politiets bruk av maktmidler
7.7.7 Nytt kunnskapsgrunnlag om sammenhengen mellom terrortrussel og
bevæpning
7.7.7.1 Innledning
Som nevnt i kapittel 7.7.1, konkluderte Bevæpningsutvalget blant annet med at
«i det store flertallet av terrorhendelser vil forskjellen på fremskutt lagring og
generell bevæpning, i form av våpen på hofta, være veldig begrenset. Det har vært
få hendelser hvor forskjellen på fremskutt lagring og bæring av våpen på hofta
ville vært avgjørende».242
Det fremgår av mandatet at Maktmiddelutvalget skal «beskrive alternative
modeller med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget», samt «vurdere om endringer i
politiets tilgang til maktmidler påvirker behovet for bevæpning» og «identifisere
relevante problemstillinger knyttet til politiets rammer for maktmiddelbruk,
herunder skytevåpen». I lys av dette faller det innenfor mandatet å vurdere
spørsmålet om politiet bør være bevæpnet eller ikke, og eventuelt på hvilken
måte, slik Bevæpningsutvalget gjorde. Det er derfor relevant å supplere
kunnskapsgrunnlaget om spørsmålet om bevæpningens eventuelle betydning for
håndteringen av potensielle terrorhendelser.
7.7.7.2 Politidirektoratets anmodninger om midlertidig bevæpning
Som det fremgår av kapittel 7.3, har Justis- og beredskapsdepartementet
samtykket til fire perioder med midlertidig bevæpning siden Bevæpningsutvalget
la frem sin utredning. Fra 8. november 2017 til 20. september 2018 var
tjenestepersoner ved Oslo lufthavn Gardermoen midlertidig bevæpnet, fra 14. juni
2018 til 13. mars 2020 var enkelte patruljer i Oslo sentrum midlertidig bevæpnet,
fra 26. november 2020 til 21. juni 2021 var alle politidistrikt midlertidig bevæpnet
og fra 8. juli 2022 og frem til i dag (1. september 2022) har alle politidistrikt
vært midlertidig bevæpnet. Som det fremgår av kapittel 4.3.2, kan midlertidig
bevæpning bare vedtas «når det ut fra risiko- og sårbarhetsanalyser vurdert opp
mot politiets oppgaveløsning anses nødvendig for å sette politiet i stand til å
kunne avverge eller stanse handlinger vil være særlig farlig for liv og helse eller
viktige samfunnsfunksjoner», jf. våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd. Midlertidig
bevæpning kan bare besluttes etter samtykke fra departementet. I perioden
2017 til 2022 har det vært praksis at Politidirektoratet sender en anmodning til
Justis- og beredskapsdepartementet om samtykke til innføring av midlertidig
bevæpning. Så vidt utvalget er kjent med, har departementet samtykket hver gang
Politidirektoratet har sendt en slik anmodning.
Politidirektoratets anmodninger utdyper i varierende grad hvorfor midlertidig
bevæpning er et nødvendig tiltak i møte med en økt terrortrussel. Tendensen
er at begrunnelsene har blitt stadig grundigere. I anmodningen av 17. februar
2021 om forlengelse av den pågående perioden med midlertidig bevæpning
skriver direktoratet blant annet følgende om hvorfor midlertidig bevæpning var et
nødvendig tiltak for å møte den rådende terrortrusselen:
Terrorhendelsene som har skjedd i Vest-Europa de siste årene illustrerer
at tilstedeværelse av bevæpnet politi vil kunne være eneste adekvate tiltak
for å stanse eller begrense skadeomfanget av et pågående angrep, både
mot befolkningen og politiet selv. Erfaring viser at terrorangrep vil pågå
inntil gjerningspersoner blir uskadeliggjort av politiet. Politiets evne til rask
respons er derfor avgjørende for å redusere skadeomfanget, noe som også
blir særlig aktuelt når angriperne opererer med martyrintensjon.
242
NOU 2017:9 side 128.
side 120 Politiets bruk av maktmidler
Det fremgår også av anmodningen at «Politidirektoratet kan ikke se at det er andre
tiltak enn bevæpnet politipersonell som er egnet til å redusere konsekvensene av
et påbegynt angrep der aktørene har slik intensjon og kapasitet som er beskrevet i
PSTs trusselvurderinger». Det fremgår også av anmodningen at:
Politidirektoratet er av den oppfatning at fremskutt lagring ivaretar politiets
behov for tilgang til skytevåpen i de aller fleste situasjoner. Terrorangrep
oppstår imidlertid akutt og uten forvarsel, og fordrer umiddelbar
respons fra politiet for å begrense skadeomfanget og dødeligheten av
et angrep. Betydningen av at politiet er bevæpnet vil i noen grad være
situasjonsbetinget, men Politidirektoratet anser det som viktig å legge
til rette for raskest mulig respons, noe som innebærer at de tiltak som
bidrar til å redusere responstiden bør iverksettes. Bevæpning reduserer
responstiden, ikke bare på grunn av tidsaspektet i seg selv, men også fordi
det legger til rette for at polititjenestepersonellet kan bruke den tiden de har
utelukkende til å forberede egen respons.
I etterkant av skyteepisoden ved London pub anmodet Politidirektoratet om
midlertidig bevæpning 8. juli 2022. Justis- og beredskapsdepartementet samtykket
til bevæpningen. I anmodningen til POD heter det blant annet følgende:
I dagens trusselbilde er det vanskelig å detektere og avverge
terrorhandlinger på forhånd, noe som stiller økte krav til politiets
hendelseshåndtering. Modus for et terrorangrep er ofte at de oppstår
akutt og uten forvarsel. Erfaring viser at terrorangrep vil pågå inntil
gjerningspersoner blir uskadeliggjort av politiet og i noen tilfeller av
publikum som griper inn og derigjennom utsetter seg for svært høy risiko.
Umiddelbar respons fra bevæpnet politi kan være helt avgjørende for å
begrense skadeomfanget og dødeligheten av slike angrep. Dette blir særlig
aktuelt hvis gjerningspersonen opererer med martyrintensjon.
De fleste av tiltakene som politiet kan iverksette mot terror er
sannsynlighetsreduserende tiltak, dvs. tiltakene er egnet til å redusere
sannsynligheten for at et terrorangrep skal finne sted. Bevæpning er et
konsekvensreduserende tiltak, dvs. egnet til å redusere reaksjonstiden og
øke politiets innsatsevne ved en eventuell terrorhendelse, og dermed «sette
politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som vil være særlig
farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner», jf. våpeninstruksen
§ 3-2 (3). POD kan ikke se at det er andre tiltak enn bevæpnet politipersonell
som er egnet til å redusere konsekvensene av et påbegynt angrep
der aktørene har slik intensjon og kapasitet som er beskrevet i PSTs
trusselvurderinger.
POD har en klar intensjon om at færrest mulig skal bli drept eller
skadet som følge av et terrorangrep i Norge. Verdiene som trues av
terror (liv, helse, samfunnsfunksjoner, samfunnssikkerhet og i ytterste
konsekvens statssikkerhet) er i sum så omfattende at vi ved et skjerpet
trusselbilde vurderer og iverksetter alle relevante tiltak som ligger til
vår beslutningsmyndighet. Dette innebærer både tiltak som kan bidra
til å redusere sannsynligheten for terror, og tiltak som kan redusere
konsekvensene av et påbegynt eller gjennomført terrorangrep.
Politidirektoratet mener at det i dag stilles krav til politiet om at det skal ytes
rask og adekvat politiinnsats når samfunnet har behov for det, og særlig
gjelder dette når store verdier trues, og terrortrusselen er skjerpet.
side 121 Politiets bruk av maktmidler
7.7.7.3 Justis- og beredskapsdepartementets vurdering i Prop. 70 L (2017–2018)
I Prop. 70 L (2017–2018), hvor Justis- og beredskapsdepartementet foreslo
lovendring for å tilrettelegge for punktbevæpning, fremgår det også enkelte
relevante betraktninger. I kapittel 6.3. heter det blant annet følgende:
Utvalgets hovedpoeng synes å være at andre tiltak enn bevæpning i større
grad «vil bidra til å redusere en eventuell risiko for terror». Til dette vil
departementet bemerke at hovedformålet med bevæpning ved sårbare
objekter ikke nødvendigvis er å redusere faren for terror, men snarere å
redusere skadevirkningene i størst mulig grad når terrorangrepet er et
faktum.
Departementet finner det ikke tvilsomt at bevæpnet politi vil kunne
respondere raskere, og derved ha større mulighet til å redusere
skadevirkningene, enn ubevæpnet politi. Dette understøttes også av
forskningsmaterialet som blir presentert i NOU 2017:9 punkt 6.13. Det
fremheves at responstid har stor betydning for å redusere antall drepte
der større folkemengder er utsatt. Det konkluderes med at mye tyder på at
bevæpnet politi må befinne seg på det aktuelle stedet når angrepet starter,
for at bevæpning skal ha betydning.
7.7.7.4 Uttalelser fra forskningsmiljø
For å supplere kunnskapsgrunnlaget ytterligere, henvendte utvalget seg til forsker
[navn skjult] ved Forsvarets forsvarsinstitutt (FFI). Som nevnt i kapittel 7.7.2,
ga Nesser en presentasjon til utvalget om terrorutviklingen, med hovedvekt på
utviklingen innenfor jihadistisk terrorisme. Nesser har også gitt utvalget sine
vurderinger av terrortrusselens relevans for bevæpningsspørsmålet. I e-post 11.
september 2022 oppsummerer Nesser med følgende:
At bevæpnet politi kan stoppe angripere eller begrense skade ved
terrorangrep er utvilsomt. Hvorvidt dette krever permanent bevæpning og
at vanlig politi bærer våpen på hofta er et annet spørsmål, og noe vi ikke kan
svare på ut i fra vår kunnskap og dataene vi sitter på i dag.
Ifølge Nesser sitter FFI på data om gjennomført og avverget jihadistisk terror siden
tidlig 2000-tall. Per 11. september 2022 sitter ikke FFI på et tilsvarende datasett for
høyreekstrem terror, men dette er noe det jobbes med å utvikle. Ifølge Nesser har
datasettene per i dag ikke registrert hvordan terrorplaner er avverget eller hvordan
angripere er stoppet, og «for å kunne si noe forskningsbasert om effekten av ulike
typer bevæpning av politipatruljer trengs detaljerte data om bevæpningspraksis
i land der det har skjedd terror som blir vurdert opp mot utfallet av
terrorhendelser». Ifølge Nesser finnes det ikke data og forskning på dette per i
dag. Tallene FFI sitter på i dag kan brukes til å «si noe om omfanget av trusselen
og trusseltrender som har relevans opp mot bevæpning og politi», men de kan
«ikke komme med mål på eller si noe om effekten av ulike bevæpningspraksiser».
På bakgrunn av FFI sitt datasett, som blant annet kan brukes til å beskrive dagens
trusselbilde, konkluderer Nesser imidlertid med følgende:
I dette trusselbildet, der PLIVO-hendelser kan og vil oppstå med en viss
hyppighet, vil bevæpning av politi kunne ha mer å si for å begrense død
og skade enn tidligere, da terroristene satset mest på bombeaksjoner.
Tilgang på våpen (dødelige eller ikke-dødelige) vil kunne ha noe å si for
hvor raskt en angriper stoppes/uskadeliggjøres. Det er etter hvert en god
del eksempler på at væpnet politi har skutt og uskadeliggjort IX-terrorister
under gjennomføring av massedrap. I London Bridge-angrepet i 2017 ble
terroristene skutt av britisk spesialpoliti åtte minutter etter at angrepet
side 122 Politiets bruk av maktmidler
ble meldt inn. De hadde da drept åtte og skadet 48 med bil og kniver.
Et annet eksempel er politimannen som skjøt og drepte fire terrorister
involvert i bombeplaner og et bilangrep i Barcelona i 2017, da de angrep
folk med kniver i et oppfølgingsangrep i Cambrils. Gatepoliti skal også ha
skutt og drept terroristen som gjennomførte angrepet i Strasbourg i 2018,
da de lokaliserte ham i jakten som fulgte og han skjøt mot dem. Det er
flere slike eksempler og i våre data finner vi også avvergete terrorplaner
som kombinerer bomber og skytevåpen (såkalte ‘Mumbai-plott’, etter
aksjonen i India i 2008). I denne typen terroraksjoner vil bevæpnet politi
også kunne spille en rolle i å stoppe eller forsinke terroristene. Et eksempel
på ‘Mumbai-plott’ er en avverget terrorplan mot Pride i Nederland i 2018.
Et annet eksempel er angrepet mot Bataclan i 2015, der fransk politi gikk i
skuddveksling mot tungt bevæpnete IS-terrorister.
Nesser trekker også frem at «det at politi har blitt et hyppig terrormål for IX
i Europa (18 prosent av caser etter 2017) er bekymringsfullt og aktualiserer
bevæpning som egenbeskyttelse». Han trekker frem at det finnes eksempler
på situasjoner hvor hurtig tilgang på dødelig eller ikke-dødelig våpen vil «være
kritisk for å begrense skade». Han trekker samtidig også frem at «en utfordring
med våpen på hofta er imidlertid at terrorister kan ta kontroll over våpenet og
bruke det i angrepet», og fremhever at «det er noen få eksempler på dette i
datamaterialet».
Utvalget henvendte seg også til sjefsforsker [navn skjult],
også ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Som nevnt i kapittel 7.7.1 la
Bevæpningsutvalget tilsynelatende vekt på uttalelser fra Hegghammer da de
trakk sine konklusjoner, herunder en uttalelse om at «væpnet gatepoliti frem til
2015 ikke én gang har stoppet terror i Europa». I en e-post til utvalget opplyser
Hegghammer at «uttalelsen fra 2015 må nok modereres litt». Han viser deretter
til at det har forekommet enkelte hendelser i perioden 2015 til 2017 hvor
politibevæpning var av noe betydning. Hegghammer understreker imidlertid
overfor utvalget at han fortsatt vil hevde «at det er svært sjelden at terrorangrep
blir stoppet av forhåndsbevæpnet politi». Overfor utvalget skriver Hegghammer
videre at «det er mulig vi trenger generell politibevæpning av andre grunner,
men jeg ser ingen terrorismerelaterte grunner til at norsk politi skulle trenge
allmenn bevæpning på 2020-tallet», og viser blant annet til «at terrortrusselen i
Europa og Norge etter mitt syn er vesentlig lavere i dag enn i toppårene 2015–
2017», og at «vi neppe vil se en retur til 2016-nivået i overskuelig fremtid, fordi
etterretningstjenestene har så store tekniske kapasiteter».
7.7.7.5 Annet kunnskapsgrunnlag
Maktmiddelutvalget er også kjent med at det under høringen av NOU 2017:9
fremkom innvendinger mot Bevæpningsutvalgets vurdering av bevæpning som
relevant tiltak mot terrortrusselen. Da Maktmiddelutvalget ikke har hatt kapasitet
til en samvittighetsfull og grundig gjennomgang av alle høringssvarene, vises det
heller ikke til enkelte av disse her.
Utover dette er ikke Maktmiddelutvalget kjent med annet, nytt kunnskapsgrunnlag
om bevæpningens relevans som mottiltak mot terror.
7.7.8 Utvalgets vurdering
Det følger av mandatet at utvalget skal oppdatere kunnskapsgrunnlaget for
perioden 2017 til 2021. På bakgrunn av de gjennomgåtte kunnskapskildene kan
det helt overordnet konkluderes med at antall terrorangrep i Vest-Europa ser ut til
å ha vært nedadgående i denne perioden. Dette gjelder både jihadistisk terror og
side 123 Politiets bruk av maktmidler
høyreekstrem terror. Antall terrorangrep med politi som mål har også sunket noe
siden 2017.
At antall angrep har gått noe ned, betyr imidlertid ikke at trusselen ikke fortsatt
kan være høy. Sammenlignet med perioden frem til 2013 er tallene for perioden
2017 og 2021 fortsatt høy, selv om trenden er nedadgående siden 2017. PSTs åpne
trusselvurdering understreker også at det, på tross av nedgang i antall angrep
de siste årene, er en betydelig trussel fra forskjellige miljøer. Utvalget har merket
seg at politiet er fremtredende i fiendebildet, samt at stikk- og huggvåpen er
verktøyene som blir brukt i en stadig større andel av angrepene.
Etter utvalgets syn er det lite i det presenterte kunnskapsgrunnlaget om
terrortrusselen som tilsier at maktmidlene skal brukes på en annen måte enn
i dag. Det er primært i valget mellom bevæpningsmodeller at terrortrusselen
eventuelt er et sentralt argument.
Som det fremgår av kapittel 7.7.1, la Bevæpningsutvalget til grunn at «i det
store flertallet av terrorhendelser vil forskjellen på fremskutt lagring og generell
bevæpning, i form av våpen på hofta, være veldig begrenset». Politidirektoratet
er tilsynelatende ikke enig i denne konklusjonen, jf. de gjengitte sitatene fra deres
anmodninger om midlertidig bevæpning i kapittel 7.7.7. Politidirektoratet har
blant annet gitt uttrykk for at «bevæpnet politi vil kunne være eneste adekvate
tiltak for å stanse eller begrense skadeomfanget av et pågående angrep», og at
midlertidig bevæpning er «egnet til å redusere reaksjonstiden og øke politiets
innsatsevne ved en eventuell terrorhendelse». Politidirektoratet legger til
grunn at «bevæpning reduserer responstiden», og at dette kan få avgjørende
betydning. Justis- og beredskapsdepartementet har godtatt samtlige av
direktoratets anmodninger som er trukket frem i kapittel 7.7.7. Det fremgår også
av uttalelsene i Prop. 70 L (2017–2018) at Justis- og beredskapsdepartementet
har vært av den oppfatning at «bevæpnet politi vil kunne respondere raskere».
Maktmiddelutvalget er enig i vurderingen til Politidirektoratet og Justis- og
beredskapsdepartementet av at bevæpning kan bidra til redusert responstid, og
at terrortrusselen dermed er et relevant argument i spørsmålet om politiet bør
være permanent bevæpnet eller ikke. Maktmiddelutvalget har imidlertid også
forståelse for Bevæpningsutvalgets konklusjoner, og mener det med fordel kan
begrunnes enda bedre hvordan forsinkelsen som dagens modell medfører kan
påvirke håndteringen av eventuelle terrorhendelser, samt hvilken betydning
det er grunn til å tro at denne forsinkelsen vil kunne få når en terrorhendelse
forekommer. Maktmiddelutvalget mener, som Bevæpningsutvalget, at ved det
store flertallet av terrorangrep i Vest-Europa de siste 10–15 årene har ikke politiet
vært tilstede der hvor angrepet skjer, når det skjer, noe som gjør at spørsmålet
om bevæpning ikke nødvendigvis er av vesentlig betydning. Men, som det også
fremgår av det fremlagte kunnskapsgrunnlaget, har det også skjedd at politiet
er tilstede der angrepet skjer, blant annet fordi politiet også figurerer som
terrormål. Dette understrekes også av analysen til [navn skjult] på bakgrunn av
datamaterialet til FFI. Etter Maktmiddelutvalgets syn kan en derfor ikke se bort fra
terrortrusselen som argument for bevæpning, men det må tas med i vurderingen
at valg av bevæpningsmodell vil spille en mindre rolle ved de aller fleste angrep.
Maktmiddelutvalget bemerker i den sammenheng at valget av bevæpningsmodell
også kan få betydning for tjenestepersoner som ikke er tilstede der terrorangrepet
skjer, men som befinner seg i nærheten og som vil ha relativt raskt responstid.
side 124 Politiets bruk av maktmidler
7.8 Samfunnsutviklingen frem mot 2030
7.8.1 Innledning
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) publiserte 20. mai 2021 sin rapport
«Samfunnsutviklingen frem mot 2030 – utfordringer for politiet, PST og
påtalemyndigheten».243 Rapporten ble skrevet på oppdrag fra Justis- og
beredskapsdepartementet, og er en dokumentanalyse av publiserte
utviklingstrekk som er av betydning for utfordringsbildet politi- og påtaletjenestene
står overfor, samt en vurdering av hvilken betydning utviklingstrekkene kan
ha for de tre tjenestene på kort og på mellomlang sikt. Artikkelforfatterne har
studert forventede utviklingstrekk innen politiske, sosiale, økonomiske, miljø- og
klimamessige og teknologiske forhold. Rapporten er omfattende, og i det følgende
blir bare hovedpunkter omtalt.
7.8.2 Omverdensanalyse
Omverdensanalysen i rapportens kapittel fire er delt inn i fem underkapitler;
politiske forhold, sosiale forhold, økonomiske forhold, miljø- og klimaforhold og
teknologisk utvikling. Under overskriften «politiske forhold» fremheves fortsatt
stormaktsrivalisering og forskyvning av makt til store multinasjonale selskaper
og andre ikke-statlige organisasjoner som sentrale utviklingstrekk. Under
overskriften «sosiale forhold» fremheves befolkningsvekst og urbanisering i
utviklingsland, voksende byer og aldrende befolkning på bygdene i Norge, og
fortsatt nettoinnvandring til Norge, men ikke like stor som den var i perioden
2000–2020. Under overskriften «økonomiske forhold» konkluderes det bl.a. med
at Norges økonomiske vekst gradvis vil avta. Det fremheves deretter at en økende
andel av verdens befolkning vil leve i ekstrem fattigdom etter covid-19-pandemien,
og at en økende andel av personer i Norge vil ha vedvarende lav inntekt, og at
det vil være en økende grad av sosioøkonomisk segregering og opphoping av
levekårsutfordringer i norske storbyer. Under overskriften «miljø- og klimaforhold»
konkluderes det blant annet med at klimaendringer vil forsterke knappheten på
mat og vann, og at det grønne skiftet vil medføre gjennomgripende endringer
i energi- og transportsystemet. Og til slutt, under overskriften «teknologisk
utvikling» trekkes det bl.a. frem at større spredning av avansert teknologi til
nye aktører, både statlige og ikke-statlige, vil være et sentralt utviklingstrekk.
Det vil også fortsatt digital transformasjon og videreutvikling av det såkalte
«smartsamfunnet», og at omfanget av person- og befolkningsdata vil bli større
som et resultat av den digitale transformasjonen, som vil føre til at utnyttelse av
slike data får større økonomisk verdi.
7.8.3 Utfordringsområder
I kapittel fem omtales utviklingen innen tematiske utfordringsområder med
relevans for politiet, PST og påtalemyndigheten. Utfordringskategoriene er delt
inn i fem; trusler mot nasjonal sikkerhet, terrorisme, samfunnsforstyrrelser,
ikke-spredning og annen alvorlig kriminalitet. Under overskriften «trusler mot
nasjonal sikkerhet» omtales utfordringen knyttet til sammensatte trusler fra
andre stater og ikke-statlige aktører (subversjon, hybride trusler), og opprør,
separatisme og statskupp. Det vurderes som «svært lite sannsynlig, nærmest
utenkelig, at et statskupp skal kunne skje i Norge i tiden frem mot 2030». Under
overskriften «terrorisme» sees det hen til terrorisme i et historisk perspektiv,
243
Sellevåg, S.R., Bergh, A., Bruvoll, J.A., Høibråten, S., Jacobsen, H.L., Strand, M., Barland,
B. (2021).
side 125 Politiets bruk av maktmidler
endringer i strategi og taktikk i Vest-Europa og forventninger om terrorisme i
Vest-Europa i tiden fremover. Det understrekes innledningsvis at det er knyttet
«stor usikkerhet til forventet utvikling innen terrorisme».244 Dette blant annet fordi
konfliktutviklingen både globalt og regionalt i et langsiktig perspektiv vurderes
som usikker, og at slike konflikter er en viktig drivkraft for terrorisme. Det
fremheves også at større spredning av avansert teknologi til ikke-statlige aktører
kan få betydning for terrorismeområdet og endre det gjeldende trusselbildet.
Dette eksemplifiseres med at «autonome systemer og droneteknologi» kan
bli benyttet til gjennomføring av terrorangrep.245 Videre kan kunstig intelligens
og sosiale medier benyttes til generering og spredning av terrorpropaganda.
Under overskriften «terrorisme» er det også gitt plass til refleksjoner rundt
myndighetenes bekjempelse av terrorisme, og hvilken påvirkning denne kan ha på
terrortrusselen. I kapittel 5.2.3.4 heter det blant annet følgende:
Riktig kalibrering og utforming av mottiltak mot terrorisme er derfor en av
de aller viktigste faktorene både for å bekjempe og for å forklare fenomenet.
Så lenge terrorisme bekjempes som en militær kampanje og ikke som en
langvarig prosess hvor menneskerettigheter og individets rettssikkerhet
ivaretas, er det grunn til å frykte at fenomenet vil vedvare og finner nye
former (Morris et al., 2021; Nyadera & Bincof, 2019; Parker, 2014).246
I FFIs rapport er «utvikling i terroraktørbildet i Norge» beskrevet nærmere i kapittel
5.2.3.5. Her vises det primært til PSTs trusselvurdering, som er omtalt nærmere i
kapittel 7.7.6 i denne rapporten.
Med «samfunnsforstyrrelser» menes handlinger hvor ikke-statlige aktører ønsker
å fremtvinge politisk endring/endring i politikk gjennom opptøyer, eller forsvare
eget sosiale styresett gjennom å demonstrere evne og vilje til bruk av fysisk
makt, påvirke sosial adferd og/eller andre kriminelle handlinger. Eksempler
på slike «voldelige, selvstyrende subkulturer» kan være såkalte «ytre høyre»,
borgerverngrupper, antistatlige, anarkistiske eller antirasistiske grupperinger,
eller kriminelle gjenger og nettverk. Forekomsten av de forskjellige grupperingene
i Norge er beskrevet nærmere i rapportens kapittel 5.3. For utvalget er omtalen
av «gjengkriminalitet og kriminelle nettverk» særlig interessant.247 Det vises her
blant annet til at «samtlige politidistrikt rapporterer tilstedeværelse av en eller
flere gjengaktører», og at det sentrale Østlandet og særlig Oslo er hovedområdet
for flere kriminelle gjenger». Det oppgis videre at «gjengens kriminelle virksomhet
er i hovedsak relatert til alvorlig narkotikakriminalitet, volds- og trusselbasert
kriminalitet, samt økonomisk kriminalitet». I den sammenheng vises det for
øvrig til politiets trusselvurdering, som omtalt i kapittel 7.5.5. I omtalen av
gjengkriminalitet trekkes det blant annet frem at:
Åpent narkotikasalg, ordensforstyrrelser og voldsbruk i det offentlige rom
vil påvirke trygghetsfølelsen i det offentlige rom. Også i Norge observerer
politiet at gjengaktører og særlig kriminelle ungdomsgjenger ofte er
virksomme i boområder med sosioøkonomiske utfordringer (NOU 2020:4
s.127). Imidlertid er det bred enighet blant norsk politi og politikere om
at såkalte «svenske tilstander» – altså områder hvor volden er av en slik
karakter at det er forbundet med fare for politiet å gå inn i områdene
(såkalte «no-go-soner») – ikke finnes i Norge (Egge & Solhjell, 2018 s.39).248
244
ibid. side 68.
245
ibid. side 69.
246
Ibid. side 71.
247
ibid. side 78.
248
ibid. side 79
side 126 Politiets bruk av maktmidler
Kapittel 5.5 omhandler «annen alvorlig kriminalitet». Under omtalen av
den generelle kriminalitetsutviklingen heter det blant annet at «i Norge har
det generelt sett vært en betydelig nedgang i anmeldte lovbrudd per 1000
innbyggere de siste ti årene». Samtidig er det variasjon innenfor bestemte
kategorier lovbrudd. Det påpekes også at «hovedvekten av lovbrudd innen
enkelte kriminalitetskategorier har blitt flyttet over i det digitale rom», men også
at «skillelinjene mellom de ulike kriminalitetskategoriene stadig blir mindre
tydelige og definerte», og at tradisjonelle kriminalitetskategorier stadig smelter
sammen. Deretter går rapporten over i en beskrivelse av kriminalitetsutviklingen
i det digitale rom, kriminalitetsutvikling knyttet til trusler mot næringsliv,
ressursgrunnlag og miljø, inkludert økonomisk kriminalitet, arbeidslivskriminalitet
og klima- og miljøkriminalitet.
Kapittel 5.5.5. omhandler kriminalitetsutviklingen knyttet til trusler mot personlig
integritet. Om vold og mishandling oppsummeres slik:
I politimeldingen fra 2020 fremheves det at andelen av den voksne
befolkningen som oppgir å ha vært usatt for vold eller trusler om vold har
vært stabil siden starten av 1980-tallet (Meld. St. 29 (2019 – 2020)). Det
samme gjelder drapsraten. Det er derfor grunn til å forvente at denne
utviklingen vil vedvare, og politiet vurderer det som sannsynlig at flere
personer med alvorlige psykiske lidelser enn tidligere vil begå grove
voldshandlinger (Politiet, 2021, s.17). Økt forekomst av psykiske problemer,
samlivsproblemer eller økonomiske problemer etter covid-19-pandemien
kan bidra til å forsterke faren for voldsutøvelse.249
7.8.4 Samfunnsutviklingens betydning for politiet, PST og
påtalemyndigheten
I kapittel 6 trekkes det konklusjoner fra de foregående kapitlene, og forskjellige
implikasjoner av den forventede utviklingen presenteres. I det følgende gjengis
implikasjonene som er særlig relevant for utvalgets mandat:
- Økt stormaktrivalisering kan medføre flere væpnede konflikter i interessesfærer
til stormaktene, for eksempel gjennom økt bruk av stedfortrederkrig. Væpnede
konflikter er en risikofaktor for radikalisering og kan gi økning i terrorisme
internasjonalt. Det kan også føre til økning i fremmedkrigere som drar fra Norge
til konfliktområdene slik man har sett under den pågående borgerkrigen i Syria.
- Fremmede stater kan søke å påvirke voldelige, selvstyrende subkulturer som et
ledd i å undergrave norske myndigheter.
- Økt migrasjon kan som følge av væpnede konflikter bidra til mobilisering av
grupperinger på ytre høyre.
- Det kan oppstå opptøyer under politiske demonstrasjoner som følge av
hendelser i utlandet.
- Høyreradikal/-ekstrem retorikk og nasjonalisme som en motreaksjon på
globaliseringen vil vedvare og trolig endre karakter.
- Fortsatt nettoinnvandring til Norge fra ikke-vestlige og spesielt muslimske land
kan føre til at trusselen fra høyreekstrem terrorisme vil vedvare.250
249
Ibid. side 91.
250
ibid. side 96 mv.
side 127 Politiets bruk av maktmidler
På bakgrunn av implikasjonene fremheves fire temaer som bør vies særskilt
oppmerksomhet fremover: skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet blir
mer utydelig, teknologiutviklingens muligheter og utfordringer, kompleksitet som
en samfunnsutfordring og konspirasjonsteorier som et demokratisk problem.
7.8.5 Utfordringsbildet frem mot 2030
I rapportens kapittel 7 oppsummeres «noen langsiktige utviklingstrekk som
fremstår som relativt tydelige». Disse oppsummeres under overskriftene
«terrorisme og trusler mot nasjonal sikkerhet», «teknologiutviklingens betydning»,
«konsekvenser av klimaendringer» og «endringer i sosiale og økonomiske
forhold». For utvalget er følgende to konklusjoner om terrorutviklingen særlig
interessante:
- På kort sikt (0–5 år) forventes det at jihadister vil radikalisere, oppfordre til
terror og drive faktisk angrepsplanlegging på tvers av landegrenser. Forsøk på
terrorangrep i Norge fra ekstreme islamister må derfor forventes. Så lenge de
sosiale og strukturelle faktorene som har bidratt til ekstrem islamisme ikke ser ut
til å bli borte og den ustabile situasjonen i Midtøsten og i Sahel vedvarer, må det
forventes at trusselen fra ekstreme islamister vil vedvare i tiden frem mot 2030.
- På kort sikt (0–5 år) forventes det at høyreekstremisme vil utgjøre en like stor
terrortrussel i Norge som ekstrem islamisme. Utviklingen på lengre sikt (5–10
år) er mer usikker og vil avhenge av den videre samfunnsutviklingen i Europa og
i USA. Det kan ikke utelukkes at en eventuell masseinnvandring til Europa kan
være en utløsende faktor for det som høyreekstreme anser som den kommende
vestlige rasekrigen, spesielt hvis ettervirkningene av covid-19 er vedvarende høy
arbeidsledighet blant menn med lav eller ingen utdanning.251
Under overskriften «endringer i sosiale og økonomiske forhold» er også følgende
konklusjon også interessant for utvalget:
- På kort sikt (0–5 år) forventes det ikke vesentlige endringer i kriminalitetsbildet
som følge av endringer av sosiale og/eller økonomiske forhold i Norge.252
7.8.6 Utvalgets vurdering
Utvalget er av den oppfatning at konklusjonene i rapporten «Samfunnsutviklingen
frem mot 2030 – utfordringer for politiet, PST og påtalemyndigheten» har
liten praktisk betydning for hvordan politiet bruker maktmidler og hvordan
politiet bør være rigget for å møte det ventede trusselbildet. Dette gjelder i
alle fall de fysiske maktmidlene. Utvalget registrerer rapportens fokus på den
teknologiske utviklingen, og at denne vil prege så vel terrorutviklingen som
kriminalitetsutviklingen i årene som kommer. Utvalget har imidlertid valgt å se
bort fra bruk av digitale maktmidler. For de rent fysiske maktmidlene, som utvalget
har valgt å fokusere på, er disse trendene av mindre betydning. Utvalget ønsker
imidlertid samtidig å bemerke at den teknologiske utviklingen, og de utfordringer
denne innebærer, på ingen måte kan neglisjeres. Det faller imidlertid utenfor
utvalgets kompetanseområde å mene noe om dette. Utvalget forventer imidlertid
at dette følges opp i andre spor.
Det er verdt å merke seg at rapporten gir støtte til konklusjoner som fremkommer
av annet kunnskapsgrunnlag som utvalget har sett hen til. Det vises for
eksempel til en «betydelig nedgang i anmeldte lovbrudd» de siste årene, noe
251
ibid. side 125.
252
ibid. side 128.
side 128 Politiets bruk av maktmidler
Bevæpningsutvalget også påpekte i sin utredning, og som også fremgår av den
oppdaterte statistikken Maktmiddelutvalget har sett hen til, se omtale i kapittel
7.5. Beskrivelsen av terrortrusselen samsvarer også langt på vei med den som er
beskrevet i kapittel 7.7.
Maktmiddelutvalget har ikke hatt kapasitet til å gjøre dypdykk i analyser av
sosioøkonomiske utviklingstrekk og forventede trender i tiden som kommer.
Kunnskap om slike samfunnsforhold kan være relevant i vurderingen av hvilke
maktmidler politiet bør ha tilgang til, og hvordan disse skal brukes, blant annet
fordi slike trender kan påvirke kriminalitetsbildet. Utvalget tar til etterretning at
FFIs rapport forventer at det på kort sikt (0–5 år) ikke blir vesentlige endringer i
kriminalitetsbildet som følge av endringer av sosiale og/eller økonomiske forhold
i Norge.
7.9 Erfaringer fra politidistriktene
7.9.1 Innledning
Utvalget har vært opptatt av å lytte til erfaringer fra politiet. Utvalget valgte derfor
å invitere samtlige distrikter og særorgan til å komme med skriftlige innspill. I
henvendelsen til distriktene og særorganene ble det bedt om vurderinger og
erfaringer knyttet til punktbevæpning, områdebevæpning, midlertidig bevæpning,
elektrosjokkvåpen, andre maktmidler enn skytevåpen, pandemirelaterte forhold
med betydning for statistikk, konkrete hendelser som aktualiserer styrker og
svakheter med dagens bevæpningsmodell, samt statistikk og erfaringer knyttet
til maktbruk mot mindreårige og mot personer med antatte psykiske lidelser.
Samtlige politidistrikt besvarte henvendelsen. Kripos og Utrykningspolitiet har
også besvart henvendelsen. Deres svar var imidlertid svært kortfattede, og
inneholder ingen erfaringer eller annet av vesentlig betydning. I det følgende
oppsummeres derfor bare politidistriktenes innspill.
7.9.2 Erfaringer med punktbevæpning
Punktbevæpning (våpeninstruksen § 3-2 fjerde ledd) er besluttet på to steder,
siden adgangen til slik bevæpning ble innført 1. juli 2018, henholdsvis på
Gardermoen og på Flesland, se nærmere omtale i kapittel 7.3. Det er derfor
kun politidistriktene Øst og Vest som har erfaringer med dette. Øst politidistrikt
opplyser at erfaringene med punktbevæpningen på Gardermoen har vært
positive. Det utdypes med følgende:
Egne ansatte føler seg bedre i stand til å respondere på uønskede hendelser
og andre samvirkeaktører på flyplassen uttaler økt trygghetsfølelse. Det har
ikke vært registrert tilbakemeldinger fra publikum som indikerer negativ
reaksjon på at patruljene er bevæpnet, og patruljene har ikke merket
endring i publikums holdning til å ta kontakt med politiet. Det har ikke
forekommet uønskede hendelser med skytevåpen i perioden hvor politiet
på Oslo Lufthavn har vært bevæpnet med etthåndsvåpen.
Vest politidistrikt opplyser at de heller ikke har mottatt negative synspunkter
fra publikum om bevæpningen på flyplassen. Vest politidistrikt skriver også
at de mener punktbevæpningen gjør at politiet har tilgjengelige midler
med seg, og at de dermed kan ha en raskere og mer effektiv respons mot
eventuelle trusselsituasjoner.
side 129 Politiets bruk av maktmidler
7.9.3 Erfaringer med områdebevæpning
Områdebevæpning (våpeninstruksen § 3-2 femte ledd) ble innført som
bevæpningsalternativ 1. februar 2020, se nærmere omtale i kapittel 4.3.1. Utvalget
er ikke kjent med at hjemmelen er blitt brukt etter at den ble innført. Agder
politidistrikt opplyser imidlertid i sitt innspill at de har «noe erfaringer med dette
hvor man under større demonstrasjoner har bevæpnet en eller to patruljer som
utelukkende blir beredskap». Utvalget antar at hjemmelen for bevæpning i disse
tilfellene har vært våpeninstruksen § 3-2 første ledd (oppdragsbevæpning), og ikke
§ 3-2 femte ledd (områdebevæpning). Oslo politidistrikt opplyser at hjemmelen
som ble innført 1. februar 2020 ikke var mulig å bruke for bevæpningen innenfor
et definert område innenfor ring 1 i Oslo Sentrum, som varte fra 21. juni 2018 til
13. mars 2020.
7.9.4 Erfaringer med midlertidig bevæpning
Midlertidig bevæpning (våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd), som omtalt i
kapittel 4.3.2, har vært benyttet i større utstrekning enn punktbevæpning
og områdebevæpning. Det har vært flere perioder med nasjonal midlertidig
bevæpning siden 2017, og samtlige distrikter har derfor erfaringer med dette.
Finnmark politidistrikt opplyser at de ikke har opplevd utfordringer under den
midlertidige bevæpningen, utenom «en avfyring i nedspenningsrør».
Øst og Sør-Øst politidistrikt opplyser begge at rapporterte utfordringer i
periodene med midlertidig bevæpning har handlet om «noen tilfeller av
vådeskudd og noen synergimeldinger knyttet til ubehag i forbindelse med trange
forhold i kjøretøy». Av positive erfaringer trekker distriktene blant annet frem
at «innsatspersonellet har gitt uttrykk for at de har opplevd en økt trygghet i
å opptre bevæpnet». Distriktene fremhever samtidig at erfaringene ikke har
gitt grunnlag til å mene noe bestemt om publikums oppfatninger av politiet og
politirollen i de aktuelle periodene.
Vest politidistrikt opplyser at erfaringene med midlertidig bevæpning er gode.
Dette utdypes bl.a. med at det ikke oppleves som at våpen er brukt oftere, og at
det har vært svært få uheldige episoder, slik som vådeskudd.
Møre og Romsdal politidistrikt opplyser at den midlertidige bevæpningen i
all hovedsak «har vært uproblematisk for mannskapene i daglig tjeneste».
Det fremheves også at periodene med midlertidig bevæpning «ikke har
hatt innvirkning på politiets oppgaveløsning eller innvirkning på møte med
befolkningen». Det er ikke registrert noen meldinger om kommentering av
bevæpningen, at noen viste interesse for våpenet, at noen stilte seg negative til
bevæpningen eller at noen vegret seg med å ta kontakt på grunn av bevæpningen.
Innlandet politidistrikt understreker at de «bare har positive erfaringer» med
midlertidig bevæpning. Dette begrunnes med muntlige tilbakemeldinger fra
stabssjef, UEH-leder og leder for instruktører i operative disipliner.
Agder politidistrikt informerer om at de ikke opplevde noe negativt fra
befolkningen eller negative forhold ved oppdragsløsning under perioder med
midlertidig bevæpning. Tilbakemeldingene fra patruljemannskap er også
«utelukkende positive». Det opplyses også at «de som ikke har politipatruljen som
hovedarbeidsområde (etterforskere m.fl.) er litt mer delt». Det antas imidlertid at
dette skyldes «lite oppdragstrening og betydningen av at de er på «støttelister»
som innebærer at de av og til må jobbe i patruljen».
side 130 Politiets bruk av maktmidler
7.9.5 Erfaringer med elektrosjokkvåpen
Som nevnt i kapittel 7.12, ble prøveperioden med elektrosjokkvåpen gjennomført
i fire politidistrikt: Sør-Vest, Øst, Troms og Oslo ved beredskapstroppen. Det
er besluttet at elektrosjokkvåpen gradvis skal innføres i politiet som et nytt
permanent maktmiddel. Dette ble besluttet 1. januar 2022. De øvrige distriktene
har derfor begrenset med erfaringer med elektrosjokkvåpen per september 2022.
Sør-Vest politidistrikt gir uttrykk for at erfaringene under og etter prøveperioden
er «udelt positive». Dette begrunnes blant annet med at elektrosjokkvåpen
oppleves som et «kjærkomment, svært nyttig og effektivt maktmiddel som
fyller et klart udekket behov i maktpyramiden, mellom skytevåpen og de øvrige
maktmidlene». Sør-Vest mener imidlertid at elektrosjokkvåpen kan plasseres
lavere i maktpyramiden, slik at det sidestilles med batong og pepperspray.
Øst politidistrikt opplyser at elektrosjokkvåpen «har fylt et udekket behov for et
effektivt mindre dødelig maktmiddel mellom maktmidlene pepperspray/batong
og skytevåpen». Det vises til at elektrosjokkvåpen «har bedret egensikkerheten og
bidratt til sikrere oppdragsløsning både for politiet og politiets motpart».
Oslo politidistrikt viser til interne notater fra beredskapstroppen som
oppsummerer deres erfaringer med bruk av elektrosjokkvåpen. Her fremgår
det blant annet at elektrosjokkvåpen «fyller et hull i maktpyramiden og har
gitt norsk politi et verktøy, som tidligere har manglet for å løse oppdrag med
høy trussel for egen sikkerhet og/eller 3.persons sikkerhet på en tryggere, mer
effektiv og skånsom måte». Det opplyses at elektrosjokkvåpen har blitt brukt for
å løse situasjoner som tidligere kunne ha blitt løst ved bruk av skytevåpen. Det
fremheves også at innføring av elektrosjokkvåpen kan gjøre det aktuelt å vurdere
om pepperspray har blitt overflødig.
7.9.6 Erfaringer med andre maktmidler enn skytevåpen
Flere distrikter har sendt inn tall og statistikk om bruk av andre maktmidler.
Det opplyses imidlertid fra flere politidistrikt at det er stor usikkerhet knyttet til
disse tallene. Troms politidistrikt opplyser at «verken i rundskriv 2017/010 eller i
brukerhåndboken for maktmidler, foreligger det et eksplisitt pålegg om at bruk
av øvrige maktmidler skal registreres». Innlandet politidistrikt informerer om at
«det er utfordrende å gi konkrete svar på omfang og erfaringer med bruk av andre
maktmidler enn skytevåpen». Tallene distriktene har delt med utvalget er for det
meste hentet ut av Maktmiddel-applikasjonen, se omtale av denne i kapittel 5.9.
Da det er stort sprik i rapporteringen, og flere distrikter ikke har meldt inn tall, har
utvalget valgt å ikke omtale tallene nærmere her. Tall fra Sør-Vest politidistrikt er
riktignok omtalt i kapittel 7.12.
Øst og Sør-Øst politidistrikt opplyser at «taktisk kommunikasjon med motparten
er gjennomgående innsatspersonellets mest benyttede virkemiddel», og at
«det legges stor vekt på dette gjennom innsatspersonellets opplæring og
vedlikeholdstrening». Ifølge distriktene er det ikke registrert endringer i dette
bildet de siste årene. Det opplyses også om at «taktiske teknikker for å nøytralisere
en aggressiv motpart har utviklet seg de siste årene». «Knivoppsett og ulike
arrestasjonsteknikker» nevnes spesifikt, og det opplyses om at «felles for disse er
målet om å benytte lempelige midler så langt det er mulig».
På bakgrunn av egen statistikk hentet fra «PAL PO-maktmidler» opplyser Vest
politidistrikt at alternative maktmidler (pepperspray, patruljehund, batong,
langkølle) «blir brukt moderat, og bruken fremstår som nødvendig i aktuelle
oppdrag».
side 131 Politiets bruk av maktmidler
Møre og Romsdal politidistrikt opplyser at «de overordnede funnene vi har gjort
er at pepperspray er det maktmiddelet som brukes mest, patruljehund nest mest
og batong er tredje mest brukt». Fra statistikken utleder distriktet at «de operative
mannskapene i distriktet viser en vilje til å bruke skadebegrensende middel heller
enn maktmidler med større skadepotensiale ovenfor motpart».
Agder opplyser at det generelt er lite kjennskap til bruk av batong, og at man
har et inntrykk av at denne «kun er i beredskap». Dersom batong benyttes, er
inntrykket at «det da i tilfelle er i nødverge». Pepperspray brukes derimot oftere,
men erfaringene er delte. Det fremheves at «det også er oppdrag hvor den ikke
har effekt, og man må ganske tett innpå for at den skal virke/nå frem».
7.9.7 Pandemirelaterte forhold av betydning for statistikk
Nordland politidistrikt opplyser at «det er ingen pandemirelaterte forhold som har
betydning for bevæpningsstatistikk og annen maktbruk». Oslo politidistrikt har
ikke sett noen endring i statistikken som følge av pandemien.
Sør-Vest politidistrikt fremhever at årene med pandemi har ført til at «den samlede
registrerte oppdragsmengden knyttet til ordensforstyrrelser, rus og uteliv gikk
ned», og at politiet i perioder opplevde «en signifikant nedgang i hendelser i det
offentlige rom som krevde regulerende inngripen fra politiets side».
Sør-Øst og Øst politidistrikt opplyser at de gjennom pandemien har registrert
«betydelig færre ordensoppdrag ute i det offentlige rom som følge av
smittevernrestriksjoner», og det antas at dette har gitt utslag på statistikken for
bruk av våpen og andre maktmidler. Distriktene opplyser også om at «vår erfaring
er at politiets inngripen i enkelthendelser gjennom pandemien har vært mer
preget av risikovurderinger knyttet til smittevern enn vurderinger knyttet til bruk
av våpen og andre maktmidler».
Trøndelag politidistrikt opplyser at det ikke fremgår av noen
bevæpningsrapporteringer eller indikasjoner som tilsier at pandemirelaterte
forhold har hatt betydning for maktmiddelbruk eller bevæpningsstatistikk. Det
pekes imidlertid på at distriktet i 2021 har hatt en økning i antall bevæpninger, og
at operasjonslederne bestemt mener dette skyldes en økning i antall oppdrag hvor
det er kombinasjon av psykiatri og selvskading med kniv.
Vest politidistrikt mener det er «vanskelig å komme med noen eksakte
konklusjoner», men sitter samtidig med «et inntrykk av at mengden
psykiatrioppdrag, der politiet må bistå helsevesenet, har økt de siste årene», og
at «perioden med pandemi har også trolig påvirket at antallet oppdrag knyttet til
psykiatri har økt, potensielt også gitt flere bevæpninger/bruk eller trusler om bruk
av andre maktmidler».
Møre og Romsdal peker på økningen i registrerte psykiatrioppdrag, og at det er
nærliggende å tro at dette også kan skyldes ringvirkninger av pandemien.
Innlandet politidistrikt opplyser om at de ikke finner konkrete holdepunkter som
viser at pandemien har hatt betydning for bevæpningsstatistikken eller annen
maktmiddelbruk i distriktet. Det opplyses også at distriktet i forbindelse med
pandemien har sett at «nivået blant mannskapene på utøvelse av forskjellig
maktmiddelbruk har vært dalende». Dette begrunnes med «sterkt redusert
mulighet for trening/øvelser». Ifølge distriktet er dette nå tatt tak i, og det vies
«mye oppmerksomhet rundt dette på IP-treninger».
side 132 Politiets bruk av maktmidler
Agder politidistrikt gir uttrykk for en opplevelse av «mindre oppdrag generelt, men
mer «tyngre» oppdrag som innebar blant annet bevæpning». Det pekes på at dette
kan ha sammenheng med økningen i psykiatrioppdrag.
7.9.8 Styrker ved dagens bevæpningsmodell
Utvalget etterspurte spesifikt om beskrivelse av konkrete hendelser som
fremhever styrker og svakheter med dagens bevæpningsmodell. Flere distrikter
har kommet med innspill om slike hendelser. Disse er omtalt nærmere i kapittel
7.9.10. Mange distrikter kom imidlertid også med generelle betraktninger om
samme tema. Disse omtales i det følgende.
Sør-Vest politidistrikt informerer om at distriktet «tradisjonelt har levd godt med
dagens bevæpningsmodell». Det fremheves at «dagens modell har mange sterke
sider», blant annet at «særskilt taktisk og operasjonelt nivå gjennomfører et «takt-
skifte» når bevæpning blir vurdert og gitt». Det understrekes at «dagens modell
har god effekt og gjør oss i stand til å løse langt de fleste væpnede oppdrag på en
god og relativt sikker måte, både for publikum og for egne ansatte».
Møre og Romsdal politidistrikt fremhever at hovedstyrken med dagens modell er
at «operasjonelt/taktisk nivå er mer skjerpet ved at en blir bevisstgjort at en er på
vei til et væpnet oppdrag». Når det blir bedt om og gitt bevæpning, blir oppdraget
markert blått i PO. Distriktet understreker at «dette gir positivt bidrag til de
involvertes situasjonsbevissthet».
Innlandet fremhever at «styrken med dagens bevæpningsmodell er at politiet har
tilgang til nødvendige maktmidler, inkludert våpen, så lenge mannskapene er i
eller ved kjøretøyet». Ifølge distriktet fungerer dette bra når man har tid til å foreta
en god situasjonsvurdering, og gi bevæpningstillatelse for oppdraget.
7.9.9 Svakheter ved dagens bevæpningsmodell
Politidistriktene trekker frem langt flere svakheter enn styrker ved dagens
bevæpningsmodell. I det følgende gjengis hovedpunktene.
Sør-Vest politidistrikt mener følgende er en klar svakhet med dagens modell:
En klar svakhet med dagens modell er i de tilfellene innsatspersonellet
akutt står ovenfor en forhøyet risiko eller trussel på egne eller publikums
vegne, som verken de selv eller operasjonelt nivå hadde forutsetninger
for å avdekke eller vite om på forhånd, samtidig som at hendelsen krever
umiddelbar inngripen med skytevåpen der og da. Slike situasjoner skjer
heldigvis svært sjelden, men i slike tilfeller vil gråsoneproblematikk
knyttet til politiet (og den enkelte tjenesteperson) sin handleplikt sett opp
mot behovet for sikkerhet og arbeidsgivers ansvar for et fullt forsvarlig
arbeidsmiljø bli kraftig utfordret. Det er åpenbare etiske og moralske
potensielt problematiske aspekter ved en slik situasjon også, herunder
den enkeltes evne og mulighet til å løse et oppdrag som det er åpenbart at
samfunnsoppdraget krever, samtidig som en risikerer å pådra seg alvorlige
skader eller død.
Trøndelag politidistrikt mener at «PSTs trusselvurderinger og beskrivelse av modus
ved terrorhandling indikerer at det er sannsynlig at pågående terrorhandlinger
ikke opphører før politiet stanser gjerningsperson(er)». Ifølge distriktet krever
dette rask respons fra politiet, og umiddelbar tilgang til tjenestevåpenet. Dette er
et «tydelig argument for at norsk politi bør være fast bevæpnet», ifølge Trøndelag
politidistrikt. På samme måte som Sør-Vest politidistrikt fremhever Trøndelag
side 133 Politiets bruk av maktmidler
politidistrikt at dagens modell er svak i møte med situasjoner hvor man i forkant
har vurdert trusselen som lav/moderat, men hvor situasjonen raskt utvikler seg
til et høyt trusselnivå. Distriktet peker på at «konsekvensen med en ubevæpnet
patrulje i en slik situasjon vil være en mer defensiv tilnærming som igjen kan føre
til at gjerningsperson(er) skader/dreper fornærmede eller annen tredjeperson,
seg selv eller politipatruljen». Trøndelag politidistrikt fremhever også at det
generelt kan sies at dagens modell «spiser noe kapasitet» i forbindelse med
bevæpningsklarering, og at man må gjøre håndgrep for å låse ut våpen, lade og
ikle seg maktmiddelet. Distriktet mener videre at «dersom politiet hadde vært fast
bevæpnet, hadde man frigjort kapasitet til helt og holdent å forberede seg mentalt
og fysisk, etablere situasjonsforståelse, legge taktisk plan og forberede selve
utførelsen av oppdraget».
Vest politidistrikt fremhever at det er en svakhet at politiet må bruke ekstra
sekunder/minutter på å klarere/forberede skytevåpen med dagens modell, og
at dette potensielt kan bety konsekvenser for menneskeliv. Distriktet anfører
også at det kan diskuteres om dagens bevæpningsmodell er tilpasset dagens
samfunnsutvikling og trusselnivå. Dertil uttales det at «det kan fremstå som
tungvint og byråkratisk når bevæpning av politi må tas opp eller ned, sett hen til
at trusselvurderingen fra PST strengt tatt peker på en trussel som er der mer eller
mindre hele tiden».
Møre og Romsdal politidistrikt opplyser at mannskapene i distriktet for det meste
ønsker å innføre permanent bevæpning, og at hovedgrunnen til dette er «lettere
tilgang på hele maktpyramiden i et samfunn og en verden som er blitt «mindre»«.
Det pekes også på at «dagens ordning er forbundet med stress», og at permanent
bevæpning ville kunne gjøre bevæpningen mer «naturlig».
På samme måte som Sør-Vest og Trøndelag politidistrikt, fremhever Innlandet
politidistrikt ubevæpnede oppdrag som i utgangspunktet har et lavt trusselnivå,
men hvor situasjonen eskalerer. Ifølge distriktet har dagens modell «en svakhet
i de situasjoner som oppstår akutt og med kort utrykningstid». Det fremheves
at «mannskapene må bruke en del kapasitet på selve bevæpningen i denne
prosessen, som kan gå utover andre nødvendige og viktige forberedelser og
vurderinger». Distriktet fremhever også at det «kan være en svakhet» med dagens
modell at «den som skal utføre oppdraget ute ikke står fritt til å velge riktig verktøy
for å løse oppdraget».
7.9.10 Konkrete hendelser som aktualiserer styrker og svakheter
Nordland, Sør-Vest, Troms, Sør-Øst, Øst og Møre og Romsdal politidistrikt
opplyser alle at de ikke er kjent med konkrete enkelthendelser i deres distrikt
fra 2017 og frem til i dag som aktualiserer styrker eller svakheter med dagens
bevæpningsmodell.
Finnmark politidistrikt trekker frem to hendelser som i utgangspunktet ikke tilsa
bevæpning i utrykningsfasen, men som ved påtreff av gjerningsperson endret seg
til å kvalifisere for bevæpning. Begge tilfeller gjelder situasjoner hvor politiet raskt
ble truet med kniv av gjerningsperson.
Trøndelag politidistrikt trekker frem to konkrete hendelser. I den ene hendelsen
som gjaldt pågripelse av en kjent, ustabil mann, måtte patruljen bevæpne seg i
fart, samt «skifte talegruppe» og prosessere informasjon under kort utrykningsvei.
Den andre hendelsen gjaldt en lignende hendelse. Her ble det fremhevet som
en svakhet at det var uenighet mellom operasjonsleder og tjenestepersonen om
bevæpning. Trøndelag politidistrikt opplyser også om at de har opplevd flere
lignende hendelser i sentrumsnære områder. Distriktet trekker også frem den
side 134 Politiets bruk av maktmidler
alvorlige hendelsen på Bislett i Oslo november 2021 som et eksempel på en
hendelse som aktualiserer svakheter med dagens modell.
Vest politidistrikt trekker frem to hendelser i 2021 som ble «definert og lest ut som
PLIVO», der det var krav om hurtig og effektiv respons for å stanse trusselen.
Innlandet politidistrikt viser til én hendelse der en kjenning av politiet uten
forvarsel angrep en av tjenestepersonene, som fortsatt satt ubevæpnet i
tjenestebilen. Én tjenesteperson ble skadet i hendelsen. Distriktet trekker også
frem den alvorlige hendelsen på Bislett i november 2021.
Agder politidistrikt opplyser om at det «har vært noen oppdrag hvor det har vært
behov for akutt bevæpning/tjenestepersonene selv har bevæpnet seg». Det dreier
seg da om oppdrag som endrer karakter uten at det er mulighet for bevæpning i
forkant.
7.9.11 Erfaringer med maktbruk mot barn og sårbare grupper
Trøndelag politidistrikt fremhever at det kan forekomme situasjoner der det er
hensiktsmessig at politiet er ubevæpnet, og at situasjoner med barn eller andre
sårbare grupper kan være noen eksempler. Distriktet fremhever dette, men
mener samtidig at slike situasjoner ikke er til hinder for at politiet i Norge som
utgangspunkt kan være fast bevæpnet.
Troms politidistrikt fremmer en generell bekymring som går ut på at når politiet
bevæpner seg i situasjoner hvor man skal håndtere utagerende og/eller suicidal
ungdom, så kan politiets maktbruk og bevæpning være med på å forsterke
ungdommens selvbilde i forhold til at man faktisk er en farlig person. Distriktet
fremhever også at en ikke kan utelukke at sårbare grupper som sliter med rus
og psykiatri kan oppleve situasjoner på samme måte. Ifølge distriktet burde det
derfor være initiert mer forskning på dette området.
Øst politidistrikt trekker frem økningen i antall væpnede oppdrag knyttet til
psykiatri. Dertil nevnes også to hendelser hvor politiet har brukt skytevåpen eller
elektrosjokkvåpen mot personer med antatt psykisk lidelse. På bakgrunn av disse
hendelsene fremhever distriktet følgende:
Det er umulig å gi et generelt svar på hvordan psykisk syke skal behandles
sammenlignet med andre. Ingen situasjoner er helt like og alle krever
individuelle vurderinger. Man skal alltid vurdere nødvendigheten av en
konfrontasjon, også i saker som faller inn under kategorien rus og/eller
psykiatri.
Sør-Øst politidistrikt fremhever også en hendelse fra september 2020, hvor en
antatt psykisk syk mann ble skutt og drept av politiet. Utover dette er distriktet
enig i refleksjonene til Øst politidistrikt.
Vest politidistrikt peker på det de opplever som en jevn økning i antall
psykiatrioppdrag, samt antall bevæpninger i slike oppdrag. Disse tallene er omtalt
nærmere i kapittel 7.6.2. Distriktet opplyser samtidig at bruk av maktmidler mot
mindreårige ikke er enkelt dokumentert i politiets systemer. Det opplyses likevel
at det i tidsrommet 2017 til 2022 ser ut til å ha vært 18 oppdrag i Vest politidistrikt
der politiet har vært bevæpnet og der mindreårige er nevnt i journalteksten i
oppdragene.
Møre og Romsdal trekker frem en enkelthendelse fra 2019, hvor en 13-åring
angrep politiet i forbindelse med et bistandsoppdrag for barnevernet. På
bakgrunn av hendelsen ble det igangsatt et arbeid i distriktet, og det ble
side 135 Politiets bruk av maktmidler
utarbeidet et «leksjonsopplegg» for bruk i opplæring av operative mannskaper.
Det gjøres rede for at det oppleves en positiv holdningsendring i håndteringen
av mindreårige, og at det er lagt ned et «formidabelt arbeid» i samarbeid mellom
politi/barnevern, politi/ungdomspsykiatri og politi/psykiatri på dette feltet.
Innlandet politidistrikt opplyser om en opplevd økning i antall oppdrag
som involverer mindreårige. Ifølge distriktet var det 4072 slike oppdrag i
2017, mot 4999 i 2021. Antall psykiatrioppdrag har økt på samme måte. Det
opplyses om at det er mye fokus på håndtering av oppdrag som involverer
mindreårige og personer med psykiske lidelser, og at dette bl.a. er tema på
innsatstrening gjennom både praktisk gjennomføring i bruk av maktmidler
og kommunikasjonsteknikker. Distriktet opplyser videre at de bl.a. henter inn
kompetanse fra lokale krise- og gisselforhandlere.
Agder politidistrikt opplyser at distriktet «har vært med på «å utvikle» en
endret tilnærming til spesielt psykisk syke og suicidale personer». Den endrede
tilnærmingen går ifølge distriktet ut på «å prøve å isolere personen i større grad,
og prøve å løse oppdraget på avstand og da med mindre bruk av makt». Dette
skal ha blitt presentert på instruktørsamling på Politihøgskolen høsten 2021 for
alle distrikter.
7.9.12 Utvalgets vurdering
På bakgrunn av distriktenes skriftlige innspill og møtene utvalget har hatt med
enkelte distrikter, sitter utvalget igjen med en oppfatning av at erfaringene
med periodene med midlertidig bevæpning i all hovedsak har vært gode i
politidistriktene. Nesten samtlige distrikter har understreket overfor utvalget
at de nesten bare har gjort seg positive erfaringer med bevæpningsperiodene.
Ett distrikt ga også uttrykk for at bevæpningen verken har påvirket politiets
oppdragsløsning eller møtet med befolkningen. De få negative erfaringene knytter
seg til vådeskudd og noe ubehag i forbindelse med trange kjøretøy.
Elektrosjokkvåpen har tilsvarende fått gode skussmål fra distriktene som har
erfaring med dette. Det fremgår at elektrosjokkvåpen kan fylle «et klart udekket
behov i maktpyramiden», og at det «har fylt et udekket behov for et effektivt
mindre dødelig maktmiddel». Etter utvalgets syn er dette argumenter som med
styrke taler for at elektrosjokkvåpen kan bidra til at enkelte situasjoner som i dag
løses med skytevåpen, i fremtiden kan løses med elektrosjokkvåpen, så lenge
politiet er utrustet med elektrosjokkvåpen og godt trent i bruk av dette.
Utvalget har fått tilsendt noe tall og statistikk om politiets bruk av øvrige
maktmidler enn skytevåpen. Variasjonen i tallene distriktene besitter, samt
kjennskapen til disse, understreker behovet for et forbedret system for
registrering og rapportering av maktmiddelbruk. Dette er omtalt nærmere i
kapittel 7.2.3. Enkelte distrikter har gitt uttrykk for at bruk av de andre fysiske
maktmidlene skjer svært sjeldent. Dette samsvarer med inntrykket utvalget har
fått fra utvalgsleders spørreundersøkelser blant tjenestepersoner, som omtalt i
kapittel 7.2.2.
Utvalget er på generelt grunnlag av den oppfatning at pandemien kan ha påvirket
politiets statistikk på forskjellige måter. Det er imidlertid vanskelig å si nøyaktig
hvordan. Distriktenes innspill viser at det er stort sprik i hvordan pandemien
tolkes som en mulig feilkilde, men etter utvalgets syn gir innspillene samlet grunn
til å være noe forsiktig med å trekke sikre konklusjoner fra tallmaterialet fra 2020
og 2021.
side 136 Politiets bruk av maktmidler
Utvalget har merket seg at distriktene trekker frem flere svakheter enn styrker
ved dagens bevæpningsmodell. Utvalget har videre merket seg at flertallet av
distriktene peker på at det er en svakhet ved dagens modell at tjenestepersoner
ikke er bevæpnet når de «akutt står ovenfor en forhøyet risiko eller trussel». At
dagens modell ikke er tilstrekkelig robust i møte med terrortrusselen, trekkes
frem av langt færre. To distrikter fremhever det som en styrke ved dagens modell
at det gjennomføres et «taktskifte» når bevæpning blir vurdert og gitt, og at dette
taktskiftet har fordelaktige konsekvenser, blant annet ved at mannskapet blir
«mer skjerpet».
Det er stor variasjon i tilbakemeldingene om maktbruk mot barn og sårbare
grupper. Begge tema virker å være på distriktenes radar, men det virker som
om tilnærmingen til problemkomplekset varierer i stor grad. Statistikken
politidistriktene har forelagt utvalget er i liten grad egnet til å belyse politiets
maktmiddelbruk mot barn og sårbare grupper. Erfaringene i enkelte
distrikter virker videre i stor grad å være basert på enkelthendelser. Dette er
enkelthendelser som tilsynelatende har gitt grunnlag for læring, og således fått
en effekt, men samtidig gir beskrivelsen av enkelthendelsene et inntrykk av at
det er lite systematikk i erfaringslæringen og oppfølgingen av slike hendelser. Det
virker heller ikke som om enkelthendelsene sees i sammenheng med overordnede
trender som kunne ha blitt identifisert i tall og data. Etter utvalgets syn er det
behov for langt bedre oversikt, både lokalt og nasjonalt, over maktmiddelbruk mot
barn og sårbare grupper, i den grad dette lar seg gjøre. Dette er nærmere omtalt
i kapittel 10.7. Det virker også å være et relativt stort potensial når det kommer
til en mer helhetlig tilnærming til hvordan barn og sårbare grupper håndteres,
noe som bl.a. bør reflekteres i politiutdanningen, vedlikeholdstreningen mv. Se
nærmere omtale av dette i kapittel 10.5 og 10.6. Utvalget har også merket seg at
to av distriktene fremhever at det kan være problematisk at politiet er bevæpnet i
møte med barn.
7.10 Erfaringer og påtalevedtak fra Spesialenheten
7.10.1 Innledning
Spesialenheten for politisaker skal etterforske og påtaleavgjøre saker der
det er spørsmål om ansatte i påtalemyndigheten eller politiet har begått
straffbare handlinger i tjenesten, jf. påtaleinstruksen § 34-1 første ledd.
Enheten ble opprettet 1. januar 2005, og erstattet de tidligere tolv særskilte
etterforskningsorganene (SEFO). Spesialenheten er dermed riksdekkende
etterforskings- og påtalemyndighet for saker der det er spørsmål om
ansatte i påtalemyndigheten eller politiet har begått straffbare handlinger, jf.
påtaleinstruksen § 34-1 annet ledd. Enheten iverksetter etterforskning når det som
følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke
om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling
i tjenesten, jf. påtaleinstruksen § 34-6 første ledd. Selv om det ikke er grunn
til mistanke om en straffbar handling, skal etterforsking settes i verk dersom
noen dør eller blir alvorlig skadet som følge av politiet eller påtalemyndighetens
tjenesteutøvelse, eller noen dør eller blir alvorlig skadet mens de er tatt hånd om
av politiet eller påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 67 påtaleinstruksen
§ 34-6 annet ledd.
Fra 2017 og frem til i dag har Spesialenheten behandlet 27 saker hvor politiet
har avfyrt skytevåpen. To av sakene gjelder varselskudd, fem av sakene gjelder
rettede skudd mot bil, én gjelder rettet skudd mot person og bil, og 19 gjelder
rettede skudd mot person. 18 av sakene er registrert som «psykiatri»-sak av
side 137 Politiets bruk av maktmidler
Spesialenheten. I 12 av sakene ble det også brukt gassvåpen eller pepperspray,
og i en av sakene ble det brukt elektrosjokkvåpen. I fem av sakene døde personen
som ble skutt. Én skal ha fått alvorlige skader, 12 skal ha fått moderate skader,
to skal ha fått lettere skader, og seks skal være uskadd. Samtlige avgjørelser ble
vurdert dithen at intet straffbart forhold ble begått. Seks av sakene ble sendt til
administrativ oppfølging, herunder fire av sakene med død som utfall.253
Fra 2017 og frem til i dag har Spesialenheten tilsvarende avgjort 24 saker hvor det
er avfyrt vådeskudd. I 8 av sakene utgjorde vådeskuddet en fare for tredjeperson.
I to av sakene ble det ingen skader som følge av vådeskuddet. Fem saker førte til
personskader, og 17 førte til materielle skader. I 15 av sakene fant Spesialenheten
at intet straffbart forhold var begått. Fem saker endte med forelegg, én ble gitt
påtaleunnlatelse, og tre ble henlagt etter bevisets stilling.
For utvalget ville det vært av interesse å se nærmere på samtlige saker hvor det er
avfyrt rettede skudd, varselskudd og vådeskudd. Det ville også vært av interesse
å se på andre saker som omhandler politiets bruk av øvrige maktmidler. Av
kapasitetshensyn har utvalget imidlertid valgt å prioritere sakene som har hatt
død som utfall. Siden 2017 har Spesialenheten avgjort fem slike saker. Samtlige
omtales i det følgende. Beskrivelsene er ment som en kort oppsummering av
sakens faktum og de rettslige vurderingene. Det tas derfor forbehold om at
enkelte beskrivelser ikke er like presise som vedtakene, og det vises til vedtakene
for utførlig beskrivelse av Spesialenhetens vurdering av hendelsene.
7.10.2 Påtalevedtak i sak nr.12175525 (Jaren)
I påtalevedtak 12175525 fattet Spesialenheten vedtak om henleggelse som intet
straffbart forhold anses bevist i den såkalte «Jaren-saken», hvor en mann (heretter
omtalt som X) ble skutt og drept av politiet på Jaren på Hadeland mandag 5.
august 2019. Innledningsvis i vedtaket er hendelsen beskrevet slik:
Det ble opplyst at det hadde vært en pågående aksjon på stedet siden
formiddagen idet X hadde truet politiet, som opprinnelig hadde bistått
helsevesenet i deres arbeid. X hadde forskanset seg i boligen, og flere
tjenestepersoner hadde deretter sikret området. Det ble forsøkt å
forhandle med X uten resultat. Fordi situasjonen var låst hadde innlandet
politidistrikt på ettermiddagen anmodet beredskapstroppen i Oslo om
bistand. Anmodningen ble imøtekommet. Fem tjenestepersoner fra
beredskapstroppen ankom Jaren i to biler omkring kl. 18:00. Oppdraget
ble forsøkt løst ved bruk av elektrosjokkvåpen og lys- og lydgranat, men
det hadde oppstått en situasjon inne i boligen hvor politiet hadde brukt
skytevåpen.
Helsevesenets bistandsanmodning var begrunnet i at X kunne være psykisk syk,
og at det var opplyst at X kunne ha skytevåpen på stedet. De to tjenestepersonene
som var først på stedet forsøkte å komme i kontakt med X gjennom inngangsdøra
som var låst med sikkerhetslenke, men da «stakk han en kniv eller machete ut
gjennom dørsprekken», som «traff en av tjenestepersonene i ansiktet og han
fikk en rift over det ene øyet». X sa også at han ville skyte politiet dersom de ikke
dro derfra. Som følge av dette ble flere politipatruljer og en forhandler dirigert til
stedet. På et senere tidspunkt skal X også ha forsøkt å spraye tjenestepersoner
med ukjent væske fra innsiden. Han tok også frem en motorsag som han blant
annet stakk ut av vinduet. På den bakgrunn ble Nasjonale beredskapsressurser i
Oslo kontaktet og anmodet om bistand.
253
Ørbæk, J., presentasjon for utvalget 21. juni 2022.
side 138 Politiets bruk av maktmidler
Det fremgår flere steder i vedtaket at X «fremstod som psykisk ustabil». En krise-
og gisselforhandler forsøkte å få kontakt med X for å forhandle med ham, men
uten å lykkes. Da beredskapstroppen ankom stedet, ble det gjort innledende
vurderinger av hvordan oppdraget skulle løses. Det følger av vedtaket at «det var
rolig på stedet, og ikke noe som hastet». Hensikten med den planlagte aksjonen
var å påvirke X slik at han kom ut til politiet. Det videre hendelsesforløpet er omtalt
med følgende i vedtaket, basert på avhøret av aksjonslederen:
Politibetjent A3 begynte å åpne ytterdøren med bryteverktøyet. Få sekunder
etter kom X i døråpningen og sprayet mot dem fra en flaske han hadde i
hendene. Så dro X døren igjen. Samtidig forsøkte de å åpne barrikaden på
vinduet og ved inngangspartiet. X sprutet også mot den gjennom denne
åpningen. De brøt videre på døren og X kom på nytt og sprutet mot dem.
Slik pågikk det i noe tid og både politibetjent A4 og A5 skjøt flere ganger
elektrosjokkvåpnene mot X, uten at det hadde tiltenkt effekt. Så hørte de
at X startet opp motorsagen. Politibetjent A3 hadde fått løsnet det øverste
hengselet på døren, men trakk seg da litt tilbake. Politibetjent A4 løp og
hentet nye kassetter til elektrosjokkvåpenet sitt og så ble «flash-bangen»
kastet inn i boligen. Rett etterpå gikk politibetjent A4 bort til døra, åpnet og
gikk inn i hytta. Politibetjent A5 fulgte etter.
Om de videre hendelsene inne i hytta har Spesialenheten gjengitt følgende fra
forklaringen til tjenestepersonen som avfyrte rettede skudd mot X:
Han løp gjennom inngangsdøren og kom seg frem til «karmen» der han sist
hadde sett X. Da han rundet karmen så han X på ca. 1 meters avstand. X
bøyde seg ned og tok motorsagen. Politibetjent A4 skjøt da to skudd med
elektrosjokkvåpenet uten effekt. Så kom X mot ham med motorsagen og
politibetjent A4 trakk seg tilbake mot utgangen. Det var trangt i gangen
og flere kolleger kom innover. Politibetjent A4 rygget inn i politibetjent
A5. Politibetjent A5 skled eller mistet balansen og «i det momentet» ble
ytterdøren lukket bak dem. Politibetjent A4 måtte stanse ved A5 som lå
rett til venstre for ham. X rundet «karmen» med motorsagen i hendene,
og rettet motorsagen ned mot politibetjent A5, som lå med hodet mot
ytterdøren. Politibetjent A4 så at motorsagen var inntil beinet til A5. Bladet
på motorsagen gikk ikke rundt og politibetjent A4 oppfattet ikke om den var
i «drift». X hadde ruset motorsagen. Politibetjent A4 opplevde det som at X
gikk til angrep på politibetjent A5 med motorsagen. Politibetjent A4 dro opp
pistolen og skjøt to eller tre skudd mot X. Skuddene var «indekseringsskudd»
uten at det ble siktet, og han vet ikke om han traff.
På bakgrunn av etterforskningsresultatet la Spesialenheten til grunn at
«politibetjent A4 med sin cal. 9 mm pistol skjøt mot og traff X tre ganger. A5 siktet
på og forsøkte å treffe X med sin cal. 223 rifle med ett skudd, men bommet».
Handlingene ble vurdert som mulige overtredelser av straffeloven § 275 om
drap og § 275 jf. § 16 om forsøk på drap. Både de subjektive og objektive vilkår
for straff ble ansett oppfylt. Spørsmålet var dermed om handlingene likevel var
lovlige ved at handlingene var utført i nødverge. Spesialenheten konkluderte
med at tjenestepersonene, ved å skyte flere skudd mot vedkommendes kropp,
«ikke gikk lenger enn nødvendig for å avverge det nært forestående angrepet»,
og at handlingene «ikke åpenbart gikk utover hva som var forsvarlig sett hen
til farligheten av angrepet, interessen angrepet krenket og angriperens skyld».
Vilkårene for nødverge ble derfor ansett oppfylt, og tjenestepersonenes opptreden
ble ansett som rettmessig og lovlig. På den bakgrunn ble det fattet vedtak om
henleggelse av saken.
side 139 Politiets bruk av maktmidler
7.10.3 Påtalevedtak i sak nr.12176170 (Bolkesjø)
I påtalevedtak 12176170 fattet Spesialenheten vedtak om henleggelse som intet
straffbart forhold anses bevist i den såkalte «Bolkesjø-saken». Saken gjaldt politiets
bruk av skytevåpen og politiets oppdragsløsning i en sak der politiet hadde
mottatt opplysninger om at en person hadde inntatt store mengder tabletter i
kombinasjon med alkohol. Vedkommende (heretter omtalt som X) hadde også
uttalt at han ønsket å ta sitt eget liv. Hendelsen fant sted 22. september 2020 på
Bolkesjø i Telemark. I vedtakets sammendrag oppsummeres hendelsen slik:
Politiet aksjonerte for å få ham til nødvendig helsehjelp. Det oppstod en
konfrontasjon med politiet, som var bevæpnet. Spesialenheten la til grunn
at vedkommende kom mot politiet i rask gange med hevede hender,
med en kjøttøks i den ene hånden og en kniv i den andre. Politiet brukte
pepperspray uten resultat. En tjenesteperson avfyrte deretter, på kort
avstand, fem skudd mot vedkommende som ble truffet fire ganger i øvre
del av overkroppen på høyre side og en gang ved høyre kne, og han døde
av skadene.
Aksjonen startet som følge av at AMK-sentralen varslet operasjonssentralen i
Sør-Øst politidistrikt om at en person på Bolkesjø ønsket å ta sitt eget liv. Det ble
opplyst at X hadde kjøpt tabletter og alkohol, og ifølge innringer skulle «ha vist en
kniv». Ifølge innringer hadde X sagt at han hadde kjøpt rivotril for å ta livet sitt. AMK-
sentralen hadde også vært i kontakt med X over telefon, hvor X hadde opplyst at
«han var sint, at han ville dø i kveld, enten ved å skade seg selv eller at politiet skjøt
ham». Han fortalte videre at han hadde «masse kniver». Ifølge Spesialenhetens
vedtak beskrev AMK-sentralen han som «forbanna». Mens politipatruljen var på
vei til Bolkesjø, fikk innringer telefonisk kontakt med X. I denne samtalen skal X,
ifølge innringer, ha opplyst om at han hadde tatt noen av pillene han hadde. Deler
av Spesialenhetens vedtak er unntatt offentlighet. Det fremgår derfor ikke hvor
mye X hadde tatt. Det fremgår imidlertid at AMK-sentralens vurdering var at det
var «absolutt fare for liv og helse». AMK skal derfor ha informert om at de hadde
«dårlig tid». I lys av dette skriver Spesialenheten følgende:
Alle de involverte tjenestepersonene Spesialenheten har avhørt har forklart
at de måtte endre den opprinnelige planen da det ble meldt om at X hadde
inntatt et stort antall rivotriltabletter. På bakgrunn av disse opplysningene
la de til grunn at det kunne være fare for livet hans og at det hastet å skaffe
ham hjelp.
Det ble opplyst av innsatsleder at «hun vurderte å benytte krise- og
gisselforhandler», men at «da de mottok informasjonen om at X hadde inntatt
piller og alkohol, falt imidlertid bruken av krise- og gisselforhandler bort, da dette
ville sinke dem sett opp mot hasteaspektet i oppdraget».
X holdt til i en leilighet i tredje etasje i en bygning som skal ha tilhørt et hotell på
Bolkesjø. På grunn av at oppdraget ble oppfattet som et hasteoppdrag, var de
fire tjenestepersonene som kom til stedet raske med å ta seg inn i bygningen
da de ankom åstedet. Ifølge Spesialenhetens vedtak åpnet én tjenesteperson
døra inn til leiligheten. Vedkommende bar skjold. Tjenestepersonen bak ham
var bevæpnet med tohåndsvåpen. Tjenestepersonen med skjold opplyste at han
så X på fem til seks meters avstand inne i leiligheten. Ifølge vedtaket opplyste
tjenestepersonen at X bestemt gikk bort til en kjøkkenbenk og tok opp to kniver,
én i hver hånd. Tjenestepersonen med skjold skal da ha ropt «bevæpnet politi»
og «slipp kniven». Ifølge vedtaket begynte X å gå mot tjenestepersonene, med
armene hevet med en kniv i hver hånd. Tjenestepersonene trakk seg bakover i
den trange korridoren utenfor leiligheten. To av tjenestepersonene sprayet X i
side 140 Politiets bruk av maktmidler
ansiktet med pepperspray, men det hadde ingen effekt. Ifølge vedtaket fortsatte X
mot tjenestepersonene med høy fart. Spesialenheten la til grunn at med ca. 1,25
meter avstand avfyrte den ene tjenestepersonen fem skudd i rask rekkefølge. X
døde som følge av skuddene.
Spesialenheten konkluderte med at det forelå «en åpenbar nødvergesituasjon
og at skuddløsningen var forsvarlig og absolutt nødvendig». På bakgrunn av
hendelsen kom imidlertid Spesialenheten med følgende, generelle betraktning:
Uten at det på noen måte rettes kritikk eller bebreidelser mot
tjenestepersonen illustrerer imidlertid saken en overordnet problemstilling
Spesialenheten vil rette oppmerksomhet mot. Politiet står regelmessig i
krevende situasjoner der det gis bistand til helsevesenet, og det ender med
at politiet avfyrer skudd. Oppdragsløsningen og avveiningen av hvordan
politiet skal gripe an situasjonen kan være meget krevende, ikke minst
overfor suicidale mennesker som bare er til fare for seg selv».
På den bakgrunn ble saken oversendt til administrativ gjennomgang/evaluering
både i politidistriktet og i Politidirektoratet «med sikte på mulig erfaringslæring».
7.10.4 Påtalevedtak i sak nr. 13468325 og 13468429 (Ibsensgate)
I sak nr. 13469325 og 13468429 fattet Spesialenheten vedtak om henleggelse som
intet straffbart forhold anses bevist i saken hvor en person ble skutt og drept av
politiet i Ibsensgate i Bergen 21. desember 2020. Det ble avgitt felles påtalevedtak
i sakene til tjenestepersonen som avfyrte de dødelige skuddene (heretter omtalt
som tjenesteperson A) og de øvrige tjenestepersonene som deltok i aksjonen, som
Spesialenheten vurderte om skulle tiltales for brudd på straffeloven § 172 for grovt
brudd på tjenesteplikten.
Innledningsvis i vedtaket er saken beskrevet med følgende:
Saken gjelder politiets oppdragsløsning og bruk av skytevåpen hvor politiet
opprinnelig skulle bistå helsevesenet med kontroll av X, som man antok
hadde behov for psykisk helsehjelp. Da politiet ankom adressen ble det
oppdaget at X hadde påsatt brann i trappeoppgangen i hybelhuset. Det
luktet brennbar væske, og brannvesenet ble tilkalt. Like etterpå antente
X også ild inne i sin egen leilighet i andre etasje. Det var andre beboere i
bygningen. Politioppdragets karakter endret seg til å få kontroll på X og
redde liv og helse.
Politiet, som var bevæpnet, hadde tatt oppstilling på trappeavsatsen
utenfor Xs leilighet og slått inn døren. Spesialenheten har lagt til grunn at
X deretter kom ut av leiligheten og beveget seg raskt mot politiet med en
kniv i den ene hånden. Politibetjent A avfyrte på kort avstand tre rettede
pistolskudd mot ham. X ble truffet av alle skuddene i overkroppen, og han
døde senere av skadene.
Politiet ble opprinnelig anmodet av helsevesenet om bistand fordi det ble opplyst
av innringere at en beboer i en leilighet «kunne være psykisk syk, og hadde
kastet gjenstander ut av vinduet mens han ropte og skrek». I henhold til nasjonal
ordre om midlertidig bevæpning var innsatspersonellet som kom til stedet
allerede bevæpnet. Ifølge ordre om midlertidig bevæpning i Vest politidistrikt av
27. november 2020 ble spørsmålet om bevæpningsordre i den konkrete saken
likevel forelagt operasjonsleder, som beordret at mannskapene skulle bevæpne
seg. Spesialenheten la til grunn at første patrulje ankom stedet kl. 22.19, og at
skuddene ble avfyrt kl. 22.34.
side 141 Politiets bruk av maktmidler
I avhør forklarte tjenestepersonene at den opprinnelige planen var å ringe til X for
å få han til å komme ut av leiligheten, for deretter å stå i beredskap og overlate X
til psykiatriambulansen. Operatøren på operasjonssentralen opplyste i avhør at
psykiatriambulansen som skulle benyttes av helsevesenet «ennå ikke var ledig».
Etter at den første patruljen kom til stedet, endret imidlertid situasjonen seg
raskt. Det fremgår av Spesialenhetens oppsummering av avhørene at en eller to
personer umiddelbart opplyste om at det brant og at brannalarmen var utløst.
Tjenestepersonene valgte derfor å ta seg inn i bygningen med en gang. Etter at
brannen i trappeoppgangen var slukket, og tjenestepersonene hadde banket på
døren og ropt «bevæpnet politi», uten å få noen reaksjon, brukte de en rambukk
for å åpne døren. På bakgrunn av avhøret av tjenestepersonen som avfyrte
skuddene, gjengir Spesialenheten følgende:
Ifølge A sprang døren opp etter tre-fire dunk med rambukken. Han gikk helt
bort til døren og slo eller sparket for at den skulle åpne seg helt. Både han
og andre ropte at de var bevæpnet politi. A trakk seg tilbake. Deretter gikk
det «lynraskt». A så at det kom en person ut fra venstre mot døråpningen.
Han oppfattet det slik at personen var på vei mot D, som sto i trappen opp
til høyre. A så at X hadde en spiss gjenstand i høyre hånd, som han oppfattet
kunne være en kniv.
A har forklart at han rettet våpenet mot X, siktet og skjøt ett skudd. X
fortsatte mot D. A visste ikke om skuddet hadde truffet og skjøt én gang
til. X fortsatte, og A skjøt et tredje skudd. X ség da sammen på gulvet. A har
forklart at de tre skuddene ble avfyrt i rask rekkefølge. Han forsto at X var
truffet, og han uttrykte også smerte.
Ifølge A siktet han mot overkroppen. Han siktet mot «det store» på
skikkelsen han så. Han tenkte at personen måtte stoppes. Han opplevde
hendelsen som «lynrask» og har anslått a det gikk rundt fem sekunder fra
døren ble åpnet til X viste seg i døråpningen.
I sin vurdering kom Spesialenheten til at det ikke var bevismessig grunnlag for at
tjenesteperson A begikk en straffbar handling da han skjøt mot X. Det fremgår
blant annet av vedtaket at «Situasjonen var foranlediget av at X hadde antent
brann inne i leiligheten, og at det av hensyn til liv og helse derfor var påtrengende
nødvendig å få adgang til boenheten og få kontroll på X». Spesialenheten kom
til at tjenestepersonen hadde handlet i nødverge, og at han derfor ikke kunne
straffes. De øvrige tjenestepersonene kunne heller ikke straffes for deres
håndtering av hendelsen.
Saken ble besluttet oversendt til administrativ vurdering. Avslutningsvis i vedtaket
heter det følgende:
Problemstillingen er som nevnt innledningsvis hvordan politiet skal forholde
seg til personer som er psykisk syke og potensielt kan være til fare for seg
selv og andre. Denne saken skiller seg noe fra de saker som vi i det siste har
oversendt, fordi det i dette tilfellet var stiftet brann som åpenbart kunne
ha fare- og skadepotensiale for andre. Saken vil likevel være nyttig som
grunnlag for erfaringslæring – ikke minst nasjonalt – der alle sakene ses
på samlet. Fellesnevneren er politiets bistand til helsevesenet, innhenting
av opplysninger om vedkommende det bes om bistand til og behovet
for øyeblikkelig politiinnsats. Det understrekes at alle disse sakene er
forskjellige. I den aktuelle saken nå er det altså ikke grunnlag til å kritisere
tjenestepersonenes planlegging og gjennomføring av oppdraget. Saken
utviklet seg raskt på grunn av brannstiftelsen og det var derfor behov for
side 142 Politiets bruk av maktmidler
øyeblikkelig innsats. Alle sakene har likevel et læringspotensiale, og den
administrative gjennomgang bør ta utgangspunkt i dette.
Spesialenheten peker likevel på en omstendighet etterforskingen har
avdekket, nemlig om det skal gis bevæpningsbeslutning med pistol i de
tilfeller politiet allerede er bevæpnet med pistol (midlertidig nasjonal
bevæpning). Spesialenheten har ikke bestemte oppfatninger om hva
som er riktig eller galt i disse tilfellene, men anbefaler at prosedyrene for
bevæpning blir like nasjonalt, slik direktoratet synes å gi anvisning om i
ovennevnte brev.
7.10.5 Påtalevedtak i sak nr. 13468674 (Sarpsborg)
I sak nr. 13468674 fattet Spesialenheten vedtak om henleggelse som intet
straffbart forhold anses bevist i saken hvor en person, heretter omtalt som X, ble
skutt og drept av politiet i Tuneveien i Sarpsborg 28. august 2021. Innledningsvis i
vedtaket er hendelsen oppsummert slik:
En patrulje bestående av politibetjent A, politibetjent B og politibetjent C kjørte
denne morgenen utrykning mot Uno-X ved Landekrysset, etter at politiet
hadde fått melding om at en mann hadde løpt etter en annen med kniv og
truet med å drepe vedkommende. Det var gitt bevæpning på oppdraget.
Patruljen påtraff mannen de antok hadde truet med kniv, og
tjenestepersonene B og A gikk ut av politibilen og anropte vedkommende.
Fra en avstand på syv til åtte meter fra tjenestepersonene, tok mannen
fram en kniv og beveget seg raskt mot dem med kniven hevet. I løpet av få
sekunder avfyrte tjenestepersonene fem skudd mot mannen. Mannen ble
truffet av tre skudd, hvorav to gikk gjennom bløtvev i henholdsvis venstre
og høyre legg, mens ett gikk gjennom venstre arm og videre inn i brystet
gjennom hjertet. Sistnevnte skudd var dødbringende.
Det fremgår av Spesialenhetens redegjørelse for sakens faktum at politiet først
ble varslet om X via en nødtelefon fra et vitne, som opplyste om at hun var blitt
stanset av en gutt som løp i Tuneveien i Sarpsborg, og som hadde fortalt at en
mann ville drepe ham. Hun opplyste også at mannen stod et stykke unna og vinket
mot dem. På den bakgrunn ba operasjonssentralen om at tilgjengelig patrulje
skulle kjøre mot Tuneveien. Beslutning om bevæpning ble truffet av oppdragsleder
på operasjonssentralen. Alle tre tjenestepersonene i patruljen bevæpnet seg med
pistol. Én av tjenestepersonene bevæpnet seg i tillegg med MP5 «fordi oppdraget
var utendørs og MP5 er et mer treffsikkert skytevåpen på lengre avstander». En av
de andre betjentene tok med seg plastskjold. I tillegg hadde alle utstyrsbelte med
pepperspray og batong. De hadde ikke tilgang til elektrosjokkvåpen.
Patruljen fant X i Tuneveien. Det var ingen andre personer i området. Politibilen
ble stanset ca. 10 meter bak X, og to av tjenestepersonene gikk ut av bilen,
herunder tjenestepersonen som var bevæpnet med MP5. Vedkommende
tjenesteperson ropte «bevæpnet politi», og «vis hendene». X etterkom pålegget.
Deretter trakk X frem en kniv, og hevet denne over hodet, og begynte i samme
øyeblikk å «bevege seg raskt» mot tjenestepersonene. Hendelsen er videre
beskrevet på følgende måte i vedtaket:
Da X kom mot politiet med kniven hevet, la politibetjent B MP5-en i en
anleggsstilling, siktet mot Xs venstre lår/kne, og avfyrte ett skudd på ca.
seks til syv meters avstand. Han så en liten rykning i Xs ben, og antok derfor
at han traff. Politibetjent B registrerte også at politibetjent A løsnet skudd,
men visste ikke hvor han eventuelt traff. Tjenestepersonene oppfattet at
side 143 Politiets bruk av maktmidler
skuddene ikke hadde effekt fordi X fortsatte mot dem. Politibetjent B siktet
derfor litt høyere og mot X skulder/brystregion/armhule, og avfyrte et nytt
skudd. Politibetjent B merket at politibetjent A omtrent samtidig også avfyrte
ytterligere ett skudd. Politibetjent B er usikker på om han også kan ha avfyrt
et tredje skudd.
Da politibetjent A så at X fortsatte fremover mot dem etter at politibetjent B
hadde avfyrt første skudd, opplevde han at han ikke hadde annet valg enn å
skyte X i brysthøyde. Han siktet og avfyrte først ett skudd mot overkroppen
til X. Skuddet hadde ingen virkning, og han avfyrte umiddelbart ett skudd
til som traff X på venstre side i overkroppen. Han så at det andre skuddet
hadde effekt ved at X segnet om på kanten mellom fortauet og veien, et par
meter foran dem.
Spesialenheten la til grunn at det gikk 17 sekunder fra patruljen meldte om at de
hadde observert X til de meldte at skudd var avfyrt.
Spesialenheten konkluderte med at tjenestepersonene befant seg i en
nødvergesituasjon da skuddene ble avfyrt, og at bruken av skytevåpen var
nødvendig og forsvarlig. Mindre inngripende handlingsalternativer var etter
Spesialenhetens vurdering ikke anvendelige. I vurderingen av nødvendigheten av
handlingen, la Spesialenheten følgende til grunn:
Tjenestepersonene tok kontakt med X ved anrop, og han ga først inntrykk
av å overgi seg. Selv om politiet må ha vært forberedt på at X bar kniv,
legger Spesialenheten til grunn at angrepet kom overraskende på dem.
Angrepet var potensielt livsfarlig, tjenestepersonene hadde liten tid til å
områ seg og det var behov for å reagere raskt. Ettersom avstanden til X var
kort, var tilbaketrekking og flukt ikke et realistisk handlingsalternativ. Ut fra
opplysningene tjenestepersonene hadde om Xs forutgående truende atferd
med kniv og forfølgelse av Z, ville også fluktalternativet kunne medført
at de mistet oversikt over X, og risiko for at han ville utgjøre en fare for
tredjepersoner. Spesialenheten er enig med tjenestepersonene i at bruk av
pepperspray eller batong åpenbart ikke var egnet til å avverge Xs angrep. I
denne situasjonen forelå ingen andre alternativer enn bruk av skytevåpen.
Det var heller ikke rom for muntlig å varsle om bruk av våpen eller avfyre
varselskudd.
På den bakgrunn gikk ikke tjenestepersonene utover det som var åpenbart
forsvarlig.
Saken ble oversendt til administrativ vurdering av to årsaker; for det første fordi
adskillelse av de involverte tjenestepersonene ikke ble gjort i tilstrekkelig grad
etter hendelsen, og for det andre for erfaringslæring om situasjoner hvor det
avfyrt «politiskudd mot kniv».
7.10.6 Påtalevedtak i sak nr. 13468748 (Bislett)
I sak nr. 13468748 fattet Spesialenheten vedtak om henleggelse som intet
straffbart forhold anses bevist i saken hvor en person, heretter omtalt som
X, ble skutt og drept av politiet i Thereses gate på Bislett 9. november 2021.
Innledningsvis i vedtaket er hendelsen beskrevet med følgende:
En patrulje bestående av politibetjentene A og B kjørte patrulje i Thereses
gate, og ble oppmerksomme på X som løp etter en kvinne mens han holdt
en kniv hevet. Politiet kjørte på X med politibil uten å få kontroll på ham, de
brukte deretter pepperspray og kjørte på ham igjen etter at X beveget seg
nedover veien mens han fortsatt holdt kniven. Etter andre påkjørsel gikk X
side 144 Politiets bruk av maktmidler
til angrep mot politiet inne i politibilen fra passasjersiden, og hugget flere
ganger med kniv mot politibetjent B. Begge politibetjentene avfyrte da til
sammen seks rettede skudd med pistol mot X. X ble truffet av fem skudd
i overkroppen, og to av skuddene var direkte dødelige. Politibetjent B ble
truffet av ett skudd i foten.
Omtrent samtidig som patruljen ble oppkalt av operasjonssentralen, observerte
de (tjenesteperson A og B) X som løp etter en kvinne og hugget mot henne med
kniv. Tjenestepersonene i bilen var ikke bevæpnet, men hadde sine pistoler
nedlåst i et våpenskrin i kupeen (mellom forsetene og bak mot passasjersetene) i
tjenestebilen. Det videre hendelsesforløpet er beskrevet med følgende:
D og X løp mot politibilen og forbi passasjersiden, og politibetjent B ba
politibetjent A om å bevæpne seg. Da X var på høyde med bildøren til
passasjersetet, slo politibetjent B døren opp for å stoppe ham. Politibetjent
B lukket deretter døren og låste bilen. Politibetjent B har forklart at X
begynte å støte kniven mot bilvinduet der han satt, og at han forsøkte
å holde på Xs oppmerksomhet mens politibetjent A bevæpnet seg.
Politibetjent B var selv ubevæpnet på dette tidspunktet.
X beveget seg etter hvert foran bilen, hvor han stilte seg opp. Etter ca. 3 sekunder
kjørte politibetjent A på X. X kom seg imidlertid raskt på beina igjen etter
påkjørselen. Politibetjent A forsøkte derfor å kjøre på ham igjen, men denne
gangen hoppet han unna, og ble stående på fortauet tre meter fra politibilens
side. Slik utvalget leser Spesialenhetens vedtak hadde begge betjentene klart å
bevæpne seg på dette tidspunktet. Politibetjent B brukte da pepperspray mot X
gjennom en glippe i bilvinduet. Dette medførte at X trakk seg litt tilbake og løftet
hendene mens han sa «Allahu Akbar» flere ganger, noe han også hadde gjort
tidligere. Han begynte deretter å gå på fortauet nedover gaten. Politibetjent A
fortsatte å kjøre parallelt med X nedover Thereses gate. De påfølgende hendelsene
er beskrevet med følgende i vedtaket:
Politibetjent A har forklart at hun så en person lenger ned på fortauet
og oppfattet at X var på vei mot vedkommende. Politibetjent B tenkte at
de nå måtte stoppe X ettersom han fortsatt hadde kniven i hånden og
ikke lenger hadde fokuset rettet mot politiet. Politibetjent A så en luke på
fortauet som var stor nok til politibilen og så ingen andre personer rundt X.
X «småjogget» på dette tidspunktet langs en vegg, og politibetjent A svingte
mot ham. Hun tenkte å klemme X mellom bilen og veggen for å stoppe
ham. X sakket farten, tok hendene avvergende ut mot panseret og rygget
et par skritt før politibilen skjøt fart mot ham. X ble truffet i hoftehøyde,
slynget over panseret på høyre side av politibilen og landet på bakken ved
passasjerdøren til B. Politibilen traff veggen, airbagene ble utløst og kupeen
ble fylt av røyk. Bilens låsesystem ble åpnet som følge av sammenstøtet.
Dette skjer automatisk ved sammenstøt over en viss hastighet.
X reiste seg umiddelbart opp, tok tak i dørhåndtaket på politibilen og
åpnet bildøren helt opp mens han holdt kniven i sin høyre hånd. Deretter
beveget han seg inn i bilen med overkroppen, og hugg inn i kupeen med
kniven. Politibetjent B sparket gjentatte ganger mot X. X ble sparket ut av
politibetjent B, fortsatt huggende med kniven, og tok seg på nytt inn i bilen
med kniven hevet. Politiet avfyrte deretter ett skudd. X fortsatte å hugge
og politiet avfyrte nytt skudd ca. to sekunder etter det første. X rykket litt
til, men avsluttet ikke huggingen med kniven, og politiet avfyrte ytterligere
fire skudd i rask rekkefølge. Til sammen ble det avfyrt seks skudd. Under de
to siste skuddene sank X sammen mens han fremdeles forsøkte å hugge.
side 145 Politiets bruk av maktmidler
Deretter falt han bakover, og ble liggende livløs med rygg og hode opp mot
veggen ved siden av vinduet til butikken Bislett Blomster.
Det fremgår av vedtaket at hele hendelsesforløpet varte mellom to og tre
minutter, og at det tok ca. ett minutt og tretti sekunder fra patruljen meldte på
samband at en mann stod utenfor politibilen og knivstakk denne, og frem til
politibetjent B meldte at de hadde skutt X. Politibetjent B forklarte at da han trakk
sitt eget våpen for å skyte, hadde han ikke tatt ladegrep. Han måtte derfor først ta
ladegrep før han kunne skyte. Politibetjent B har også forklart at de «brukte mye
kapasitet på å få ut våpnene, og at de kunne ha forsøkt seg på skadebegrensende
skudd dersom de hadde vært bevæpnet da de kom inn i situasjonen».
Etter Spesialenhetens vurdering befant tjenestepersonene seg i en
nødvergesituasjon da skuddene ble avfyrt, og bruken av skytevåpen ble ansett
som nødvendig og forsvarlig. Ifølge Spesialenheten var mindre inngripende
handlingsalternativer ikke anvendelige. Det samme gjaldt politiets samlede
oppdragsløsning.
7.10.7 Utvalgets vurdering
Utvalget ønsker innledningsvis å understreke at utvalget ikke har hatt til hensikt
å stille seg til doms over hvordan tjenestepersonene har opptrådt i de enkelte
hendelsene som er behandlet i Spesialenhetens vedtak. Vedtakene gjengir
hendelsesforløpet slik Spesialenheten har vurdert disse på bakgrunn av egen
etterforskning, samt Spesialenhetens juridiske vurdering av tjenestepersonenes
fremgangsmåte på bakgrunn av denne. Utvalget er på ingen måte kompetent til
å evaluere Spesialenhetens vurderinger, og ønsker derfor ikke å mene noe om
de faktiske og juridiske vurderingene som er gjort i vedtakene. På den bakgrunn
ønsker utvalget også å formidle at det er viktig å utvise stor varsomhet med å
trekke generelle konklusjoner på bakgrunn av hendelsene slik de er beskrevet i
Spesialenhetens vedtak. Beskrivelsene av hendelsene kan fungere som eksempler
på hvordan politiet har gått frem i krevende situasjoner, men gir alene lite
grunnlag for generalisering. Utvalget har ønsket å supplere kunnskapsgrunnlaget
med beskrivelse av konkrete hendelser, men er samtidig bevisste på hvor
utfordrende det er å trekke konklusjoner fra disse.
Utvalget registrerer med bekymring at samtlige av personene som har blitt
skutt og drept av politiet siden 2017 etter politiets vurdering har fremstått som
psykisk syke. Tre av de fem beskrevne hendelsene ble initiert ved at helsevesenet
ba om bistand fra politiet. Uten å kritisere politiets fremgangsmåte i noen av
situasjonene, ønsker utvalget på generelt grunnlag å understreke at det er
bekymringsverdig at oppdrag som starter som bistandsoppdrag ender på denne
måten. At fem av fem drepte har vært antatt psykisk syke, og at tre av fem
oppdrag har startet som bistandsoppdrag, gir grunn til å hevde at hendelsene bør
evalueres grundig av politiet og helsetjenesten samlet, for å høste læringspunkter
som kan bidra til at tilsvarende ikke skjer igjen.
Utvalget ønsker å understreke viktigheten av systematisk erfaringslæring
fra hendelser som dette. I kapittel 5.7 er det gjort rede for hvordan dette er
strukturert i dag, herunder hvordan vedtak fra Spesialenheten følges opp av
Politidirektoratet og distriktene. Utvalget har i den sammenheng merket seg
Spesialenhetens betraktning i Bolkesjø-saken om at politiet «regelmessig står
i krevende situasjoner der det gis bistand til helsevesenet, og det ender med
at politiet avfyrer skudd». Ifølge Spesialenheten kan oppdragsløsningen og
avveiningen av hvordan politiet skal gripe an situasjonen «være meget krevende,
ikke minst overfor suicidale mennesker som bare er til fare for seg selv». Etter
side 146 Politiets bruk av maktmidler
utvalgets syn peker Spesialenheten her på et meget interessant problemkompleks,
som bør vurderes og utredes nærmere. Det er viktig at politietaten kan lære av
hendelser som dette. Etter utvalgets syn bør det imidlertid også etableres et
system for tverretatlig læring av slike hendelser, se omtale av dette i kapittel 10.9.
7.11 Evalueringen av Kongsberg-hendelsen
7.11.1 Om evalueringen
Onsdag 13. oktober 2021 ved 18-tiden fikk politiet i Sør-Øst politidistrikt melding
om en mann som skjøt med pil og bue i Kongsberg sentrum. Fem personer
ble drept og flere skadet før gjerningspersonen ble pågrepet av politiet. 4.
november 2021 ble det satt ned et utvalg som skulle evaluere hendelsen.
Utvalgets evalueringsrapport forelå 14. juni 2022. Som nevnt i kapittel 2.4, fikk
utvalget presentert funnene i rapporten av utvalgsleder [navn skjult] i et
utvalgsmøte tirsdag 23. august 2022.
Etter utvalgets syn befinner flertallet av rapportens vurderinger og anbefalinger
seg i periferien av hva det tilligger utvalget å vurdere, jf. mandatet. Utvalget har
derfor valgt kun å fremheve enkelte av forbedringspunktene og anbefalingene
som anses som særlig relevante for utvalgets vurderinger. Utvalget har særlig
merket seg følgende forbedringspunkter og anbefalinger:
- Politidirektoratet må sørge for at politiets forebyggende tjeneste overfor
psykisk syke med kriminell eller utagerende atferd identifiseres som et eget
forebyggende felt. Herunder organiseres og gis hjemler som gjør det mulig å
gjennomføre en bedre forebyggende tjeneste.
- Utvalget foreslår at Politidirektoratet vurderer å gjøre Oslo politidistrikts
psykiatrigruppe til et nasjonalt kompetansesenter.254
Evalueringsutvalget mener det er et «prekært funn» i saken at politiet mangler
«muligheter for å drive forebyggende arbeid rettet mot psykisk syke med
tilbøyelighet til voldelig atferd». På den bakgrunn skriver utvalget blant annet
følgende:
Basert på intervjuene utvalget har gjennomført, synes det som om politiet
gjennom utrykninger til hendelser og etterforskning av mulige straffbare
forhold, samt fremstillinger for vurdering av tvangsinnleggelse med videre,
har ganske god kunnskap om hvilke personer som innenfor den aktuelle
politienhet faller inn under gruppen som krever oppfølging fra både psykisk
helsevern og politiet, eventuelt også sosialetaten. Utvalget anbefaler at det
foretas en konkret registrering av hvilke personer dette gjelder, og at det
mellom de aktuelle etatene etableres et formalisert samarbeid om disse
som gir både rettigheter og plikter.255
Siktemålet med utvalgets forslag er å skape mulighet for en risikoreduserende
oppfølging som ligger mellom behandling basert på tvang og en oppfølging basert
på samtykke og full frivillighet fra den psykisk syke. På den bakgrunn foreslås
det en særskilt tvangshjemmel i politiloven. Forslaget innebærer å «supplere
og videreutvikle de tvangshjemler som man har eksempler på i politiloven § 12
tredje ledd og § 13 fjerde og femte ledd», hvor det kan vurderes inntatt at politiet,
dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt, kan pålegge person å møte til
254
Henriksen, S.V., Brenden, T., Hoel, L., Kruke, B.I., Myhrer, T. (2022) side 199.
255
ibid. side 200.
side 147 Politiets bruk av maktmidler
forebyggende samtaler, og eventuelt avhente vedkommende til dette, eller om
nødvendig kreve eller bane seg adgang til vedkommendes bolig for å avklare om
det er behov for forebyggende eller hjelpende tiltak.256
Utvalget anbefaler også at det etableres et formalisert samarbeid mellom politiet
og helse- og sosialetaten. Formålet er at etatene skal kunne utveksle informasjon
om enkeltpersoner med formål om å forebygge eventuelle hendelser. For at
samarbeidet skal fungere foreslår utvalget også et eget unntak fra taushetsplikten
for aktørene som inngår i dette samarbeidet, for den pasient- og klientgruppen
samarbeidet gjelder.257
Til slutt anbefaler utvalget at psykiatrigruppen ved Oslo politidistrikt gjøres
til et nasjonalt kompetansesenter. Forslaget begrunnes med at håndteringen
av psykisk syke personer med voldelig eller truende atferd i et forebyggende
perspektiv vil kreve en spesialkunnskap som vanskelig kan opparbeides på det
enkelte tjenestested. Det vises til at psykiatrigruppen har opparbeidet seg «en
betydelig kompetanse på feltet», og at «de bedriver allerede en vesentlig ekstern
veilednings- og foredragsvirksomhet».258
7.11.2 Utvalgets vurdering
Utvalget har med interesse merket seg anbefalingen om at det bør «etableres et
formalisert samarbeid mellom politiet og helse- og sosialetaten». Utvalget har
blitt forelagt hvordan dette samarbeidet er formalisert i Bergen, se nærmere
omtale i kapittel 7.17. Utvalget er i utgangspunktet enige med evalueringsutvalget,
og mener at slike samarbeidsrutiner bør innføres over hele landet. Se nærmere
omtale av dette i kapittel 7.17.2 og 10.9. Utvalget er noe mer usikre på
evalueringsutvalgets forslag om å vedta en ny hjemmel for å nærmere følge
opp personer i risikogruppen. Utvalget har forståelse for evalueringsutvalgets
bekymring, men er umiddelbart av den oppfatning at det også finnes
vektige motargumenter mot slik lovregulering, herunder grunnleggende
personvernhensyn. Utvalget bemerker i den sammenheng at dette er et forslag
utvalget ikke har studert i detalj, noe som også er årsaken til at utvalget ønsker å
være tilbakeholdne med å anbefale forslaget på lik linje som evalueringsutvalget.
Dersom forslaget skal følges opp, vil det kreve grundig utredning.
Maktmiddelutvalget er også usikre på om det er en hensiktsmessig løsning å gjøre
psykiatrigruppen i Oslo politidistrikt til et nasjonalt kompetansesenter. Utvalget
har forstått det slik at psykiatrigruppen primært jobber med konkrete saker og
personer, og at de dermed ikke er et kompetansesenter per se. Dersom gruppen
skal gjøres til et nasjonalt kompetansesenter, må nok mandatet deres endres
noe. Utvalget er usikre på om dette er hensiktsmessig. Utvalget er imidlertid ikke
fremmed for tanken på å etablere et nasjonalt kompetansesenter som kan gi råd
til politidistriktene om deres håndtering av sårbare grupper, men det kan hende
at et slikt kompetansesenter hører bedre hjemme andre steder, for eksempel i
Politidirektoratet eller på Politihøgskolen.
256
ibid. side 202.
257
ibid. side 200.
258
ibid. side 199.
side 148 Politiets bruk av maktmidler
7.12 Evaluering av prøveperioden med
elektrosjokkvåpen
7.12.1 Innledning
Justis- og beredskapsdepartementet vedtok i 2018 at elektrosjokkvåpen skulle
prøves ut i utvalgte politidistrikter, før det ble vurdert en eventuell permanent
ordning. Det ble derfor vedtatt en egen instruks med hjemmel i politiloven
§ 29 som gjennomførte prøveordningen.259 Det fremgikk av instruksen § 9 at
bruken av elektrosjokkvåpen skulle evalueres når prøveordningen var avsluttet.
Ordningen ble først evaluert av forskere ved Umeå universitet, på oppdrag fra
Politidirektoratet.260 Umeå universitet ble valgt fordi de allerede var engasjert
for å gjennomføre en evaluering av tilsvarende forsøksprosjekt i svensk politi.
Grunnopplæringen av svensk politi foregår som oppdragsbasert utdanning hos
tre ulike universiteter, hvorav Umeå universitet er ett av tre, og det er forskere
ved enheten for politiutdanning som har foretatt evalueringen.261 Evalueringen
forelå i april 2021, og ble fulgt opp av en egen evaluering fra Politidirektoratet i juni
samme år. På bakgrunn av evalueringene la Politidirektoratet frem en anbefaling
til Justis- og beredskapsdepartementet, som besluttet at elektrosjokkvåpen gradvis
skal innføres som et nytt permanent maktmiddel i hele landet.
Prøveprosjektet ble gjennomført i fire politidistrikt: Sør-Vest politidistrikt, Øst
politidistrikt, Troms politidistrikt og Oslo politidistrikt ved beredskapstroppen,
i 2019 og 2020. Utprøvingen ble tett fulgt av en egen prosjektorganisasjon
bestående av deltakere fra Politidirektoratet, Politiets Fellestjenester og
Politihøgskolen. Det ble gjort innkjøp av modellen «Taser X2», produsert av Axon,
levert i Norge av Bertel O Steen Defence and Security AS.262 Elektrosjokkvåpenet,
og dets effekt, er beskrevet med følgende i Politidirektoratets evalueringsrapport:
Våpenenheten skyter ut minimum to piler, som er forbundet med våpenet
gjennom tynne kobbertråder. Pilene er henholdsvis en pluss- og en minuspil
som ved kontakt med kroppen danner en sluttet elektrisk krets. På grunn
av at pilene er forbundet med våpenet og derav batterienheten til våpenet,
kan elektrisitet tilføres. Prinsippet som anvendes er å tilføre elektrisitet
med svært LAV strømstyrke (ampere) men med relativt HØY spenning
(volt). Den totale energien som tilføres er relativt sett svært lav. Fysiologisk
medfører den tilførte elektrisiteten (lav strømstyrke og høy spenning) at
kroppens sensoriske og motoriske nervesystem påvirkes, ved at musklene
hurtig trekker seg sammen, og slipper opp igjen (inntil 19 ganger i sekundet)
og personen utsatt for ESV i stor grad mister evnen til viljestyrte fysiske
handlinger. Dette kalles Neuro Muskulær Innkapasitering (NMI) I de fleste
tilfeller vil personen enten falle eller sige sammen, og i betydelig grad miste
mobilitet. NMI oppleves også med en betydelig smertepåvirkning – at det
gjør fysisk vondt i kroppen – spesielt i området mellom pilene. Teknologi
og fysiologien ESV anvender er i prinsippet det samme som anvendes
i husdyrgjerder i stor utstrekning anvendt i norsk landbruk. ESV i norsk
politi (TaserX2) er konfigurert slik at elektrisiteten kuttes automatisk etter
5 sekunder, uavhengig av påvirkning fra bruker/tjenesteperson. Etter at
elektrisiteten er kuttet forsvinner smertepåvirkningen og personen får
igjen viljekontroll over muskulatur. De fleste utsatt for ESV vil likevel kunne
259
Instruks 18. september 2018 om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet – prøveordning.
260
Hansson, J., Inzunza, M., Doohan, I. S. (2021).
261
NOU 2017:9 punkt 8.2.2.
262
Politidirektoratet (2021) punkt 5.3.
side 149 Politiets bruk av maktmidler
kjenne en ømhet/stølhet/utmattelse i muskulaturen, som etter en tung
treningsøkt.263
I det følgende omtales den eksterne og den interne evalueringen av
prøveprosjektet med elektrosjokkvåpen. Dette er nytt kunnskapsgrunnlag som er
relevant i vurderingen av politiets maktmiddelbruk. Siden 2017 er det også kommet
internasjonal forskning om elektrosjokkvåpen. Dette omtales i kapittel 7.13.5.
7.12.2 Umeå universitet sin evaluering
Evalueringen til Umeå universitet ble gjennomført som et kohortstudium med
deltakere og kontrollgruppe. Både kvantitative og kvalitative data ble hentet inn,
og data ble samlet inn før, under og mot slutten av prøveperioden. To forskjellige
grupper tjenestepersoner besvarte undersøkelsen, både tjenestepersoner som
tok del i prosjektet og som ikke tok del i prosjektet. Det ble gjort dybdeintervjuer
av tjenestepersonene som deltok. I tillegg ble det gjennomført undersøkelser
med publikum ved tre tilfeller, for å undersøke holdningene til elektrosjokkvåpen
i befolkningen. Det ble også gjennomført individuelle intervjuer med borgere og
representanter fra interessegrupper.
I rapporten trekkes følgende hovedfunn frem:
- Elektrosjokkvåpen ble for det meste brukt mot individer som er psykisk ustabile
og som har utvist aggressiv og farlig adferd.
- Elektrosjokkvåpen er et supplement til maktmiddelbruk i sjiktet mellom
pepperspray/batong og skytevåpen, og komplementerer bruken av andre
maktmidler.
- Innføringen av elektrosjokkvåpen har ført til at tjenestepersoner kan løse
oppdrag med mindre inngripende maktmidler, med lavere risiko for skade.
- Tjenestepersonene som ble intervjuet har følt seg tryggere fordi
elektrosjokkvåpen for det meste ga muligheten til å løse oppdrag uten å trekke
frem skytevåpen.
- Undersøkelsen avslørte ingen signifikante forskjeller mellom studien og
kontrollgruppa, eller forskjeller i trusler mot politiet eller skader for politiet eller
motparten på forskjellige tidspunkter i perioden.
- Intervjuene med tjenestepersonene viste en nedgang i oppfattet fare for skader
blant både politiet og gjerningspersonene underveis i perioden.
- Informantene var alle enige i at elektrosjokkvåpen er effektive, men at enkelte
utfordringer reiste seg, som tykke klær og mål som beveger seg.
- Mer enn 90 % av alle gangene elektrosjokkvåpen ble brukt i perioden
involverte mannlige tjenestepersoner, færre enn 10 % involverte kvinnelige
gjerningspersoner.
- Undersøkelsen av befolkningens holdninger indikerer at publikum tror
at politiet kan stoles på når det kommer til beslutningstaking ved bruk av
elektrosjokkvåpen.
- Undersøkelsen viste også at personer som på forhånd hadde fått noe
informasjon om elektrosjokkvåpen, var signifikant mer positive enn de som ikke
hadde fått noe informasjon.
263
ibid. punkt 4.7.
side 150 Politiets bruk av maktmidler
- Gruppen som hadde fått informasjon om elektrosjokkvåpen, uttalte også
at de ville følt seg tryggere dersom politiet i deres nærhet var utstyrt med
elektrosjokkvåpen.264
På bakgrunn av nevnte funn, trakk forskerne ved Umeå Universitet følgende
konklusjoner:
- Elektrosjokkvåpen ser ikke ut til å påvirke politiets totale maktmiddelbruk.
- Bruk av elektrosjokkvåpen kan sørge for nedgang i bruk av andre maktmidler,
særlig pepperspray.
- Funnene i undersøkelsen indikerer at elektrosjokkvåpen kan erstatte skytevåpen
i enkelte situasjoner, men de erstatter ikke skytevåpen som maktmiddel
generelt.
- Innføringen av elektrosjokkvåpen ser ikke ut til å påvirke skader blant politiet og
deres motparter, selv om funn fra intervjuer med politiet indikerer lav risiko for
større skader og dødelig maktbruk.
- Innføringen av elektrosjokkvåpen ser ikke ut til å ha en vesentlig effekt på
publikums oppfatning av politiet og befolkningens tillit til politiet.
- Befolkningen stoler på at politiet er godt trent og kompetente i
beslutningstagningen ved bruk av elektrosjokkvåpen.265
7.12.3 Politidirektoratets evaluering
7.12.3.1 Konklusjon og anbefaling
Politidirektoratets evalueringsrapport inneholder en bred gjennomgang av
hele prøveprosjektet, med en detaljert fremstilling av hvordan prosjektet ble
gjennomført og relevant statistikk utarbeidet på bakgrunn av tjenestepersonenes
rapportering under prøveperioden. På bakgrunn av etatens erfaringer i perioden,
og på bakgrunn av konklusjonene til Umeå Universitet, la Politidirektoratet frem
en anbefaling om at elektrosjokkvåpen bør innføres som et alminnelig tilgjengelig
maktmiddel for alt innsatspersonell i norsk politi, og at maktmiddelet tillates for
alt operativt godkjent innsatspersonell i politiet.266 Politidirektoratet anbefalte også
at elektrosjokkvåpen plasseres i maktmiddelpyramiden på linje med slagvåpen
(teleskopbatong og langkølle), over OC-pepperspray, men under skytevåpen.
Politidirektoratets anbefaling baserte seg bl.a. på følgende observasjoner:
Politidirektoratet konkluderer med at elektrosjokkvåpen fyller et udekket
behov for et maktmiddel som er mer effektivt på lengre avstand enn de
mildere maktmidlene OC-pepperspray og batong, samtidig som det ivaretar
sikkerheten til innsatspersonellet på en god måte. En har også i utprøvingen
funnet det dokumentert at elektrosjokkvåpen i noen tilfeller kan erstatte
maktmiddelet skytevåpen. Maktmiddelet kan likevel ikke fullt ut erstatte
skytevåpen i alle situasjoner. Elektrosjokkvåpen vil ikke erstatte skytevåpen
i de situasjonene hvor gjerningsperson oppholder seg på avstander lengre
enn effektiv rekkevidde til våpensystemet. Tilgang på elektrosjokkvåpen har
medført at innsatspersonellet har løst situasjoner med relativt sett mindre
264
Rapporten til Hansson, J., Inzunza, M., Doohan, I. S. (2021) er skrevet på engelsk. Punk-
tene er utvalgets oversettelse av resultatene som trekkes frem i sammendraget på side
IV.
265
Listen er på tilsvarende måte en oppsummering av konklusjonene som trekkes i sam-
mendraget på side IV.
266
Politidirektoratet (2021) side 6.
side 151 Politiets bruk av maktmidler
makt, større grad av sikkerhet for eget innsatspersonell og med mindre
risiko for skader på motpart.
Utprøvingen viser at dersom innsatspersonellet anvender elektrosjokkvåpen
på en riktig måte, herunder gjør gode vurderinger på hvilke situasjoner det
er egnet og i hvilke situasjoner og mot hvilke personkategorier det ikke er
egnet, medfører det liten risiko for skader på vedkommende det anvendes
mot. Det er likevel ikke risikofritt å anvende makt mot personer, heller ikke
ved bruk av elektrosjokkvåpen, og det er vesentlig for å oppnå ønsket effekt
uten å øke risikoen for skader at innsatspersonellet er godt trent og har høy
bevissthet på bestemmelsene i Politiloven §6 om politiets maktanvendelse.
Elektrosjokkvåpen har i prøveperioden tatt andeler av annen maktbruk,
særskilt maktmiddelet OC-pepperspray. Tilgang på elektrosjokkvåpen
har i den begrensede utprøvingen ikke medført økt maktbruk fra politiets
side, men annen maktbruk. Det kan likevel ikke utelukkes, basert på
internasjonale studier, at ved en permanent innføring av elektrosjokkvåpen
at det kan bli en endring i maktbruken, herunder økning av maktbruk. Dette
fordi elektrosjokkvåpen kan anses som et effektivt og relativt risikofritt
maktmiddel å anvende. For å motvirke dette er det vesentlig at opplæringen
av innsatspersonellet er god, og at overnevnte bestemmelse i Politiloven får
et sentralt fokus.
Utprøvingen av elektrosjokkvåpen har ikke medført endringer i politiets
kontakt med publikum eller hatt negativ påvirkning på politiets omdømme
eller publikums tillitt til politiet. Det har vært et vesentlig poeng for
utprøvingen å være i størst mulig grad transparent om hva politiet har
gjort i utprøvingen, i hvilke situasjoner maktmiddelet har blitt brukt og
hvordan utfallet av maktbruken har blitt, herunder hvilke skader politiet har
forårsaket. På denne måten har publikum og opinionen hatt mulighet til å
gjennomføre en offentlig legalitetskontroll av maktbruken til politiet.267
7.12.3.2 Statistikk om bruk av elektrosjokkvåpen
I rapporten er det gjort rede for relevante tall og statistikk som kunne trekkes
ut av tjenestepersonenes rapportering gjennom perioden.268 Totalt skal
elektrosjokkvåpen ha blitt avfyrt 73 ganger i løpet av den toårige prøveperioden. I
den samme perioden truet politiet med bruk av elektrosjokkvåpen 92 ganger, og
utførte fire drivstøt. Det betyr at i 55 % av tilfellene løste situasjonen seg uten at
politiet måtte avfyre våpenet.
267
l.c.
268
All statistikk som gjengis i dette underkapittelet er hentet fra Politidirektoratet (2021)
punkt 9.5.
side 152 Politiets bruk av maktmidler
Antall terrorangrep i EU 2018 - 2021 (Europol)
180
160
140
120
100
80
60
40
20
0
Trussel om bruk Bruk Drivstøt Totalt
Figur 19. Samlet bruk av elektrosjokkvåpen i prøveperioden 2019–2020
Kilde: Politidirektoratet (2021).
I henhold til tjenestepersonenes rapportering var fare for alvorlig personskade
på tjenesteperson årsaken til bruk i 58 % av tilfellene. I 67 % av tilfellene ble
andre maktmidler ansett som uhensiktsmessige, og i 20 % ble andre maktmidler
forgjeves forsøkt brukt. I situasjonene hvor andre maktmidler forgjeves ble
forsøkt brukt, oppga tjenestepersonene at OC-pepperspray var forgjeves i 65
% av situasjonene. I 29 % av tilfellene ble elektrosjokkvåpen brukt mot person
bevæpnet med kniv, og i 17 % av tilfellene mot person bevæpnet med annen
skarp gjenstand. I kun 2 % av tilfellene ble elektrosjokkvåpen brukt mot person
bevæpnet med skytevåpen. I 60 % av tilfellene var avstanden 3–7 meter ved
avfyring av våpenet. Tjenestepersonene oppga også at effekten av trusler med
elektrosjokkvåpen ble ansett som god i 90 % av tilfellene, og i 69 % av tilfellene ble
effekten av avfyring ansett som god.
7.12.3.3 Statistikk om den psykiske helsen til motpart
Innsatspersonellet i utprøvingsområdene rapporterte også inn informasjon
om den antatte psykiske helsen til personer som politiet har håndtert ved
bruk av eller trusler med elektrosjokkvåpen. Dette er data som er samlet inn
av politiet selv, og som i liten grad lar seg verifisere av andre kilder. I tilfellene
hvor politiet truet med bruk av elektrosjokkvåpen, oppga tjenestepersonene
at det i 26 % av tilfellene forelå en kjent og dokumentert psykisk sykdom. I 22
% av tilfellene hadde tjenestepersonene mistanke om psykisk sykdom, og i 14
% av tilfellene var det ingen mistanke om psykisk sykdom. I 38 % av tilfellene
rapporterte tjenestepersonene at det var ukjent/vanskelig å vurdere. I tilfellene
der elektrosjokkvåpen ble avfyrt, har tjenestepersonene rapportert at 40 % av
personene som det ble avfyrt skudd mot har en kjent og dokumentert psykisk
sykdom, og at det var mistanke om psykisk sykdom i 26 % av tilfellene. I 9 % av
tilfellene var det ingen mistanke om psykisk sykdom, og i 25 % av tilfellene var det
ukjent/vanskelig å vurdere. Om den innhentede statistikken om antatt psykisk
sykdom skriver Politidirektoratet følgende:
Legger en disse tallene til grunn kan det se ut som om personer med
psykisk uhelse er overrepresentert i hendelser der politiet bruker og truer
med bruk av ESV. Det kan i seg selv isolert sett være et problematisk funn
– at personer som først og fremst trenger hjelp, støtte og oppfølgning
av helsevesenet, blir utsatt for makt av politiet i større utstrekning enn
den øvrige «friske» befolkningen. Prosjektet anser dette er en kompleks
problemstilling som ikke ligger til dette prosjektet å svare ut. Likevel kan vi
trekke ut av dette, at det er vesentlig at den maktbruken som anvendes er så
lite inngripende som mulig og som representerer minst mulig risiko for varig
side 153 Politiets bruk av maktmidler
skader og død. I denne konteksten vil ESV være et foretrukket maktmiddel
framfor skytevåpen, dersom makt må anvendes, og mildere maktmidler er
uhensiktsmessige eller uegnede.269
7.12.3.4 Statistikk om aldersgruppe, kjønn og bakgrunn
90 % av personene som ble registrert som «motpart» var menn, og 10 % er
registrert som kvinner. 72 % befinner seg i aldersgruppen 20 til 49 år. Kun 4 % var
mindre enn 19 år. I 78 % av tilfellene ble maktmiddelet brukt mot personer med
norsk bakgrunn, i 8 % av tilfellene mot personer med bakgrunn fra Øst-Europa, og
i 4 % av tilfellene mot personer med bakgrunn fra Midtøsten.270
7.12.3.5 Statistikk om skadeomfang
Totalt ble fem personer skadet som direkte eller indirekte følge av bruk av
elektrosjokkvåpen i prøveperioden. Samtlige skader ble kategorisert som «lettere
skader». De rapporterte skadene er utelukkende sekundærskader, definert
som skader som skjer på grunn av fall eller lignende. Det forekom ingen såkalte
primærskader, altså direkte skader som følge av tilført strøm til kroppen. Av de
fem registrerte skadetilfellene var det kun ett tilfelle som krevde fysisk behandling
av lege. Det var dermed kun av 7 % av tilfellene som resulterte i registrerte skader,
og alle disse ble klassifisert som «lettere».
7.12.3.6 Statistikk om forholdet til andre maktmidler
På bakgrunn av statistikk innhentet ved bruk av appen «Maktmidler», se nærmere
omtale i kapittel 5.9, kom Politidirektoratet med enkelte konklusjoner om
bruken av elektrosjokkvåpen sett i forhold til bruk av andre maktmidler i Sør-
Vest politidistrikt. Hovedfunnet ser ut til å være at bruken av OC-pepperspray
gikk betydelig ned etter introduksjonen av elektrosjokkvåpen. I 2018 ble
OC-pepperspray brukt 72 ganger, sett opp mot 15 ganger i 2019 og 14 ganger i
2020. Elektrosjokkvåpen ble introdusert i 2019, og ble brukt 13 ganger dette året,
og 21 ganger i 2020. I figur 20 er også tallene fra 2021 tatt med. Disse fremgår ikke
av rapporten, men utvalget har fått tallene fra Sør-Vest politidistrikt.271
Utvikling i bruk av maktmidler Sør-Vest PD 2018-2021
80
72
70
60
50
40
30
20 21 19
18
13 15 14
13
10 6
3 5 3 4 3
2 1
0 0 0 0 0
2018 2019 2020 2021
Elektrosjokkvåpen OC pepperspray Hund Batong Langkølle
Figur 20. Utvikling i maktmiddelbruk Sør-Vest politidistrikt 2018–2020
Kilde: Politidirektoratet (2021).
269
ibid. side 51.
270
ibid. side 52 mv.
271
ibid. side 56 mv.
side 154 Politiets bruk av maktmidler
7.12.4 Utvalgets vurdering
På bakgrunn av evalueringene til Umeå Universitet og Politidirektoratet er utvalget
generelt positive til innføringen av elektrosjokkvåpen i det norske politiet. Dette
underbygges også av politidistriktenes erfaringer, som omtalt i kapittel 7.9.5. Det
er grunn til å tro at elektrosjokkvåpen kan være et effektivt maktmiddel i mange
tilfeller, samtidig som det tilsynelatende fører til svært få fysiske skader. Selv om
elektrosjokkvåpen ikke kan anses som en fullgod erstatter for skytevåpenet, er
det grunn til å tro at mange av hendelsene som frem til i dag har blitt løst med
skytevåpen, kan løses med elektrosjokkvåpen i fremtiden. Det er dermed grunn til
å tro at innføringen av elektrosjokkvåpen i politiet vil kunne føre til at menneskeliv
blir spart.
Det betyr imidlertid ikke at det er helt problemfritt å innføre elektrosjokkvåpen
som et permanent maktmiddel i det norske politiet. Utvalget har særlig merket
seg at det etter Politidirektoratets vurdering kan se ut til at «personer med psykisk
uhelse er overrepresentert i hendelser der politiet bruker og truer med bruk av
ESV». Som Politidirektoratet fremhever kan dette i seg selv være et problematisk
funn det er verdt å dvele ved. Utvalget har også merket seg at erfaringer fra
England og Wales viser at bruken av elektrosjokkvåpen øker år for år etter at
maktmiddelet er innført. Det er nok ikke usannsynlig at man kommer til å se en
slik utvikling i Norge også. En slik utvikling vil naturligvis skyldes kompetanse og
erfaring med maktmiddelet, men det er også grunn til å tro at fraværet av synlige
skader kan føre til noe høyere bruk enn hva som er ønskelig, sett i forhold til den
voldsomme påkjenningen det faktisk er å bli utsatt for bruk av elektrosjokkvåpen.
Og dersom en slik trend forekommer i Norge, og det først og fremst er personer
med «psykisk uhelse» som blir utsatt for bruk av elektrosjokkvåpen, er det
grunn til å følge bruken med stor varsomhet. Det vises også til at personer med
psykiske lidelser er overrepresentert i statistikken om bruk av elektrosjokkvåpen
fra England og Wales, se omtale i kapittel 8.2.2. I lys av dette er utvalget
opptatt av at bruken av elektrosjokkvåpen skal være strengt regulert, og at det
er viktig at bruken evalueres nøye. Utvalget stiller seg dermed bak Justis- og
beredskapsdepartementets føring om at ordningen skal evalueres, og at en
evalueringsrapport skal oversendes departementet medio 2024. Etter utvalgets
syn er det imidlertid ikke bare behov for evaluering når det kommer til bruk av
elektrosjokkvåpen, så denne evalueringen må sees i lys av andre evalueringer, se
omtale i kapittel 10.9.
Behovet for grundige og gode evalueringer underbygger også behovet for
gode ordninger for rapportering og registrering. Utvalget har merket seg at
Politidirektoratets evalueringsrapport om elektrosjokkvåpen inneholder en av de
mest utførlige oversiktene over maktmiddelbruk generelt, og mener rapporten
fungerer som et godt eksempel på hvilken læring man kan trekke ut av oppdaterte
tall og statistikk om politiets maktmiddelbruk.
Utvalget er generelt positive til innføringen av elektrosjokkvåpen som et
permanent maktmiddel i det norske politiet. Utvalget ønsker i utgangspunktet
bred utrulling, slik at alt operativt tjenestepersonell har elektrosjokkvåpen
tilgjengelig. Den skisserte utrullingen, som beskrevet i kapittel 5.8, virker å være
tilfredsstillende.
side 155 Politiets bruk av maktmidler
7.13 Forskning om politiets maktmiddelbruk
7.13.1 Innledning
Mandatet ber om at «kunnskapsgrunnlaget om politiets bruk av maktmidler» skal
oppdateres, at det skal bygges videre på NOU 2017:9, og at det derfor avgrenses til
perioden «fra 2017 til og med 2021». Utvalget skal også se hen til maktmiddelbruk,
bevæpningspraksis og erfaringer i andre relevante land, herunder England.
Utvalget har tolket dette dithen at det særlig bør sees hen til ny forskning på
området, og at det primært er relevant å innhente forskning fra de nordiske
landene og England.
For å få oversikt over ny forskning om politiets maktmiddelbruk, henvendte
utvalget seg til Politihøgskolens bibliotek. Utvalget ba om en oversikt over ny
forskning fra Norden og Storbritannia om politiets maktmiddelbruk fra 2017
og frem til i dag, og en oversikt over relevante masteroppgaver om det norske
politiets maktbruk. Politihøgskolens bibliotek oversendte de 24 masteroppgavene
som ble søkt frem, en liste over 14, 8 og 2 relevante publikasjoner fra Norge,
Sverige og Danmark, og en liste med relevant forskning fra Storbritannia og
Skandinavia etter 2017, som de identifiserte gjennom søk i internasjonale
databaser. Listen inneholdt 26 publikasjoner. Utvalget har valgt å forholde seg
til nevnte litteratursøk, og har ikke gjort egne søk for å avdekke annen relevant
forskning. Det kan derfor ikke sees bort fra at det finnes relevante publikasjoner
som ansatte ved biblioteket på Politihøgskolen ikke har avdekket i sine søk.
Hovedfunnene fra forskningen og masteroppgavene presenteres under. Forskning
eldre enn 30 år ble ekskludert, da denne forskningen har mindre relevans
for dagens politi. Forskning uten empiri og metode ble også ekskludert, samt
forskning som ikke omhandlet politiets rolle. Videre ble forskning relatert til
politiets hjemler for maktmiddelbruk ekskludert.
7.13.2 Det norske politiets generelle maktbruk
I en studie av det norske politiets bruk av fysisk makt fra 2008, pekte Lagestad
på, etter observasjoner og intervjuer med tjenestepersoner, at politiet sjelden
brukte fysisk makt i form av ulike bend og pågripelsesteknikker.272 Studien viser til
at politiet som oftest har brukt verbal kommunikasjon, men at de så seg nødt til
å ty til slik fysisk makt en gang i måneden, ofte i forbindelse med ordenstjeneste
i helgene. Politiets ferdigheter når det gjaldt bruk av slike pågripelsesteknikker
var imidlertid forholdsvis dårlige, noe som skyldtes lite trening (som oftest
bare en gang i året i forbindelse med vedlikeholdstrening), samt lite bruk av
teknikkene i det daglige arbeidet. Lagestad stiller spørsmål ved om ikke politiets
bør ha mer vedlikeholdstrening når det gjelder ferdigheter i pågripelsesteknikker
(arrestasjonsteknikk).
I en artikkel om politiets maktbruk fra 2020 fant Henriksen og Kruke, i likhet
med Lagestad, at politiet bruker makt en gang i måneden.273 Bruk av skytevåpen
som maktmiddel finner imidlertid sted veldig sjeldent. Denne makten utøves i
første rekke mot menn, og i størst grad mot personer som er beruset og/eller
psykisk syke. Henriksen og Kruke pekte på at lovverket inkluderer utilstrekkelige
definisjoner på hva som er maktutøvelse fra politiet, og at det er behov for en
begrepsavklaring når det gjelder tjenestepersoners rapportering av maktbruk. I
en studie fra 2015 argumenterte Lagestad for at politiets vedlikeholdstrening er
272
Lagestad (2008).
273
Henriksen og Kruke (2020a).
side 156 Politiets bruk av maktmidler
for lite omfattende til å holde tjenestepersoners ferdigheter i arrestasjonsteknikk
på et tilfredsstillende nivå.274 Lagestad pekte også på at tjenestepersonene var
positive til årlig test i arrestasjonsteknikk.
I en masteroppgave fra 2021 stilte Solstad spørsmål om tjenestepersoner i
politiet gis adekvate treningsmessige forutsetninger for å leve opp til krav og
forventninger om at samfunnsoppdraget skal løses med minst mulig bruk av makt
i tråd med prinsippene om nødvendighet, forsvarlighet og forholdsmessighet
nedfelt i politiloven § 6.275 Solstad konkluderte med at tjenestepersoner relativt
ofte har erfart oppdragsløsninger hvor det har blitt benyttet for mye makt ut
fra det situasjonen har krevd. Det fremkommer videre av oppgaven at det er et
misforhold mellom treningen som i stor grad fokuserer på de harde tiltaksnivåene i
maktpyramiden, og hva som blir benyttet ute i den daglige tjenesten hvor de myke
tiltakene dominerer. Et annet paradoks er at tjenestepersonene opplever en høy
grad av mestring på de myke tiltakene, til tross for lite trening på disse tiltakene.
Waaraas undersøkte i sin masteroppgave fra 2019 hvordan nevrotisisme og
angst hadde en innflytelse på politistudenters prestasjon i et skytescenario.276
Data ble hentet fra et utvalg politistudenter (n=136), som utførte et identisk
treningsscenario under to eksperimentelle betingelser: poor context (PC),
bestående av tvetydelig informasjon om scenarioet og bruk av standardutstyr, og
rich context (RC), bestående av informasjon som samsvarte med forventet respons
samt bruk av en tungvest. Mål for prestasjon inkluderte verbal kommunikasjon,
reaksjonstid for verbal kommunikasjon, avfyrte skudd og reaksjonstid for
skudd. Resultatene indikerte at nevrotisisme og angst ikke hadde en effekt
på scenarioprestasjon. Videre viste resultatene en signifikant forskjell mellom
gruppene PC og RC, da deltakerne i PC presterte bedre både når det gjaldt verbal
kommunikasjon og avfyrte skudd. Oppgavens funn indikerer at negative følelser
ikke påvirker politistudenters beslutningstaking i stressende situasjoner, men at
ulik kontekst kan påvirke utfallet ved at studenter som mottar mindre informasjon
sammen med standardutstyr, presterer bedre enn politistudenter som mottar mer
informasjon og har på seg en tungvest.
I en masteroppgave fra 2017 studerte Sandvik og Kostveit hvordan
innsatspersonell håndterte tvetydighet i krisesituasjoner.277 Studien viste
at innsatspersonell håndterer tvetydige situasjoner ulikt. Evnen til å løsrive
seg fra den informasjonen som er tilgjengelig før krisen synes å være størst
hos de som trener mest og har mest erfaring (ekspertene). De aksepterer og
forventer tvetydighet i større grad enn de med mindre trening og erfaring. På
den måten håndterer de også tvetydighet på en mer hensiktsmessig måte.
Forfatterne konkluderte med at håndtering av tvetydighet synes å være styrt
også av individuell kapasitet som består av personlige egenskaper, erfaring,
trening og utstyr. Sentralt i den individuelle kapasiteten var tidligere trening på
krisesituasjoner og bevissthet rundt egne handlinger.
Dalheim studerte i en masteroppgave fra 2020 Oslo politidistrikt sin
omorganisering av utrykningsenheten (UEH), hvor mannskapene ble plassert
i mindre team.278 Dalheim studerte ikke politiets maktmiddelbruk direkte,
men oppgaven omtales likevel her, da utvalget mener funnene i oppgaven
likevel er relevante. Oppgaven satte søkelys på hvordan omorganiseringen
274
Lagestad (2015).
275
Solstad (2021).
276
Waaraas (2019).
277
Sandvik og Kostveit (2017).
278
Dalheim (2020).
side 157 Politiets bruk av maktmidler
påvirket oppdragsløsningen. Dalheim konkluderer med at det er først med
en slik organisering at mannskapene ved UEH i Oslo reelt sett er i stand til å
samhandle som team eller lag. Etter tre til seks måneder hadde mannskapene
ved UEH blitt så godt kjent at de hadde etablert team på samme nivå som ved
sin tidligere arbeidsplass. Etter ni måneder hadde teamarbeidet stabilisert seg
på et høyere nivå. Mannskapene hadde systematisert arbeidsoppgavene, samt
forbedret kommunikasjonen internt. Mannskapene fra UEH mente selv de hadde
fått en tydelig økt evne til teamarbeid i skarpe oppdrag som følge av denne
organiseringen. Samarbeid med en ukjent person kompliserer oppdragsløsningen,
selv om vedkommende er tilsatt ved et annet team ved avdelingen. De trakk
spesielt frem en liten størrelse på teamet og god kjennskap til kollegene man løser
oppdrag sammen med som en forklaring på økt evne til å løse skarpe oppdrag.
Dette ga mannskapene økt trygghet. Konsekvensene av dette var at det var lettere
å se arbeidsoppgaver og å koordinere teamets samlede ressurser for å løse dem.
Det krevdes mindre kommunikasjon og kommunikasjonen ble mer konkret, noe
som lettere og raskere ga felles bevissthet rundt situasjonen.
Da utvalget ønsket ytterligere forskning om det norske politiets maktmiddelbruk,
gjennomførte utvalgsleder en spørreundersøkelse via nettskjema blant tilfeldig
utvalgte tjenestepersoner i politiet i juli-august 2022. 179 norske tjenestepersoner
fra hele landet besvarte undersøkelsen innen 25. august (upubliserte data).
Dette utgjør en svarprosent på 22 %. Dette er en lav svarprosent, men ikke
uvanlig lav i en nettbasert undersøkelse. Innstillingene i nettskjemaet var satt
slik at bare de som fikk invitasjon kunne svare én gang på undersøkelsen. Av
de tjenestepersonene som besvarte undersøkelsen var 87 % menn og 13 %
kvinner. Tall fra undersøkelsen viser at 14 % av tjenestepersonene opplevde
sine ferdigheter når det gjaldt maktbruk som middels, 65 % som gode, mens
22 % opplevde sine ferdigheter som veldig gode. 61 % av respondentene
hadde ordenstjeneste som sin hovedtjeneste. 84 % av respondentene var
for generell bevæpning, 7 % var mot generell bevæpning. De resterende 9 %
hadde ikke bestemt seg i bevæpningsspørsmålet. På grunn av lav svarprosent
og overrepresentasjon av mannlige tjenestepersoner, er det usikkert hvorvidt
resultatene er representative for norske tjenestepersoner.
7.13.3 Politiets bruk av teleskopbatong
Ingen av publikasjonene utvalget fikk oversendt fra Politihøgskolens bibliotek har
spesielt fokus på det norske politiets bruk av teleskopbatong. Det fremkommer
imidlertid noe forskning på dette i evalueringen av prøveperioden med
elektrosjokkvåpen fra Umeå Universitet. Tallene som fremgår av rapporten er
nærmere omtalt i kapittel 7.12.2.
Data fra utvalgsleders spørreundersøkelse, som omtalt i kapittel 7.2.2, belyser
hvorvidt tjenestepersoner var enige i at teleskopbatong kunne fjernes fra beltet/
riggen. Dette ble målt med en skala hvor 0 er veldig uenig, 5 er verken uenig eller
enig, og 10 er veldig enig. Gjennomsnittsverdiene viser at tjenestepersonene
var forholdsvis uenige i å fjerne teleskopbatong (gjennomsnittsverdi 4) fra
beltet. Samtidig viser resultatene fra spørreundersøkelsen at teleskopbatong er
maktmiddelet som tjenestepersonene er mest enige i at kan fjernes fra belteriggen.
Samme undersøkelse viste at tjenestepersonene i gjennomsnitt oppga å
ha truet med bruk av teleskopbatong 0,2 ganger siste 12 måneder. På en
skala fra 0–10 omkring viktigheten av å ha ulike maktmidler tilgjengelig på
kroppen (hvor 0 er ikke viktig i det hele tatt, 5 er verken viktig eller ikke viktig,
og 10 er veldig viktig), oppga tjenestepersonene i gjennomsnitt viktigheten
av pepperspray til 7,7. På samme spørsmål omkring teleskopbatong var
side 158 Politiets bruk av maktmidler
gjennomsnittsverdien 6.1, mens når det gjaldt viktigheten av elektrosjokkvåpen
(som de fleste ikke hadde erfaring fra) var gjennomsnittsverdien 8,2. Når det
gjaldt enhånds skytevåpen var gjennomsnittsverdien 8. Det var imidlertid en del
variasjoner omkring opplevelsen av viktigheten av disse maktmidlene (noe som
gjenspeiler seg i et standardavvik på mellom 2 og 3). Som vi forstår av tallene
opplever tjenestepersonene generelt at alle maktmidlene er viktige, men at
teleskopbatongen er det minst viktige maktmidlet.
7.13.4 Politiets bruk av pepperspray
Når det gjelder Politiets bruk av bruk av pepperspray, er temaet belyst i to danske
og en svensk vitenskapelig artikkel. Juul Pedersen med flere viste i sin studie fra
2017 til at pepperspray ble innført i det danske politiet i 2008 med henblikk på
å redusere skader på publikum og politi.279 Det ble pekt på at siden den gang er
politiets bruk av batong og skytevåpen blitt mindre, men den samlede bruken av
maktmidler er tredoblet. I studien var tjenestepersonene veldig positive til bruk av
pepperspray, men beskrev også problemer med risiko for sekundær eksponering
og falsk trygghetsfølelse. Også Andersen og Kessing så i sin artikkel fra 2017
nærmere på danske tjenestepersoners erfaringer med bruk av pepperspray
gjennom intervjuer av tjenestepersoner, men også publikum som har blitt utsatt
for pepperspray.280 Forfatterne uttrykte bekymring for den utstrakte bruken av
pepperspray, og konkluderte med at bruken av pepperspray burde være mer
restriktiv og regulert.
Bertilsson med flere studerte bruk av pepperspray i det svenske politiet, og
presenterte funnene i en artikkel i 2017.281 Artikkelforfatterne fant at bruk av
pepperspray reduserte voldelig adferd i 93% av de tilfellene de studerte. Avstanden
mellom politi og publikum var imidlertid ofte mindre enn 2 meter, og politiet måtte
spraye mellom 3 og 5 sekunder for å få effekt, delvis på grunn av vanskeligheten
med å treffe et smalt og bevegelig mål. Utilsiktede treff oppstod i 24% av tilfellene,
hvor det i 90% av tilfellene var andre tjenestepersoner som ble truffet. I 21% av
tilfellene utsatte tjenestepersonene seg selv for fare ved å bruke pepperspray på
kort avstand mot personer med farlige våpen. Pepperspray ble vurdert som et
godt alternativ i situasjoner med lav trussel, men var ikke sikkert eller effektivt nok i
situasjoner med høy trussel, for eksempel mot bevæpnede personer.
Data fra utvalgsleders undersøkelse, som omtalt i kapittel 7.2.2, belyser
tjenestepersoners enighet i om pepperspray kunne fjernes fra beltet/riggen. Dette
ble målt med en skala hvor 0 er veldig uenig, 5 er verken uenig eller enig, og 10
er veldig enig. Gjennomsnittsverdiene viser at tjenestepersonene var forholdsvis
uenige i å fjerne pepperspray fra beltet (gjennomsnittsverdi 2,5). Samme
undersøkelse viste at tjenestepersonene i gjennomsnitt oppgav å ha truet med
bruk av pepperspray 0,8 ganger og brukt pepperspray 0,2 ganger siste 12 måneder.
7.13.5 Politiets bruk av elektrosjokkvåpen
Prøveperioden med elektrosjokkvåpen i Norge er evaluert av både Politidirektoratet
og forskere fra Umeå universitet. Evalueringene er omtalt nærmere i kapittel 7.12.
Utover dette er det også gjennomført en evaluering av det svenske politiets bruk
av elektrosjokkvåpen. I materialet utvalget har fått tilsendt fra Politihøgskolens
bibliotek finnes også en artikkel skrevet om det finske politiet bruk av
elektrosjokkvåpen, samt tre artikler om temaet blant politi i England og Wales.
279
Juul Pedersen m.fl. (2017).
280
Andersen og Kessing (2017).
281
Bertilsson m.fl. (2017).
side 159 Politiets bruk av maktmidler
Ander med flere evaluerte det svenske politiets erfaringer fra en pilot med
elektrosjokkvåpen i 2018–2019, samt i hvilken grad denne bruken hadde legitimitet
blant det svenske publikumet.282 Dette ble gjort med utgangspunkt i intervjuer
og spørreskjema blant en gruppe svenske tjenestepersoner som var utstyrt med
elektrosjokkvåpen, og en gruppe svenske tjenestepersoner som ikke var utstyrt
med elektrosjokkvåpen. Opplevelsen av trygghet i pågripelse med høy grad
av motstand, eller når politiet ble angrepet, økte for svenske tjenestepersoner
som var utstyrt med elektrosjokkvåpen sammenlignet med tjenestepersoner
som ikke var utstyrt med elektrosjokkvåpen. Intervjuene avdekket at tilgangen
til elektrosjokkvåpen bidro til å minske opplevelsen av stress i slike situasjoner,
gjennom at opplevd trygghet økte. Tilgangen til elektrosjokkvåpen gjorde
at tjenestepersonene opplevde at de hadde et potensielt mindre skadelig
hjelpemiddel enn skytevåpen, og at elektrosjokkvåpenet fyller en viktig funksjon.
Tjenestepersonene så bare fordeler med elektrosjokkvåpen, og enkelte mente
dette var det beste hjelpemiddelet de hadde fått. Elektrosjokkvåpenet kunne
redde liv, minske skadepotensialet for både publikum og politi, samt forbedre
arbeidsmiljøet for politiet. Tjenestepersonene opplevde at elektrosjokkvåpenet
hadde en deeskalerende effekt, som både minsket maktbruken og forebygde vold
mot politiet. Resultatene indikerte videre at elektrosjokkvåpenet bidro til mindre
bruk av pepperspray og teleskopbatong, hjelpemiddel de opplevde ga mer skade
på motpart. Publikum rapporterte at de opplevde elektrosjokkvåpen som et
effektivt og godt hjelpemiddel for politiet, men at det kreves en bevissthet omkring
i hvilke situasjoner og mot hvem elektrosjokkvåpen anvendes mot.
Rikander belyste i sin artikkel fra 2017 det finske politiets bruk av
elektrosjokkvåpen, ved å ta utgangspunkt i data fra alle de 357 gangene
det finske politiet brukte elektrosjokkvåpen i 2016.283 I over halvparten av
tilfellene ble bruken relatert til å beskytte liv og helse. Majoriteten av disse
situasjonene fant sted på kvelden eller på natten. I hvert fjerde tilfelle hvor
elektrosjokkvåpen ble benyttet, var dette i private hjem. Trussel om bruk av
elektrosjokkvåpen deeskalerte situasjonene i 20 % av tilfellene. I 88 % av tilfellene
hvor elektrosjokkvåpen ble benyttet, skjedde dette uten skade på personer eller
eiendom. Tjenestepersonene som benyttet elektrosjokkvåpen var erfarne og
hadde fått gjentakende trening i bruken av elektrosjokkvåpen.
Ariel med flere studerte i en artikkel fra 2019 betydningen av at politiet benyttet
elektrosjokkvåpen i England og Wales.284 I studien ble det hentet inn data
gjennom vaktsett, hvor omtrent 100 tjenestepersoner med elektrosjokkvåpen
og 100 tjenestepersoner uten elektrosjokkvåpen per dag ble fulgt gjennom en
uke. Resultatene fra studien viste at tilstedeværelsen av et elektrosjokkvåpen
kausalt medførte en signifikant økning i bruken av makt generelt. Ifølge studien
økte maktbruken med 48 % når patruljen var bevæpnet med elektrosjokkvåpen,
sammenlignet med kontrollgruppen. Studien viste også at antall angrep på
tjenestepersoner doblet seg med tilstedeværelse av elektrosjokkvåpen. På den
bakgrunn konkluderte artikkelforfatterne med at «the presence of tasers leads to
increased aggression», og at «the visual cue of a taser in police-public interactions
leads to aggression». Formålet med studien var primært å bekrefte at den såkalte
våpeneffekten («the weapons effect»), som innebærer at tilstedeværelsen av
våpen øker sannsynligheten for at situasjoner eskalerer og fører til maktbruk, også
gjør seg gjeldende for elektrosjokkvåpen. På bakgrunn av studien konkluderte
artikkelforfatterne med at «the weapons effect is ubiquitous and extends to less-
282
Ander m.fl. (2020).
283
Rikander (2017).
284
Ariel m.fl. (2019).
side 160 Politiets bruk av maktmidler
than-lethal weapons». På bakgrunn av funnene foreslås det bl.a. å vurdere at
elektrosjokkvåpen bæres skjult fremfor synlig, for å minimere våpeneffekten.
Dymond så også i sin studie fra 2020 på politiets bruk av elektrosjokkvåpen i
England og Wales, gjennom å benytte alle data som var samlet inn om politiets
bruk av fysisk makt i perioden 2007 til 2014.285 Utvalget utgjorde nærmere
24 000 hendelser. Dymond fant at elektrosjokkvåpen ble benyttet i 1 % av
tilfellene. I halvparten av tilfellene hvor elektrosjokkvåpen ble benyttet, ble
et annet maktmiddel eller pågripelsesteknikk benyttet. Antallet avfyringer
med elektrosjokkvåpen tredoblet seg i perioden. I 44 % av tilfellene hvor
elektrosjokkvåpen ble benyttet, hadde personen mentale helseproblemer, mens
dette var rapportert i 28 % av de andre tilfellene hvor makt ble benyttet. Analyser
viste at oddsen for å bli skutt med elektrosjokkvåpen økte med 80 % om personen
ble rapportert å ha mentale helseproblemer. Det var også betydelig færre kvinner
enn menn som ble skutt med elektrosjokkvåpen, og elektrosjokkvåpen ble i mye
større grad benyttet mot personer med våpen, og mot personer som var påvirket
av narkotika. Det var fem ganger større sannsynlighet for at politiet ville skyte med
elektrosjokkvåpen om de møtte personer med våpen. I 77 % av tilfellene hvor
elektrosjokkvåpen ble avfyrt, utgjorde personene en trussel for seg selv eller andre,
sammenlignet med annen maktbruk, hvor dette gjaldt i 46 % av tilfellene. Det var
imidlertid ingen sammenheng mellom etnisitet og avfyring av elektrosjokkvåpen,
og heller ikke når det gjaldt alkoholpåvirkning og avfyring av elektrosjokkvåpen.
Uerfarent politi benyttet elektrosjokkvåpen i mindre grad enn mer erfarent politi.
Antall tjenestepersoner eller publikum påvirket ikke bruken av elektrosjokkvåpen.
I en annen studie av politiets bruk av elektrosjokkvåpen i England og Wales,
intervjuet Dymond 31 tjenestepersoner om bruk av elektrosjokkvåpen.286 Dymond
fant at tjenestepersonene opplevde seg selv som tryggere i rollen når de bar
elektrosjokkvåpen, blant annet fordi de ikke måtte vente på mer personell når de
møtte personer med kniv, men kunne løse oppdraget umiddelbart. Med andre
ord påvirket elektrosjokkvåpenet den taktiske løsningen av oppdragene. I studien
kom det også frem at enkelte tjenestepersoner med ansvaret for treningen,
var bekymret for at politiet for lett kunne ty til elektrosjokkvåpen når mildere
maktmiddel burde benyttes.
Data fra utvalgsleders spørreundersøkelse, som omtalt i kapittel 7.2.2, viser at 73
% av tjenestepersonene oppgir at innføringen av elektrosjokkvåpen ikke påvirker
behovet for generell bevæpning i det norske politiet, mens 22 % oppgir at det blir
«noe mindre behov for enhånds skytevåpen» med en slik innføring.
7.13.6 Norsk politi og bruk av skytevåpen
7.13.6.1 Masteroppgaver om det norske politiets bruk av skytevåpen
I en masteroppgave fra 2014 belyste Åsbu nyutdannede tjenestepersoners
håndtering av bevæpnede oppdrag i ulike faser av oppdraget.287 Problemstillingen
ble besvart gjennom bruk av kvalitativ metode som et casestudie. Empirien ble
hentet fra intervjuer av syv nyutdannede tjenestepersoner og to politiledere.
Om forberedelsesfasen viste studien at det er lite spesifikk trening i håndtering
av bevæpnede oppdrag på Politihøgskolen, at det er tilfeldigheter og langt
tidsaspekt fra trening på Politihøgskolen til første reelle bevæpnede oppdrag,
og lite informasjon om lokale rutiner, beredskapsplaner etc., når nyutdannede
285
Dymond (2020a).
286
Dymond (2020b).
287
Åsbu (2014).
side 161 Politiets bruk av maktmidler
starter i jobb. Når det gjelder akuttfasen påpekte studien manglende kunnskap/
erfaring om risikovurderinger og risikostyring hos nyutdannede, hvor flere av
vurderingsmomentene som kan være viktige for oppdragshåndteringene mangler.
Studien viste også at nyutdannede i større grad fokuserer på at de har en plikt
til å handle, enn at handlingsplikten faktisk avhenger av vilkårene om at en må
ha en rimelig forutsetning for å lykkes. I etterfasen er det et manglende fokus på
evaluering og manglende fora for erfaringsoverføring og refleksjon. Dette er med
på å svekke læring og forberedelse til nye oppdrag. Bemanningssituasjonen og
liten vilje til å innkalle ekstramannskaper medfører at nyutdannede jevnlig brukes
i bevæpnede oppdrag. Det er imidlertid ingen rutiner eller instrukser som sikrer
en jevn eksponering av nyutdannede i bevæpnede oppdrag. Åsbu ga blant annet
følgende forslag til forbedringstiltak:
- Etablere rutiner og instrukser som ivaretar informasjon og opplæring til
nyutdannede når de starter i jobb.
- Gi nyutdannede operativ trening når de starter i jobb, varigheten av treningen
bør vurderes mot tiden fra sist de gjennomførte operativ trening og ut i fra den
nyutdannedes kompetanse.
- Øke kunnskapen om hva handlingsplikten innebærer/ikke innebærer.
- Øke kunnskap og fokus på risikostyringsprosesser i alle fasene av oppdraget,
herunder risikovurdering.
- Skape et forum for erfaringsoverføring gjennom gruppesamtaler, foredrag og
rapportering.
- Etablere rutiner og instrukser som i større grad sikrer god kvalitet og hyppigere
gjennomføringer av debrief.
- Sørge for at nyutdannede har personlig utstyr og våpen i henhold til det en er
pålagt å bruke i bevæpnede oppdrag.
- Sørge for at nyutdannede har tilgang til og opplæring i «felles utstyr», herunder
også utstyr som er innelåst og tiltenkt UEH-mannskaper.
- Etablere rutiner og instrukser som søker å sikre en jevn utvikling og eksponering
for nyutdannede politibetjenter i bevæpnede oppdrag, og at de ikke løser
bevæpnede oppdrag alene
Sandham og Todnem belyste i en masterstudie hvordan den midlertidige
bevæpningsordren fra 2014 påvirket politiets utførelse av oppdrag ved hjelp
av intervjuer av 16 operasjons- og innsatsledere fra åtte politidistrikter (med
geografisk spredning) i Norge.288 Oppgaven er også omtalt i NOU 2017:9, herunder
i punkt 7.7. Forfatterne fant at den midlertidige bevæpningsordren i liten grad
påvirket politiets væpnede oppdrag. Bevæpningsordren hadde størst påvirkning
på politiets ubevæpnede oppdrag, der informantene opplevde økt egensikkerhet
og økt innsatsevne til å håndtere det uforutsette. Forfatterne konkluderer med
at på kort sikt syntes fordelene av den midlertidige bevæpningsordren å være
større enn ulempene. Disse fordelene ble mest synlige i ubevæpnede oppdrag
der behovet for våpen ble avdekket sent. De peker også på at kombinasjonen av
generell økt hastighet i oppdragsløsningene og umiddelbar tilgang til våpen, ga et
økt potensiale for uønskede hendelser på lengre sikt.
I en masteroppgave fra 2021 belyste Bjørberg tjenestepersoners
beslutningsprosesser i forbindelse med å avfyre skudd eller ikke.289 18
tjenestepersoner fra ett politidistrikt i Norge, med forskjellig erfaring, ble
invitert til å gjennomføre en simulert, væpnet konfrontasjon i en skytesimulator.
288
Sandham og Todnem (2016).
289
Bjørberg (2021).
side 162 Politiets bruk av maktmidler
Situasjonen var hentet fra en reell hendelse. Gjennomføringen ble observert
og notert i et observasjonsskjema, og tjenestepersonene ble intervjuet om
deres situasjonsforståelse og beslutningsprosess i forhold til vurderingen om å
bruke skytevåpen. Bjørberg konkluderte med at politiets situasjonsforståelse og
beslutningstaking kan trenes opp ved bruk av simulerte væpnede konfrontasjoner,
særlig når de etterfølges av god refleksjon i etterkant. Videre ble det funnet
at erfaringsbakgrunnen ikke påvirket situasjonsforståelsen de hadde i denne
konkrete simulerte væpnende konfrontasjonen i stor grad. Kandidatenes løsninger
i situasjonen var alle relativt like, og handlingene de foretok seg skjedde innenfor
et relativt likt tidsrom.
Bredahl tok i sin masteroppgave fra 2018 for seg utviklingen av politiets
skyteferdigheter etter overgangen fra gammelt til nytt skytetreningsprogram i
2016.290 For å belyse dette ble det gjennomført intervjuer av 14 politiansatte (blant
andre to skyteinstruktører og en skarpskytter) og to politistudenter. Bredahl
konkluderte med at politiets ferdigheter når det gjelder skyting har blitt bedre.
Ved å kutte ned tiden tjenestepersonene har til rådighet for å utføre øvelser, må
de lære å prestere under stress. Dette har bidratt til økt hurtighet til våpenet,
som igjen medfører at tjenestepersonene raskere kan ta situasjonsvurderinger
og beslutningstaking i situasjoner der våpenet vil være aktuelt. Dette er
ferdigheter som vil være gunstig i situasjoner hvor tid er avgjørende. Til denne
forskningen vil utvalget peke på at det er oppfatninger som belyses i studien, og at
problemstillingen hadde blitt bedre belyst med sammenligninger av skyteprøver
før og etter innføringen av skytetreningsprogram.
Utviklingen av politiets evne til å håndtere skarpe oppdrag etter 22.juli 2011 ble
vurdert i en masteroppgave av Gundersen fra 2020.291 Her ble det det samlet inn
data fra dokumenter, observasjoner og intervjuer av ni erfarne tjenestepersoner
med omkring 4000 skarpe oppdrag bak seg. Gundersen konkluderte med at
det har blitt gjennomført en betydelig mengde tiltak for å øke kompetansen
og politistyrkens evne til å løse skarpe oppdrag etter 2011. Trening og øvelser
har økt i antall. Taktikk som tidligere var forbeholdt personell i kategori tre å
trene på, er blitt tatt inn i treningen til personell i kategori fire. Antallet med
IP3- kompetanse ble i perioden fra 2013 til 2014 økt fra 800 til 1200. Disse
tiltakene har ført til at kvaliteten og kompetansen har blitt løftet til et høyere nivå.
Responstidsmålinger ble innført fra 2015. Dette har bidratt til en økt bevisstgjøring
og et kvalitetsløft i forhold til det som defineres som prioritet 1-oppdrag, når
liv og helse trues. Det har dermed blitt enklere å prioritere oppdragene riktig. I
tillegg har verneutstyr som skuddsikre vester og hjelmer med skuddsikkert visir,
blitt tildelt alt innsatspersonell som personlig utrustning. Personlige våpen og
løsninger for enklere og raskere tilgang til våpen ved tidskritiske hendelser, har
blitt forbedret gjennom ordningen med «fremskutt lagring» fra 2013, og ved at
operasjonslederne i henhold til den nye våpeninstruksen i 2013 ble gitt delegert
myndighet til å gi innsatspersonellet bevæpningstillatelser ved uforutsette
skarpe hendelser. Gundersen pekte også på at NØDNETT har blitt utviklet, og at
innsatspersonellet har fått personlig sambandsutstyr, noe som bidrar til effektiv
kommunikasjon og mulighet for en raskere etablering av et riktig situasjonsbilde.
Klepp tok i sin masteroppgave fra 2018 for seg hvilke argumenter og retoriske
virkemidler som har vært benyttet i den offentlige samfunnsdebatten om
spørsmålet om innføring av generell bevæpning, under perioden hvor politiet
290
Bredahl (2018).
291
Gundersen (2020).
side 163 Politiets bruk av maktmidler
fikk ordre om en midlertidig bevæpning.292 Klepp pekte på at argumentasjonen
som har vært fremtredende i debatten om generell bevæpning, i stor grad
omhandler terrorbekjempelse, operative betraktninger, samfunnsmessige
verdier og konsekvensene en eventuell innføring av generell bevæpning vil ha.
De argumentative tekstene fremkommer som regel i etterkant av en hendelse,
herunder i etterkant av innføring av midlertidig bevæpning, København-terroren
og Paris-terroren. De ulike retorene, med unntak av noen få, viste til et klart
standpunkt, enten motstandere eller forkjempere av generell bevæpning. Klepp
argumenterte for at en kan tolke debatten til å ha vært unyansert, i den forstand
at retorene ikke fremlegger argumenter både for og imot generell bevæpning, eller
diskuterer andre verktøy politiet kan ha til rådighet.
I en masteroppgave fra 2018 tok Ousdal for seg hva 28 vådeskudd i perioden
for midlertidig bevæpning i 2014–16 sier om politietatens sikkerhetskultur.293
Ousdal konkluderte med at episodene med vådeskudd i perioden for midlertidig
bevæpning har gitt politidistriktene viktig læring i håndtering av uønskede
hendelser. Ousdal fremhevet imidlertid at i lys av teoretiske kjennetegn på god
sikkerhetskultur, fremstår politietaten som umoden. Dette skyldes hovedsakelig
polititjenestemenns usikkerhet rundt system for rapportering, lav grad av
skriftlighet, til dels ingen deling av læring mellom distrikt, frykt for represalier ved
rapportering og manglende system for organisatorisk læring.
7.13.6.2 Vitenskapelige artikler om det norske politiets bruk av skytevåpen
Det er også produsert flere fagfellevurderte artikler i vitenskapelig tidsskrifter om
det norske politiets bruk av skytevåpen. Hendy har i en artikkel fra 2021 belyst
Oslo politiets perspektiver om å være bevæpnet med skytevåpen, i en periode
fra midten av 2014 til starten av 2016.294 Gjennom intervjuer av tjenestepersoner
fant han at politiet selv opplevde bevæpningen som en fordel. Tjenestepersonene
beskrev at den taktiske planleggingen ble bedre, da de ikke lenger behøvde
å vente på tillatelse til å bruke skytevåpen. Dette utløste en økt selvfølelse
omkring egen effektivitet i oppdrag. Videre ble det funnet at Tjenestepersonene
rapporterte at publikum ble vant til at politiet bar våpen over tid, men at noen
hadde opplevd noe adferdsendring i interaksjon med publikum i starten av
perioden. Hendy peker på at dette er kunnskap som vil ha betydning når det
gjelder spørsmålet om bevæpning av politiet.
I en artikkel fra 2020 studerte Henriksen og Kruke det norske politiets bruk
av skytevåpen ved hjelp av dokumentanalyser av 24 av de 28 sakene hvor
polititjenestemenn ble etterforsket for bruk av skytevåpen i perioden 2005 til
2018.295 I tillegg ble det gjennomført intervjuer med 10 tjenestepersoner som
hadde rettet skudd mot motpart. Funnene viser at tjenestepersonene benytter
gjenkjennelse og tidligere erfaring, samt en kombinasjon av analytisk og intuitiv
beslutningstaking i disse situasjonene. Et sentralt funn er at tjenestepersonene
venter med å løse skudd til en truende situasjon går over til et angrep fra motpart,
noe som setter politibetjentene i umiddelbar fare.
Henriksen og Kruke gjennomførte også en studie hvor de sammenlignet
skyteopplæringen i Norge og New Zealand, og særlig i hvilken grad treningen
reflekterte erfaringer fra politiets praksis.296 Dette ble gjort gjennom
292
Klepp (2018).
293
Ousdal (2018).
294
Hendy (2021).
295
Henriksen og Kruke (2020b).
296
Henriksen og Kruke (2021).
side 164 Politiets bruk av maktmidler
dokumentanalyse og observasjoner av treningen i begge land. Resultatene viste
at det var store likheter mellom de to landene når det gjaldt sikkerhetshåndtering,
behandling av skytevåpenet, ferdigheter politiet måtte ha for å bestå, samt
mangelen på retningslinjer for skytetrening. I begge land bygget treningen i
for liten grad på det miljøet og de forutsetningene som finner sted i virkelige
hendelser hvor politiet har benyttet skytevåpen. Henriksen og Kruke fremhevet
betydningen av å utvikle skytetreningen, eller legge til ekstra trening, for å sikre
effektiv og gode handlinger når politiet må benytte skytevåpen.
7.13.7 Forskning fra andre land
Baker og Pillinger intervjuet i sin studie fra 2020 12 familiemedlemmer av ni
personer som ble drept av politiet i England.297 Ut fra intervjuene konkluderte de
med at politiet i uforholdsmessig grad bruker makt mot personer med psykisk
sykdom og mot mennesker som er farget eller tilhører etniske minoriteter. I
en studie fra Danmark i 2020 tok Birk Haller for seg intervjuer av 26 menn og 6
kvinner blant etnisk minoritetsungdom i alderen 15–26 år, om deres erfaringer
med politiets bruk av makt, det informantene opplevde som vold.298 Informantene
fortalte om unødvendig og inkonsistent vold. De fortalte også om «moralsk vold»
som noe som berører integriteten og verdigheten deres, også gjennom seksuell
trakassering, at politiet har gjort dem flaue og offentlig nedverdiget.
Farmer og Evans problematiserte på bakgrunn av funn i sin artikkel fra 2021
påstanden om at et bevæpnet politi øker sikkerheten og virker forebyggende.299 De
studerte påvirkningen av å bære våpen eller ikke ved å sammenligne to land som
rutinemessig bærer våpen (Canada og Australia) med to land hvor en rutinemessig
ikke bærer våpen (England/Wales og New Zealand), og fant blant annet at antall
drepte og antall selvmord er større i land som rutinemessig er bevæpnet. På
bakgrunn av dette konkluderte de med at et bevæpnet politi ikke nødvendigvis
øker sikkerheten og virker forebyggende. Artikkelforfatterne var imidlertid også
tydelige på at det trengs mer forskning på området. Utvalget er noe kritisk til
årsakssammenhengene som presenteres i artikkelen, og at andre kulturelle
faktorer kan ha betydning for selvmordsraten enn politiets bevæpning, og at det er
utfordrende å sammenligne så vidt forskjellige land.
Effekten av at tjenestepersoner benyttet kamera på kroppen under politiarbeid
ble belyst av Henstock og Ariel i en artikkel fra 2017, ved hjelp av rapporteringer
fra 430 vaktsett, hvor en gruppe politi bar kamera og en annen ikke bar kamera.300
Studien fant at det var 50 % lavere odds for maktbruk ved å bære kamera på
kroppen, og 35 % reduksjon i maktbruk i gruppen som bar kamera, sammenlignet
med gruppen som ikke bar kamera. Denne reduksjonen gjaldt imidlertid i størst
grad for lavere grad av maktbruk (pågripelsesteknikker og håndjernpåsett).
Effekten var liten når det gjaldt høy maktbruk som bruk av teleskopbatong,
pepperspray eller elektrosjokkvåpen.
Petersson med flere analyserte alle de 132 tilfellene hvor politiet i et politidistrikt
i Sverige utløste skudd med skytevåpen i perioden mellom 1985 og 2012.301 Av de
132 tilfellene av skyting ble det ikke utløst skudd bevisst ved 10 tilfeller. I 14 av
tilfellene ble politiet selv skadet. Motparten var oftest bevæpnet med skytevåpen
(26 %), skarpe gjenstander (27 %) eller stumpegjenstander (10 %). Hendelsene
297
Baker og Pillinger (2020).
298
Birk Haller (2020).
299
Farmer og Evans (2021).
300
Henstock og Ariel (2017).
301
Petersson med flere (2017).
side 165 Politiets bruk av maktmidler
fant oftest sted i et kort tidsrom, hvorav 39 % av skuddene ble avfyrt under 3
sekunder etter at trusselen oppstod, og på kort avstand (42 % av hendelsene på
opptil tre meters avstand). Psykisk stress var manifestert som en følelse av en
panikk på et punkt. Forfatterne konkluderte med at analysene tyder på at politiet
bør trene på å handle i potensielle livstruende og plutselige situasjoner, med
motpart på kloss hold.
Yesberg med flere studerte i hvilken grad publikum reagerte på bilder av
uniformert politi med og uten bevæpning.302 Studien viste at publikum hadde
et mer negativt syn på tjenestepersoner som var bevæpnet enn ubevæpnet.
Studien viste også at heller ikke når publikum skulle ta utgangspunkt i terrorisme,
hadde bevæpnet politi en positiv effekt. Forfatterne stiller spørsmålstegn ved
om bevæpnet politi av denne grunn vil ha legitimitet og tillit i befolkningen. Etter
utvalgets syn er det imidlertid betimelig å stille spørsmål ved bildene av bevæpnet
politi som ble brukt i undersøkelsen, da disse viser grupper av politi bevæpnet
med tohåndsvåpen. Utvalget er enig i at legitimitet og tillit i befolkningen er
grunnleggende i bevæpningsspørsmålet, men at det i en norsk kontekst er mer
naturlig å se for seg enhåndsvåpen i hylster som bevæpning. Av den grunn har
utvalgsleder gjennomført en spørreundersøkelse hvor en av målsetningene har
vært å belyse norsk publikums opplevd trygghet og tillit ved ulike uniformeringer
med og uten enhåndsvåpen i hylser og elektrosjokkvåpen. Resultatene fra denne
undersøkelsen er nærmere omtalt i kapittel 7.13.11.
7.13.8 Forskning om maktbruk mot barn
I oversendelsen til Politihøgskolens bibliotek var det ingen forskningsartikler
som belyste politiets maktmiddelbruk overfor barn. Dette var en medvirkende
årsak til at utvalgsleder gjennomførte den nevnte spørreundersøkelsen, som
omtalt i kapittel 7.2.2. I undersøkelsen ble det blant annet stilt spørsmål om
tjenestepersoners opplevelse av maktmidlers egnethet når det gjelder trussel
og bruk mot barn. Dette ble gjort ved hjelp av en skala fra 0–10 om egnetheten
av ulike maktmidler, hvor 0 er ikke egnet i det hele tatt, 5 er verken egnet
eller ikke, og 10 er veldig egnet. Tjenestepersonene oppga i gjennomsnitt
pepperspray sin egnethet mot barn til 5. Dette stod i kontrast til svarene
omkring bruk av pepperspray mot voksne med og uten psykisk sykdom, hvor
gjennomsnittsverdiene var 7,6 på begge kategoriene. Det var imidlertid en del
variasjoner knyttet til opplevelsen av viktigheten av disse maktmidlene (noe
som gjenspeiler seg i et standardavvik på mellom 2 og 3). En gjennomsnittsverdi
på 2,8 når det gjaldt egnethet av teleskopbatong mot barn, indikerer at
tjenestepersonene ikke opplever teleskopbatongen som et egnet maktmiddel
mot barn. Resultatene tyder på at teleskopbatongen er det maktmidlet
tjenestepersonene generelt opplever som minst egnet, med en gjennomsnittsverdi
på 6,3 overfor voksne. En gjennomsnittsverdi på 4,7 når det gjaldt egnethet
av elektrosjokkvåpen mot barn (og store variasjoner i svarene), indikerer at
politibetjentene i liten grad opplever elektrosjokkvåpen som et egnet maktmiddel
mot barn. Gjennomsnittsverdien for egnethet av elektrosjokkvåpen til bruk overfor
voksne var 8,6, med forholdsvis lite variasjon i svarene. Også når det gjaldt bruken
av enhåndsvåpen mot barn, oppga tjenestepersonene en slik bruk som lite egnet
(gjennomsnittsverdi på 3,9, men stor variasjon i svarene), sammenlignet med
bruk overfor voksne (gjennomsnittsverdi på 8,3, med forholdsvis liten variasjon
i svarene). Her er det verdt å nevne at utvalgsleder mottok flere e-poster fra
tjenestepersoner som opplevde spørsmålene om egnethet av ulike maktmidler
mot barn som komplekse, vanskelige og kontekstuelle. De skrev videre at de
302
Yesberg med flere (2021).
side 166 Politiets bruk av maktmidler
tilstrebet å bruke minst mulig makt mot barn, men at også barn kunne være farlige
for seg selv og andre, og at flere maktmidler da kunne og måtte brukes. Dette kan
bidra til å forklare variasjonene i svarene.
I spørreundersøkelsen det refereres til over (upubliserte data), oppga
tjenestepersonene at barn (under 18 år) var direkte involvert i 27 % av oppdragene
deres. På en skala 0–10, hvor 0 er veldig vanskelig, 5 er verken vanskelig eller
lett, og 10 er veldig lett, ble tjenestepersonene bedt om å svare på hvor lett
de opplevde det var å identifisere at personen fremfor deg i politiarbeid er
et barn (under 18 år). Gjennomsnittsverdien på 4,6 (med et standardavvik på
2,3) viser at politiet opplever det som forholdsvis vanskelig å identifisere barn.
Tjenestepersonene oppga å måtte bruke maktmidler i 5,3 % av oppdragene
hvor barn (under 18 år) var direkte involvert. Tjenestepersonene ble også spurt
om maktmiddelbruken ble endret dersom den involverte barn. På en skala
fra 0–10, hvor 0 er betydelig mindre bruk av maktmidler, 5 er verken mer eller
mindre bruk av maktmidler, og 10 er betydelig mer bruk av maktmidler. Med
et gjennomsnittssvar på 3,1, viser tallene at tjenestepersonene som besvarte
undersøkelsen brukte de forskjellige maktmidlene mindre overfor barn.
Bruken av verbal kommunikasjon økte også når politiets oppdrag involverte
barn (gjennomsnitt 7,4 på en skala fra 0–10, hvor 0 er betydelig mindre verbal
kommunikasjon, 5 er verken mer eller mindre bruk av verbal kommunikasjon, og
10 er betydelig mer bruk av verbal kommunikasjon). Ifølge e-postkorrespondanse
fra noen respondenter opplevde en del det som vanskelig å besvare spørsmål
om maktbruk overfor barn, da dette var kontekstuelt betinget. Dette kan ha
bidratt til en lav svarprosent på undersøkelsen. Etter utvalgsleders oppfatning
har det i lys av erfaringene fra denne undersøkelsen vært bedre med kvalitative
dybdeintervjuer av tjenestepersoners tilnærming til maktmiddelbruk overfor
barn, men en slik undersøkelse var ikke mulig innenfor de seks månedene
utvalgsarbeidet varte.
7.13.9 Forskning om maktbruk mot personer med psykiske lidelser
Det var heller ingen forskningsartikler som så nærmere på politiets
maktmiddelbruk overfor psykisk syke i oversendelsen til Politihøgskolens
bibliotek. Dette var også en medvirkende årsak til at utvalgsleder gjennomførte
den tidligere nevnte spørreundersøkelsen blant norske tjenestepersoner, se
omtale i kapittel 7.2.2. Resultatene fra spørreundersøkelsen belyser blant annet
tjenestepersoners erfaringer med maktbruk overfor psykisk syke. På spørsmål
om hvor lett politiet opplevde det var å identifisere at personen fremfor seg i
politiarbeidet var psykisk syk, tyder gjennomsnittsverdien på 6,1 at flertallet mener
at dette var verken vanskelig eller lett (skala 0–10, hvor 0 er veldig vanskelig, 5
er verken vanskelig eller lett, og 10 er veldig lett). På spørsmål om hvor mange
prosent av oppdragene hvor politibetjentene opplevde de måtte bruke maktmidler
(pepperspray, teleskopbatong, elektrosjokkvåpen, skytevåpen) overfor personer
de opplevde som psykisk syke, oppga de at dette gjaldt i 22 % av tilfellene (med et
standardavvik på 22).
Resultatene fra undersøkelsen belyser også tjenestepersoners opplevelse av
maktmidlers egnethet når det gjelder trussel og bruk mot psykisk syke. Dette
ble gjort ved hjelp av en skala fra 0–10 om egnetheten av ulike maktmidler,
hvor 0 er ikke egnet i det hele tatt, 5 er verken egnet eller ikke, og 10 er veldig
egnet. Tjenestepersonene oppga i gjennomsnitt pepperspray til 5 etter skalaen
over. Tjenestepersonene oppga i gjennomsnitt bruken av teleskopbatong til
4.2 etter skalaen over, og dermed som et lite egnet maktmiddel overfor psykisk
syke. Det er i så måte interessant at de samme tjenestepersonene opplever
teleskopbatong som et mer egnet maktmiddel mot voksne uten psykisk sykdom
side 167 Politiets bruk av maktmidler
eller i rus (gjennomsnittsverdi 6,3 på det samme spørsmålet). Tjenestepersonene
oppga i gjennomsnitt egnetheten til bruken av skytevåpen overfor personer
med psykiske lidelser til å være 6,5 og bruken av elektrosjokkvåpen til å være 7,3
etter skalaen over. Elektrosjokkvåpenet fremstår dermed som det maktmiddelet
tjenestepersonene fant mest egnet overfor psykisk syke.
Resultatene fra undersøkelsen viser også at bruken av verbal kommunikasjon
økte når politiets oppdrag involverte kontakt med det de opplevde som psykisk
syke mennesker (gjennomsnitt 6,9 på en skala fra 0–10, hvor 0 er betydelig
mindre verbal kommunikasjon, 5 er verken mer eller mindre bruk av verbal
kommunikasjon, og 10 er betydelig mer bruk av verbal kommunikasjon).
Tjenestepersonene ble også spurt om maktmiddelbruken endret seg dersom den
involverte psykisk syke mennesker. Med et gjennomsnittssvar på 5 og forholdsvis
liten variasjon i svarene, viser tallene at politiet verken bruker mer eller mindre
maktmidler overfor psykisk syke (skala fra 0–10, hvor 0 er betydelig mindre bruk av
maktmidler, 5 er verken mer eller mindre bruk av maktmidler, og 10 er betydelig
mer bruk av maktmidler).
7.13.10 Forskning om maktbruk mot personer som er ruset
I oversendelsen til Politihøgskolens bibliotek var det heller ingen forskningsartikler
om politiets bruk av maktmidler mot rusede personer. Dette var en medvirkende
årsak til at utvalgsleder gjennomførte den tidligere nevnte spørreundersøkelsen.
Resultatene fra undersøkelsen belyser blant annet de spurte tjenestepersonenes
erfaringer med ulike maktmidlers egnethet overfor personer som er ruset. Dette
ble gjort ved hjelp av en skala fra 0–10 om egnetheten av ulike maktmidler,
hvor 0 er ikke egnet i det hele tatt, 5 er verken egnet eller ikke, og 10 er veldig
egnet. Tjenestepersonene oppga i gjennomsnitt pepperspray til 5,6 etter skalaen
over. Tjenestepersonene oppga i gjennomsnitt bruken av teleskopbatong til 5,1
etter skalaen over, og dermed som et verken egnet eller ikke egnet maktmiddel
overfor personer som er ruset. Også her opplever de samme tjenestepersonene
teleskopbatong som et mer egnet maktmiddel overfor voksne som ikke er ruset
(gjennomsnittsverdi 6,3 på det samme spørsmålet). Tjenestepersonene oppga i
gjennomsnitt egnetheten til bruken av skytevåpen overfor personer som er ruset
til å være 7,3, og bruken av elektrosjokkvåpen til å være 7,9 innenfor skalaen over.
Elektrosjokkvåpenet fremstår dermed som det maktmiddelet tjenestepersonene
fant mest egnet, også overfor personer som er ruset.
7.13.11 Publikumsperspektivet på politiets maktbruk
I NOU 2017:9 ble det pekt på at bevæpning av det norske politiet ville kunne
påvirke publikums tillit til det norske politiet i negativ retning, se blant
annet kapittel 9.9. Maktmiddeltvalget ønsket supplerende kunnskap som
måler publikums opplevelse av tillit og trygghet i det fysiske møtet med
ulike uniformeringer/bevæpningsmodeller i ulike situasjoner. Av den grunn
gjennomførte utvalgsleder en spørreskjemaundersøkelse via nettskjema i
perioden juli-august 2022. Innstillingene i skjemaet var stilt inn slik man bare
kunne sende svar en gang fra hver IP-adresse. Undersøkelsen ble distribuert via
sosiale kanaler av utvalgsleder og politistudentene som deltok i utarbeidelsen
av studien, og resultatene er av den grunn ikke basert på et tilfeldig utvalg
respondenter. Av den grunn er det usikkerhet knyttet til representativitet.
Fordelinger av alder, kjønn, geografisk område og utdanningsnivå indikerer
imidlertid at de 197 respondentene som hadde besvart undersøkelsen innen
25.august, representerer ulike deler av befolkningen. At 49 % av respondentene
er enig i at politiet bør være bevæpnet og 45 % er uenig i at politiet bør
være bevæpnet, samsvarer forholdsvis godt med resultatene fra en nyere
side 168 Politiets bruk av maktmidler
populasjonsstudie, og kan tyde på resultatene baserer seg på både tilhengere
for og uten bevæpning (med forbehold om at publikums tillit til politiet har vært
stabilt de siste tre-fire årene). Man kan imidlertid ikke se bort fra at utvalget ikke er
representativt for den norske befolkningen.
I denne undersøkelsen svarte 67 % av respondentene at de var enig i at politiet
burde være utstyrt med elektrosjokkvåpen, mens 18 % var uenig i dette. I
undersøkelsen kom det frem at mens 18 % opplevde at møtet med væpnet norsk
politi hadde påvirket tilliten til politiet på en negativ måte, oppgav 30 % at møtet
med væpnet norsk politi hadde påvirket tilliten til politiet på en positiv måte. På en
skala mellom 0–10, der 0 er betydelig lavere trygghet/tillit, 5 er ingen påvirkning av
trygghet/tillit, og 10 er betydelig høyere trygghet/tillit, var gjennomsnittsverdien 5,9
på spørsmål om hvordan en fremtidig generell bevæpning ville påvirke publikums
tillit og trygghet til politiet.
Publikumsundersøkelsen ble utformet med hovedvekt på bevæpningsmodellenes
ulike visuelle profil. Figurantene på bildene er i alle spørsmålene fremstilt i samme
nøytrale posisjon, men med tilgang på ulike maktmidler (henholdsvis ubevæpnet,
med skytevåpen og/eller elektrosjokkvåpen). For å se hvordan publikum reagerte
overfor politi med ulike maktmidler, ble det vist 4 ulike bilder av de samme to
tjenestepersonene i samme posisjon og med samme kroppsspråk, men i ulike
situasjoner med ulik uniformering og ulik bevæpning. Uniformeringsmodellene
var; verken enhåndsvåpen i hylster eller elektrosjokkvåpen i hylster, bare
med enhåndsvåpen i hylster uten elektrosjokkvåpen i hylster, bare med
elektrosjokkvåpen i hylster, men uten enhåndsvåpen i hylster, samt med både
enhåndsvåpen i hylster og elektrosjokkvåpen i hylster. Respondentene skulle svare
på spørsmål om «politiets uniformering» påvirket tillit og trygghetsfølelse ut fra ett
beskrevet serviceoppdrag (du møter to politibetjenter som står i et stort kryss nær
der du bor og dirigerer trafikken. Ved å ta utgangspunkt i politiets uniformering
som på bildet over, ta stilling til i hvilken grad opplever du at politiets uniformering
på bildet påvirker din trygghethetsfølelse og tillit til politiet i denne situasjonen),
ett ordensoppdrag (du møter to politibetjenter som patruljerer gatene en lørdag
kveld kl. 22.00. Det er mange folk i gatene og flere folk som er beruset. Ved å ta
utgangspunkt i politiets uniformering som på bildet over, ta stilling til i hvilken grad
opplever du at politiets uniformering på bildet påvirker din trygghethetsfølelse og
tillit til politiet i denne situasjonen) og en krisesituasjon (du møter to politibetjenter
som kommer springende til et sted der en aggressiv person med stikkvåpen er
observert. Ved å ta utgangspunkt i politiets uniformering som på bildet over, ta
stilling til i hvilken grad opplever du at politiets uniformering på bildet påvirker
din trygghethetsfølelse og tillit til politiet i denne situasjonen). Spørreskjemaet ga
respondentene muligheten til å benytte en skala mellom 0–10, der 0 = betydelig
lavere trygghet/tillit, 5 = ingen påvirkning av trygghet/tillit, og 10 = betydelig høyere
trygghet/tillit.
Resultatene fra undersøkelsen fremstilles i figur 21. Publikum oppga høyest tillit
til politi som bar enhåndsvåpen i krisesituasjonen (gjennomsnitt 7,5), og lavest
tillit til politi som ikke bar pistol eller elektrosjokkvåpen) i krisesituasjonen (5,9). I
ordensoppdraget og serviceoppdraget oppnådde ubevæpnet politi høyest score
(henholdsvis 6,8 og 7,1), sammenlignet med; bevæpning med pistol (henholdsvis
6,1 og 6,4), bevæpning med elektrosjokkvåpen (henholdsvis 6,7 og 6,3), og
bevæpnet med både pistol og elektrosjokkvåpen (henholdsvis 6,5 og 6,2).
Dersom man velger å ta resultatene fra denne undersøkelsen til etterretning
(til tross for en del metodiske svakheter som er omtalt tidligere), indikerer den
at uniformering med enhåndsvåpen på hofta har stor positiv betydning for
publikums tillit og trygghet i krisesituasjoner, men at denne tilliten og tryggheten
side 169 Politiets bruk av maktmidler
er noe høyere for ubevæpnet politi i serviceoppdrag og ordensoppdrag. Dog
viser resultatene at denne tryggheten og tilliten ikke synes å synke merkbart
ved uniformering med enhåndsvåpen på hofta, da forskjellen mellom bevæpnet
og ubevæpnet politi tilsvarer omtrent 0,7 poeng på en 11-delt skala, og at
gjennomsnittsskårene er 6,1 på det laveste når det gjelder uniformering med
enhåndsvåpen på hofta. Standardavvikene (altså variasjonen i svarene) peker da
på at enkelte vil oppleve en lavere tillit og trygghet (ved å svare med et tall lavere
enn 5), men det gjelder i praksis alle de fire bevæpningsmodellene, også det å
være ubevæpnet i en servicesituasjon.
Publikums tillit/trygghet
10
9
8
7
6
5
4
3
2
1
0
Ubevæpnet Pistol i hylster Elektrosjokkvåpen Pistol og
på hoften elektresjokkvåpen
Serviceoppdrag Ordensoppdrag Krisesituasjon Standardavvik
Figur 21. Publikums opplevde tillit og trygghet i forskjellige situasjoner ved ulike
uniformeringer
Kilde: Resultater fra utvalgsleders spørreundersøkelse, som omtalt i dette kapittelet. Per 17. oktober
2022 er dette upubliserte data.
7.13.12 Utvalgets vurdering
Kapittelet tar for seg for seg hovedfunnene fra forskningen om politiets
maktmiddelbruk som er blitt identifisert ved hjelp av litteratursøket til
Politihøgskolens bibliotek, samt utvalgsleders spørreundersøkelser. Forskningen
om politiets bruk av skytevåpen er forholdsvis omfattende, også når det
gjelder det norske politiet, men andre maktmidler er det forsket lite på. Etter
utvalgets vurdering belyser den tidligere forskningen i liten grad sentrale
aspekter i mandatet, som alternative modeller for maktmiddelbruk og politiets
maktmiddelbruk overfor barn og sårbare grupper. Spørreundersøkelsen som
ble igangsatt av utvalgsleder for å belyse politiets praksis og holdninger når det
gjaldt maktmiddelbruk, med særlig fokus på maktbruk overfor barn, psykisk syke
og personer som fremstår som ruset, har svakheter ved en lav svarprosent og
usikkerhet knyttet til om resultatene er representative. Spørreundersøkelsen
som ble igangsatt av utvalgsleder for å belyse publikums holdninger til
politiets ulike bevæpningsmodeller, har også svakheter ved at forholdsvis få
respondenter har besvart undersøkelsen, og usikkerhet knyttet til om resultatene
er representative. Dette gjør at utvalgets ønske om å begrunne sine forslag ut
fra forskningsresultater, i mindre grad er mulig. En del av forskningsresultatene
som er kommentert i kapitlet over gir imidlertid noe kunnskap som kan
benyttes i utvalgets konklusjoner i enkelte av mandatets punkter. Dette gjelder
særlig forskningen om det norske politiets bruk av skytevåpen, forskningen
om elektrosjokkvåpen, samt til en viss grad resultatene fra utvalgsleders
spørreundersøkelser.
side 170 Politiets bruk av maktmidler
Gjennomgangen av relevant forskning har gitt utvalget grunnlag til å anbefale
at det bør forskes mer på enkelte tema. Som nevnt finnes det så vidt utvalget
kjenner til lite forskning om politiets maktmiddelbruk mot barn og sårbare
grupper, i alle fall i en norsk og/eller nordisk kontekst. Som nevnt i kapittel 7.2, er
politiets datagrunnlag også svakt, men forskningen virker også å være bortimot
fraværende. Etter utvalgets syn vil forskning på politiets bruk av makt mot barn
og sårbare grupper, herunder spørsmål om hvordan barn reagerer på bruk av
forskjellige maktmidler, samt hvordan tjenestepersoner bør gå frem for å bruke
minst mulig makt, være av sentral betydning. Utvalget har også savnet forskning/
kunnskap om vurderingen av politiets rolle og oppgave når det kommer til å
gripe inn overfor suicidale som i utgangspunktet ikke utgjør en trussel for andre
enn seg selv. I lys av enkelthendelsene som Spesialenheten har etterforsket og
påtaleavgjort, mener utvalget dette er et problemkompleks det bør sees nærmere
på. Det samme gjelder tjenestepersoners kompetanse til å deeskalere situasjoner
hvor alvorlig psykisk syke er involvert.
Utvalget mener også at det er behov for ytterligere forskning og kunnskap om
enkelte problemstillinger knyttet til bevæpning. Disse er nærmere omtalt i kapittel
10.10.
Videre har utvalget merket seg forskningen til Henstock og Ariel om hvordan bruk
av kroppskamera har påvirket politiets maktmiddelbruk, se omtale av artikkelen
i kapittel 7.13.7. Etter utvalgets syn er det et interessant funn at bruk av slik
kamerateknologi førte til vesentlig lavere sannsynlighet for maktbruk. Bruk av
kroppskamera har imidlertid ikke vært på utvalgets agenda. Temaet har heller
ikke blitt brakt på banen av Politidirektoratet eller andre aktører utvalget har hatt
møter med. Utvalget kjenner derfor ikke til hvilket arbeid som allerede er gjort
med å vurdere hensiktsmessigheten av kroppskamera for det norske politiet.
Utvalgets anbefaling:
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på politiets maktmiddelbruk mot barn og sårbare grupper.
7.14 Politihøgskolens forskningsprosjekt om
bevæpning
7.14.1 Politihøgskolens evaluering av 14 måneders midlertidig bevæpning
7.14.1.1 Innledning
Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning ble startet høsten 2015.
Prosjektet hadde som målsetning å bidra med ny kunnskap relevant for
spørsmålet om norsk politi burde bli generelt bevæpnet i tjenesten.303 Første del
av prosjektet ble gjennomført som en kvalitativ evaluering av den midlertidige
bevæpningsperioden, november 2014 til februar 2016.304 Evalueringen ble utført
på oppdrag fra og med mandat fra Politidirektoratet.
Bevæpningsutvalgets utredning ble avgitt 29. mars 2017. Politihøgskolens
evaluering av perioden med midlertidig bevæpning ble publisert måneden
etter. Som det fremgår av NOU 2017:9 kapittel 7.1 var utvalget likevel kjent med
303
Thomassen, G., Skjevrak, P.E., Strype, J., Barland, B., Myhrer, T. (2019), side 3.
304
Barland, B., Høivik, J., Myhrer, T., Thomassen, G. (2017)
side 171 Politiets bruk av maktmidler
innholdet i Politihøgskolens arbeid slik det forelå etter at dataene var analysert og
konklusjonene trukket. Utvalget presiserte imidlertid også følgende:
Videre har Politihøgskolen (PHS) på oppdrag fra Politidirektoratet,
gjennomført en evaluering av perioden med midlertidig bevæpning.
Mandatet til denne evalueringen er imidlertid relativt smalt. Resultatene er
hovedsakelig basert på hvordan politiinformanter omtaler sine erfaringer fra
denne perioden.305
Det følger av utvalgets mandat at det skal bygges videre på Bevæpningsutvalgets
utredning, og at kunnskapsgrunnlaget skal oppdateres for perioden 2017 til
2021. Selv om Bevæpningsutvalget kjente til analysene og konklusjonene fra
Politihøgskolens evaluering, var ikke forskningen publisert da utvalget avga sin
rapport. Maktmiddelutvalget har derfor valgt å se hen til rapporten som nytt
kunnskapsgrunnlag i sitt arbeid.
7.14.1.2 Perioden med midlertidig bevæpning
Perioden med midlertidig bevæpning som dannet utgangspunkt for evalueringen
varte fra 25. november 2014 til 3. februar 2016. Basert på trusselvurderingen til
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), hvor det blant annet fremgikk at politiet kunne
være et nærliggende mål for et terroranslag, ba Politidirektoratet i brev 18.
november 2014 om Justis- og beredskapsdepartementets samtykke til adgang
til en midlertidig bevæpning av politiet. Departementet ga den 21. november
2014 sitt samtykke, og bevæpningen ble iverksatt med virkning fra 25. november
2014 kl. 0800, jf. Politidirektoratets skriv til politidistriktene og særorganene av
23. november 2014. Det fremgikk av beslutningen at bevæpningen skulle foretas
av uniformert innsatspersonell (IP) i kategoriene IP 1, 3 og 4, og at den omfattet
enhåndsvåpen (pistol). Bevæpningen gjaldt likevel ikke absolutt. Det fremgikk av
direktoratets skriv av 23. november 2014 at bevæpningen kunne sløyfes når denne
var «lite forenlig med tjenesteutøvelsen slik at risikoen for angrep som beskrevet
i trusselvurderingen ikke er tilstede». I et nytt skriv av 20. august 2015 presiserte
Politidirektoratet at følgende uniformerte tjenester ikke skulle utføres bevæpnet:
- Planlagt forebyggende polititjeneste rettet mot barn og unge.
- Polititjenestemenn som vitner i retten.
- Planlagt vakthold på sykehus eller lignende institusjoner.
- Politiets oppfølgende kontakt med pårørende.
- Politiets sjøtjeneste.
- Politiets helikoptertjeneste.
- Reinpolititjeneste.
- Redningsaksjoner utenfor tettbygd område.306
Etter at bevæpningen hadde vart i ca. fem måneder, ble det også vurdert om
bevæpningen skulle praktiseres med geografisk relativitet. Da bevæpningen ble
forlenget 10. april 2015, ble følgende besluttet:
[Be]væpning skal kun finne sted i de distrikter/deler av distrikter hvor det ut
fra risiko- og sårbarhetsanalyser, vurdert opp mot politiets oppgaveløsing,
anses nødvendig for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller
305
NOU 2017:9 kapittel 7.1.
306
Barland, B., Høivik, J., Myhrer, T., Thomassen, G. (2017) side 16.
side 172 Politiets bruk av maktmidler
stanse handlinger som vil være særlig [farlig] for liv og helse eller viktige
samfunnsfunksjoner.307
På bakgrunn av risiko- og sårbarhetsanalysene til de forskjellige distriktene og
særorganene ble det imidlertid konkludert med at det ikke var grunnlag for en
slik geografisk differensiering. I januar 2016 ble det besluttet at den generelle
bevæpningen skulle tas ned senest fra 3. februar.
7.14.1.3 Metode
Hensikten med første del av Politihøgskolens forskningsprosjekt var å få en
oversikt over tjenestepersoners erfaringer i perioden med midlertidig bevæpning.
Det ble først og fremst sett på hvordan politiet selv oppfatter at bevæpningen
med skytevåpen kan ha virket inn på deres arbeidsutførelse. Undersøkelsen ble
gjennomført med semistrukturerte intervjuer med til sammen 30 informanter ved
fire politidistrikt og et særorgan, 21 menn og 9 kvinner, som i bevæpningsperioden
hadde tjenestegjort som operasjonsledere, innsatsledere, ordinært
innsatspersonell eller personell med særlig ansvar for forebygging. Intervjuene
ble gjennomført i politidistriktene Troms, Rogaland, Vest-Oppland og Oslo. Det
ble også gjort intervjuer av fire personer i Utrykningspolitiet. Henvendelser ble
i første omgang sendt til ledelsen i politidistriktene, og det var de som stod for
utvelgelsen av intervjuobjekter.308 I tillegg ble det også gjort en dokumentanalyse
for å kartlegge uønskede hendelser knyttet til våpenhåndtering.309
7.14.1.4 Resultat og konklusjoner
De overordnede konklusjonene fra undersøkelsen oppsummeres slik i
evalueringen:
[D]et dominerende resultatet er at bevæpningen ikke hadde noen
betydning for hvordan politiet nærmet seg publikum eller utførte tjenesten.
Tjenestepersonene vi intervjuet oppga at de var noe mer årvåkne i store
folkemengder når det gjaldt å passe på våpenet sitt, men at det ikke var
noen oppgaver de unnlot å utføre i bevæpningsperioden. Det var derimot
en ganske unison oppfatning at den generelle bevæpningen hadde økt
deres trygghetsfølelse, særlig med tanke på mer ordinære oppdrag hvor
det var usikkert hva de kunne komme til å stå overfor. Begrunnelsen
for den midlertidige bevæpning, terrortrusselen, inngikk i liten grad i
tjenestepersonenes trygghetsvurdering.310
Det fremgår videre av rapporten at det «var en helt klart dominerende oppfatning
at bevæpningen ikke hadde påvirket» risikokommunikasjonen, og at «intervjuene
ikke ga opplysninger som tydet på at tjenestepersonene så annerledes på sin
handleplikt i perioden med midlertidig bevæpning, men mange fremholdt at
de følte seg bedre i stand til å handle raskt hvis akutte livstruende situasjoner
skulle oppstå».311 Det ble også fremhevet at hovedinntrykket fra intervjuene
med tjenestepersoner fra alle nivåene, var at den generelle bevæpningen «ikke
hadde noen innvirkning på hvordan tjenesteoppdragene ble planlagt og ledet».
Ifølge rapporten følte tjenestepersonene seg også «tilstrekkelig kompetente til
å være bevæpnet, selv om mange fremholdt at man aldri kunne få trent nok på
307
ibid. side 17.
308
ibid. side 59.
309
ibid. side 9.
310
ibid. side 10.
311
ibid. side 11.
side 173 Politiets bruk av maktmidler
bruk av skytevåpen».312 Dokumentanalysen av de innrapporterte hendelsene til
Politidirektoratet fra politidistriktene viste videre at det var flere vådeskudd og
forsøk på å frata tjenestepersonene våpen i bevæpningsperioden enn i perioden
etter at bevæpningen var avsluttet. På bakgrunn av intervjuene ble det også
trukket frem at det dominerende inntrykket er at bevæpningsperioden har ledet
til at tjenestepersonene i politiet i vesentlig større grad enn tidligere er positive til
generell bevæpning.313
I rapportens kapittel 5 gjøres det grundige diskusjoner av resultatene fra
intervjuene, samt hvilke implikasjoner de forskjellige resultatene kan ha.
Flere relevante refleksjoner fremheves. I det følgende trekkes det frem to av
disse. For det første stilles det spørsmål om hvorvidt de positive holdningene
til bevæpning skyldes «erfart eller fortalt enighet». Med dette menes at flere
intervjuobjekter brukte de samme fortellingene og den samme retorikken for å
argumentere for hvorfor det er behov for generell bevæpning.314 Det påpekes
deretter at det foreligger liten sikker kvantitativ kunnskap om omfanget av de
fortellingene som tjenestepersonene viser til, og at det er behov for å fremskaffe
bedre kunnskap om dette. For det andre fremheves det at det «er en betydelig
ulikhet mellom situasjonsdefinisjonen i den politiske begrunnelsen for den
midlertidige bevæpningen og årsakene til den praktiske aksepten for den i de
operative miljøene». Det fremheves at veldig få, om noen, av informantene
delte bekymringen til PST og Politidirektoratet som var årsaken til bevæpningen.
Intervjuobjektene var imidlertid likevel svært fornøyde med det å kunne
være bevæpnet i hverdagen. Som nevnt i kapittel 7.14.1.2, fremgikk det av
Politidirektoratets skriv av 23. november 2014 at bevæpningen kunne sløyfes når
denne var «lite forenelig med tjenesteutøvelsen og slik at risikoen for angrep som
beskrevet i trusselvurderingen ikke er tilstede».315 Det fremgår av rapporten at
«til tross for dette var det flere av våre informanter som ga uttrykk for at de var
av den oppfatning at de hadde satt seg ut over bevæpningsordren når de valgte
å avvæpne seg i situasjoner hvor de fant bevæpningen upraktisk og trusselen
liten».316 Som nevnt i kapittel 7.14.1.2, bestemte Politidirektoratet 20. august
2015 at det skulle gjøres unntak fra bevæpning ved «planlagt forebyggende
polititjeneste rettet mot barn og unge». Om dette fremgår følgende av rapporten:
På den annen side fremholdt noen av våre informanter at de fant dette
unntaket fra bevæpningen meningsløst og derfor satte seg ut over den. Slik
de så det var muligheten for såkalt «skoleskyting» en av de mest sannsynlige
former for terror, og det ville vært meningsløst om politiet skulle måtte
løpe ut i bilen å hente våpen hvis de tilfeldigvis hadde vært på en skole i
forebyggende tjeneste eller ifb. andre tjenesteoppdrag og en slik skyting
hadde funnet sted.317
7.14.2 Politihøgskolens forskning på holdninger til bevæpning i politiet
Den andre rapporten fra Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning ble
publisert i november 2019. I rapporten presenteres resultatene fra en kvantitativ
spørreundersøkelse om holdningen til bevæpning hos polititjenestepersoner.
Undersøkelsen ønsket å avdekke hva som er dagens situasjon mht. hvordan
312
l.c.
313
l.c.
314
ibid. side 146.
315
ibid. side 148.
316
ibid. side 148 og 149.
317
ibid. side 142.
side 174 Politiets bruk av maktmidler
tilhengere og motstandere av permanent generell bevæpning fordeler seg blant
politiansatte, herunder å utforske eventuelle nyanser i dette bildet gjennom å
studere mulige variasjoner i synet på permanent bevæpning mellom ulike grupper
politiansatte. Til sist var hensikten å studere hvordan oppfatninger om yrkesrisiko
og konsekvenser av permanent bevæpning bidrar til å påvirke synet på fremtidig
permanent bevæpning av politi.318
Studien ble gjennomført som en elektronisk distribuert spørreundersøkelse i
2017. Undersøkelsen ble sendt ut til 10 716 personer med politifaglig utdanning.
4938 personer (46 %) svarte. I rapportens sammendrag fremheves følgende funn
som sentrale:
- 80 % av polititjenestepersonene er tilhengere av permanent bevæpning, 15 % er
mot og 5 % er usikre.
- Det har vært en betydelig endring i politiansattes syn på permanent bevæpning
siden de første undersøkelsene som kartla dette i 2011/2012. Endringen
innebærer i grove trekk at det har vært en forskyvning fra at de fleste hadde
et negativt syn på permanent bevæpning til at de fleste nå er positive, samt at
andelen som ikke har tatt stilling er mye lavere nå enn tidligere.
- I likhet med Finstad (2011) fant forskerne at det er flest som er negative til
permanent bevæpning blant de som har kortest og lengst fartstid i politiet.
- Ansatte i byer og bynære strøk er mer positive til permanent bevæpning enn de
som jobber i mer landlige strøk.
- Oslo peker seg ut som det politidistriktet hvor flest er positive til permanent
bevæpning (87 %), mens Agder er i motsatt ende av tabellen (73 %).
- Ansatte i operativ tjeneste er mer positive til permanent bevæpning enn andre
politiansatte. Videre: Jo nærmere vi kommer den «spisse» enden av politiet, jo
mer positive er respondentene til permanent bevæpning.
- Det er ingen kjønnsforskjeller av betydning.
- Vektlegging av risiko som følger av trusler mot politiet henger sammen med
økt tilslutning til permanent bevæpning. Det samme gjelder vektlegging av de
positive samfunnskonsekvensene av et permanent bevæpnet politi. Vektlegging
av at permanent bevæpning i seg selv medfører en risiko fører til større skepsis
til permanent bevæpning.
- Yrkeserfaring, arbeidssted og type tjeneste har også en viss effekt.319
Undersøkelsen ble sendt til alle medlemmene i Politiets Fellesforbund i 2017.
E-postinvitasjonene gikk ut med fellesforbundet som avsender. Om denne
metoden som mulig feilkilde, heter det i rapporten følgende:
For å sikre at målgruppen oppfattet at PHS sto bak undersøkelsen, inneholdt
e-postinvitasjonen en tekst som understreket at PFs rolle bare var å
distribuere undersøkelsen og at prosjektet i sin helhet ble gjennomført i PHS’
regi, som var underskrevet av PHS ved prosjektets forskergruppe (se vedlegg
1). Vi mente med dette at vi hadde gjort det som var mulig for at mottakerne
av undersøkelsen oppfattet at det var PHS som var ansvarlig. Vi kan likevel
ikke helt utelukke at våre funn i noen grad kan ha blitt farget av at noen
respondenter har assosiert undersøkelsen med PF og dermed forbundets
ståsted i bevæpningsspørsmålet.320
318
Thomassen, G., Skjevrak, P.E., Strype, J., Barland, B., Myhrer, T. (2019), side 7 og 8.
319
ibid. side 7 og 8.
320
ibid. side 15.
side 175 Politiets bruk av maktmidler
Det ble også drøftet hvorvidt det er en mulig feilkilde at det er en betydningsfull
gruppe som ikke er kontaktet fordi de ikke er medlem i Politiets fellesforbund. Om
dette heter det følgende:
Strengt talt bør man være forsiktig med å generalisere funnene i denne
undersøkelsen ut over medlemsmassen til PF. Etter det vi vet, dreier det seg
imidlertid om en liten andel (ca. 10 %) politiutdannede som er uorganiserte
eller organiserte i andre fagforeninger (f.eks. NTL Politiet). En større
gruppe som antakelig er systematisk underrepresentert i vårt materiale er
politilederne, som ofte er organisert i Norges Politilederlag, og dermed ikke
har mottatt invitasjon til å delta i undersøkelsen.321
Videre gjøres det rede for spørsmål om representativitet, og at spørsmål om
systematiske skjevheter langt på vei lar seg undersøke gjennom sammenligning
av karakteristika ved respondentene med kjente tall fra politipopulasjonen.322
Forfatterne hevder at datamaterialet «i store trekk gir et representativt bilde av
ansatte i norsk politi», men trekker frem at et viktig unntak er politiledere, som
«helt klart er underrepresentert i undersøkelsen».323
I diskusjonen av resultatene fra undersøkelsen vurderes flere potensielle årsaker
til holdningsendringen blant respondentene. Perioden med midlertidig bevæpning
fra november 2014 til februar 2016 trekkes imidlertid frem som «den viktigste
hendelsen eller faktoren for å forklare holdningsendringen, i alle fall på kort sikt.
Denne perioden, mer enn noe annet, synes å ha bidratt til å forme oppfatninger
innad i politiet».324 Konklusjonen ser hovedsakelig ut til å basere seg på funnene i
forskningsprosjektets rapport om perioden med midlertidig bevæpning.325
7.14.3 Politihøgskolens forskning på holdninger til bevæpning blant
publikum
Den tredje rapporten fra Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning
ble publisert i 2020. Rapporten omhandler innbyggernes holdninger til
rutinemessig bevæpning av politiet, altså at politiet alltid bærer skytevåpen
på seg i daglig uniformert tjeneste.326 I rapporten ble det søkt å finne ut av i
hvilken grad, om noen, holdninger til rutinemessig bevæpning har endret seg
de senere år, og hvordan variasjonene i holdninger til rutinemessig bevæpning
fordeler seg på individ- og gruppenivå i befolkningen. Det ble gjennomført
en tverrsnittsundersøkelse, som vil si at det ble samlet inn data fra et utvalg
av befolkningen på ett punkt i tid.327 Datainnsamlingen ble gjennomført som
telefonintervjuer av AS Opinion, som trakk utvalget fra sin telefondatabase.
Målet var å innhente data fra et representativt utvalg av befolkningen over 18 år.
Datainnsamlingen ble gjort i uke 36 i 2017, og det innsamlede materialet består av
1000 strukturerte telefonintervjuer. 328
Ifølge rapporten svarte 46 % av respondentene ja på spørsmålet «bør politiet
alltid bære våpen i tjeneste?». 49 % svarte nei, og 5 % svarte at de ikke har tatt
stilling. Blant menn svarte 49 % «ja» og 46 % «nei», blant kvinner svarte 42 %
321
ibid. side 16.
322
l.c.
323
ibid. side 18 og 19.
324
ibid. side 42 og 43.
325
Barland, B., Høivik, J., Myhrer, T., Thomassen, G. (2017) side 43.
326
Thomassen, G., Skjevrak, P.E., Strype, J., Barland, B., Myhrer, T. (2020)
327
ibid. side 10.
328
ibid. side 11.
side 176 Politiets bruk av maktmidler
«ja» og 52 % «nei». Støtten til bevæpning er lavest i gruppen 26 – 30 år (32 %),
og høyest i gruppen 71–86 år (65 %). Blant respondentene som har utdanning
fra høgskole eller universitet er 33 % positive til rutinemessig bevæpning. Blant
de med lavere utdanning enn dette er 57 % positive. Ifølge rapporten synes
inntekt også å påvirke holdning til bevæpning i noen grad, men sammenhengen
er ikke lineær. Støtten er størst blant husstander med samlet inntekt før
skatt på opptil 800 000 kroner i året. Støtten er lavest blant husstander med
samlet inntekt før skatt på over 1 100 000 kroner i året. Dersom utdanning og
inntekt sees i sammenheng, finner forfatterne av rapporten at det er «de som
har kombinasjonen høyere utdanning og lav inntekt som er mest skeptisk til
bevæpning, mens de med kombinasjonen lavere utdanning og middelshøy
inntekt er mest for bevæpning». Støtten til rutinemessig bevæpning er videre
størst på Sørlandet, inkludert Telemark (54 %). Støtten er lavest i Oslo (35 %).
Ifølge forfatterne av rapporten gjør den samme tendensen seg gjeldende når man
ser på holdning til rutinemessig bevæpning opp mot grad av urbanitet.329
På bakgrunn av resultatene fra undersøkelsen konkluderes det blant annet med
følgende:
- Befolkningsutvalget var nokså delt i synet på rutinemessig bevæpning.
- Mens det innenfor politiet er funnet en radikal endring i politiets holdning til
rutinemessig bevæpning de siste 10 årene, har det ikke vært noen tilsvarende
endring i befolkningsutvalget.
- Den relativt lange perioden med midlertidig bevæpning fra november 2014 til
februar 2016 synes ikke å ha hatt noen effekt på befolkningens holdninger til
rutinemessig bevæpning.
- Holdningen til rutinemessig bevæpning varierer, til dels betydelig, mellom ulike
demografiske og sosioøkonomiske grupper.
- Bosted er en betydelig holdningsindikator. Andelen som støtter rutinemessig
bevæpning avtar med graden av urbanitet, altså dess mer urbant befolkningen
bor, dess mindre er støtten til rutinemessig bevæpning.
- Det ble også funnet en betydelig forskjell i holdning til rutinemessig bevæpning
på bakgrunn av utdanningsnivå. Mens kun 33 % av de med høyere utdanning
oppga å være for rutinemessig bevæpning, så var den tilsvarende andelen 57 %
for de med lavere utdanning.
- Bekymring knyttet til fenomener som terror, gjengkriminalitet, innvandring og
tilreisende kriminelle ble også funnet å virke inn på holdninger til rutinemessig
bevæpning, jo mer bekymring, jo mer positiv holdning.
- Både «tillit til politiet» og «sosial tillit» ble funnet å ha en effekt på holdning
til rutinemessig bevæpning, men de to variablene har motsatt effekt. «Tillit til
politiet» ble funnet å ha en betydelig positiv effekt på holdning til rutinemessig
bevæpning. Når det gjelder «sosial tillit» ble det funnet en svak, men likevel
statistisk signifikant, negativ effekt på holdning til rutinemessig bevæpning.330
På bakgrunn av nevnte konklusjoner avsluttes rapporten med følgende:
Funnene i denne undersøkelsen tyder på at den norske befolkningen er delt
omtrent på midten i spørsmålet om hvorvidt politiet bør være rutinemessig
bevæpnet, og denne holdningsfordelingen synes å ha vært relativt stabil
over tid. Funnene tyder også på at det er betydelige variasjoner mellom ulike
329
Alle tallene i avsnittet er hentet fra Thomassen, G., Skjevrak, P.E., Strype, J., Barland, B.,
Myhrer, T. (2020) side 15 mv.
330
Punktene er satt sammen på bakgrunn av konklusjonene til Thomassen, G., Skjevrak,
P.E., Strype, J., Barland, B., Myhrer, T. (2020) på side 29 mv.
side 177 Politiets bruk av maktmidler
grupper i samfunnet når de gjelder holdning til rutinemessig bevæpning –
både alder, bosted, sosioøkonomisk status og verdiorientering synes å være
av betydning i denne sammenheng. Denne undersøkelsen har imidlertid kun
tatt for seg noen overordnede demografiske og sosioøkonomiske grupper,
og følgelig er det undergrupper som ikke fanges opp i denne undersøkelsen
som det vil være interessant og relevant å undersøke nærmere. Spesielt
interessant og relevant ville det være å få fanget opp grupper som av ulike
grunner er hyppigere i kontakt med politiet enn gjennomsnittsbefolkningen.
Framtidige undersøkelser av den norske befolkningens holdninger til
rutinemessig bevæpning bør derfor søke å fange opp slike grupper.
Framtidige undersøkelser bør også grave dypere i spørsmålet om hvorfor
noen grupper av befolkningen er mer tilbøyelig til å være for eller mot
rutinemessig bevæpning av politiet enn andre.331
7.14.4 Utvalgets vurdering
Politihøgskolens evaluering av 14 måneder med midlertidig bevæpning viser
tydelig at politiet hadde positive erfaringer fra perioden. Som det fremgår av
rapporten var det «en ganske unison oppfatning at den generelle bevæpningen
hadde økt deres trygghetsfølelse». Det fremgår også at tjenestepersonene i svært
liten grad mente at bevæpningen hadde påvirket tjenesteutførelsen generelt,
herunder kommunikasjonen med publikum. Det er verdt å merke seg rapportens
fremheving av at det var «en betydelig ulikhet mellom situasjonsdefinisjonen
i den politiske begrunnelsen for den midlertidige bevæpningen og årsakene
til den praktiske aksepten for den i de operative miljøene». Dette samsvarer
også med det inntrykket utvalget sitter igjen med etter å ha mottatt innspill
fra politidistriktene, se omtale i kapittel 7.9. Der den politiske begrunnelsen
primært har vært den forhøyede terrortrusselen, har tjenestepersonenes
begrunnelse i større grad rettet seg mot trygghetsfølelse i mer ordinære oppdrag
hvor det er usikkert hva man kan komme til å stå overfor. Utvalget har også
merket seg at forskningsprosjektet har identifisert relativt kritiske holdninger
til Politidirektoratets føring om når betjenter likevel skal være ubevæpnet i en
bevæpnet periode. Etter utvalgets syn er slike unntak sentrale premisser for
generell bevæpning, og resultatene til forskningsprosjektet gir således grunn til å
sørge for at unntaksreglene reelt blir overholdt.
Det fremgår av rapporten om politiets holdninger til bevæpning at det store
flertallet av tjenestepersoner i politiet ønsker generell bevæpning, nærmere 80 %.
Det er svært interessant at det har vært en betydelig endring siden 2011/2012, og
det er etter utvalgets syn sannsynlig at dette henger sammen med de erfaringer
som politiet har gjort seg i periodene med midlertidige bevæpninger, men det
kan naturligvis også skyldes andre årsaker. For utvalget har det vært viktig å lytte
til politiets holdninger, og det er derfor av betydning at en såpass vesentlig andel
ønsker seg generell bevæpning. Etter utvalgets syn har undersøkelsen enkelte
feilkilder, kanskje særlig fordi undersøkelsen er sendt ut via Politiets Fellesforbund.
Feilkildene er imidlertid ikke nok til at man bør se bort fra undersøkelsens resultat,
fordi resultatet er såpass tydelig.
Utvalget registrerer at befolkningen, ifølge rapporten om holdninger til
bevæpning blant publikum, er delt når det kommer til spørsmålet om generell
bevæpning. 46 % ønsker generell bevæpning, 49 % er imot. Der det har vært en
radikal endring i politiets holdninger de siste 10 årene, er det ingen tilsvarende
endringer i befolkningen. Utvalget er enig med anførselen i rapporten om at det
331
ibid. side 34 og 35.
side 178 Politiets bruk av maktmidler
også ville vært av interesse å fange opp holdninger til bevæpning blant grupper
i samfunnet som av ulike grunner er i hyppigere kontakt med politiet enn
gjennomsnittsbefolkningen, og at fremtidig forskning bør fange opp slike grupper.
Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning har gitt verdifulle resultater
og konklusjoner. Etter utvalgets syn er det imidlertid fortsatt behov for forskning
og kunnskap om forskjellige problemstillinger knyttet til bevæpningsspørsmålet.
Utvalget mener blant annet at forslaget om forskning på holdninger til bevæpning
blant grupper som av ulike grunner er hyppigere i kontakt med politiet enn
gjennomsnittsbefolkningen, som foreslått i kapittel 7.14.3, bør følges opp. Utvalget
mener imidlertid også at det generelt er behov for mer forskning på hvordan
bevæpning påvirker befolkningens tillit til politiet. Det bør også spesifikt studeres
hvordan bevæpning påvirker tjenestepersoners adferd, herunder om hvordan den
såkalte «våpeneffekten», som omtalt i kapittel 7.13.5, får utslag i norsk kontekst.
Utvalgets anbefaling:
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet sørger for at
det forskes på holdninger til bevæpning blant grupper som av ulike grunner er
hyppigere i kontakt med politiet enn gjennomsnittsbefolkningen.
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på hvordan bevæpning påvirker befolkningens tillit til politiet.
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på hvordan bevæpning påvirker tjenestepersoners og publikums
atferd, herunder om hvordan «våpeneffekten» får utslag i norsk kontekst.
7.15 Innspill om regulering av politiets maktbruk mot
barn
7.15.1 Innspill fra Barneombudet 9. juni 2020
9. juni 2020 sendte Barneombudet et brev til Justis- og beredskapsdepartementet,
med tittelen «Behov for bedre regulering av politiets tvangsbruk overfor
mindreårige».332 I brevet tas det til orde for at det bør vurderes om lovverket i
større grad bør synliggjøre det særlige hensynet til barn som sårbar gruppe. I
den sammenhengen vises det til de menneskerettslige rammene for bruk av
makt mot barn, som det er gjort rede for i kapittel 4.4.2. Ønsket om endring av
regelverket er begrunnet med en rekke medieoppslag hvor politiets bruk av makt
mot barn fremstår som uforholdsmessig. Barneombudet fremhever at det bør
vurderes om det bør gå spesifikt frem av lovverket at bruk av tvang «skal vurderes
særskilt» når makt brukes mot barn. Deretter fremheves det at dagens regler,
politiloven § 6 og politiinstruksen § 3-1 mv., er «så generelle og på et så overordnet
nivå at det er fare for at de gir liten veiledning når ansatte i politiet står overfor
en akutt situasjon der de skal vurdere tvangsbruk overfor barn». Barneombudet
tar også til orde for en vurdering av dagens regler om klageadgang i tilstrekkelig
grad ivaretar barns rettssikkerhet. Det bes om at departementet gjennomgår
reglene for å sikre at mindreårige har en reell klagemulighet dersom de opplever
å være utsatt for urettmessig tvangsbruk fra politiets side. Det vises i den
sammenhengen til de menneskerettslige kravene til overvåkning og kontroll av
myndighetenes tvangsbruk overfor individet. Til slutt gis det uttrykk for at Politiets
utlendingsenhets egne barnefaglige råd kan være en god modell også for andre
deler av politiet. Se omtale av veilederen i kapittel 5.10.
332
Barneombudet (2020).
side 179 Politiets bruk av maktmidler
7.15.2 Innspill fra Norges institusjon for menneskerettigheter 4. mars 2021
4. mars 2021 mottok Justis- og beredskapsdepartementet en tilsvarende
henvendelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), titulert
«Innspill – behov for utredning av mer presis regulering av politiets maktbruk
overfor mindreårige».333 I brevet gjøres det rede for de menneskerettslige
rammene for politiets bruk av makt generelt, og bruk av makt mot barn spesielt.
De menneskerettslige rammene er omtalt i kapittel 4.4.2. Overordnet konkluderer
NIM med to følgende hovedpunkter:
- Tvang kan som hovedregel bare benyttes overfor barn når det er strengt
nødvendig, når alle andre virkemidler er forsøkt, men har vist seg utilstrekkelige
og når formålet med tvangsbruken er å forhindre umiddelbar skade på barnet
eller andre.
- Det gjelder med andre ord et kvalifisert forholdsmessighetskrav ved bruk av
makt overfor barn. Det har betydning for hvilke typer tvangsmidler man kan
bruke overfor barn og i hvilke faresituasjoner. Adgangen til tvangsbruk vil bero
på behovet for tvang, barnets alder, helsesituasjon og barnets sårbarhet for
øvrig.334
Basert på gjennomgangen av de menneskerettslige rammene, fremmer NIM to
anbefalinger. Den ene gjelder barnevernets involvering av politiet, og omtales ikke
nærmere her, jf. mandatet punkt 3. Den andre anbefalingen lyder slik:
NIM anbefaler at det utredes hvordan politiloven og politiinstruksen
med tilhørende retningslinjer kan endres for mer presist å reflektere det
menneskerettslige vernet mindreårige har ved bruk av makt.335
I punkt 3.3 skriver NIM videre at det bør vurderes «et kvalifisert nødvendighets-
og forholdsmessighetskrav ved bruk av makt overfor mindreårige etter reglene
i politiloven». Det vises til at dette vil reflektere bedre enn etter gjeldende rett at
det gjelder et strengere menneskerettslig vern ved tvangsbruk overfor barn. Det
vises også til at et slikt kvalifisert nødvendighets- og forholdsmessighetskrav kan
ledsages av dels en angivelse av hvilke typesituasjoner politiet kan ha behov for å
bruke et bestemt tvangsmiddel, dels en angivelse av når alternative tiltak typisk vil
avhjelpe behovet. Det foreslås også at det kvalifiserte kravet kan ledsages av en
mer presist avgrenset angivelse av den faren som må foreligge forut for bruken av
et bestemt tvangsmiddel.
Til slutt anfører NIM at det også kan stilles spørsmål om hvilke tvangsmidler og
kombinasjon av tvangsmidler det skal være adgang til å bruke overfor barn. Bruk
av spyttbeskytter og kombinasjonen av body cuff og spyttbeskytter trekkes frem
spesifikt. NIM er svært kritiske til bruk av spyttbeskytter, og skriver blant annet
følgende:
Slik vi ser det er terskelen for bruk av spyttbeskytter ovenfor barn svært
høy, og risikoen for å overtre forbudet mot umenneskelig og nedverdigende
behandling, er markant ved slik bruk. Dette taler for at dette tvangsmiddelet
ikke brukes ovenfor barn.
Dersom spyttbeskytter skal videreføres som et maktmiddel politiet kan
benytte, bør det etter vårt syn i det minste foreligge en vurdering fra
helsemyndighetene ved faktisk bruk. Dersom spyttbeskytter medfører
333
Norges institusjon for menneskerettigheter (2021).
334
ibid. side 1 og 2.
335
ibid. side 15.
side 180 Politiets bruk av maktmidler
livstruende kvelning og død, vil staten kunne krenke EMK artikkel 2 jf.
Grunnloven § 93. Den helsemessige risikoen ved spyttbeskytter bør etter
vårt syn utredes særskilt.336
I begrunnelsen vises det blant annet til at terskelen for bruk av maktmidler
er høyere ved maktbruk mot barn, og at man ikke er kjent med at det er gjort
helsefaglige vurderinger fra myndighetene knyttet til politiets adgang til bruk av
spyttbeskytter.
Justis- og beredskapsdepartementet besvarte henvendelsen til Norges
institusjon for menneskerettigheter i brev 25.06.2021. Brevet er åpent
tilgjengelig på Barneombudets nettsider. I brevet vises det til oppfølgingen av
Representantforslag Dokument 7:162 S (2020–2021), og daværende statsråds svar
til nevnte representantforslag. Det fremgår videre av brevet at følgende tiltak er
under oppfølging:
- Det skal vurderes om det er grunn til å nedfelle en mer presis regulering av
politiets maktbruk overfor mindreårige i politiinstruksen og eventuelt i politiloven.
- Politidirektoratet skal utarbeide en barnefaglig veileder i samarbeid med Barne-,
ungdoms-, og familiedirektoratet,
- Politidirektoratet utarbeider retningslinjer for når tjenestepersoner kan
avvæpnes i tilfeller hvor direktoratet har besluttet generell bevæpning,
- Politidirektoratet vil vurdere utvikling av hensiktsmessig registrering av
maktmiddelbruk under politioppdrag i barnevernssaker. I vurderingen vil det
legges vekt på at registreringen skal danne grunnlag for statistikk som kan gjøres
offentlig tilgjengelig.
- Politidirektoratet er i dialog med Bufdir for å se på muligheten for en tilpasning
av dagens klageordning. 337
Politidirektoratet har også besvart henvendelsen til Barneombudet. I brevet
av 16. juni 2021 gjøres det blant annet rede for at direktoratet «har pågående
prosesser vedrørende temaet», og viser til at det allerede er igangsatt et
arbeid med å utarbeide en barnefaglig veileder for hele politiet, og at politiets
barnefaglige kompetanse ivaretas av Politihøgskolens grunnutdanning og den
årlige kompetansehevingen i tilknytning til den operative tjenesten og den
obligatoriske årlige opplæringen. Ifølge Politidirektoratet sikrer Politihøgskolen
at barnefaglig perspektiv er ivaretatt gjennom grunnutdanningen og i relevante
kompetansehevingstiltak.
7.15.3 Sivilombudets rapport etter besøk til Oslo politidistrikt 30.11.21
Sivilombudets forebyggingsenhet besøkte sentralarresten i Oslo politidistrikt 11.
til 12. mai 2021. På bakgrunn av besøket ble det skrevet en rapport titulert «Barn
i arrest», som inneholder en rekke anbefalinger til politiet mv.338 Rapporten forelå
30.11.21. Rapportens kapittel 9 omhandler «maktmidler og kontrolltiltak». På
bakgrunn av besøket har Sivilombudet blant annet kommentert følgende:
Polititjenestepersoner fra patruljeseksjonene fortalte at bruk av maktmidler
under pågripelser ble besluttet på grunnlag av atferden til personen de
skulle pågripe og situasjonen pågripelsen fant sted i. Mange mente at
det ikke påvirket vurderingen at den som ble pågrepet var mindreårig.
336
ibid. side 14.
337
Justis- og beredskapsdepartementet (2021).
338
Sivilombudet (2021).
side 181 Politiets bruk av maktmidler
Noen var bevisste på at bruk av makt og maktmidler kunne oppleves
særlig traumatisk for barn, men et mindretall tilla alder egenvekt i
forholdsmessighetsvurderingen.339
Om bruk av spyttbeskytter kommenterte Sivilombudet følgende:
Det kom fram at spytthette også kunne bli benyttet på barn. Spytthette kan
utgjøre en alvorlig helserisiko. Situasjoner der spytthette brukes vil ofte være
preget av et høyt stressnivå. En hette over hodet kan ytterligere bidra til å
fremkalle sterk frykt, tap av kontroll og kvelningsfornemmelser. Dette vil
særlig kunne gjelde for sårbare personer som mindreårige.340
Sivilombudet viste deretter til NIM sitt innspill, og påpekte at det ikke finnes egne
regler om bruk av makt mot barn og unge i norsk rett i dag. Det ble også trukket
frem at Sivilombudet tidligere har pekt på at det «mangler kunnskap om omfanget
av politiets maktbruk mot barn», og at det er «behov for retningslinjer som kan
sikre slik kunnskap».341 Ifølge Sivilombudet svekker manglende dokumentasjon
rettssikkerheten til mindreårige og hindrer en effektiv evaluering i ettertid.
På den bakgrunn anbefalte Sivilombudet at «spytthette bør ikke benyttes på
mindreårige», og at «Oslo politidistrikt bør sikre at alder og hensynet til barnet
inngår som en selvstendig og forløpende vurdering når fysisk makt og maktmidler
som en siste utvei brukes mot barn».342
I brev 11. mars 2022 ga Justis- og beredskapsdepartementet sin redegjørelse
for oppfølgingen av funnene i rapporten. I brevet punkt 6 fremgår blant annet
følgende:
Departementet har i brev 25. juni 2021 til Barneombudet og Nasjonal
institusjon for menneskerettigheter (NIM), varslet at det skal foretas en
gjennomgang av politiloven og politiets alminnelige tjenesteinstruks.
Siktemålet med gjennomgangen er å vurdere en mer presis regulering
av maktmiddelbruk mot barn som bedre reflekterer en skjerpet
forholdsmessighetsvurdering. Det tas sikte på å påbegynne dette arbeidet
våren 2022. 343
Departementet kommenterte også ombudets anbefaling om at spyttbeskytter ikke
bør brukes mot barn. Departementet gir uttrykk for at spyttbeskytter «er utvilsomt
et belastende maktmiddel overfor denne gruppen», og at «den sittende regjering
er kritisk til bruk av dette maktmidlet, særlig ovenfor mindreårige». Det presiseres
imidlertid at «samtidig ser man at et forbud er krevende av sikkerhetsmessige
årsaker». På den bakgrunn kommenteres følgende:
Politidirektoratet vil vurdere å utrede bruken av spytthette overfor
mindreårige. Som et konkret tiltak har direktoratet bestilt en helsefaglig
vurdering av bruk av spytthette og bedt Politihøgskolen om å utarbeide et
særskilt opplæringsprogram knyttet til bruken. De helsefaglige vurderingene
skal legges til grunn for innholdet i opplæringsprogrammet.344
I brev 12. mai 2022 har Sivilombudet svart på Justis- og beredskapsdepartementets
redegjørelse. Her fremgår det blant annet at Sivilombudet anser den bebudede
339
ibid. side 42.
340
Ibid. side 43.
341
ibid. side 44.
342
ibid. side 46.
343
Justis- og beredskapsdepartementet (2022).
344
l.c.
side 182 Politiets bruk av maktmidler
gjennomgangen av politiloven og politiets alminnelige tjenesteinstruks som
«et viktig tiltak for å sikre barns særlige vern mot inngripende maktbruk».345 Til
departementets redegjørelse understreker Sivilombudet at «spytthetter i praksis
må brukes i kombinasjon med andre tvangsmidler, som håndjern eller bodycuff»,
og at det derfor er «viktig at en helsefaglig vurdering også inkluderer vurdering
av risiko som knytter seg til samtidig bruk av flere tvangsmidler».346 Sivilombudet
gir på den bakgrunn uttrykk for at deres «klare anbefaling» er at «spytthette ikke
brukes overfor barn». Det fremheves også at spytthette kan utgjøre en alvorlig
trussel for «personer med alvorlige psykiske helseutfordringer eller somatiske
lidelser som kan gi pustebesvær».347
7.15.4 Betenkning om barnets beste i lovgivningen
Barnevoldsutvalget la frem sin utredning 22. juni 2017.348 Som en del av arbeidet
ga utvalget i oppdrag til Professor Kirsten Sandberg å skrive en betenking om
barnets beste i lovgivningen. Betenkingen forelå 21. desember 2016. Betenkningen
inneholder et eget kapittel om politiloven, og omtales derfor her. I dette kapittelet
fremheves det blant annet følgende:
Verken i § 13 eller andre steder i loven er det nevnt noe om hvordan politiet
skal opptre overfor barn. En lov som hjemler politiets inngrep i den enkeltes
integritet bør inneholde en regel om at det skal tas særlig hensyn til barn.
Antagelig bør en slik regel ikke bare gjelde der det er barnet selv som blir gitt
et pålegg eller blir innbrakt, men også der barnet er vitne til at dette gjøres
overfor nærstående.
Spørsmålet her som andre steder er om regelen skal ta opp i seg den
alminnelige regelen om barets beste som et grunnleggende hensyn, eller om
den bør formuleres litt annerledes med sikte på de aktuelle situasjonene. En
del av politiets handlinger vil rettslig sett ligge i grenseland mellom fysiske
handlinger og avgjørelser, men dette spiller ingen rolle, ettersom BK art. 3
nr. 1 og Grl. § 104 gjelder for begge deler. Regelen om barnets beste er ment
å komme til anvendelse også der man foretar en akutt handling som berører
et barn, ikke bare der det skal treffes en avgjørelse etter moden overveielse
av forskjellige alternativer. Etter mitt syn kan derfor den alminnelige regelen
om barnets beste tas inn også i denne loven. Den passer godt i § 6 om
alminnelige regler for utføring av polititjenesten.349
Sandberg går deretter over til å foreslå et nytt siste ledd inntatt i politiloven § 6,
som bestemmer at «Når politiet opptrer overfor barn eller med barn som vitne,
skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Det understrekes også at
«regelen bør gjentas og helst utdypes i instrukser og rundskriv som omhandler
politiets virksomhet», herunder at det bør inntas i siste ledd i politiinstruksen
§ 3-1.350 Hun foreslår også at det bør stå uttrykkelig i politiinstruksen § 3-2
at «overfor barn skal maktbruk bare brukes som aller siste utvei og etter en
vurdering av barnets beste», og at det bør gjøres tilsvarende presiseringer i
punkt 1 i rundskriv om halsgrep, mageleie ved pågripelse/innbringelse, som er
omtalt nærmere i kapittel 4.2.9.351 Til slutt foreslår hun at det også bør fremgå av
345
Sivilombudet (2022).
346
l.c.
347
l.c.
348
NOU 2017: 12.
349
Sandberg (2016) side 66.
350
ibid. side 67.
351
l.c.
side 183 Politiets bruk av maktmidler
rundskrivet om helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke punkt 4 at «når
bistanden gjelder et barn, eller når barn på andre måter er involvert, skal det tas
hensyn til barnets beste».352
7.15.5 Utvalgets vurdering
Utvalget tar på alvor at instanser som Barneombudet og Norges institusjon for
menneskerettigheter mener at dagens regelverk i for liten grad reflekterer de
særlige hensynene som politiet må ta ved bruk av makt mot barn. På bakgrunn
av innspillene er utvalget enige i at regelverket bør endres. Politiloven § 6 er den
sentrale bestemmelsen om politiets maktmiddelbruk, og etter utvalgets syn kan
det med fordel presiseres i bestemmelsen at det må tas særlige hensyn ved bruk
av makt mot barn, eventuelt at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn
eller lignende. Etter utvalgets syn er det et poeng at det må tas hensyn til barnets
beste i samtlige av politiets vurderinger, ikke bare ved bruk av makt. Dette taler for
at det kanskje er bedre med en generell henvisning til barnets beste i politiloven
§ 6, enn en konkret presisering av at terskelen for maktbruk skal være høyere.
Utvalget er imidlertid usikre på hvordan dette kan gjøres på best mulig måte.
Utvalget understreker, som i kapittel 4.7, at utvalget ikke er noe lovutvalg, og man
har respekt for at kompetansen i utvalget ikke er tilstrekkelig til å legge frem et
presist og omforent forslag på dette. Utvalget begrenser seg derfor til å anbefale
at det gjøres endringer i politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som
skal tas i møte med barn. Lovendringen bør også følges opp av tilsvarende og
utfyllende bestemmelser i politiinstruksen, eventuelt også i våpeninstruksen og de
øvrige rundskrivene som regulerer politiets bruk av makt, som omtalt i kapittel 4.2.
Utvalget tar også på alvor de innvendinger som har kommet mot bruk av
spyttbeskytter. Etter utvalgets syn er det grunn til å tro at bruk av spyttbeskytter
utgjør et alvorlig inngrep, som må være godt begrunnet for at det skal kunne
anses som både nødvendig og forholdsmessig. Etter utvalgets syn vil derfor den
helsefaglige vurderingen som Politidirektoratet har bestilt, spille en vesentlig rolle i
vurderingen av om spyttbeskytter bør være et tillatt maktmiddel eller ikke. Utvalget
forutsetter at det både vurderes hvor stor påkjenning bruk av spyttbeskytter er for
barn og voksne, men at det også vurderes hvilken smittebegrensende gevinst bruk
av slike masker innebærer. Begge deler vil være vesentlig for å avgjøre om bruk av
slike spyttbeskyttere er nødvendig og forholdsmessig. Utvalget anbefaler derfor
at det gjøres en ny vurdering av nødvendigheten og forholdsmessigheten etter
at den helsefaglige rapporten foreligger. Dersom den helsefaglige vurderingen
tilsier at bruk av spyttbeskytter kan være et nødvendig og forholdsmessig tiltak,
mener utvalget at det bør gis strenge regler om slik bruk, og at bruken bør være
særlig streng overfor barn. Dette bør fremgå tydelig av regelverket. I dag er bruk
av spyttbeskytter regulert i instruks om bruk av enkelte typer maktmidler. Dersom
denne instruksen skal opprettholdes, bør det fremgå av denne at det gjelder
særlige regler ved bruk av spyttbeskytter mot barn. Disse reglene bør utformes
etter at den helsefaglige vurderingen er fremlagt, og det er vurdert om bruk av
spyttbeskytter i det hele tatt er nødvendig og forholdsmessig.
Utvalget anbefaler:
- Justis- og beredskapsdepartementet fremmer et forslag for Stortinget om å endre
politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som skal tas i møte med barn.
- Endringen i politiloven § 6 etterfølges av tilsvarende presiseringer i
underliggende instrukser og rundskriv.
352
l.c.
side 184 Politiets bruk av maktmidler
- Det foretas en ny vurdering av bruk av spyttbeskytter etter at den helsefaglige
vurderingen foreligger. Denne vurderingen bør være offentlig. Dersom det
besluttes at spyttbeskytter fortsatt skal kunne brukes som maktmiddel, bør det
gis nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør
fremgå av instruksen at terskelen er enda høyere for bruk av spyttbeskytter
mot barn.
7.16 Ukom-rapport 15. desember 2021
7.16.1 Om rapporten
15. desember 2021 publiserte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og
omsorgstjenesten (Ukom) rapporten «Hva kan vi lære etter et drap begått i
psykotisk tilstand?». Rapporten tar utgangspunkt i en hendelse hvor en mann som
har hatt mange innleggelser i det psykiske helsevernet, og har en historie med
langvarig og alvorlig rusmisbruk, ble dømt til tvungent psykisk helsevern etter å
ha begått et drap på et tilfeldig offer på et offentlig sted. Rapportens kapittel tre
omhandler samhandlingen mellom politiet og helsevesenet ved innleggelse. Det er
dette kapittelet som er særlig relevant for utvalget.
Som nevnt i kapittel 4.5, fremgår det av psykisk helsevernloven § 3-6 første
ledd at offentlig myndighet ved varsling av helse- og omsorgstjenesten og ved
gjennomføring av nødvendig bistand, skal bidra til at personer som må antas å
fylle vilkårene for tvungent psykisk helsevern, og som ikke selv søker behandling,
blir undersøkt av lege. Det følger også av bestemmelsen at «om nødvendig skal det
fremmes begjæring om tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern». Som nevnt i kapittel 5.11 er det gitt nærmere retningslinjer
om når det skal fremmes slik begjæring i rundskrivet «Helsetjenestens og politiets
ansvar for psykisk syke».
Det fremgår av rapporten «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk
tilstand?» at Ukom har undersøkt bruken av innleggelsesbegjæringer fra politiet
nærmere, bl.a. ved en spørreundersøkelse der det er snakket med jourhavende
politiadvokater i de fleste politidistriktene, samt vakthavende leger ved 16
psykiatriske akuttmottak. Ifølge Ukom svarer politiadvokatene stort sett at de
ikke kjenner til bestemmelsen som åpner for innleggelsesbegjæring fra politiets
side. Flertallet av de vakthavende legene sa at de kjente til bestemmelsen, men
bare én av legene hadde opplevd å motta en slik begjæring. På bakgrunn av
spørreundersøkelsen konkluderer Ukom blant annet med følgende:
Når politiet har mistanke eller konkrete opplysninger om at en person er
psykotisk og farlig, vil de ofte ta personen med til lege som kan vurdere om
vedkommende skal legges inn på sykehus. I dag er det for lite samhandling
mellom legen som skal vurdere pasienten og politiet som tar initiativet til
innleggelsen. Politiet har som regel verdifulle opplysninger om pasientens
tilstand, livssituasjon og voldsproblemer. Hvis legen ikke ber om disse
opplysningene og skriver dem ned, går helsetjenesten glipp av viktig
informasjon.353
Siden samhandlingen og informasjonsflyten etter Ukom sitt syn er for dårlig,
kommenteres det at politiet i dag fungerer mer som en «transporttjeneste
for helsetjenesten» enn som en kilde til verdifull informasjon.354 Det utdypes
353
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (2021) side 21 og 22.
354
l.c.
side 185 Politiets bruk av maktmidler
at informasjon fra politiet om pasientens «voldsrisiko og voldshistorikk» er
viktig at blir formidlet til helsetjenesten, slik at dette kan brukes i eventuelle
vurderinger om tvungent psykisk helsevern eller lignende.355 Ukom fremhever
at politiopplysninger helst bør gis skriftlig fra politiadvokaten for å sikre at de
blir riktige. Dersom det fremmes en begjæring om tvungen legeundersøkelse
og tvungent psykisk helsevern, vil begjæringen inneholde disse opplysningene.
Det at opplysningene gis skriftlig er ifølge Ukom viktig av hensyn til pasientens
rettssikkerhet. Deretter skriver Ukom følgende:
Dersom politiet fremmer en innleggelsesbegjæring, vil det legge til rette
for bedre informasjonsflyt mellom politiet og sykehuset. Det kan bidra
til å hindre at pasienter med psykose og økt voldsrisiko begår alvorlig
kriminalitet. Når politiet kommer i kontakt med personer de tror har
psykose og er til fare for andre, bør de i større grad enn i dag vurdere å
begjære tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent
psykisk helsevern. En begjæring vil kunne bidra til at pasienten får
nødvendig helsehjelp. Ukoms kartlegging viser at bestemmelsene om
innleggelsesbegjæringer er lite kjent hos påtaleadvokatene. Riksadvokaten
er fagmyndighet for politiadvokatenes arbeid og vil være ansvarlig for å
følge dette videre opp. Helsedirektoratet og Politidirektoratet har dessuten
et felles ansvar for å gi veiledning om samarbeidet mellom politiet og det
psykiske helsevernet.356
7.16.2 Utvalgets vurdering
I utvalgets arbeid har representanter fra både helsevesen og politi gitt uttrykk
for at samarbeidet mellom etatene kan bli bedre, og at det bl.a. er mye å hente
når det kommer til informasjonsflyt. Etter utvalgets syn har Ukom også gjort
et viktig funn i sin rapport, nemlig at politiet og politiadvokatene i for liten
grad kjenner til adgangen til å fremme skriftlig innleggelsesbegjæring. Som det
fremgår av rapporten kan det i mange saker være hensiktsmessig at politiet
fremmer slik begjæring, nettopp for å sørge for at helsevesenet sitter på all
tilgjengelig informasjon om personer som skal vurderes innlagt. Politiet sitter
ofte på kunnskap om vedkommendes voldsrisiko og voldshistorikk, som kan
nedtegnes i en slik begjæring. Dette er informasjon som helsetjenesten ofte
ikke sitter på, og hvor politiet kan være eneste kilde til informasjon. Utvalget har
fått inntrykk av at politiet langt oftere skrev slike begjæringer før, men at dette
gjøres stadig sjeldnere. Etter utvalgets syn er dette et konkret læringspunkt som
kan bidra til bedre helhetlig informasjonsflyt mellom etatene, dersom politiet
oftere benytter seg av dette. Det bør derfor etterstrebes å forbedre politiets og
påtalemyndighetens kjennskap til ordningen, og hvilken verdi denne kan ha for
helsevesenet i deres behandling.
7.17 Eksempel på samarbeidsrutine mellom politi og
helsevesen
7.17.1 Om rutinen
Utvalget har blitt forelagt et eksempel på en samarbeidsrutine mellom politi og
helsevesen slik disse kan operasjonaliseres lokalt. Eksempelet er fra Bergen,
hvor politiet, Bergen kommune og Helse Bergen, divisjon psykisk helsevern,
355
l.c.
356
l.c.
side 186 Politiets bruk av maktmidler
har laget en skriftlig samarbeidsrutine om personer som trenger tverrfaglig
tilnærming utover etablerte hjelpetilbud. Det fremgår av rutinens innledning
at «i et kriminalitetsforebyggende perspektiv er det ønskelig å påvirke den
bakenforliggende årsaken til kriminaliteten», og at «viktige formål med
samarbeidet er å søke å bedre situasjonen for personer med psykisk lidelse og
deres pårørende».357 Det fremgår også av innledningen at samhandling etter
rutinen er knyttet til et begrenset antall personer, nærmere bestemt «personer
med psykisk helseproblem og/eller rusproblem som gjentatte ganger har vært
til fare for seg selv og som har en adferd som gjentatte ganger har igangsatt
redningsaksjoner», «personer med psykisk helseproblem og/eller rusproblem
som en eller flere av samarbeidsaktørene opplever å være til stor fare for andre»,
«personer med psykisk helseproblem og/eller rusproblem som gjentatte ganger
har begått straffbare forhold, og der adferden skyldes eller har sammenheng med
deres psykiske helseproblem og/eller rusproblem», og «personer med psykisk
helseproblem og/eller rusproblem som krever mye ressurser fra nødetatene».358
I kapittel 2 er det gjort nærmere rede for gjennomføring av samhandlingen.
Det fremgår innledningsvis at samhandling kan igangsettes etter rutinen når
en eller flere av aktørene mener en person bør få tverretatlig oppfølging, og
personen trolig vil ha ulike behov for hjelp.359 Samarbeidsrutinen introduserer
to «samarbeidsarenaer», henholdsvis «drøftingsmøte» og «ansvarsgruppe».360
Et drøftingsmøte er et tverrfaglig møte der målet er å se bredt på muligheter
og avklare videre samhandlingsbehov osv. En ansvarsgruppe etableres dersom
man under drøftingsmøte avklarer at det er behov for videre samhandling om en
enkeltperson.
Deretter er det gitt praktiske retningslinjer om deling av informasjon. Det følger
av rutinen at «erfaringsmessig så vil det være politiet eller AMK som ser omfanget
av utfordringer knyttet til en person», og «dersom bekymringen og/eller omfanget
finnes igjen i en av de fire kategoriene, vil politiet skrive en utlevering med
hjemmel i Politiregisterloven».361 Det følger videre av rutinen at «politiet sender
utleveringen til den instansen som politiet vet har oppfølging av den aktuelle
personen», og at det i utleveringen presiseres at politiet ser behov for tverrfaglig
og tverretatlig oppfølging, og foreslår at det inviteres til et drøftingsmøte.362 De
andre etatene kan imidlertid også kalle inn til drøftingsmøte. Det er gitt nærmere
retningslinjer i rutinen om hvem som kan gjøre dette. Det er videre listet opp
forskjellige suksesskriterier i en ansvarsgruppe, etter at denne er opprettet.363
Rutinen legger også til rette for samarbeid på et mer overordnet nivå. Det følger
av rutinen punkt 3 at «det gjennomføres et møte i halvåret på overordnet nivå
med deltakere fra Helse Bergen, Bergen kommune og politiet», og at «målet med
møtet er å kvalitetssikre at samhandlingen og måten å jobbe rundt enkeltpersoner
fungerer etter intensjonen».364
Rutinen understreker også at det vil være behov for å innhente samtykke fra den
aktuelle personen for å kunne jobbe tverretatlig. Det følger av rutinen at «dette vil
være vesentlig både ved etablering av ansvarsgrupper og ved bruk av kriseplaner
357
Helse Bergen (2021) side 1.
358
l.c.
359
ibid. side 2.
360
l.c.
361
l.c.
362
l.c.
363
Ibid. side 3 og 4.
364
l.c.
side 187 Politiets bruk av maktmidler
der det er naturlig at både politiet og AMK er varslet», og at «den enheten som
har ansvar for å kalle inn til ansvarsgruppen vil også ha ansvar for å innhente
samtykke der samtykke ikke allerede er innhentet».365
7.17.2 Utvalgets vurdering
Etter utvalgets vurdering er samarbeidsrutinen mellom politiet i Bergen, Helse
Bergen og Bergen kommune et godt eksempel på hvordan de forskjellige etatene
kan samarbeide lokalt for å gi personer med alvorlige psykiske lidelser, som ofte
faller mellom to stoler, den riktige behandlinge. Dette kan igjen være med på å
forebygge kriminalitet. Utvalget ser ikke bort ifra at samarbeidsrutiner som dette
kan spille en helt avgjørende rolle i oppfølgingen av enkeltindivider, og mener det
er av sentral betydning at rutiner som dette operasjonaliseres over hele landet.
Utvalget har ikke hatt kapasitet til å undersøke i hvilken grad slike rutiner finnes
andre steder i landet. Med forbehold om at slike rutiner allerede finnes, anbefaler
utvalget at det utarbeides tilsvarende samarbeid, selvfølgelig med lokal tilpasning,
i resten av landet.
Utvalget anbefaler:
- Det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, etter
modell fra samarbeidsrutinen mellom politiet i Bergen, Helse Bergen og Bergen
kommune.
7.18 Opplæringsprogrammet MAP
7.18.1 Om programmet
Under møter med representanter fra helse- og psykiatrisektoren ble utvalget
gjort kjent på opplæringsprogrammet MAP (Møte med aggresjonsproblematikk),
som omtales kort i det følgende. Ifølge tiltaksplanen for 2021 – 2022 er MAP
er et nasjonalt opplæringsprogram relatert til forebygging og håndtering av
aggresjons- og voldsproblematikk i helse- og sosialsektoren.366 Programmet ble
utarbeidet som et samarbeidsprosjekt mellom de fire regionale helseforetakene
i perioden 2015 til 2019. Hensikten var å minske uønsket variasjon og tilby en
standardisert, kunnskapsbasert og kvalitetssikret opplæring av medarbeidere.
Opplæringsprogrammet består av 10 moduler som er teori- og empiriforankret,
som har et brukerperspektiv og som gjenspeiler beste praksis på området.
Opplæringsprogrammet er støttet av prosjektmidler fra helsedirektoratet,
implementert ved de fleste av landets helseforetak og nevnt i nasjonal helse- og
sykehusplan for 2020–2023.
Kurset har til hensikt å bidra til grunnleggende trygghet og sikkerhet både for
de ansatte og for pasientene, samt å sørge for at vilkårene i arbeidsmiljøloven
ivaretas. Innholdet i MAP anses relevant og overførbart inn i de fleste kliniske
kontekster hvor aggresjonsproblematikk kan oppstå. Ifølge tiltaksplanen for 2021
til 2022 inneholder opplæringsprogrammet elementer som kan bidra til å:
- Forebygge og håndtere aggresjons- og voldsproblematikk
- Fremme et terapeutisk miljø
- Fremme brukermedvirkning
- Bedre samhandling og relasjonsbygging
365
l.c.
366
SIFER (2021).
side 188 Politiets bruk av maktmidler
- Fremme profesjonelle kommunikasjonsferdigheter
- Gi struktur, innhold og bevisstgjøring av det miljøterapeutiske arbeidet
- Påvirke holdnings- og verdiarbeid367
Opplæringsprogrammet er delt inn i 10 kapitler, som er som følger:
- Aggresjonsforståelse
- Voldsrisikovurdering og håndtering
- Voldsforebygging
- Forebyggende kommunikasjon
- De-eskalering
- Selvregulering
- Samhandling
- Håndteringsstrategier
- Fysiske teknikker
- Etterarbeid368
I tiltaksplanen trekkes det frem at aggressive og truende situasjoner kan oppstå
ved avdelinger som tar imot og behandler mennesker med ulike psykiske- og
følelsesmessige vansker. Det framheves at aggresjonen blant annet kan ha
sammenheng med pasientens helsesituasjon, frykt, opplevelse av avmakt eller
institusjonsmiljøet i seg selv, og at det er viktig at personalet som jobber ved slike
avdelinger kjenner til og forstår hva som kan ligge bak aggressiv atferd for å kunne
møte personen på en konstruktiv og beroligende måte. Det fremgår også av
tiltaksplanen at situasjoner med aggresjon og vold som blir møtt uten systematikk
og tilstrekkelig kompetanse, ofte kjennetegnes av kaos, store mengder stress og
improvisasjon, hvor det kan bli tilfeldig hvilke utfall og konsekvenser situasjonene
kan få. Ifølge tiltaksplanen er et felles opplæringsprogram og en felles mental
forståelse og modell sentralt i å oppnå den nødvendige tryggheten i slike
situasjoner. På den bakgrunn beskrives MAP med følgende:
MAP ønsker å være et program som kan gi personalet et helhetlig
rammeverk for hvordan forstå, forebygge og møte aggressive situasjoner på
en omsorgsfull, ivaretakende og samtidig trygg måte. MAP har et sterkt etisk
fundament hvor holdninger som empati, likeverd og respekt er sentrale
begreper i vår filosofi for effektiv voldsforebygging og håndtering.369
På den bakgrunn fremheves at visjonen med MAP er å 1) bidra til økt sikkerhet
og trygghet for pasienter og personale, 2) redusere forekomsten av aggressive og
voldelige episoder, og 3) redusere bruk av tvang.
MAP bygger på en modell der det utdannes MAP-instruktører som driver opplæring
i egen organisasjon. For å bli godkjent MAP-instruktør må man bestå opplæring
over 10 dager. Sluttproduktet for instruktørutdanningen er at instruktørene skal
være i stand til å holde grunnkurs i MAP, undervise i de ulike modulene i MAP, samt
kunne vedlikeholde denne kompetansen ved sine arbeidsplasser.
367
ibid. side 3.
368
ibid. side 5.
369
ibid. side 4.
side 189 Politiets bruk av maktmidler
7.18.2 Utvalgets vurdering
Under utvalgets møter med representanter fra helsevesenet ble utvalget kjent
med MAP-programmet. Utvalget har valgt å fremheve dette programmet i
rapporten, for å vise at det finnes kompetanse og erfaringer i helsevesenet som
er høyst relevant for politiet. Utvalget kjenner ikke til innholdet i MAP-programmet
på detaljnivå, ei heller detaljer i Politihøgskolens undervisning i håndteringen av
aggresjonsproblematikk. Det er derfor vanskelig å mene noe om hvilke konkrete
punkter i MAP-programmet som politiet kan ta lærdom av. Utvalget mener at det
med fordel kan lages bedre systemer for kompetansedeling på tvers av etatene.
I tråd med at politiet stadig har flere psykiatrioppdrag, se omtale i kapittel 7.6.2,
kan det være særlig grunn til å formalisere samarbeidet med lokale fora for
kompetanseoverføring, som kan bidra til at politiet kan forbedre kompetansen
når det kommer til håndteringen av personer med psykiske lidelser. Så vidt
utvalget kjenner til trenes det i dag på både deeskalering og isolering i politiet,
men utvalget mener det er grunn til å tro at det finnes erfaringer og kunnskap
i MAP-programmet som kan gjøre politiet enda bedre rustet til å håndtere
aggresjonsproblematikk.
side 190 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 8
8 Erfaringer fra andre land
8.1 Innledning
Det fremgår av mandatet at «utvalget skal se hen til maktmiddelbruk,
bevæpningspraksis og erfaringer i andre relevante land, herunder England». Som
det fremgår av kapittel 2.3, har utvalget valgt å se hen til Sverige og Danmark i
tillegg til England og Wales. Bevæpningsutvalget så hen til de samme landene,
men også Finland og New Zealand. I NOU 2017:9 kapittel 8 gjøres det derfor rede
for hvordan politiet er organisert i de forskjellige landene, hvordan opplæringen
og utdanningen av tjenestepersoner gjennomføres, hvordan maktmidlene er
regulert, hvilke maktmidler politiet har tilgang til, om beredskap og maktmidler, og
om kontrollen som føres med politiets maktbruk. Siden de overordnede trekkene
er beskrevet relativt grundig av Bevæpningsutvalget, har Maktmiddelutvalget
valgt å fokusere på nytt kunnskapsgrunnlag som har kommet til siden
Bevæpningsutvalgets utredning forelå i 2017. Etter Maktmiddelutvalgets syn
samsvarer dette med at mandatet ber om at det bygges videre på NOU 2017:9, og
at kunnskapsgrunnlaget skal oppdateres.
8.2 England og Wales
8.2.1 Innledning
Siden mandatet særlig fremhevet England som et annet relevant land det skal
sees hen til, valgte utvalget å reise til London for å møte relevante aktører.
Programmet for studieturen til London er beskrevet i kapittel 2.4. Storbritannia
er et kongedømme som består av England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Slik
utvalget har forstått det, er politiet i England og Wales en og samme organisasjon,
mens politiet i Skottland og Nord-Irland er organisert for seg. Under utvalgets
studietur til London fikk utvalget bare presentert erfaringer fra England og Wales.
I det følgende omtales derfor bare erfaringer fra disse, og ikke erfaringer fra
Skottland og Nord-Irland.
Engelsk politi omtales gjerne som ubevæpnet, noe som er årsaken til at det er
særlig interessant å sammenligne den norske bevæpningsmodellen med den
engelske. «Policing by consent»370 er en bærebjelke i den britiske polititradisjonen,
og en sentral årsak bak holdningen til at politiet som hovedregel skal være
ubevæpnet. Med «policing by consent» menes en ordning hvor politiet er «prisgitt
befolkningens utvungne aksept, for å kunne utføre sine oppgaver».371 Politiet
bruker makt på befolkningens nåde, og skal være ubevæpnet, tallmessig så
370
NOU 2017:9 kapittel 4.2, side 41.
371
l.c.
side 191 Politiets bruk av maktmidler
underlegne at de ikke kan oppfattes som en ytre trussel, og være synlige.372 Om
«policing by consent» skriver College of Policing blant annet følgende:
In our liberal democracy, there exists a delicate unwritten social contract
between society and law enforcement. This fundamental principle has roots
dating back to the 18th century and has been coined «policing by consent».
[…]
Consent-oriented law enforcement relies on the police service maintaining
law and order while using the least intrusive methods possible. Conversely,
there is a reciprocal expectation that society adheres to legislation and
supports the police service, facilitating its function in the manner preferred
by both parties. «Function» in this sense is manifested by a predominantly
unarmed police «service», as opposed to «force», consciously allowing every
member of society to live freely provided they do not break the law.373
Under utvalgets studietur til London ble «policing by consent» trukket frem og lagt
vekt på av de aller fleste av representantene fra Home Office, College of Policing,
City of London Police mv. Et tillitsbasert forhold mellom politi og befolkning er av
sentral betydning i Storbritannia, og den norske debatten om generell bevæpning
virket ikke å være aktuell på samme måte.
Utvalget ønsker imidlertid å poengtere at selv om det britiske politiet ofte
omtales som ubevæpnet, kan ikke rollen til de bevæpnede bilpatruljene
underkommuniseres. Disse patruljene kalles Armed Response Vehicles (ARV), og
består vanligvis av tre spesialtrente tjenestepersoner (noen ganger to) som
er bevæpnet med etthåndsvåpen og elektrosjokkvåpen, og som har tilgang til
halvautomatisk tohåndsvåpen i kjøretøyet. I et møte med City of London Police
ble utvalget informert om at den bevæpnede bilpatruljen aldri har en lengre
responstid enn tre minutter i distriktet.374 Det ble imidlertid samtidig gjort rede for
at responstiden kan være betydelig lengre i rurale strøk. Det ble opplyst at City of
London, som er et område på i underkant av tre kvadratkilometer, til enhver tid har
tre slike kjøretøy i tjeneste, som kan tilkalles dersom et oppdrag eller en hendelse
krever bevæpnet innsats. I hele London har politiet om lag 40 slike kjøretøy. Selv
om vanlige tjenestepersoner» ikke er utstyrt med skytevåpen, er tilgangen til
skytevåpen likevel betydelig, i alle fall i de større byene. Utvalget har også merket
seg at antallet tjenestepersoner som er autoriserte til å bære våpen har økt de
siste årene. Fra 2016 til 2018 antallet med 14 %.375 Utvalget har også merket
seg at den britiske modellen ikke muliggjør midlertidig bevæpning av samtlige
tjenestepersoner. Det er kun tjenestepersonene som har gjennomgått nødvendig
opplæring for å være bevæpnet som kan bevæpnes.
Det er enkelte utfordringer med å sammenligne det britiske politiet med det
norske. En befolkning på over 67 millioner i Storbritannia, hvorav 56 millioner
bor i England, nødvendiggjør en langt større organisasjon enn hva som er
tilfellet i Norge. Organisasjonens utforming bærer også preg av dette. En
større organisasjon har også muliggjort og nødvendiggjort andre organer og
institusjoner.
Utvalget har særlig bitt seg merke i at det virker å være større bevissthet rundt
kontrollen som føres med politiet, herunder med politiets bruk av makt. Dette
372
l.c.
373
College of Policing (2020), side 7.
374
Marrion, B., presentasjon for utvalget 15.06.2022.
375
Yesberg, J. A., et al. (2021) side 2.
side 192 Politiets bruk av maktmidler
blant annet ved at flere organer sammen har denne rollen, og at det føres
betydelig intern og ekstern kontroll med politiet, som igjen følges opp av Home
Office og de forskjellige distriktene. Independent Office for Police Conduct (IOPC)
tilsvarer langt på vei den norske Spesialenheten for politisaker. Det virker
imidlertid som om IOPC har et noe videre mandat. Som det fremgår av NOU
2017:9 kapittel 8.5.5, er IOPC politiets klageorgan, men skal også sette og
overvåke standardene for politiets håndtering av klageordningene, og etterforske
alvorlige og sensitive saker, foreta grundig og uavhengig granskning av klager,
samt identifisere læringspunkter for å bedre praksis. I tillegg til å kontrollere
enkeltsaker, utgir IOPC også rapporter og lignende basert på deres saksbehandling
og kontroll. Dette er rapporter som blant annet kontrollerer politiets bruk av
makt, se omtale i kapittel 8.2.4. IOPC suppleres av His Majesty’s Insepctorate of
Cinstabulary and Fire & Rescue Services (HMICFRS), som fører uavhengig kontroll med
tjenesteutførelsen til politiet. Utvalget møtte representanter fra HMICFRS i juni
2022. I september 2022 byttet Her Majesty’s Insepctorate of Cinstabulary and Fire &
Rescue Services navn til His Majesty’s Insepctorate of Cinstabulary and Fire & Rescue
Services. HMICFRS fører også kontroll med politiets maktbruk, og har avgitt egne
rapporter om dette, se omtale i kapittel 8.2.5. I tillegg fikk utvalget opplyst at flere
distrikter jevnlig holder møter med sivilsamfunnsorganisasjoner, og at det også
holdes møter om bruk av makt og utvikling av konkrete maktmidler.376
Under studieturen til London ble utvalget gjort kjent med et stort omfang av
nytt kunnskapsgrunnlag som kan være relevant for politiets bruk av makt. I det
følgende gjøres det rede for kildene som utvalget har sett som særlig viktige, og
som norske beslutningstagere kan hente verdifulle erfaringer fra.
8.2.2 Statistikk over maktmiddelbruk
Fra 1. april 2017 har det britiske innenriksdepartementet (Home Office) stilt
krav om at alle tjenestepersoner skal registrere data om politiets bruk av makt.
Formålet har vært å sørge for å gi offentligheten mer presis informasjon om når
politiet bruker makt, og i hvilken sammenheng maktbruken skjer. På bakgrunn
av dataene som samles inn publiserer Home Office årlig en rapport som
oppsummerer hovedtrekkene. Den siste rapporten ble publisert 16. desember
2021, og gjengir tall for perioden april 2020 til mars 2021.377 Data er hentet inn fra
samtlige 43 politidistrikt i England og Wales.
Ifølge representanter fra Home Office skal de innsamlede dataene ha blitt bedre
år for år. Da rutinene for registrering av bruk av makt ble introdusert i 2017, var
utfallet langt mer usikkert enn det er i dag. Ifølge representanter fra Home Office
har rutinene for datainnsamling blitt langt bedre, og tallene skal ha blitt langt mer
representative og presise. I rapporten fremheves det imidlertid likevel at det er
sannsynlig at tallene vil fortsette å øke år for år, fordi metodene og rutinene for
innsamling av data stadig blir bedre, og at det fortsatt er mangler ved tallene som
rapporteres inn fra enkelte distrikter.
Det fremgår av rapporten at det i perioden april 2020 til mars 2021 ble registrert
til sammen 562 280 hendelser hvor politiet brukte makt. Dette er en økning
fra 491 984 i den foregående perioden. «Restraint tactics», best oversatt til
arrestasjonsteknikk, medregnet bruk av håndjern, ble brukt i 80 % av tilfellene
(523 724). «Unarmed skills» ble brukt i 176 751 tilfeller. «Less lethal weapons»,
forstått som elektrosjokkvåpen, ble brukt 35 367 ganger. Med bruk menes
også trusler om bruk. Ifølge Home Office har det vært en markant økning i den
376
Feeley-Sprague, O. (2022), presentasjon for utvalget 16. juni 2022.
377
Home Office (2021).
side 193 Politiets bruk av maktmidler
registrerte bruken av elektrosjokkvåpen. I 2017/18 ble det registrert 16 913 tilfeller,
i 2018/19 23 451 tilfeller, og i 2019/20 32 058 tilfeller.378 Skytevåpen ble brukt
5 351 ganger.379 I over 70 % av tilfellene skal makt ha blitt brukt av tjenesteperson
for å forsvare/beskytte (protect) seg selv. Den vanligste påvirkningsfaktoren/
årsaksfaktoren (impact factor) hos personen det ble brukt makt mot, var at
vedkommende var under påvirkning av alkohol (33 % av de registrerte tilfellene).
Faktoren påvirkning av alkohol var imidlertid bare marginalt større enn faktoren
påvirkningen av «drugs», som skal ha vært tilfellet i 32 % av tilfellene. I 76 % av alle
de registrerte sakene hvor makt ble brukt, endte 76 % med arrestasjoner.
Home Office har også stilt krav om registrering av oppfattet alder, kjønn, etnisitet
og helsetilstand til personene som er gjenstand for politiets maktbruk. Plikten til
å registrere om dette følger av code of practice, se omtale i kapittel 8.2.3. Utvalget
har særlig bitt seg merke i registreringen av etnisitet, som inntil nå ikke er gjort
i Norge. I rapporten fordeler maktbruken seg på følgende grupper: hvite (70 %),
svarte (16 %), asiatisk opprinnelse (8 %), blandet (2 %), og andre etniske grupper
(3 %). I ett prosent av tilfellene ble ikke etnisitet registrert. I den sammenheng
ønsker utvalget også å fremheve at det er svært tydelig at disproporsjonal bruk
av makt, og problemstillinger rundt strukturell rasisme, står langt høyere på
agendaen i Storbritannia enn i Norge. I etterkant av drapet på George Floyd var
det omfattende Black Lives Matter-demonstrasjoner i hele Storbritannia, og det er
tydelig at debatten som startet i USA har satt sitt preg på diskusjonene om bruk av
makt også i Storbritannia. Mange av representantene utvalget møtte fokuserte i
vesentlig grad på bruk av makt mot minoriteter, og om denne er disproporsjonal.
I den sammenhengen ble politiets registrering av etnisitet ved bruk av makt
trukket frem som avgjørende, og som en viktig referanse og vurderingsgrunnlag i
eventuell diskusjon av strukturell rasisme.
I møte med representanter fra Home Office fikk utvalget opplyst at det fortsatt
ikke finnes et enhetlig system for registrering av maktbruk i England og Wales.
Registrering gjøres derfor på forskjellig måte fra distrikt til distrikt. Ifølge
representantene fra Home Office gjøres registreringen i de aller fleste distriktene
ved at et digitalt skjema fylles ut. Etter det utvalget har fått opplyst finnes det
for eksempel ingen nasjonal applikasjon eller lignende som kan brukes til
registrering. Representantene fra Home Office understreket at de forskjellige
registreringsformene utgjør en feilkilde, og er noe som skaper utfordringer i
arbeidet med å bringe korrekt informasjon raskt ut til publikum.
Representantene fra Home Office fremhevet også overfor utvalget at det kan få
disiplinære følger dersom bruk av makt ikke rapporteres på riktig måte. Det ble
gitt uttrykk for at rutinene allerede har blitt såpass gode at det er grunn til å tro
at det er innarbeidet i tjenesten til de aller fleste tjenestepersoner å registrere
maktbruken, og at faren for disiplinære konsekvenser spiller en sentral rolle.
Flere av de andre instansene utvalget møtte under studieturen, ga uttrykk for det
samme inntrykket.
8.2.3 Nye retningslinjer fra College of Policing
Som det fremgår av NOU 2017:9 kapittel 8.5.4, er hjemmelen for politiets bruk
av skytevåpen forankret i The Police and Criminal Evidence Act av 1984. Ytterligere
retningslinjer er gitt i såkalte Code of Practice, som kan sammenlignes med de
norske instruksene som regulerer politiets bruk av makt, se omtale av disse i
kapittel 4.2. I 2020 ble det utgitt en oppdatert utgave av Code of Practice on Armed
378
Kingsmill, F. m.fl (2022), tall hentet fra presentasjon for utvalget 14. juni 2022.
379
Home Office (2021) figur 1.
side 194 Politiets bruk av maktmidler
Policing and Police use of Less Lethal Weapons. Ifølge representanter fra Home
Office og College of Policing inneholder den oppdaterte utgaven hovedsakelig
mindre endringer og presiseringer. Utvalget går derfor ikke nærmere inn på
innholdet i den oppdaterte utgaven her. Retningslinjene i Code of Practice on Armed
Policing and Police use of Less Lethal Weapons er godkjent av innenriksministeren,
og forelagt parlamentet. Det er imidlertid College of Policing som «eier»
retningslinjene, og som derved også har ansvaret for å utvikle reglene. Dette
illustrerer hvordan College of Policing tilsynelatende har et annet institusjonelt
fagansvar sammenlignet med den norske politihøgskolen.
College of Policing utgir også en rekke andre retningslinjer, herunder flere som
er relevante for politiets bruk av makt. De mest sentrale retningslinjene utgis
som Authorised Professional Practice (APP). Dette er omfattende dokumenter som
blant annet gjør rede for hvordan politiet skal gå frem i bestemte situasjoner.
Retningslinjene er offentlig tilgjengelig på nettsidene til College of Policing.
Retningslinjene inneholder også et bredt spekter henvisninger til andre relevante
kilder som kan gi tjenestepersoner og andre ytterligere informasjon om samme
tema. En av retningslinjene (APP) er kalt Armed Policing (APP-AP), som omhandler
bruk av makt, skytevåpen og elektrosjokkvåpen. APP-AP viser til Code of practice,
og vice versa.
College of Policing har også gitt ut en egen APP kalt Mental Health (APP-MH).
Dokumentet gir svært grundig veiledning om håndteringen av personer som har
psykiske lidelser, læringsvansker, utviklingshemminger, har store behov når det
kommer til mental helse, eller som er mentalt eller emosjonelt sårbare og som
krever assistanse. Retningslinjene er utarbeidet i samarbeid med profesjonell
ekspertise i politiet og frivillig sektor, og delvis basert på rapporter fra IOPC og
HMICFRS.
Dokumentet er delt inn i 10 kapitler. I kapittel to angis «strategic considerations».
Her gjøres det først rede for det overordnede rettsgrunnlaget, om relevant
terminologi innenfor mental helse, og om hvordan politiet strategisk skal håndtere
situasjoner som involverer psykisk syke. Det trekkes tidlig frem at det er et krav
at alle tjenestepersoner skal ha «a core basic awareness of mental health issues,
learning disabilities and vulnerability», «skills for managing people at the point of
contact through the use of effective communication», og «de-escalation skills and
an understanding of the dangers of using restraint techniques with vulnerable
people». Det gjøres deretter rede for hvilke situasjoner politiet har ansvaret for å
håndtere, samt når og hvordan det skal samarbeides med helsetjenestene, blant
annet ved å dele informasjon.
I kapittel tre gjøres det nærmere rede for avdekkingen og håndteringen av
«Mental vulnerability and illness». Den beskrevne fremgangsmåten baserer seg
på «National decision model (NDM)», som britisk politi bruker i alle situasjoner.
Det legges stor vekt på innhenting av relevant informasjon, herunder ved å samle
informasjon fra et bredt spekter av kilder. Den sentrale kilden er naturligvis
personen med psykisk lidelse som må håndteres, og det gjøres grundig rede
for hvilke hensyn som må tas i slike situasjoner, og hvordan tjenestepersonene
eventuelt skal gå frem. «Active listening skills» trekkes blant annet frem som
sentralt. Ferdigheter som «compassion, active participation, and patiance»
fremheves også, og det vises til forskning som underbygger dette.380 Det legges
også vesentlig vekt på evnen til å deeskalere situasjoner. På bakgrunn av dette,
og som en integrert del av National decision model (NDM), presenteres en egen
380
College of policing (2022), kapittelet «Mental vulnerability and illness, under overskriften
«Attitude, patience and empathy».
side 195 Politiets bruk av maktmidler
«Vulnerability Assessment Framework» som kan brukes som et verktøy for å
identifisere psykiske lidelser mv.381 Deretter trekkes det frem en rekke tegn
og symptomer som det kan legges vekt på, og forskjellige risikoindiktatorer.
De påfølgende kapitlene i APP-MH omhandler hjemler for tvangsinnleggelse,
beslutningsmyndighet, savnede pasienter, samarbeid mellom politi og
helsemyndigheter, behandling av selvmordsaker, samt en oversikt over andre
instanser mv. som er relevante for personer som trenger «mental and emotional
support».
Utvalget er ikke kjent med at det finnes tilsvarende retningslinjer om politiets bruk
av makt mot barn.
8.2.4 IOPCs evaluering av bruk av elektrosjokkvåpen
I august 2021 publiserte IOPC (Den britiske spesialenheten) en rapport med
tittelen «Review of IOPC cases involving the use of Taser, 2015–2022». Rapporten
baserer seg på en gjennomgang av 101 individuelle saker som IOPC etterforsket
og vurderte i perioden 1. april 2015 til 31. mars 2020, og som involverte bruk av
elektrosjokkvåpen. Rapporten gir således ikke et fullstendig bilde av hvordan
elektrosjokkvåpen brukes i England og Wales, da IOPC kun etterforsker de mest
alvorlige og sensitive sakene. IOPC har imidlertid også sett hen til data fra Home
Office for å danne seg et helhetlig bilde. I rapporten beskriver IOPC 12 hovedfunn.
På bakgrunn av funnene fremmes det 17 anbefalinger. For utvalgets mandat er
særlig følgende hovedfunn av interesse:
- Bruk av elektrosjokkvåpen ser ut til å øke noe fra år til år (basert på data fra
Home Office).
- Bruk av elektrosjokkvåpen kan få fatale konsekvenser. I 16 av de 101
etterforskede sakene døde personen som elektrosjokkvåpenet ble brukt mot.
Det understrekes imidlertid at dødsfallene ikke nødvendigvis var et resultat av
bruk av elektrosjokkvåpen.
- Elektrosjokkvåpen ble brukt 2 800 ganger mot barn i perioden 2019/20. I 134 av
disse gangene ble våpenet avfyrt.
- Psykiske lidelser øker sannsynligheten for at politiet bruker elektrosjokkvåpen.
- Tall fra Home Office tilsier at elektrosjokkvåpen brukes oftere mot svarte enn
hvite. IOPC sin undersøkelse viser derimot at sannsynligheten er noe lavere,
men at sannsynligheten er større for å bli truet med elektrosjokkvåpen for svarte
enn hvite. Undersøkelsen til IOPC viser også at svarte ble oftere ble «tasered for
prolonged periodes».
- Selv om det ikke lenger undervises i bruk av drivstøt med elektrosjokkvåpen,
forekommer fortsatt slik bruk.382
Videre er følgende anbefalinger særlig relevante for utvalgets mandat:
- IOPC anbefaler at College of Policing, som har ansvaret for utviklingen av
deler av regelverket, involverer «relevant stakeholders» om oppdateringer og
forbedringer av regelverket.
- IOPC anbefaler at Home Office forbedrer innsamlingen og presentasjonen av
data om politiets bruk av makt, for å sørge for at informasjonen er tilgjengelig og
bidrar til å forbedre offentlighetens tillit til politiets bruk av makt, gjennom økt
åpenhet og transparens.
381
College of policing (2022), ABCDE-systemet, omtalt under overskriften «The Vulnerability
Assessment Framework».
382
Punktene er en oppsummering av «Key findings» i IOPC (2021) side 7 til 12.
side 196 Politiets bruk av maktmidler
- IOPC anbefaler at det også føres lokalt tilsyn og kontroll med bruk av
elektrosjokkvåpen, særlig bruk mot enkelte grupper, som svarte, personer med
asiatisk opprinnelse og andre med minoritetsbakgrunn.
- IOPC anbefaler lokale politimyndigheter å opprette dialog med
sivilsamfunnet, ved å opprette «scrutiny panels», som kan fokusere på bruk av
elektrosjokkvåpen, men også bruk av makt generelt. Slike «panels» bør ledes av
uavhengige medlemmer fra offentligheten, reflektere samfunnet, herunder med
personer som representerer gruppene som oftest er offer for bruk av makt og
elektrosjokkvåpen, være åpne og tilgjengelige for publikum, og bør gis adgang til
tilgjengelig data om bruk av elektrosjokkvåpen mv.
- IOPC anbefaler at det opprettes mekanismer for særlig å evaluere bruk
av elektrosjokkvåpen mot barn, og at dette vurderes nøye og brukes til
erfaringslæring.
- IOPC anbefaler at Home Office foretar grundige studier og litteratursøk om «the
use of Taser on those experiencing acute behavioural disturbance or with mental
health concerns», om «the risks of prolonged and/or repeated Taser discharges»,
og om «the psychological impact Taser can have on particular groups of people».
- IOPC anbefaler at det føres nøye kontroll med eventuell bruk av drivstøt med
elektrosjokkvåpen, og at det aktivt oppfordres til at våpenet ikke brukes på
denne måten.383
8.2.5 Relevante rapporter fra HMICFRS
Under studieturen til London møtte utvalget også representanter fra Her Majesty’s
Insepctorate of Cinstabulary and Fire & Rescue Services (HMICFRS). Tema for møtet var
HMICFRs sine erfaringer med politiets bruk av makt, med særlig vekt på rapporten
«Disproportionate use of police powers: A spotlight on stop and search and the
use of force». Som det fremgår av tittelen, omhandler rapporten problemstillingen
om britisk politi bruker makt disproporsjonalt, med særlig fokus på visitasjoner.
Med «disproporsjonalt» siktes det til spørsmålet/antagelsen om at makt brukes
oftere og på annen måte mot minoriteter. Som nevnt i kapittel 8.2.2, er dette en
problemstilling som har vært sentral i Storbritannia siden drapet på George Floyd
i mai 2020. Utvalget har ikke fokusert spesifikt på denne problemstillingen, men
har likevel sett at tematikken også er aktuell i Norge. I den sammenhengen har
det vært særlig interessant for utvalget å se hvordan flere instanser i Storbritannia
lener seg på innsamlet statistikk om bruk av makt overfor minoriteter, og
hvordan dette kan se ut til å styrke forskningen og debatten rundt spørsmål
om diskriminerende bruk av makt. Utvalget har også merket seg at HMICFRS
fremhever verdien av «interaction with the public» for å etablere forståelse for
relevante problemstillinger blant tjenestepersonene, men også for å skape tillit
blant befolkningen, jf. «policing by consent»-doktrinen, som omtalt i kapittel 8.2.1.
8.3 Sverige
8.3.1 Overordnet om maktmiddelbruk
Bevæpningspraksis og erfaringer fra Sverige er beskrevet i NOU 2017:9 kapittel
8.2. Det vises i sin helhet til dette kapittelet. I kapittel 8.2.4 er det gitt en kort
beskrivelse av hvordan maktmidler er regulert i Sverige. Maktmiddelutvalget
ønsker å supplere denne beskrivelsen noe.
383
Punktene er en oppsummering av relevante «Recommendations» i IOPC (2021) side 12
til 17.
side 197 Politiets bruk av maktmidler
Den svenske «polislagen» av 1984 regulerer politiets virksomhet i Sverige. Som
den norske politiloven inneholder loven flere generelle bestemmelser om
politiets oppgaver. Det fremgår for eksempel av § 2 at politiets oppgave blant
annet er å «förebygga, förhindra och upptäcka brottslig verksamhet». Politiloven
§ 7 gir alminnelige prinsipper for politiinngrep. Det fremgår her at inngrep skal
gjøres på en måte som er forsvarlig med hensyn til handlingens formål og øvrige
omstendigheter. Dersom tvang skal brukes, skal dette gjøres i den form og
utstrekning som er nødvendig for å nå det ønskede formålet.
Politiloven § 10 gir regler om «använding av våld». Det fremgår av bestemmelsen
at tjenestepersoner kan «använda våld» dersom andre midler er «otillräckliga»
og det av hensyn til omstendighetene vil være forsvarlig for å gjennomføre en
tjenestehandling. «Våld» kan imidlertid bare brukes dersom én av situasjonene
i bestemmelsens nr. 1 til og med 7 gjør seg gjeldende. «Våld» kan for eksempel
brukes dersom tjenestepersonen «möts med våld eller hot om våld» eller der hvor
det er «fråga om att avvärja en straffbelagd handling eller en fara för liv, hälsa eller
värdefull egendom eller för omfattande skada i miljön». Det er imidlertid ikke bare
«polislagen» som regulerer når svensk politi kan bruke «våld». Det fremgår også av
bråttsbalken 24:2 at det kan brukes «våld» i særsituasjoner mot den som rømmer
og som er inntatt i kriminalomsorgsanstalt eller som er «häktad, anhållen eller
annars berövad friheten», etc.
Den svenske politiloven § 12 regulerer nærmere håndteringen av barn. Det
fremgår av bestemmelsen at dersom en person som kan antas å være under 18
år påtreffes under omstendigheter som åpenbart innebærer en overhengende
og alvorlig risiko for hans eller hennes helse eller utvikling, kan vedkommende
tas hånd om av en tjenesteperson med formål om å ta vare på den mindreårige
ved å overlevere vedkommende til sine foreldre, andre ansvarshavende eller
sosialmyndighetene.
Bruk av skytevåpen er spesifikt regulert i Kungörelse (1969:84) om användande
av Skjutvapen i polistjänesten (SkunG), som hirearkisk befinner seg på
«förordningsnivå».384 I § 2 er det angitt en rekke konkrete situasjoner hvor
svensk politi kan bruke skytevåpen, herunder for å «gripa» den som er mistenkt
for alvorlig kriminalitet som mord, grov mishandling, voldtekt etc. Videre kan
skytevåpen brukes til å hindre noen fra å rømme, eller for å «gripa» noen som
har rømt etc. Til slutt fremgår det av bestemmelsen at politiet også kan bruke
skytevåpen for å «omhänderta» en person som «på grund av allvarlig psykisk
störning eller innehav av vapen som kan befaras bli missbrukat [.] uppenbarligen
är farlig för någon annans liv eller hälsa». I SkunG § 3 er det gitt en supplerende
bestemmelse om bruk av skytevåpen. Her fremgår det at skytevåpen også kan
brukes etter ordre fra overordnet, dersom vilkårene i «brottsbalken» kapittel
24 § 2 eller politiloven § 10, og dersom skytevåpen brukes for å gjennomføre en
tjenstehandling, og det er absolutt nødvendig med hensyn til «åtgärdens vikt».
Som etter norsk rett kan svensk politi også bruke makt og skytevåpen i nødverge.
Dette er også regulert i Brottsbalken kapittel 24. I tillegg er det gitt en egen
bestemmelse i SkunG § 1 om bruk av skytevåpen i nødverge, nærmere bestemt
«för att avvärja svårare våld mot polismannen själv eller annan eller hot som
innebär trängande fara för sådant våld».
384
Boucht, J. (2019) side 20.
side 198 Politiets bruk av maktmidler
Svensk politi er i daglig tjeneste utrustet med håndjern, teleskopbatong og
OC-pepperspray. De er i tillegg generelt bevæpnet med enhåndsvåpen (pistol) som
de bærer på seg til enhver tid.385
8.3.2 Statistikk over maktmiddelbruk
Den svenske politiet utgir årlig en rapport med tittelen «Polismyndighetens
använding av särskilda hjälpmedel för våldsanvänding». Rapporten inneholder
statistikk om det svenske politiets bruk av de forskjellige maktmidlene. Den siste
publiserte rapporten gjelder for 2021. Tallene baserer seg på innrapporteringer
fra de svenske politiregionene. Det fremgår av rapporten at dataene som
ligger til grunn for statistikken i rapporten er samlet inn via en «särskild rutin i
polisens IT-system för formulär».386 Tjenestepersonene skriver opplysningene
inn i et særskilt formular i forbindelse med loggføringen av hendelsen.
Disse dataene sendes igjen videre til politiet sentralt i Stockholm for videre
oppfølging. Det svenske politiet har imidlertid sett utfordringer med systemet,
og har derfor startet arbeidet med å utvikle «ett IT-stöd» som skal effektivisere
innrapporteringen og forenkle prosedyren for tjenestepersonen som skal
rapportere.387
I 2021 ble det registrert at svensk politi truet med skytevåpen 472 ganger. Dette
er en økning fra 2020, hvor det ble registrert 456 tilfeller, og fra 2019, hvor det
ble registrert 385 tilfeller. I 2021 ble det registrert 18 varselskudd. Siden 2017 har
antallet registrerte varselskudd vært relativt stabilt, fra 16 i 2017 til 13 i 2018, 17
i 2019 og 15 i 2020. Antall ganger det er rettet skudd mot person eller kjøretøy
er også relativt stabilt. I både 2020 og 2021 ble det registrert 21 skudd. I 2019
ble det registrert 17, i 2018 ble det registrert 23 og i 2017 ble det registrert 16. I
sakene hvor tjenestepersonene enten avfyrte varselskudd eller rettede skudd, var
gjerningspersonen bevæpnet med skytevåpen i 25 % av tilfellene. I 33 av tilfellene
var vedkommende bevæpnet med kniv, øks eller sverd. I perioden 2014 til 2021 er
30 % av varselskuddene registrert å ha skjedd innendørs, mens 70 % har skjedd
utendørs. 26 % har skjedd utenfor tettbebygd område, mens 74 % har skjedd i
tettbebygd område.388
I 2021 ble to personer skutt og drept av svensk politi. Det er tre færre enn i 2020,
hvor fem personer ble skutt og drept. I 2019 var tallet 1, i 2018 var tallet 6 og i
2017 var tallet 1. Til sammen har svensk politi skutt og drept 15 personer fra 2017
til og med 2021.389
385
NOU 2017:9 kapittel 8.2.3.
386
Polisen (2022) side 7.
387
l.c.
388
Tallene i avsnittet er hentet fra Polisen (2022) side 9 mv.
389
l.c.
side 199 Politiets bruk av maktmidler
Antall skutte og drepte av svensk politi per år
7
6
5
4
3
2
1
0
2017 2018 2019 2020 2021
Figur 22. Antall skutte og drepte av svensk politi i perioden 2017 til 2021
Kilde: Polisen (2022).
Det fremheves innledningsvis i rapporten at «psykisk uhelse» eller mistanke om
dette ble registrert om fire av de fem personene som ble skutt og drept av politiet.
I 2021 kan man ikke dokumentere «psykisk uhelse» hos de to som ble skutt og
drept. I 43 % av tilfellene hvor politiet utløste varselskudd i 2020 skal dette ha vært
i møte med personer med «psykisk uhelse». Tallene for 2021 var 33 %.390
Pepperspray ble innført i det svenske politiet i 2005. Først i 2012 ble det stilt krav
om innrapportering av bruk av pepperspray. I 2021 ble det registrert bruk i 1387
tilfeller, en marginal økning fra 2020 hvor det ble registrert 1370 tilfeller av bruk.
Det har imidlertid vært en noe klarere økning fra 2018 og 2019, hvor det ble
registrert henholdsvis 1104 og 1151 tilfeller. I 2017 var tallet så lavt som 873.391
Rapporten inneholder også statistikk om bruk av hjelpemidler for å stoppe
kjøretøy, bruk av distraksjonsgranater og tåregass. Denne statistikken omtales
ikke nærmere her, og det vises til rapporten fra det svenske politiet kapittel
6, 7 og 8. I kapittel 10 omtales statistikk fra den svenske prøveperioden med
elektrosjokkvåpen. Som det fremgår av kapittelet ble elektrosjokkvåpen bare
utdelt til enkelte patruljer i enkelte distrikter i perioden. Tallene er derfor lite
representative, og omtales derfor ikke nærmere her.
8.4 Danmark
8.4.1 Overordnet om maktmiddelbruk
Bevæpningspraksis og erfaringer fra Danmark er beskrevet i NOU 2017:9 kapittel
8.3. Det vises i sin helhet til dette kapittelet. I kapittel 8.3.3 er det gitt en kort
beskrivelse av hvordan maktmidler er regulert i Danmark. Maktmiddelutvalget
ønsker å supplere denne beskrivelsen noe.
Den danske politiloven kapittel 4 regulerer politiets bruk av makt i Danmark.
Politiloven §§ 14, 15 og 16 inneholder «almindelige bestemmelser» om bruk
av makt. Det fremgår bl.a. her at maktanvendelsen skal være «nødvendig og
forsvarlig og må alene ske med midler og i en udstrækning, der står i rimeligt
forhold til den interesse, der søges beskyttet». Det fremgår videre at mat skal
anvendes så skånsomt som omstendighetene tillater, og slik at eventuelle skader
begrenses til et minimum. I §§ 17 til 21 er det gitt spesifikke bestemmelser
390
ibid. side 4.
391
ibid. side 27.
side 200 Politiets bruk av maktmidler
om bruk av konkrete maktmidler; bruk av skytevåpen er regulert i § 17, bruk
av «stav» er regulert i § 18, bruk av hund er regulert i § 19, «gas» er regulert
i § 20 og pepperspray er regulert i § 20 a. I bestemmelsene er det listet opp
forskjellige alternative situasjoner og lignende hvor de forskjellige maktmidlene
kan brukes. Felles for alle er at de kan brukes for å avverge «et påbegyndt» eller
«overhængende angreb på person». Deretter skiller de beskrevne situasjonene
og formålene seg mellom de forskjellige maktmidlene. Det er verdt å merke seg
at dansk politi ikke bruker elektrosjokkvåpen per september 2022. Det danske
Rigspolitiet opplyser imidlertid til utvalget at dette for tiden er til vurdering.
Rigspolitiet understreker også overfor utvalget at selv om «overtalelsens magt,
fysisk magt og håndjern mv.» ikke er regulert i politiloven eller underliggende
instrukser, regnes dette som maktmidler som kan brukes med hjemmel i
politiloven §§ 15 til 16.
Den danske politiloven §§ 10 til 13 inneholder en rekke særskilte bestemmelser
om «svage og udsatte persongrupper». Politiloven § 10 bestemmer bl.a. at politiet
skal ta seg av personer som er ute av stand til å ta vare på seg selv på grunn av
«sygdom, tilskadekomst eller hjælpesløshed i øvrigt». Det følger av § 10 fjerde
ledd at dersom ikke andre inngripende midler er tilstrekkelige, kan syke personer
også frihetsberøves på nærmere bestemte vilkår. Politiloven § 11 inneholder
tilsvarende bestemmelser om personer som er ute av stand til å ta vare på seg
selv på grunn av «indtagelse af alkohol eller andre berusende eller bedøvende
midler». I politiloven §§ 12 og 13 er det gitt særlige regler om håndteringen av
barn. Bestemmelsene inneholder bl.a. egne regler om når barn kan settes i
arresten, herunder et forbud mot at barn som må håndteres fordi de er beruset,
settes i arresten. Det fremgår av § 13 tredje ledd at politiet kan foreta inngrep
overfor barnet, med formål om å avverge en fare for barnet. Etter bestemmelsen
kan barn frihetsberøves, men bare så lenge ingen mindre inngripende midler er
tilstrekkelige.
Så vidt utvalget kjenner til, inneholder ikke den danske politiloven eksplisitte
bestemmelser om bevæpning. Som det fremgår av NOU 2017:9 kapittel 8.3.4,
har dansk politi vært bevæpnet siden 1965. Dansk politi er generelt bevæpnet
med enhåndsvåpen, og de bærer pistolen ladd. Politiet har i tillegg tilgang til MP5
ved behov.
8.4.2 Statistikk over maktmiddelbruk
Det danske Rigspolitiet utgir årlig en årsrapport om «Politiets magtanvendelse».
Den siste rapporten som er åpent tilgjengelig ble gitt ut i 2021, og gjelder for
året 2020. Det fremgår av årsrapporten at tjenestepersoner i dansk politi har
«indberetningspligt» til Rigspolitiet når det er brukt «peberspray, gas, politihunde,
politistav og skydevåben».392 Det er imidlertid ingen «indberetningspligt» ved
bruk av øvrige maktmidler, som ifølge Rigspolitiet ofte er «talens brug, håndkraft
eller håndjern».393 Ifølge Rigspolitiet ble det allerede i 2013 innført et elektronisk
«magtindberetningssystem», som brukes av alle politidistrikt for innrapportering
av maktmiddelbruk.394
Det fremgår av årsrapporten for 2021 at bruken av pepperspray har vært
relativt stabil i perioden 2016 til og med 2020. I 2016 ble det rapportert om at
pepperspray ble brukt 625 ganger. Dette er det høyeste antallet som er registrert
i perioden 2016 til 2020. I 2020 ble det registrert 594 tilfeller. Ifølge Rigspolitiet har
392
Rigspolitiet (2021) side 3.
393
l.c.
394
l.c.
side 201 Politiets bruk av maktmidler
den innrapporterte bruken av «stav», forstått som batong, ligget relativt stabilt
helt siden 2013. I 2016 ble det registrert bruk i 227 tilfeller, i 2020 var tallet 223.
Variasjonen er derimot langt større når det kommer til bruk av CS-gass, herunder
«gasgevær og gashåndgranat». I 2017 ble det for eksempel bare registrert bruk av
9 «gaspatroner og gasgranater», mens det i 2020 ble registrert bruk av 370. Ifølge
Rigspolitiet skuldes dette at bruk av gass ofte er relatert til enkelthendelser, og
viser til at det for eksempel ble brukt 360 stykk patroner og granater i en enkelt
aksjon på Øst-Jylland i 2020. Bruk av politihund skal innrapporteres dersom den
er brukt som maktmiddel. Med dette menes at politiet har oppgitt at hunden vil
brukes dersom pålegg ikke blir etterkommet. Det har skjedd en jevn stigning av
registrert bruk uten personskade, fra 140 i 2016 til 277 i 2020. Antallet rapporterte
tilfeller som har medført bittskader fra hund, har ifølge Rigspolitiet «siden 2013
ligget på et stabilt niveau».395
Ifølge Rigspolitiet ble det rapportert om bruk av skytevåpen i 390 tilfeller i 2020.
Med bruk menes når noen har avgitt skudd eller har anvendt våpen som direkte
trussel mot en eller flere personer. Dette er en nedgang siden 2019, hvor det ble
registrert 423 tilfeller, men en økning fra 2018, hvor det ble registrert 370 tilfeller.
I perioden 2016 til og med 2020 er det rapportert at dansk politi har skutt mot
person i mellom to og fem ganger per år. I perioden har fire personer dødd som
følge av politiets skudd, to i 2016 og to i 2020.396
Rapportert bruk av skytevåpen av dansk politi (Tall fra Rigspolitiet)
6
5
4
3
2
1
0
2016 2017 2018 2019 2020
Antall saker hvor det er skutt mot person Gjerningsperson død
Gjerningsperson skadet Gjerningsperson uskadd
Figur 23. Rapportert bruk av skytevåpen av dansk politi
Kilde: Rigspolitiet (2021).
Rigspolitiet fremhever at i alle fire tilfellene hvor personer ble skutt og drept,
ble vedkommende oppfattet som er person som er «psykisk uligebevægtig».
Av de totalt 390 innberetningene om bruk av skytevåpen i 2020 var
gjerningspersonen i 100 av tilfellene selv bevæpnet med skytevåpen. I 185 av
tilfellene var gjerningspersonen bevæpnet med stikkvåpen, og i 62 av tilfellene var
gjerningspersonen bevæpnet med slagvåpen. I de resterende 43 tilfellene var det
andre årsaker som var grunnen til at politiet brukte skytevåpen.397
395
Alle tallene i avsnittet er hentet fra Rigspolitiet (2021) side 4 til 6.
396
Ibid. side 6 og 7.
397
l.c.
side 202 Politiets bruk av maktmidler
8.5 Utvalgets vurdering
Etter utvalgets syn er det påfallende hvor stor forskjell det er mellom England og
Wales, Sverige, Danmark og Norge når det kommer til offentliggjøring av tall og
statistikk om bruk av andre maktmidler enn skytevåpen. Der norsk politi nærmest
ikke kan offentliggjøre noen tall, utgir politiet i de andre landene årsrapporter med
tall og statistikk om politiets maktmiddelbruk. I tillegg til å presentere statistikken,
legges det også frem funn og konklusjoner som kan trekkes på bakgrunn av
tallene. Som det er redegjort for i kapittel 5.12 og 10.7, er det fortsatt store
mangler i registreringen av maktmiddelbruk i Norge. Etter utvalgets syn er slik
registrering av avgjørende betydning for å vurdere politiets maktmiddelbruk og
eventuelle endringer i denne. Etter utvalgets syn kan det hentes betydelig med
inspirasjon fra alle de tre landene utvalget har sett hen til. Det engelske politiet har
den klart mest utførlige statistikken. England og Wales har langt større befolkning
enn Norge, er delt inn på en helt annen måte, og har en veldig annerledes
politiorganisasjon. På tross av dette mener utvalget at det kan hentes mye
inspirasjon fra hvordan engelsk politi registrerer og offentliggjør tall og statistikk
om maktmiddelbruk.
Utvalget har merket seg at engelsk politi også offentliggjør statistikk om personene
politiet bruker makt mot, inkludert om deres alder, kjønn, helse og etnisitet. Tall
og statistikk om disse faktorene gir verdifull kunnskap når det skal tas politiske
beslutninger, samt som grunnlag for forskning. Utvalget mener i utgangspunktet
av at norsk politi også bør registrere tilsvarende informasjon, og at oversikt over
denne informasjonen bør offentliggjøres. Registrering og offentliggjøring av slik
informasjon vil bidra til økt transparens og formodentlig også økt tillit til politiet.
Utvalget er imidlertid kjent med at det kan være problematisk å registrere såpass
store mengder opplysninger, herunder opplysninger som regnes som sensitive.
Da utvalget mener det kan ha en stor verdi for norsk politi og offentlighet å
vite mer om hvem politiet bruker makt mot, anbefaler utvalget at det utredes
nærmere hvordan slik informasjon kan registreres på en måte som overholder
både juridiske og etiske standarder. Dette gjelder også registrering av antatt
etnisitet. Under utvalgets studietur til London var det påfallende hvor opptatt
representanter fra forskjellige engelske etater var av om maktmidler brukes
uforholdsmessig mye overfor personer med forskjellig etnisitet. Black Lives
Matter-demonstrasjonene ble hyppig nevnt, og problemstillinger knyttet til
strukturell rasisme stod høyt på agendaen. Det er all grunn til å tro at engelsk
politi står overfor langt større utfordringer her enn det norsk politi gjør, men
norsk politi blir også tidvis anklaget for etnisk profilering mv. Tall og statistikk om
antatt etnisitet eller lignende kan fungere som svært viktig kunnskapsgrunnlag i en
tilsvarende debatt i norsk kontekst, dette selv om problemet antagelig ikke er like
stort i Norge som i England og Wales. Etter utvalgets syn taler dette med styrke for
at det bør forsøkes å lage et system for registrering av etnisitet, i den grad dette
går an. Utvalget foreslår at relevante sivilsamfunnsorganisasjoner inviteres til
dialog om hvordan dette kan gjøres best mulig.
På generelt grunnlag mener utvalget det er vanskelig å sammenligne den norske
bevæpningsmodellen med den engelske. Etter utvalgets syn er det derfor
begrenset med erfaringer det går an å ta med seg fra hvordan engelsk politi er
bevæpnet. Som nevnt i kapittel 8.2.1, er utvalget også av det syn at det er en
sannhet med modifikasjoner å si at det engelske politiet er ubevæpnet, på grunn
av den relativt raske responsen til de bevæpnede patruljene (ARV).
Sammenlignet med Norge, har utvalget oppfattet det slik at det er langt flere
institusjoner og kontrollorganer i England og Wales som kontrollerer/fører tilsyn
med engelsk politi. Det vises her blant annet til at både IOPC og HMICFRS på eget
side 203 Politiets bruk av maktmidler
initiativ lager generelle evalueringsrapporter om forskjellige tema, for eksempel
om bruk av elektrosjokkvåpen. Utvalget sitter også igjen med inntrykket av at
engelsk politi samarbeider relativt tett med sivilsamfunnsorganisasjoner. Under
studieturen til London møtte utvalget med Amnesty International UK, som sa seg
veldig fornøyd med den dialogen organisasjonen har med politiet, særlig når det
kommer til politikkutvikling. Med inspirasjon fra England og Wales har utvalget
foreslått at det opprettes et eget maktmiddelråd, se omtale av dette i kapittel 10.8.
Utvalget har merket seg at statistikk fra dansk og svensk politi viser at relativt få
blir skutt og drept av politiet i disse landene selv om de er bevæpnet. I Sverige
er 15 personer skutt og drept av politiet siden 2017. I Danmark er fire personer
skutt og drept av politiet siden 2017. Statistikken alene sier lite om hvordan
bevæpning påvirker politiets maktmiddelbruk, men etter utvalgets syn kan det tas
til inntekt for at bevæpning i sammenlignbare land ikke har medført at vesentlig
flere blir skutt og drept av politiet enn hva som er tilfellet i Norge med dagens
bevæpningsmodell.
side 204 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 9
9 Alternative
bevæpningsmodeller
9.1 Innledning
Som nevnt i kapittel 2.3, har utvalget valgt å bruke begrepet «modeller» synonymt
med «bevæpningsmodeller», altså modeller for hvordan maktmiddelenes
tilgjengelighet kan kombineres i den daglige tjenesten. Begrepet «tiltak» brukes
om modellene som ikke gjelder politiets forskjellige måter å bevæpne seg på, og
er omtalt i kapittel 10. Tiltakene er også kommentert andre steder i rapporten,
der spesifikt kunnskapsgrunnlag har aktualisert vurderinger og anbefalinger om
konkrete tiltak.
Mandatet ber om at de alternative modellene beskrives med bakgrunn i
kunnskapsgrunnlaget. Flere av modellene er beskrevet nærmere i NOU 2017:9. De
øvrige modellene har blitt presentert for utvalget av forskjellige foredragsholdere
mv., eller blitt løftet frem av utvalgsmedlemmene i lys av kunnskapsgrunnlaget.
Utvalget har ønsket å gå bredt ut, for deretter å snevre inn og fokusere på
bevæpningsmodellene som er sentrale. Totalt har 11 forskjellige modeller blitt
vurdert. Etter avklarende diskusjoner har utvalget valgt å fokusere særlig på to
av modellene; dagens modell med fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy og
generell bevæpning. Disse er omtalt i kapittel 9.2 og 9.3. De øvrige modellene,
som utvalget har vurdert, men mener at ikke bør prioriteres, er omtalt nærmere i
kapittel 9.4.
Mandatet ber om at utvalget beskriver «hvilke tiltak og tilpasninger som må
iverksettes for at modellen skal være vellykket», samt hvordan modellene
«eventuelt påvirker politiets forebyggende arbeid», «hvorvidt modellene påvirker
politiets ti grunnprinsipper», og «fordeler og ulemper ved de ulike modellene».
Utvalget har konsentrert seg om å vurdere disse kriteriene i omtalen av
hovedmodellene i kapittel 9.2 og 9.3. Omtalen av de øvrige modellene er mer
skjematisk, og inneholder ikke en like detaljert vurdering opp mot de forskjellige
kriteriene som mandatet ber om at skal vurderes.
Når det kommer til utvalgets vurderinger av de to hovedmodellene, fremskutt
lagring av skytevåpen i kjøretøy (dagens modell) og generell bevæpning,
har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av
utvalgsmedlemmene [navn skjult], [navn skjult], [navn skjult], [navn skjult]
og Jahn Erik Solheim, anbefaler innføring av generell bevæpning. Mindretallet, som
består av utvalgsmedlemmene [navn skjult], Brede Aasen og [navn skjult],
anbefaler videreføring av dagens modell.
side 205 Politiets bruk av maktmidler
9.2 Dagens modell (fremskutt lagring av skytevåpen i
kjøretøy)
9.2.1 Beskrivelse av modellen
Dagens modell er beskrevet i kapittel 4 og 5, og reflekterer hva som er
gjeldende rett og gjeldende praksis. Modellen er også i det vesentlige beskrevet
i NOU 2017:9 kapittel 5.5.4 og 9.2. Modellen omtales gjerne som «fremskutt
lagring av skytevåpen i kjøretøy». I en normalsituasjon innebærer modellen
at politiets patruljer medbringer enhåndsvåpen nedlåst i et skrin i kjøretøyet
eller transportmiddelet tjenesten uføres fra. Ammunisjon oppbevares adskilt
fra våpenet, enten i pistolmagasin i utstyrsbeltet eller på annen måte forsvarlig
oppbevart i kjøretøyet. Etter ordre fra operasjonsleder, eller på eget initiativ når
vilkårene for egenbevæpning er oppfylt, låses våpenet ut, lades og plasseres i
hylster som festes i utstyrsbeltet. Tohåndsvåpen klargjøres på tilsvarende måte
i tilfeller der slik bevæpning besluttes. Verneutstyr skal oppbevares i umiddelbar
nærhet av våpenet, og skal benyttes med mindre tjenestens art tilsier noe
annet, jf. våpeninstruksen § 3-1 tredje ledd. Som det fremgår i kapittel 4.2.6, er
elektrosjokkvåpen besluttet innført, og vil etter planen rulles ut ved årsskiftet
2022/23. I beskrevne modell inngår derfor elektrosjokkvåpen hos minimum
én tjenesteperson per patrulje. Fremskutt lagring av skytevåpen i kjøretøy er
hovedregelen etter dagens modell. Etter dagens modell er det imidlertid også
adgang til midlertidig bevæpning, punktbevæpning og områdebevæpning dersom
vilkårene for dette er oppfylt, se nærmere omtale i kapittel 4.2.2 og 4.2.5.
9.2.2 Utvalgets vurdering
9.2.2.1 Flertallets vurdering
Etter flertallets vurdering er ikke dagens modell tilstrekkelig til å møte
trusselbildet slik dette er beskrevet i kunnskapsgrunnlaget. I møte med det
rådende trusselbildet er politiet avhengig av å kunne reagere svært raskt, hvor
dagens modell med fremskutt lagring i bil medfører en for stor forsinkelse i
situasjoner hvor politiet har behov for å bruke skytevåpen. Flertallet har tolket
kunnskapsgrunnlaget dithen at det er stor nok sannsynlighet for at det kan
oppstå situasjoner hvor umiddelbar tilgang til skytevåpen kan være av avgjørende
betydning, og at fremskutt lagring av skytevåpen i bil vil sørge for at terrorangrep
og andre hendelser ikke blir avverget eller stanset tidsnok, som igjen kan føre til
at menneskeliv går tapt. Med dagens modell mener flertallet at politiet er avskåret
fra et viktig verktøy som politiet bør ha umiddelbar tilgang på, til enhver tid. Etter
flertallets syn er det endringer i trusselbildet og terrorutviklingen siden 2017, som
tilsier at dagens modell ikke er tilstrekkelig. Flertallet mener også at det er en
svakhet ved dagens modell at perioder med midlertidig bevæpning, etterfulgt av
perioder uten bevæpning, skaper unødvendig uforutsigbarhet, samt at ordningen
kan være byråkratisk og arbeidskrevende. Politiet er tjent med forutsigbare
rammer for hvilke maktmidler de har tilgjengelig, noe dagens modell ikke gir i
tilstrekkelig grad.
Flertallets syn er videre utdypet i kapittel 9.3.2.1, hvor deres vurdering av generell
bevæpning fremgår.
9.2.2.2 Mindretallets vurdering
Etter mindretallets vurdering bør dagens modell videreføres. Mindretallet
begrunner dette med at dagens modell er et velfungerende kompromiss mellom
på den ene siden ønsket om et mest mulig sivilt politi som speiler samfunnets
overordnede idealer om at staten skal bruke minst mulig makt mot befolkningen,
side 206 Politiets bruk av maktmidler
og på den andre siden det til enhver tids rådende trusselbildet. Politiet fremstår
under dagens modell som ubevæpnet, uten våpen på hofta. Dersom det oppstår
situasjoner som krever bevæpning, er tjenestevåpenet imidlertid alltid tilgjengelig
i patruljebilen, og det vil ikke utgjøre noen forsinkelse av betydning for politiet å
bevæpne seg før de agerer.
Dersom trusselbildet endrer seg, vil politiet i perioder likevel kunne være
bevæpnet (midlertidig bevæpning), og ved enkelte sårbare objekter og i
enkelte områder kan politiet være permanent bevæpnet (punktbevæpning
og områdebevæpning). Dagens modell gir således en fleksibilitet som kan
tilpasse seg det rådende trusselbildet, herunder medregnet både den spesifikke
terrortrusselen og den mer generelle kriminalitetstrusselen. Dersom trusselbildet
ikke lenger er like alvorlig, kan bevæpningen tas ned. Etter mindretallets syn er
dette noe tjenestepersonene har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere.
Det følger av mandatet at utvalget blant annet skal «beskrive hvilke tiltak og
tilpasninger som må iverksettes for at modellen skal være vellykket». Etter
mindretallets syn er dagens modell i all hovedsak vellykket. I kapittel 10 er det
foreslått en rekke tiltak som på forskjellige måter vil kunne påvirke politiets
maktmiddelbruk. Etter mindretallets syn utgjør disse tiltakene tilpasninger som
vil bidra til å gjøre dagens modell bedre enn den er i dag. Utover dette mener
ikke mindretallet det er nødvendig med ytterligere tiltak eller tilpasninger. Etter
mindretallets syn vil det også være uheldig å innføre generell bevæpning samtidig
som politiet utstyres med elektrosjokkvåpen. Endringen er av betydelig karakter
og må få anledning til å virke før en vurderer ytterligere utvidelser.
Mindretallets syn er videre utdypet i kapittel 9.3.2.2, hvor deres vurdering av
generell bevæpning fremgår.
9.3 Generell bevæpning
9.3.1 Beskrivelse av modellen
En modell med generell bevæpning er beskrevet på følgende måte i NOU 2017:9
punkt 9.6:
En slik ordning vil innebære bevæpning av alt innsatspersonell, altså
personell som arbeider med ordenstjeneste, som har gjennomført årlig
vedlikeholdstrening og bestått godkjenningsprøve for skytevåpen. Dette
vil i all hovedsak dreie seg om uniformert innsatspersonell i kategori 1
(IP1) 3 (IP3) og 4 (IP4). Ordningen vil således ha store likhetstrekk med
praktiseringen av bevæpning under perioden med midlertidig bevæpning.
Ved en slik ordning vil pistol bæres i hylster i belte, mens tohåndsvåpen
lagres i tjenestekjøretøy som i dag.398
Modellen innebærer at politiets uniformerte innsatspersonell utfører daglig
ordenstjeneste med ladd enhåndsvåpen i hylster på kropp. I drøftelsen av
modellen har utvalget lagt til grunn at den vil praktiseres etter retningslinjer
tilsvarende det som gjelder for midlertidig bevæpning i dag. Det vil ikke treffes
særskilt beslutning om bevæpning av enhåndsvåpen i politidistrikt og særorgan i
det enkelte oppdrag. Med modellen endres likevel ikke dagens etablerte rutiner
ved bevæpning. Involvering av operasjonelt og taktisk nivå, inkludert vurderinger
av risiko og risikoreduserende tiltak vurderinger, vil etter modellen med generell
398
NOU 2017:9 side 199.
side 207 Politiets bruk av maktmidler
bevæpning forbli som i dag. Avvæpning vil skje i nærmere definerte situasjoner
der det er uhensiktsmessig å bære våpen. Tilsvarende vil generell bevæpning
med enhåndsvåpen av ikke-uniformert personell foregå kun etter lokale og
konkrete risiko- og sårbarhetsvurderinger. Bevæpning med tohåndsvåpen
etter denne modellen skjer etter samme vurderingskriterier, og med samme
beslutningsprosedyrer som dagens modell. Krav til oppbevaring og bruk av
verneutstyr er likt som etter dagens modell. Modellen innebærer at dagens
ordning med midlertidig bevæpning, punktbevæpning og områdebevæpning blir
overflødig.
9.3.2 Utvalgets vurdering
9.3.2.1 Flertallets vurdering
Etter flertallets vurdering vil en modell med generell bevæpning være bedre
egnet til å møte trusselbildet vi står overfor, som vi har stått overfor i mange år,
og som det er all grunn til å tro kommer til å vedvare. Trusselbildet tilsier økt
risiko rundt folkerike steder og arrangementer, med bruk av lett tilgjengelige
angrepsmidler som kniv, stikkvåpen og kjøretøy. Politiet er en del av fiendebildet,
og er avhengig av rask respons for å kunne begrense skade. Etter flertallets syn er
det derfor behov for at operativt personell er permanent bevæpnet, samtidig som
kostnadene ved slik bevæpning ikke vil være vesentlige.
Etter flertallets syn har det vært en negativ utvikling i trusselbildet siden 2017.
Antall angrep i Vest-Europa har riktignok gått ned, men trusselen er fortsatt
høy. Den senere tid har trusselnivået i Norge vekslet mellom moderat og høy.
Per 3. oktober 2022 er trusselnivået satt til moderat, men det understrekes at
moderat er relativt høyt på terrorskalaen, og terrortrusselen mot Norge anses
som vedvarende. Det har også vært en utvikling som tilsier at politiet er en del
av fiendebildet og et hyppigere terrormål enn tidligere i Vest-Europa og Norge.
Flertallet er videre av den oppfatning at terrortrusselen er et relevant argument
for bevæpning. Forskjellen på fremskutt lagring i bil og generell bevæpning
kan være avgjørende for å redde liv og begrense skade. Etter flertallets syn vil
fremskutt lagring kunne utgjøre en forsinkelse som kan få alvorlige konsekvenser,
både for publikum og politiet selv.
Flertallet mener også at det er en styrke ved generell bevæpning at politiet til
enhver tid er rustet til å reagere på det uforutsette. Ifølge flertallet har politiet
erfaring med at situasjoner kan eskalere raskt, og at oppdrag der man først
ikke trodde bevæpning var nødvendig, viser seg å være langt mer risikofylte. I
så fall er det en svakhet at tjenestepersonene ikke er bevæpnet. Det vises i den
sammenhengen til politidistriktenes innspill, se kapittel 7.9. Generell bevæpning
vil øke beredskapsevnen, og gjøre politiet bedre rustet til å møte slike uforutsette
trusler. Flertallet viser også til den økte mengden psykiatrioppdrag, og at disse ofte
medfører større uvisshet og mindre forutberegnelighet.
Etter flertallets syn aktualiserer Bislett-hendelsen bevæpningsspørsmålet i større
grad enn de andre hendelsene som er omtalt i kapittel 7.10. Som det fremgår av
vedtaket, varte hele hendelsesforløpet fra to til tre minutter, og i løpet av denne
tiden måtte tjenestepersonene bevæpne seg ved å låse ut hvert sitt enhåndsvåpen
fra våpenskrinet i kjøretøyet. Slik hendelsesforløpet er beskrevet, og slik utvalget
har fått presentert hendelsen av de involverte tjenestepersonene, mener
flertallet at det ikke er usannsynlig at hendelsen kunne fått et annet utfall dersom
tjenestepersonene var bevæpnet allerede da situasjonen oppstod.
Mindretallet skriver i sin vurdering, se kapittel 9.3.2.2, at hensynet til rask
respons ikke krever bevæpning, og baserer seg på gjennomsnittstallene
side 208 Politiets bruk av maktmidler
om responstid som er omtalt i kapittel 7.4. Flertallet mener derimot at slike
gjennomsnittstall sier lite. Tallene gir ikke grunn til å si noe om hvor mange
oppdrag, i både urbane og rurale strøk, som har så kort klargjøring- og
utrykningstid at bevæpningsprosedyren utgjør en negativ belastning. Etter
flertallets syn er det grunn til å tro at det forekommer mange nok situasjoner hvor
bevæpningsprosedyren enten er forsinkende eller utgjør en negativ belastning,
til at politiet bør være generelt bevæpnet. Flertallet baserer seg her på de omtalte
trusselvurderingene og politidistriktenes innspill.
Flertallet viser også til at den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier et tettere
politisamarbeid på tvers av landegrensene i tiden som kommer. De fleste av våre
naboland har et bevæpnet politi, noe som tilsier at norsk politi bør være rigget
tilsvarende. Under pandemien erfarte norsk politi hvordan det var å stå skulder
ved skulder sammen med svensk politi på grensa, og i løpet av kort tid åpnes
også den første politistasjonen i Norge og Sverige som står på grensa i Innlandet
politidistrikt. Stasjonen skal betjenes av både norsk og svensk politi. I samarbeidet
med svensk politi er det en fordel om norsk politi er rigget på samme måte.
Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks, og begrepene fred, krise og krig
er langt mer sammenvevd enn tidligere. Det samme gjelder det sivile og militære
samarbeidet. Etter flertallets syn tilsier alle disse elementene generell bevæpning
i Norge.
Etter flertallets syn har publikums forventninger til politiet endret seg de siste
årene. Det vises i den sammenheng til at tidsaspektet, og forventningen om at
politiet skal handle raskt, er viet oppmerksomhet i flere store evalueringsrapporter
som er fremlagt i kjølvannet av alvorlige hendelser. Det vises blant annet til
rapporten til 22. juli-kommisjonen (NOU 2012:14), evalueringen av håndteringen
av terrorhendelsen i Bærum 10. august 2019, og evalueringen av håndteringen
av Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021. Etter flertallets syn kan fokuset på
responstid i alle de nevnte evalueringene tas til inntekt for at publikum har høyere
forventning enn tidligere til at politiet skal reagere raskt. Ifølge flertallet tilsier
denne holdningsendringen at politiet i større grad enn tidligere bør være rustet til
å reagere med kortest mulig responstid, noe som taler for generell bevæpning.
Periodene med midlertidig bevæpning siden 2014, som alle har vært begrunnet
med terrortrusselen, tilsier etter flertallets syn at unntaket, altså midlertidig
bevæpning, nærmest har blitt hovedregelen. Ifølge flertallet illustrerer de
hyppige og tidvis lange periodene med midlertidig bevæpning at behovet, i lys av
terrortrusselen, nærmest har vært konstant. Etter flertallets syn taler dette for å
innføre generell bevæpning.
Etter flertallets syn tilsier også det nye kunnskapsgrunnlaget at det vil få begrenset
med negative effekter at politiet er bevæpnet. Siden 2014 har politiet i hele Norge
vært midlertidig bevæpnet i lange perioder. Etter flertallets syn viser tallene fra
disse periodene at politiet ikke har skutt mer, selv om de har vært bevæpnet. Etter
flertallets syn har heller ikke antall trusler med skytevåpen gått vesentlig opp i
perioder med midlertidig bevæpning, og det ser heller ikke ut til å forekomme flere
vådeskudd. Samlet tilsier dette at det er liten grunn til å tro at bevæpning vil føre
til økt bruk av skytevåpen. Det samme kan man til dels utlede av tilsvarende tall fra
Sverige og Danmark, hvor politiet ikke har skutt med skytevåpen vesentlig mer enn
i Norge, i alle fall ikke sett i forhold til folketall. Henriksen og Kruke har også pekt
på at det norske politiet ikke skyter før de ser seg absolutt nødt til å gjøre det.
Flertallet viser også til politidistriktenes innspill, hvor det fremkommer at
politiets kommunikasjon med publikum ikke har tatt skade av at politiet har vært
bevæpnet. I følge politidistriktene, og tjenestepersoner utvalget har møtt, har
reaksjonene på bevæpning fra publikum vært få, og enda færre av disse har vært
side 209 Politiets bruk av maktmidler
negative. Det samme fremgår også av Politihøgskolens forskningsrapport hvor
perioden med midlertidig bevæpning ble evaluert, som omtalt i kapittel 7.14.1.
Etter flertallets syn er det derfor grunn til å tro at oppgaveløsningen ikke har
endret seg som følge av bevæpning. Etter flertallets syn er det derfor heller ikke
grunn til å tro at generell bevæpning kommer til å påvirke politiets forebyggende
arbeid på en negativ måte. Flertallet nevner i den sammenhengen at det er et
sentralt premiss ved en modell med generell bevæpning at politiet ikke skal
bevæpne seg i situasjoner hvor det vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk,
til ulempe eller virke støtende overfor publikum. Det vises til dagens ordning
ved midlertidig bevæpning, som er regulert i rundskriv omtalt i kapittel 4.3.5. Så
lenge denne regelen overholdes, er det etter flertallets syn ingen grunn til å tro
at generell bevæpning vil påvirke det forebyggende arbeidet negativt. Det vises
likevel til funnene i Politihøgskolens forskningsprosjekt, som beskrevet i kapittel
7.14, hvor det fremgår at det er grunn til å tro at det varierer mye i hvilken grad
denne regelen er overhold. Flertallet mener at dersom generell bevæpning
innføres, må det arbeides systematisk for å bevisstgjøre tjenestepersoner om
nevnte unntaksregler.
Flertallet viser også til at det norske politiet er godt utdannet og trent for å
håndtere generell bevæpning på en god måte. Sammenlignet med andre
land fremstår den norske politiutdanningen som svært grundig, herunder
utdanningen i å håndtere skytevåpen, samt vurderingen av når skytevåpen kan
brukes. Ifølge flertallet fikk utvalget bekreftet dette under studieturen til London.
Vedlikeholdstreningen sørger videre for at ferdighetene i å håndtere skytevåpen
opprettholdes og videreutvikles. At politiet har gode skyteferdigheter gjenspeiles
også i forskningsresultater. Flertallet er også av det syn at generell bevæpning kan
bidra ytterligere til at tjenestepersoner blir gode til å håndtere skytevåpen, samt at
man unngår slitasjen som følger med stadige endringer.
Etter flertallets syn er det ikke grunn til å tro at generell bevæpning vil få negative
konsekvenser for publikums tillit til politiet. Det vises til at det ikke har vært en
negativ utvikling i den målte tilliten i politiets innbyggerundersøkelser siden 2017,
se omtale i kapittel 7.5.6, selv om politiet tidvis har vært bevæpnet i perioden. Etter
flertallets syn tilsier dette at tilliten ikke tar skade ved bevæpning, i motsetning
til det Bevæpningsutvalget la vekt på i sine vurderinger. Flertallet mener også at
det fremgår av resultatene fra utvalgsleders spørreundersøkelse at tilliten ikke
blir lavere av at politiet er bevæpnet med skytevåpen. Etter flertallets syn fremgår
heller det motsatte av resultatene fra spørreundersøkelsen, nemlig at tilliten faktisk
kan øke dersom politiet er bevæpnet i gitte situasjoner, herunder krisesituasjoner.
Flertallet mener dette er et vesentlig poeng, at bevæpning kan føre til høyere tillit.
Etter flertallets syn er det en del svakheter ved studien, særlig når det gjelder
representativitet og svarprosent, men flertallet mener likevel at man kan ha tiltro til
resultatene.
Etter flertallets syn vil ikke en modell med generell bevæpning stride mot politiets
10 grunnprinsipper, i alle fall ikke i vesentlig større grad enn hva som er tilfellet
i dag. Som det fremgår av kapittel 5.2, følger det av grunnprinsipp 2 at «politiet
skal ha et sivilt preg», og det sivile preget styrkes «dersom politiets oppgaver ikke
ensidig går ut på å bekjempe kriminalitet». Etter flertallets syn vil ikke generell
bevæpning påvirke dette særlig. Politiet skal fortsatt ha en omfattende sivil
portefølje, uavhengig av bevæpning. Som det fremgår av avsnittet ovenfor, skal
mange av de mer sivile oppgavene fortsatt utføres ubevæpnet. Bevæpning med
enhåndsvåpen i hylster på hofta kan heller ikke anses å utgjøre et «militært preg»,
noe for eksempel bevæpning med tohåndsvåpen ville kunne gjøre. Flertallet viser
også til at politiet ofte er bevæpnet også etter dagens modell. Etter flertallets syn
side 210 Politiets bruk av maktmidler
vil ikke steget fra dagens modell til generell bevæpning være stort nok til at man
kan konkludere med at det norske politiet ikke lenger har et sivilt preg.
Flertallet ser at elektrosjokkvåpen kan være et nyttig virkemiddel i flere
hendelser hvor politiet frem til i dag har benyttet skytevåpen. Etter flertallets
syn er det imidlertid klart at elektrosjokkvåpen ikke vil erstatte skytevåpen i alle
situasjoner, noe som også fremgår av politidistriktenes innspill, se kapittel 7.9,
samt evalueringene som er omtalt i kapittel 7.12. De svært alvorlige, uforutsette
hendelsene, som for eksempel terrorangrep, vil fortsatt kreve skytevåpen som
maktmiddel. Selv om vi enda ikke vet hvordan elektrosjokkvåpen vil påvirke
maktmiddelbruken til det norske politiet, er det god grunn til å anta at behovet for
skytevåpen fortsatt vil være tilstede, og at det fortsatt er behov for at politiet skal
være generelt bevæpnet.
Det følger av mandatet at utvalget blant annet skal «beskrive hvilke tiltak og
tilpasninger som må iverksettes for at modellen skal være vellykket». Etter
flertallets syn er det viktig med grundig evaluering dersom generell bevæpning
innføres. I denne evalueringen bør det legges vekt på erfaringer fra perioden som
har vært med generell bevæpning, men også på oppdaterte tall og statistikk om
politiets maktmiddelbruk. Etter flertallets syn er det også behov for mer forskning
på hvilke konsekvenser innføring av generell bevæpning vil få for forholdet til
publikum, og eventuell ny forskning bør også trekkes inn i evalueringen.
Dersom generell bevæpning innføres, vil skytevåpenet bli en permanent del av
politiets oppsett sammen med elektrosjokkvåpenet. Elektrosjokkvåpenet er et
mindre dødelig maktmiddel, som vil kunne brukes i situasjoner hvor skytevåpenet
ikke kan brukes, men det er også sannsynlig at elektrosjokkvåpenet vil kunne
brukes i enkelte situasjoner hvor politiet frem til i dag har brukt skytevåpen. Etter
flertallets syn bør det være et premiss for innføring av generell bevæpning at
patruljene også er utstyrt med elektrosjokkvåpen. Elektrosjokkvåpenet vil bidra til
å nyansere i hvilke situasjoner det er nødvendig å bruke skytevåpen, og således
være et viktig element i helhetsvurderingen tjenestepersonell skal gjøre.
De økonomiske og administrative konsekvensene ved forslaget er beskrevet
i kapittel 11. Her er det også beskrevet nærmere hvilke tiltak og tilpasninger
modellen vil medføre. Dersom generell bevæpning skal innføres, må det også
gjøres endringer i politiloven, jf. omtalen i kapittel 4.3.1. Utover dette, og de andre
nevnte tiltakene og tilpasningene, er ikke flertallet kjent med at det må gjøres
andre tiltak og tilpasninger for å sørge for at modellen blir vellykket.
9.3.2.2 Mindretallets vurdering
Etter mindretallets vurdering er det ingen nye opplysninger i
kunnskapsgrunnlaget som tilsier generell bevæpning i dag. Det er heller ikke et
reelt behov for å innføre dette.
Dagens modell med fremskutt lagring av våpen i bil, avveier de ulike hensyn på
området på en god og balansert måte. På den ene siden fremstår politiet utad
som ubevæpnet og med et sivilt preg. På den annen side har politiet i realiteten,
når situasjonen krever det, våpen tilgjengelig og klar til bruk.
Mindretallet erkjenner at trusselbildet ved enkelte anledninger kan tilsi generell
bevæpning, men det kan ikke begrunne permanent bevæpning av politiet. Dagens
modell gir politiet rask tilgang til våpen om situasjonen krever det. Og tilsier
trusselsituasjonen bevæpning, så fanges også det godt opp i dagens modell ved at
det besluttes bevæpning i de tilfeller det kreves. Men når det ikke lenger er behov
for bevæpning, bør politiet heller ikke være bevæpnet. Det er i de aller færreste
tjenesteoppdrag det er behov for skytevåpen.
side 211 Politiets bruk av maktmidler
Utvalget har som mandat å oppdatere kunnskapsgrunnlaget siden forrige
utredning i NOU 2017:9, som utgjør deler av grunnlaget for dagens
bevæpningsmodell med fremskutt lagring i bil. Det er i mandatet til foreliggende
utvalg uttalt at arbeidet skal bygge videre på NOU 2017:9, og at det derfor kun
er perioden 2017 til 2021 som utvalget skal se på. Mindretallets vurdering er at
mandatet ikke åpner for en omkamp av de vurderinger som ble gjort i 2017 basert
på de funn som da forelå.
Siden 2017 er det ingen ny kunnskap av betydning som tilsier en endret
konklusjon.
Mindretallet viser for det første til at verken samfunnsutviklingen,
kriminalitetsutviklingen eller terrortrusselen har endret seg siden 2017, og i alle
fall ikke i en retning som tilsier at den bør bli møtt med generell bevæpning.
Terrortrusselen er vesentlig lavere i dag enn i toppårene 2016–2017. Antall
terrorangrep i Vest-Europa har gått ned, og er fortsatt på vei ned. Selv om
terrortrusselen i perioder kan være høy, er den generelle trenden at det blir færre
angrep per år. Trusselbildet vil, som rapportert av Forsvarets forskningsinstitutt,
i overskuelig fremtid neppe vende tilbake til nivået for 2016, blant annet
fordi etterretningskapasitetene i de vestlige land har blitt betydelig bedre.
Anmeldelsesstatistikken viser også en nedgang i det anmeldte kriminalitetsbildet,
og dette samsvarer med funnene i NOU 2017:9 om at kriminaliteten i Norge
og Vesten generelt, er på vei ned. Det er ventet at nye teknologiske former for
kriminalitet vil ta mer over, og i møte med slik kriminalitet har bevæpning usikker
betydning. Det er derfor heller ingenting i kriminalitetsutviklingen siden 2017 som
tilsier at politiet bør bevæpnes permanent.
For det andre vil mindretallet peke på at hensynet til rask respons, ikke krever
bevæpning. Mindretallet har etter en gjennomgang av de ulike scenarier, vanskelig
for å se for seg situasjoner hvor våpen i beltet vil utgjøre en forskjell av betydning
sammenlignet med våpen i bil. Den gjennomsnittlige responstiden på politiets
hasteoppdrag er tidligere målt til å ligge på om lag 11 minutter i større tettsteder,
mens det i mindre og enda mindre befolkede områder er på henholdsvis
19 og 29 minutter, se omtale i kapittel 7.4. Lagt til grunn enkelte målingers
antagelse om at det kun vil være en forskjell som måles i sekunder mellom det
å ha våpen i belte (permanent bevæpning) og våpen i bil (dagens ordning), er
det mindretallets vurdering at hensynet til tidsaspektet ikke er et argument av
betydning for permanent bevæpning så lenge alternativet til spørsmålet om
permanent bevæpning, er dagens ordning med fremskutt lagring av våpen i bil.
Til dette kommer det forhold at det kun er en liten andel av hasteoppdragene
som er bevæpnede oppdrag. Tidsaspektet er derfor i liten grad et argument for
bevæpning.
For at den generelle bevæpningen skal få noen effekt i oppdragsløsningen
kontra fremskutt lagring, er man helt avhengig av at politiet er til stede der den
alvorlige kriminaliteten finner sted. Selv om terrortrusselen tidvis er høy, mener
mindretallet at sannsynligheten er svært liten for at tjenestepersonene skal
befinne seg på det stedet som gjør at den generelle bevæpningen er avgjørende.
Dersom politiet likevel faktisk er der det skjer, vil politiet mest sannsynlig befinne
seg i kjøretøyet eller i nærhet av dette, noe som gjør at tidsgevinsten uansett
vil være minimal, eller ikke til stede i det hele tatt. Etter mindretallets syn er det
derfor svært lite å vinne på en modell med generell bevæpning kontra fremskutt
lagring i bil.
Flertallet peker i sin vurdering på at publikums forventning til at politiet skal handle
raskt har endret seg, og at publikum i dag har større forventninger enn tidligere til
rask reaksjon fra politiet. Flertallet viser til rapporten til 22. juli-kommisjonen (NOU
side 212 Politiets bruk av maktmidler
2012:14), evalueringen av håndteringen av terrorhendelsen i Bærum 10. august
2019, og evalueringen av håndteringen av Kongsberg-hendelsen 13. oktober
2021. Mindretallet stiller seg spørrende til om denne antakelsen stemmer, men
også spørrende til om ikke dette allerede var en del av vurderingen i NOU 2017:9,
og som således reiser et spørsmål i forhold til mandatet. Har flertallet rett i sin
antagelse om publikumsforventningen, så forelå den i så fall lenge før 2017 i og
med at den forankres i 22. juli-kommisjonens rapport. Det følger av utvalgets
mandat at kunnskapsgrunnlaget etter 2017 skal oppdateres, og etter mindretallets
syn er det ingen tydelige endringer i kunnskapsgrunnlaget etter 2017 som tilsier
en slik holdningsendring blant publikum. Dersom det i det hele tatt har funnet
sted en holdningsendring, er mindretallet usikre på om denne knytter seg til
tidsaspektet relatert til våpentilgang. Etter mindretallets syn er det mer sannsynlig
at holdningsendringen knytter seg til hvilke forventninger publikum har til at
politiets helhetlige håndtering, knyttet til annen tidsbruk enn de sekundene det tar
å ta frem våpen fra bil, som for eksempel det å vente på tiltak egnet til å forsterke
tjenestepersonens egen sikkerhet, som det å vente på forsterkninger eller mer
etterretning. Det ligger ikke i denne publikumsforventning et krav om permanent
bevæpning også i situasjoner som ikke krever det.
Etter mindretallets syn vil for det tredje en modell med generell bevæpning kunne
gå utover grunnprinsippet om at «politiet skal ha et sivilt preg». For det første
fordi et synlig, ladd våpen i hylster ikke er «sivilt». Det er straffbart for «sivile» å
bære våpen på offentlig sted, jf. straffeloven § 189 første ledd. Mindretallet følger
ikke flertallet i dens vurdering av at bevæpning ikke vil være i strid med dette
grunnprinsippet, og spør seg hvilke utstyrsmessige tiltak en da kan se for seg som
er egnet til å rokke ved dette prinsippet, om ikke det er generell og alminnelig
bevæpning av alle tjenestemenn for alle oppdrags del, også de som ikke krever
bevæpning. For det andre mener mindretallet at generell bevæpning går utover
grunnprinsippet om et sivilt preg fordi det er grunn til å tro at tilstedeværelsen
av våpenet vil kunne påvirke politiets kommunikasjon med publikum, herunder
både hvordan politiet og publikum opptrer i situasjonen. Som det fremgår av
redegjørelsen for prinsippet, se kapittel 5.2, skal det sivile preget åpne for «et
fruktbart samspill med publikum». Etter mindretallets syn sitter vi i dag på svært
lite kunnskap som tilsier at dette samspillet ikke kan påvirkes negativt av generell
bevæpning. Vi har politiets erfaringer fra perioder med midlertidig bevæpning,
se omtale i kapittel 7.9, men vi har ingen erfaringer med generell bevæpning.
Mindretallet mener at det ikke kan sees bort fra «våpeneffekten», som ble omtalt
i NOU 2017:9, blant annet i kapittel 9.9.3, og som også er omtalt i internasjonal
forskning, se kapittel 7.13.5. Ifølge studien til Ariel med flere medførte
tilstedeværelsen av et elektrosjokkvåpen kausalt en signifikant økning i bruken
av makt generelt. Ifølge studien økte maktbruken med 48 % når patruljen var
bevæpnet med elektrosjokkvåpen, sammenlignet med kontrollgruppen. Studien
viste også at antall angrep på tjenestepersoner doblet seg med tilstedeværelse av
elektrosjokkvåpen. Etter mindretallets syn er dette sentrale funn som gir grunn
til å tro at tilstedeværelsen av våpen i en situasjon kan få en negativ effekt på
hvordan både politi og motpart opptrer. Etter mindretallets syn tilsier dette at
tilstedeværelsen av våpen i mange situasjoner kan virke eskalerende, og gå på
bekostning av det fruktbare samspillet med publikum. Det er ikke tilkommet ny
forskning som endrer på dette bildet.
Spørreundersøkelsen utført av utvalgsleder, gir etter mindretallets syn liten
veiledning idet den lider av substansielle metodiske svakheter knyttet til
svarprosent og representativitet, som påpekt i utvalgets redegjørelse over
i punkt 7.13.11, i tillegg til at det er usikkerheter knyttet til spørreskjemaets
validitet, og dermed om undersøkelsen svarer ut spørsmålet det søkes svar
på; tilliten til politiet i møte med våpen. Etter mindretallets syn kan heller ikke
side 213 Politiets bruk av maktmidler
politiets innbyggerundersøkelser tas til inntekt for at publikums tillit ikke kan bli
påvirket negativt av generell bevæpning, særlig fordi politiet nasjonalt bare har
vært bevæpnet i til sammen ca. ett av fem år siden 2017. Politiet har ikke vært
bevæpnet i stort nok omfang siden 2017 til at man kan mene at undersøkelsene
tilsier at bevæpning ikke fører til mindre tillit blant publikum. Etter mindretallets
syn er det uansett av størst betydning om generell bevæpning kan tenkes å påvirke
tilliten til personer som av ulike grunner har hyppigere kontakt med politiet. Som
påpekt i Politihøgskolens forskningsprosjekt om bevæpning, se omtale i kapittel
7.14.3, finnes det ikke forskning om dette per nå. Etter mindretallets syn har det
således ikke tilkommet nye opplysninger i det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget
som tilsier andre konklusjoner om hvordan generell bevæpning påvirker tilliten i
befolkningen, enn de som fremkom av Bevæpningsutvalgets utredning.
Generell bevæpning i alle situasjoner, også i de situasjoner hvor det ikke er
behov for det, vil også kunne komme i konflikt med prinsippet i maktpyramiden.
Pyramiden anerkjenner prinsippet om at symbolbruk og visuell tilstedeværelse,
uten at noe sies eller gjøres fra politiets side, er utøvelse av makt. Nederst
i pyramiden er således det visuelle, den rene tilstedeværelse, for eksempel
fremvisning av uniformert personell. Øverst i pyramiden er våpenbruk.
Det å innføre en ordning hvor det sterkeste maktmiddel blir en del av den
symbolske maktbruken helt nederst i pyramiden, vil fort komme i konflikt med
maktpyramidens prinsipp.
Mindretallet viser for det fjerde til at det er besluttet at elektrosjokkvåpen skal bli
et av politiets permanente maktmidler, og at elektrosjokkvåpen som hovedregel
skal bæres. Som det fremgår av politidistriktenes erfaringer, se kapittel 7.9, og
evalueringene til Politidirektoratet og Universitetet i Umeå, se kapittel 7.12, er
det grunn til å tro at elektrosjokkvåpenet vil fylle et hull i maktpyramiden mellom
skytevåpen og slag og spark. Etter mindretallets syn taler dette for at behovet for
generell bevæpning vil være enda mindre etter at elektrosjokkvåpen er fullstendig
innført. Som politidistriktene understreker, vil ikke elektrosjokkvåpenet erstatte
skytevåpenet i alle tilfeller, men det er grunn til å tro at elektrosjokkvåpenet kan
brukes i mange av tilfellene hvor det i dag blir brukt skytevåpen. Ifølge mindretallet
er dette i seg selv et argument for at det ikke er behov for å innføre generell
bevæpning nå. Mandatet ber spesifikt om en vurdering av om «endringer i politiets
tilgang til maktmidler påvirker behovet for bevæpning». Mindretallets svar på
dette spørsmålet er at innføringen av elektrosjokkvåpen kan påvirke behovet for
bevæpning, i den forstand at behovet blir mindre. Dersom man totalt sett mener
generell bevæpning bør innføres, er mindretallet av den oppfatning at det ikke er
fornuftig å gjøre dette nå, samtidig som elektrosjokkvåpen innføres. Innføringen
av elektrosjokkvåpen er en betydelig endring av hvilke maktmidler politiet har
tilgang til, og det er all grunn til å tro at elektrosjokkvåpen kommer til å være nyttig
i mange av situasjonene hvor politiet frem til i dag har brukt skytevåpen.
Etter mindretallets syn viser kunnskapsgrunnlaget for det femte at politiet
håndterer stadig flere alvorlig psykisk syke. Det er i tillegg grunn til å tro at politiet
kommer til å håndtere stadig flere barn, jf. blant annet politiets trusselvurdering,
som omtalt i kapittel 7.5.5. Generell bevæpning av politiet vil dermed medføre at
utsatte barn og voksne oftere vil møte et bevæpnet politi enn i dag. Mindretallet
understreker at generell bevæpning innebærer at politiet vil være bevæpnet i
mange situasjoner hvor dette ikke er nødvendig, herunder i møte med barn og
alvorlig psykisk syke. Etter mindretallets syn er dette en svært uheldig konsekvens
ved å innføre generell bevæpning, som aller helst bør unngås.
Videre er mindretallet klare på at økt antall psykiatrioppdrag ikke kan brukes
som begrunnelse for at politiet skal være bevæpnet. Det er en stor utfordring at
side 214 Politiets bruk av maktmidler
politiet tilsynelatende håndterer stadig flere alvorlig psykisk syke, og at enkelte
av disse kan være voldspotente. Denne utfordringen må tas på alvor. Men etter
mindretallets syn innebærer ikke dette et behov for permanent bevæpning. Svaret
på denne utfordringen må finnes på en annen måte, som for eksempel gjennom
tiltakene som er nevnt i kapittel 10.9. Mindretallet nevner også at det kan gjøres
en hel rekke andre tiltak for å møte denne utfordringen, men fordi det er tiltak
som primært ligger utenfor politiets ansvarsområde, kommenteres ikke dette
nærmere.
For det sjette vil generell bevæpning etter mindretallets vurdering også kunne
påvirke politiets forebyggende arbeid på en negativ måte. Mindretallet er klar over
at det er et premiss for ordningen med generell bevæpning at politiet likevel skal
avvæpne seg i situasjoner hvor det vil kunne være uhensiktsmessig, upraktisk, til
ulempe eller virke støtende overfor publikum. Problemet er at avvæpningskravet
ikke tydelig etterleves. Mindretallet viser her til funnene i Politihøgskolens
forskningsprosjekt, som omtalt i kapittel 7.14, at avvæpningsplikten i denne
unntaksregelen har blitt lite brukt i periodene med midlertidig bevæpning.
Mindretallet stiller seg spørrende til om nye implementeringstiltak vil sørge for
tilstrekkelig avvæpning i slike situasjoner, all den tid det allerede i dag er grundig
regulert i rundskriv at dette skal skje. Situasjonen illustrerer erfaringssetningen
om at våpen som er tilgjengelig, er våpen som brukes. Her er bruken representert
ved at våpenet bæres til tross for at avvæpningsplikten tilsier at så ikke skal skje.
Utover dette mener mindretallet, som nevnt i avsnittet ovenfor, at tilstedeværelsen
av skytevåpen kan påvirke hvordan både tjenestepersoner og motparter
opptrer, og det er grunn til å tro at tilstedeværelsen av våpen kan eskalere
enkelte situasjoner. Etter mindretallets syn er det dermed også sannsynlig at
tilstedeværelsen av våpenet kan påvirke politiets forebyggende arbeid negativt.
Som det fremgår av beskrivelsen av det forebyggende arbeidet i kapittel 5.4,
innebærer forebygging også å hindre hendelser som er nært forestående. Dersom
tilstedeværelsen av et skytevåpen i seg selv kan virke eskalerende, er det også
naturlig å tro at bevæpningen kan påvirke det forebyggende arbeidet negativt.
Mindretallet mener riktignok at bevæpningen i mange tilfeller ikke vil påvirke
det forebyggende arbeidet negativt, blant annet fordi mye av det forebyggende
arbeidet skjer uten konfrontasjoner mellom politi og motparter, men det er likevel
grunn til å tro at flere enkeltsituasjoner kan påvirkes negativt.
For det syvende stiller mindretallet seg, i motsetning til flertallet, tvilende til
om man basert på den årlige statistikken knyttet til politiets tall om bruk av
skytevåpen i perioden fra 2017 til i dag, kan si noe om generell bevæpning vil
endre politiets våpenbruk. Tallmaterialet er lite, og utvalget har ikke gjort noe
arbeid knyttet til analysen av dette ut over å se på den årlige rapporteringen.
Utvalget har for eksempel ikke analysert våpenbruk i angitte dager hvor det har
vært nasjonal bevæpning sammenholdt med tilsvarende dager hvor politiet ikke
har vært bevæpnet. De siste fem årene har det sammenlagt heller ikke vært
nasjonal bevæpning for mer enn for en periode på ca. ett år. Mindretallet ønsker
også å påpeke at det er en vesentlig forskjell at vi så langt bare har erfaringer fra
midlertidige perioder, og ikke fra generell bevæpning. Mindretallet sier ikke at
det nødvendigvis ville ha vært en forskjell, men mindretallet mener man heller
ikke kan trekke sikre slutninger om at utfallet ville vært det samme. Det kan
for eksempel tenkes at det kan påvirke våpenbruken noe at den midlertidige
bevæpningen er et unntak fra normalordningen, kontra permanent bevæpning,
hvor dagens unntak gjøres til en hovedregel. Mindretallet er ikke uenige med
flertallet i at tall fra Sverige og Danmark over antall ganger politiet har skutt med
skytevåpen siden 2017, kan indikere at det med permanent bevæpning ikke
nødvendigvis skytes mer. Men dette er usikre tall. Antall trusler med skytevåpen er
side 215 Politiets bruk av maktmidler
langt høyere i Sverige og Danmark enn i Norge. Veien fra trussel om bruk til faktisk
bruk, er svært kort.
9.4 Andre bevæpningsmodeller
9.4.1 Fremskutt lagring av uladd enhåndsvåpen på kropp
Modellen innebærer at tjenestepersonen bærer uladd pistol, uten magasin,
i hylster på kropp. Magasin med ammunisjon oppbevares i magasintaske
i utstyrsbeltet, adskilt fra våpenet. Ladeprosedyrer foregår normalt etter
ordre fra operasjonsleder. Modellen er den samme som ble anbefalt av
Bevæpningsutvalgets mindretall ved utvalgsmedlemmet Snortheimsmoen.
Anbefalingen var begrunnet med at modellen ville «ivareta en bedre beredskap og
innsatsevne for tjenestepersonene, og dermed øke kapasitet og kvalitet inn mot
publikum i løsningen av krevende oppdrag».399 Videre mente Snortheimsmoen at
modellen ville ha de samme barrierene som dagens modell, siden eventuell bruk
av våpenet skulle innebære at det ble gitt beslutning om bevæpning. Modellen
skiller seg fra dagens modell ved at våpenet bæres på kropp og er tilgjengelig til
enhver tid. I motsetning til ved generell bevæpning bæres våpenet tomt, og må
derfor lades før bruk.
Etter utvalgets vurdering vil det gi en viss fordel i akutte situasjoner med behov for
skytevåpen å bære uladd våpen i hylster på kropp. Fordelen er størst når patruljen
har avstand til kjøretøyet. Siden våpenet ikke inneholder patroner, utgjør våpenet
ingen reell fare dersom det skulle bli fratatt tjenestepersonen. Utvalget finner også
at utførelse av selve ladeprosedyren kan ha en positiv og mentalt klargjørende
virkning. Ulempene er slik utvalget ser det, at man overfor publikum fremstår
bevæpnet med den negative konsekvensen dette vil ha, men like fullt uten evne
til umiddelbart å benytte våpenet ved behov. I tillegg innebærer ladeprosedyren
håndgrep som tar noen sekunder, og som stilt overfor en mentalt krevende
situasjon for enkelte kan resultere i feilhandlinger. Utvalgets oppfatning er at
modellen på mange måter reflekterer negative sider ved begge hovedmodellene,
som omtalt ovenfor, og summen av de negative sidene vurderes av utvalget som
så omfattende at modellen ikke anbefales.
9.4.2 Fremskutt lagring av ladd våpen i våpenskrin
Etter denne modellen oppbevares våpenet ladd og nedlåst i kjøretøyets
våpenskrin. Våpenet er klargjort for bruk med innført magasin og patron i
kammeret. Våpen med hylster låses ut, og festes til utstyrsbeltet etter nærmere
bevæpningsordre. Modellen skiller seg fra dagens modell ved at våpenet allerede
er ladd og klargjort når det hentes frem fra oppbevaringsstedet. Ulikt generell
bevæpning ligger våpenet nedlåst i kjøretøy og er ikke tilgjengelig på kropp.
Utvalget anser tidsgevinsten ved fremskutt lagring av ladd våpen i våpenskrin
som marginal, og mener at transport og håndtering av ladd våpen i kjøretøyet
har negativ innvirkning på helse, miljø og sikkerhet. Av andre ulemper påpeker
utvalget at modellen vil bidra til endring av innlærte prosedyrer, uten nevneverdig
gevinst. Utvalget konkluderer derfor med at modellen mangler åpenbare fordeler,
og at den derfor ikke anbefales.
399
NOU 2017:9 side 212.
side 216 Politiets bruk av maktmidler
9.4.3 Fremskutt lagring av våpen skjult på kropp
Etter denne modellen oppbevares våpenet skjult på kropp, for eksempel i en
lukket magetaske eller tildekket skulderhylster. Våpenet kan være ladd eller uladd.
Hensikten er at våpenet ikke skal være synlig, men like fullt relativt raskt og enkelt
tilgjengelig ved behov. Modellen skiller seg fra generell bevæpning ved at våpenet
ikke bæres synlig i hoftehylster. Forskjellen fra dagens modell er at våpenet er
gripbart i normalsituasjon når tjenestepersonen ikke befinner seg i kjøretøyet.
Etter utvalgets oppfatning er det en fordel ved modellen at den sikrer våpentilgang
når politiet er til fots, samtidig som man kan opprettholde en tilsynelatende
ubevæpnet visuell profil. Av ulemper mener utvalget at manglende åpenhet
overfor publikum har størst betydning. Skjult bevæpning som hovedregel i
uniformert tjeneste strider mot generelle krav til politiets bevæpning. Utvalget
tror at politiets tillit svekkes dersom man ikke åpent viser hvilke maktmidler man
har tilgjengelig. Videre mener utvalget at bæreinnretningen vil være lite egnet i
situasjoner hvor våpenbruken reverseres. Utvalget har av nevnte grunner valgt å
ikke anbefale modellen.
9.4.4 Geografisk differensiering
En geografisk differensiert modell kan sees på som en overordnet nasjonal modell
bestående av ulike lokale, regionale eller distriktstilpassede undermodeller.
Modellen åpner for generell bevæpning i ett eller flere nærmere definerte
steder, forankret i lokale trussel- og sårbarhetsvurderinger. Tettstedskategorier
og geografisk tetthet av trusselutsatte mål og objekter ville med en slik modell
påvirket valg av bevæpningsgrad. Midlertidig bevæpning i Oslo sentrum er et
illustrerende eksempel på praktisk anvendelse av modellen. Modellen skiller seg
fra generell bevæpning ved at kun innsatspersonell på utvalgte steder bevæpnes i
normalsituasjon. Ulikt dagens modell innebærer geografisk differensiering generell
bevæpning av for eksempel politi i tettsteder med et gitt befolkningsantall.
Politidistriktene har store variasjoner i areal, befolkningsantall og
bosettingsmønster. Det er også ulikheter i antall trusselutsatte og sårbare
objekter, med størst tetthet i urbane strøk. Geografisk differensiert bevæpning
er etter utvalgets syn aktualisert av periodene med midlertidig bevæpning.
Bevæpning i Oslo sentrum er eksempel på et konkret tiltak knyttet til en lokal
sårbarhetsvurdering. Utvalget finner at modellens styrke ligger i dens fleksibilitet
til å hensynta lokale forhold. Etter utvalgets syn er lokal tilpasningsevne
imidlertid ikke tungtveiende nok. Landet deler ett felles terrortrusselbilde, og
politiet som mulig terrormål er det samme for hele etaten. Videre utelukker
ikke utvalget et en slik modell kan skape en følelse av «A- og B-politi», med
negative kulturelle og rekrutteringsmessige konsekvenser. Utvalget ser også at
det kan argumenteres for at politidistrikter med store avstander, få ressurser
og lang responstid på bistandsenheter bør ha minst samme tilgang på våpen
som politiet i større byer. Etter utvalgets vurdering mangler modellen tydelige
kvaliteter, samtidig som den kan medføre enkelte uheldige kostnader. Modellen
anbefales derfor ikke av utvalget.
9.4.5 Kompetansedifferensiert bevæpning
Denne bevæpningsmodellen bygger på en tanke om at generell bevæpning krever
et høyere kompetansenivå enn hva som i dag er tilfellet med innsatspersonell
i kategori 4. Modellen legger opp til at det gjøres et skille mellom ordinære og
spesialiserte politiressurser, hvor innsatskategori 4 praktiserer dagens modell,
mens kategori 3 og høyere bevæpnes permanent. Kompetansedifferensiert
bevæpningsmodell skiller seg fra hovedmodell 1 og 2 ved at seleksjon, utdanning
side 217 Politiets bruk av maktmidler
og mengde vedlikeholdstrening er førende for modellvalget. Kompetanse er
ikke et kriterium i noen av hovedmodellene. Modellen kan sees på som en norsk
variant av bevæpningsmodellen i England og Wales.
Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig generelt å bevæpne spesielt
rekruttert og utdannet innsatspersonell med høyere kompetanse. En slik modell vil
ha enkelte likheter med organiseringen av politiet i England og Wales, hvor særlig
trente og utpekte patruljer er bevæpnet og raskt kan løse situasjoner hvor våpen
er påkrevd. Etter utvalgets syn kjennetegnes norske forhold av spredt bosetting og
relativt få bevæpningsoppdrag. Utvalget mener at modellen av den grunn derfor
ikke tilrettelegger for fleksibel og effektiv ressursutnyttelse. Dette forsterkes av at
norsk innsatspersonell er kvalifisert og faglig godt skikket til å bære skytevåpen.
Et kompetanseskille vil etter utvalgets syn kunne virke motivasjonsdempende på
tjenestepersoner i ubevæpnet tjeneste. Modellen tar lite hensyn til politiets behov
for egenbeskyttelse, og den utfordrer grunnprinsippet om politiet som generalist.
Videre vurderes modellen å være i konflikt med tanken om innsatspersonellets
betydning for grunnberedskapen. Kompetansedifferensiert bevæpningsmodell har
etter utvalgets syn overvekt av negative sider og anbefales derfor ikke.
9.4.6 Bevæpning av enkeltpersoner i patruljen
Etter denne modellen vil én av tjenestepersonene være generelt bevæpnet med
enhåndsvåpen, mens de(n) andre vil ha fremskutt lagring av våpen i kjøretøy.
Ordningen består dermed av at hovedmodellene praktiseres i kombinasjon innad
i patruljen. Ulikt generell bevæpning er halve patruljen, uavhengig av kompetanse
og geografi, ubevæpnet. Tilsvarende skiller modellen seg fra dagens modell ved at
halve patruljen bevæpnes.
En patruljesammensetning med én bevæpnet og én ubevæpnet tjenesteperson
vurderes av utvalget å ha den fordelen at man kan foreta en situasjonstilpasset
oppgavefordeling. Modellen gir patruljen mulighet til internt å veksle mellom å ha
en fremtredende eller tilbaketrukket rolle, avhengig av bevæpning og omgivelsene
oppdraget foregår i. Utvalget ser imidlertid flere og til dels klare ulemper ved
at modellen ikke er tilpasset den flytende arbeidsfordelingen som de fleste
politioppdragene krever. Videre er modellen til hinder for egensikring og utøvelse
av felles innøvd taktikk og samhandlingsmønstre. Modellen vurderes som lite
praktisk gjennomførbar og anbefales derfor ikke.
9.4.7 Prøveperiode med generell bevæpning
Etter denne modellen innføres generell bevæpning i en tidsbegrenset
prøveperiode på for eksempel 3 år. Perioden gjennomføres med generell
bevæpning på samme måte som modellen omtalt i kapittel 9.3.1. Modellen
forutsetter at det før iverksettelse utarbeides tydelige kriterier, som sikrer en bred
og grundig evaluering basert på oppdatert praktisk og teoretisk kunnskap. Tall og
statistikk om politiets bruk av skytevåpen og annen maktmiddelbruk registreres
og analyseres som en del av evalueringen. Forskning på borgernes opplevelse
av tillit og trygghet og politiets risikoaksept, er sentrale tema som må kartlegges.
Prøveperiode med generell bevæpning skiller seg fra dagens modell ved at politiet
bevæpnes. Forskjellen fra generell bevæpning er at ordningen avsluttes til fastsatt
dato, og dersom det etter prøveperioden er et ønske om å fortsette med et
generelt bevæpnet politi, krever det ny beslutning om dette.
Utvalget betrakter modellen som et kompromiss mellom dagens modell og
generell bevæpning, men er delt i spørsmålet om egnethet. Mindretallet finner som
nevnt i kapittel 9.3.2.2 ikke behovet for bevæpning dokumentert, og mener at en
side 218 Politiets bruk av maktmidler
prøveperiode derfor er overflødig og uhensiktsmessig. Videre hevder mindretallet
at en evaluering trolig vil konkludere med at prøveperioden var vellykket, og at
modellen således bærer preg av «snikinnføring» av generell bevæpning. Flertallet
opplever derimot at dagens kunnskap tilstrekkelig begrunner behov for generell
bevæpning, og at modellen kan evalueres grundig uten at den gjennomføres som
en prøveperiode. Modellen anbefales derfor ikke av utvalget.
9.4.8 Periodevis generell bevæpning
Etter denne modellen åpnes det for å alternere mellom hovedmodellene i
lengre gitte tidsintervaller. Etter denne modellen kan det vedtas av Justis- og
beredskapsdepartementet at politiet skal være generelt bevæpnet i lengre
perioder av gangen, for eksempel i ett, tre eller fem år. Hver periode må
begrunnes etter lovfestede kriterier, og det må gjøres en ny vurdering før
periodes utløp om bevæpningen skal tas ned eller opp. Beslutning om
bevæpningsmodell for kommende periode tas på et kunnskapsbasert grunnlag
oppdatert fra gjeldende periode. I perioder med generell bevæpning vil
hjemlene for oppdragsbevæpning, punktbevæpning, midlertidig bevæpning og
områdebevæpning være overflødige. I perioder uten generell bevæpning derimot,
vil disse likevel kunne være aktuelle. Modellen er tenkt som en modell hvor man
i tillegg til midlertidig bevæpning innfører en hjemmel for lengre perioder med
bevæpning, uten å innføre generell bevæpning.
Etter utvalgets syn representerer modellen i likhet med en prøveperiode med
generell bevæpning, en mellomløsning. Reversibelheten anses av utvalget
som en selvstendig kvalitet. Modellen kan tilpasses etter samfunnsendringer
og ny kunnskap, men utvalget er delt i sitt grunnsyn og finner kompromisset
lite representativt for sitt syn. Utvalget er i tillegg av det syn at de løpende
vurderingsprosessene modeller bygger på, vil være omfattende og
ressurskrevende. Utvalget vurderer fordelene ved modellen som undertallige og
av mindre betydning, og anbefaler derfor ikke modellen.
9.4.9 Pepperspray/teleskopbatong tas ut av oppsettet
I dette kapittelet har utvalget trukket frem og vurdert forskjellige
bevæpningsmodeller. Utvalget har imidlertid også vurdert om enkelte maktmidler,
som i dag er med i det normale oppsettet til politiet, bør tas ut. Utvalget har særlig
vurdert om pepperspray eller teleskopbating bør tas ut når elektrosjokkvåpen
introduseres. Problemstillingen omtales her, selv om den strengt tatt ikke gjelder
«modeller» slik utvalget har valgt å definere dette begrepet.
Det er både en praktisk side og en taktisk side knyttet til hvor mange maktmidler
politiet skal være utstyrt med. Prinsipielt mener utvalget at å begrense antall
maktmidler har en egenverdi. Det forenkler vurderingsprosessene knyttet til bruk,
og reduserer HMS-utfordringer og risiko ved trafikkulykker (for tjenestepersonene
dersom de er involvert i en ulykke). Ut fra hensynet til enkelhet har utvalget sett på
om vedtatt tilgang til elektrosjokkvåpen gjør teleskopbatong eller OC-pepperspray
overflødig. Teleskopbatong blir i utvalgsleders spørreundersøkelse oppgitt som
det minst egnede maktmiddelet, se omtale i kapittel 7.13.3. Til tross for dette
ønsker flertallet av de spurte å videreføre maktmiddelet som en del av sitt
personlige utstyr. Utvalget mener at alle de fysiske maktmidlene har særkvaliteter,
og at den generelle erfaringen med elektrosjokkvåpen foreløpig er for mangelfull
til å fjerne andre maktmidler. Videre mener utvalget at en avgjørelse om å
redusere antall maktmidler bør tas når mer brukserfaring med elektrosjokkvåpen
foreligger. Utvalget mener også at dette uansett er et faglig spørsmål som
Politidirektoratet og Politihøgskolen er best egnet til å besvare.
side 219 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 10
10 Andre tiltak
10.1 Innledning
Det følger av mandatet at utvalget skal «vurdere politiets maktmiddelbruk, og
beskrive alternative modeller med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget». I kapittel
9 er de forskjellige bevæpningsmodellene beskrevet. I dette kapittelet beskrives
andre alternative tiltak relatert til politiets maktmiddelbruk som utvalget også
ønsker å anbefale. Flere av tiltakene er også kommentert andre steder i rapporten.
Det er derfor variasjon i hvor detaljert omtalen av tiltakene er i dette kapittelet.
10.2 Endring av politiloven § 6 om barnets beste
Som det fremgår av kapittel 7.15.5, anbefaler utvalget å endre politiloven § 6 for
å fremheve de særlige hensyn som politiet må ta i møte med barn. Det vises i sin
helhet til omtalen av dette tiltaket i kapittel 7.15.5.
Utvalget anbefaler:
- Justis- og beredskapsdepartementet fremmer et forslag for Stortinget om å
endre politiloven § 6 for å fremheve de særlige hensyn som skal tas i møte med
barn.
- Endringen i politiloven § 6 etterfølges av tilsvarende presiseringer i
underliggende instrukser og rundskriv.
10.3 Gjennomgang av regelverk
Som det fremgår av kapittel 4.7, anbefaler utvalget også en overordnet
gjennomgang av reglene i politiloven og instruksverket som regulerer politiets
bruk av makt, samt en utredning av om det bør foretas en endring av dagens
regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner. Det vises i sin helhet til
omtalen av dette tiltaket i kapittel 4.7.
Utvalget anbefaler:
- Det bør foretas en overordnet gjennomgang av reglene i politiloven og det
underliggende instruksverket som regulerer politiets bruk av makt. Formålet
med gjennomgangen bør være å gjøre regelverket mindre fragmentarisk og mer
tilgjengelig for både politiet og publikum.
- Det bør utredes om det bør foretas endringer i dagens regulering av politiets
maktbruk i nødvergesituasjoner, herunder om politiets maktbruk i sin helhet bør
reguleres i politiloven.
10.4 Politiets bruk av spyttbeskytter
I kapittel 7.15.5 har utvalget gitt sin vurdering av det nye kunnskapsgrunnlaget om
spyttbeskytter. På bakgrunn av vurderingen anbefaler utvalget følgende:
side 220 Politiets bruk av maktmidler
- Det foretas en ny vurdering av bruk av spyttbeskytter etter at den helsefaglige
vurderingen foreligger. Denne vurderingen bør være offentlig. Dersom det
besluttes at spyttbeskytter fortsatt skal kunne brukes som maktmiddel, bør det
gis nye regler i instruksverket som setter en høy terskel for slik bruk, og det bør
fremgå av instruksen om spyttbeskytter skal brukes mot barn, og eventuelt i
hvilken utstrekning.
10.5 Økt fokus på barn og sårbare grupper i
politiutdanningen
Det følger av mandatet at utvalget «skal vurdere hvordan politiet bruker
maktmidler ovenfor barn og sårbare grupper». Utvalget har av den grunn hentet
inn kunnskapsgrunnlag som belyser dette, samt annet kunnskapsgrunnlag som
kan gi læringspunkter for politietaten. På bakgrunn av de fremlagte innspillene
har det vært relevant for utvalget å vurdere om det er behov for å gjøre endringer
i politiutdanningen for å øke tjenestepersonenes kompetanse når det kommer til
håndteringen av barn og sårbare grupper.
Ett av utvalgets møter ble lagt til Politihøgskolen, hvor utvalget blant annet
fikk en innføring i hvordan bachelorgraden er strukturert, samt om hvordan
det undervises i maktmiddelbruk, herunder om de rettslige rammene for slik
maktmiddelbruk, og om hvordan det trenes i bruk av de forskjellige maktmidlene.
Utvalget fikk også delta på en demonstrasjon av Politihøgskolens «skytesimulator».
Hvordan undervisningen foregår, er beskrevet på overordnet nivå i kapittel 5.6.
Utvalget har dermed fått noe kjennskap til den norske politiutdanningen slik
den er i dag. Utvalget har imidlertid ingen dybdekunnskap når det kommer til
utdanningens struktur og innhold, og er klar over at dersom man foreslår at noe
skal gis større plass, må man også begrunne hva som eventuelt skal gis mindre
plass. Dette er en krevende øvelse som utvalget ikke anser seg selv kompetent til
å gjøre. For utvalgets del er det derfor vanskelig å gi detaljerte anbefalinger om at
enkelte tema skal gis større plass på bekostningen av andre.
På generelt grunnlag ønsker utvalget likevel å fremheve viktigheten av at det
undervises i håndteringen av barn og sårbare grupper på Politihøgskolen.
Som det fremgår av kapittel 7.6.2, er det grunn til å tro at politiet stadig oftere
møter personer med alvorlige psykiske lidelser. Og som det fremgår av politiets
trusselvurdering, som omtalt i kapittel 7.5.5, forventes det at antall voldshendelser
blant mindreårige vil øke, noe som igjen gir grunn til å tro at politiet vil håndtere
flere mindreårige i årene som kommer. At oppdragsmengden knyttet til barn og
sårbare grupper øker, er i seg selv et argument for økt fokus på håndteringen av
disse gruppene under utdanningen.
Utvalget har forstått det slik at scenariobasert trening allerede inngår i
politiutdanningen i Norge. Utvalget har fått presentert hvordan dette gjøres,
herunder ved bruk av «skytesimulator». Utvalget er på generelt grunnlag av
det syn at scenariobasert trening er et svært godt virkemiddel for å ruste de
kommende tjenestepersonene mot de krevende situasjonene de med all
sannsynlighet kommer til å møte allerede under praksisåret, men også når de
trer ut i arbeidslivet etter fullført bachelorgrad. På bakgrunn av demonstrasjonen
utvalget fikk i skytesimulatoren og de tilbakemeldingene utvalget har fått
fra ansatte ved Politihøgskolen og andre tjenestepersoner i politi-Norge, er
utvalget av den oppfatning at simulatoren er et svært godt virkemiddel i den
scenariobaserte treningen. Selv om simulatoren kalles «skytesimulator», og at
den er laget slik at man kan trene på å avfyre skudd, er simulatoren også egnet til
å trene på scenarier hvor man ikke bruker skytevåpen. Slik utvalget har forstått
side 221 Politiets bruk av maktmidler
hvordan simulatoren brukes, går mye av den scenariobaserte treningen ut på
å ta riktige valg i krevende situasjoner, med formål om å deeskalere og unngå
konfrontasjoner som krever bruk av skytevåpen. Utvalget fikk demonstrert ett
scenario i simulatoren hvor politiet måtte håndtere en person som fremsto
som psykisk syk, og hvor helsepersonell var involvert. Etter utvalgets syn er det
fornuftig at det trenes scenariobasert på å håndtere både barn og psykisk syke, og
at simulator brukes aktivt i denne treningen.
Som nevnt har utvalget respekt for at dersom man foreslår økt fokus på noe i
politiutdanningen, må noe annet utgå. Utvalget ser seg derfor ikke kompetent til
å mene at enkelte tema bør prioriteres fremfor andre. Utvalget ønsker imidlertid
likevel å anbefale at Politihøgskolen gjør en vurdering av om det er plass til
økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper, samt at det trenes
scenariobasert for hvordan slike grupper skal håndteres, herunder ved økt antall
timer i simulator for den enkelte politistudent. Som en del av vurderingen bør det
sees på hvordan de nye barnefaglige retningslinjene, som omtalt i kapittel 5.10.3,
kan implementeres i politiutdanningen. Utvalget ønsker imidlertid samtidig å
understreke at det er viktig at Politihøgskolen til enhver tid innretter utdanningen
og den scenariobaserte treningen slik at det trenes på aktuelle scenarier og det
utfordringsbildet som politiet med størst sannsynlighet vil møte.
I kapittel 7.18 er MAP-programmet beskrevet nærmere. Som nevnt her mener
utvalget det finnes læringspunkter i dette programmet, og programmet illustrerer
at det finnes kompetanse innenfor psykisk helsevern som politiet kan lære av.
Etter utvalgets syn bør Politihøgskolen også vurdere om elementer fra MAP-
programmet bør tas inn i politiutdanningen.
Utvalget anbefaler:
- Politihøgskolen vurderer om det er plass i politiutdanningen til økt fokus på
håndteringen av barn og sårbare grupper.
- Politihøgskolen vurderer om det i større grad bør trenes scenariobasert i
håndteringen av barn og sårbare grupper.
- Politihøgskolen vurderer om det kan legges til rette for økt antall timer i
skytesimulator for den enkelte politistudent.
- Politihøgskolen vurderer om elementer fra MAP-programmet tas inn i
politiutdanningen.
10.6 Økt fokus på barn og sårbare grupper i
vedlikeholdstreningen
Utvalget har også valgt å vurdere om det er et forbedringspotensial i
politiets vedlikeholdstrening, særlig med tanke på håndteringen av barn og
sårbare grupper. På samme måte som i omtalen av eventuelle endringer i
politiutdanningen, mener utvalget det er vanskelig på generelt grunnlag å anbefale
at enkelte tema skal prioriteres fremfor andre i vedlikeholdstreningen. Utvalget
har fått en innføring i hvordan denne treningen gjennomføres, og særlig hvordan
det trenes på bruk av maktmidler og håndteringen av barn og sårbare grupper,
men utvalget sitter ikke på bred nok kunnskap om helheten i treningen til å mene
at andre emner bør nedprioriteres.
Som nevnt i kapittel 7.5.5 og 7.6.2, er det grunn til å tro at politiet allerede
håndterer flere barn og personer med alvorlige psykiske lidelser i dag enn for få
år siden, og det er heller ikke usannsynlig at antallet slike oppdrag vil fortsette å
øke. Dette gir utvalget grunn til å anbefale Politihøgskolen å vurdere om det bør
side 222 Politiets bruk av maktmidler
brukes mer tid på håndteringen av disse gruppene i vedlikeholdstreningen, samt
scenariobasert trening i håndteringen av disse. Som en del av vurderingen bør det
sees på hvordan de nye barnefaglige retningslinjene, som omtalt i kapittel 5.10.3,
kan implementeres i vedlikeholdstreningen. Som i kapittel 10.5, ønsker utvalget
imidlertid samtidig å understreke viktigheten av at Politihøgskolen kontinuerlig
utformer vedlikeholdstreningen slik at den er rettet inn mot det til enhver tid
gjeldende utfordringsbildet, slik at tjenestepersonene trener på scenariene som er
aktuelle og sannsynlige i hverdagen.
Utvalget anbefaler også at Politihøgskolen vurderer om det kan inntas elementer
fra MAP-programmet i vedlikeholdstreningen, se omtale i kapittel 7.18.
Utvalget anbefaler:
- Politihøgskolen vurderer om det er rom for å øke fokuset på håndteringen av
barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen.
- Politihøgskolen vurderer om det i større grad bør trenes scenariobasert på
håndteringen av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen.
- Politihøgskolen vurderer om elementer fra MAP-programmet tas inn i
vedlikeholdstreningen.
10.7 Registrering av og rapportering om
maktmiddelbruk
Reglene om politiets registering av og rapportering om maktmiddelbruk er
beskrevet i kapittel 4.6, og gjeldende praksis er beskrevet i kapittel 5.9. Utvalget er
generelt av den oppfatning at dagens løsning for registrering av og rapportering
om annen maktmiddelbruk enn skytevåpen er mangelfull, og at det er et stort
forbedringspotensial. For å gjøre gode vurderinger og evalueringer av politiets
maktmiddelbruk, og for å legge til rette for kvalifisert forskning, er det avgjørende
med gode tall og data fra politiet om hvor og når de forskjellige maktmidlene
brukes.
Politidirektoratet har ikke kunnet presentere for utvalget tall om bruk av andre
maktmidler enn skytevåpen. Dette har gjort det svært vanskelig for utvalget å gjøre
gode vurderinger av bruken av de øvrige maktmidlene. Hyppigheten av bruken
vil for eksempel kunne spille inn i vurderingen av hvordan den såkalte «riggen»
skal se ut, altså om hvilke maktmidler politiet skal ha tilgjengelig i beltet, samt
hvilke som bør være tilgjengelig i kjøretøyet. Tall og statistikk om bruk av samtlige
maktmidler kan også si noe om midlene brukes for mye eller for lite.
Utvalget er også av det syn at det er en stor fordel om det kan registreres
ytterligere informasjon om personene politiet bruker maktmidler mot, og at
denne informasjonen også kan offentliggjøres. Det vil i så fall være data som
baserer seg på politiets antagelser om dette, og registreringen i applikasjonen
vil være fullstendig anonymisert. For å vurdere politiets maktmiddelbruk, er det
etter utvalgets syn av sentral betydning å vite mer om hvem politiet bruker de
forskjellige maktmidlene mot. I så måte er det en fordel om antatt alder, kjønn,
etnisitet registreres. I tillegg bør det registreres om personen har en antatt psykisk
lidelse.
Utvalget er kjent med at det knytter seg både juridiske og etiske utfordringer til
det å registrere forskjellige informasjonskategorier om personene politiet bruker
maktmidler mot. Utvalget har ikke hatt kapasitet til å gjøre fullgode vurderinger
av dette. Utvalget ser det er store gevinster i å registrere slik informasjon, og at
side 223 Politiets bruk av maktmidler
slik registrering også kan komme de forskjellige gruppene til gode. Registrering
av antatt etnisitet vil for eksempel kunne bidra til å kaste lys over debatten om
eventuell etnisk profilering, og om politiet bruker maktmidler uforholdsmessig
mye mot enkelte grupper i samfunnet. Uten at slike data samles inn, blir det
vanskelig å ha en kunnskapsbasert og god debatt. Utvalget er imidlertid opptatt
av at registrering av slike informasjonskategorier gjøres på en god måte, og
at registreringsmåten forankres i befolkningen. Utvalget anbefaler derfor at
politiet/departementet rådfører seg med relevante interesseorganisasjoner ved
utformingen av et slikt registreringssystem.
Etter utvalgets syn er Maktmiddel-applikasjonen et steg i riktig retning. På
bakgrunn av innspillene fra distriktene, og andre innspill utvalget har fått fra
andre tjenestepersoner, virker det som om det er svært varierende holdninger i
politiet om når applikasjonen skal brukes, og hvilken plikt man eventuelt har til å
bruke den. Som ett politidistrikt påpeker, finnes det ingen slik plikt i dag. Utvalget
er av den oppfatning at det bør fremgå av instruksverket at slik registrering er
pliktig. Utvalget bemerker i den sammenheng at slik registreringsplikt vanskelig
kan ansees som en nevneverdig belastning for tjenestepersonene, fordi det er
grunn til å anta at de forskjellige maktmidlene brukes svært lite, jf. resultatene fra
utvalgsleders spørreundersøkelse, se omtale i kapittel 7.2.2. Dersom det er bruk
av maktmidlene som er omtalt i instruks om bruk av enkelte typer maktmidler
i politiet, som skal registreres, slik som etter sigende er gjeldende praksis, se
omtale i kapittel 5.9, vil ikke registreringen medføre vesentlig merarbeid for
tjenestepersonene.
Utvalget har registrert at rapporteringsplikten om bruk av elektrosjokkvåpen
er noe nedskalert i den nye instruksen som innfører elektrosjokkvåpen som
et permanent maktmiddel i det norske politiet, sammenlignet med instruksen
som innførte prøveordningen. Utvalget antar at registreringsordningen i
prøveperioden var særlig rettet mot den grundige evalueringen det ble lagt opp til
i sluttfasen av perioden, og har forståelse for at Politidirektoratet ikke har sett det
hensiktsmessig med en tilsvarende detaljert ordning etter prøveperiodens slutt.
Utvalget mener imidlertid at tall og data om bruk av elektrosjokkvåpen, medregnet
om trusler om bruk, også bør registreres i tiden som kommer. Grundige data gir
godt kunnskapsgrunnlag, og utvalget ser ikke at det vil medføre en stor belastning
for politiet å registrere all bruk, blant annet sett i lys av at norsk politi bruker
de forskjellige maktmidlene relativt sjelden, jf. resultatene fra utvalgsleders
spørreundersøkelse, se omtale i kapittel 7.2.2.
Etter utvalgets syn kan det hentes inspirasjon fra England og Wales, Sverige
og Danmark. Alle de nevnte landene ser ut til å ha et langt bedre system for
innsamling av tall og statistikk om politiets bruk av maktmidler enn Norge. Alle
landene har også innarbeidet et system for offentliggjøring av disse tallene, noe
som gjennomgående skjer ved årsrapporter med oversikt om maktmiddelbruk.
Etter utvalgets syn bør også det norske politiet avgi en årlig rapport over
maktmiddelbruk, hvor alle relevante tall og statistikk publiseres og kommenteres.
Politiets bruk av makt er noe av det mest inngripende staten kan gjøre overfor
den enkelte borger, og det er etter utvalgets syn svært viktig med transparens.
Gode rapporteringsordninger er ikke bare til for etaten selv, men bør også
kunne tjene som kunnskapsgrunnlag for offentlig debatt, og utvalget ser derfor
ingen grunner til at slike tall og data ikke bør offentliggjøres. Etter utvalgets
syn bør offentliggjøring skje ved en årlig rapport hvor det foregående årets
maktmiddelbruk sees i sammenheng med de tall og data man har fra tidligere år.
Som nevnt i kapittel 6.2, mener utvalget at Bevæpningsutvalgets anbefaling om
bedre registrering av maktmiddelbruk står seg også i dag. Maktmiddelutvalget
side 224 Politiets bruk av maktmidler
har imidlertid sett det nødvendig å komme med supplerende og presiserende
anbefalinger om samme tema.
Utvalget anbefaler:
- I likhet med Bevæpningsutvalget anbefaler Maktmiddelutvalget at politiets bruk
av makt registreres systematisk, herunder ved at det utarbeides verktøy som
muliggjør kontinuerlig registrering av maktbruk og som kan gi en samlet oversikt
over denne. Oversikten bør offentliggjøres regelmessig, og innholdet bør brukes
i politiets erfaringslæring.
- Det vedtas endringer i instruksverket for å gjøre det pliktig for tjenestepersoner
å registrere bruk av andre maktmidler i tillegg til skytevåpen.
- Det bygges videre på arbeidet med Maktmiddel-applikasjonen. Det arbeides
systematisk for å sørge for at bruk av appen integreres i tjenestehverdagen.
- Reglene om registrering av bruk av elektrosjokkvåpen i prøveperioden
videreføres i den permanente ordningen.
- Politidirektoratet avgir årlig rapport om politiets maktmiddelbruk, hvor alle
relevante tall og data sees i sammenheng med tilsvarende tall og data fra
tidligere år.
- Det vurderes i hvilken grad det er juridisk og etisk spillerom for å registrere
antatt alder, kjønn, etnisitet og eventuell psykisk uhelse om personer som
det brukes maktmidler mot. Relevante interesseorganisasjoner involveres i
utformingen av ordningen for innsamling av slike informasjonskategorier.
10.8 Opprettelse av et «maktmiddelråd»
Politiets bruk av maktmidler er et mye debattert tema, og mange har sterke
meninger om hvordan politiet bør gå frem i forskjellige situasjoner. Utvalget
har vært opptatt av å gå bredt ut, og har under arbeidet hentet inn innspill fra
politiet, akademia, helsevesenet og sivilsamfunnet. I denne prosessen har utvalget
sett at det kan være behov for et permanent organ som gir beslutningstagerne
kvalifiserte råd knyttet til forskjellige problemstillinger om politiets bruk av makt.
Under studieturen til London ble utvalget gjort kjent med at det i England og Wales
er flere organer som sammen kontrollerer politiets maktmiddelbruk på forskjellige
måter. IOPC tilsvarer langt på vei den norske spesialenheten, men der den norske
spesialenheten holder seg til å vurdere enkeltsaker, avgir IOPC også omfattende
rapporter knyttet til forskjellige problemkompleks. Som omtalt i kapittel 8.2.4
har IOPC for eksempel avgitt en rapport om bruk av elektrosjokkvåpen, hvor
det blant annet er vurdert nærmere i hvilken grad elektrosjokkvåpen brukes
uforholdsmessig mye overfor enkelte grupper i befolkningen. I tillegg til IOPC
fungerer også HMICFRS som et kontrollorgan. Som det fremgår av kapittel 8.2.5,
har også HMICFRS ført et slags tilsyn med politiets maktmiddelbruk, og studert
aspekter av denne. Under utvalgets studietur til London avholdt utvalget også
et møte med Amnesty International UK. Der ble utvalget fortalt at Amnesty
International og andre sivilsamfunnsorganisasjoner jevnlig blir invitert av Home
Office til å gi innspill i politikkutformingen. Representanten utvalget møtte fra
Amnesty International UK sa seg svært fornøyd med denne ordningen.
I Norge etterforsker Spesialenheten for politisaker om tjenestepersoner i
politiet har overtrådt straffebestemmelser i tjenesten. Spesialenheten har
ingen lov- eller forskriftsfestede oppgaver om å føre tilsyn eller kontroll. Det
finnes enkelte andre organer i Norge, som for eksempel kontrollutvalget for
kommunikasjonskontroll, som fører kontroll med særlige sider av politiets
side 225 Politiets bruk av maktmidler
virksomhet. I tillegg har Sivilombudet en overordnet tilsynsfunksjon. Det finnes
med andre ord allerede et visst system for slikt tilsyn og kontroll i Norge, men på
en annen måte enn i England og Wales. Utvalget er kjent med at representanter
fra sivilsamfunnsorganisasjoner tidvis blir invitert av Politidirektoratet til å komme
med faglige innspill i pågående prosesser. Amnesty International Norge ble for
eksempel involvert under evalueringen av prøveperioden med elektrosjokkvåpen.
Utvalget kjenner imidlertid ikke til at det eksisterer noen overordnet systematikk
for innhenting av slike innspill, utover den alminnelige høringsrunden ved
departementets forslag om endringer i regelverket mv.
På bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget utvalget har hentet inn, og på bakgrunn
av de mange debattene som har vært om politiets maktmiddelbruk, anbefaler
utvalget at det opprettes et eget «maktmiddelråd». Rådet bør primært ha
kompetanse til å gi råd til politiet, direktoratet og departementet om konkrete
spørsmål knyttet til politiets maktmiddelbruk. Rådet bør være sammensatt
av representanter fra politiet, sivilsamfunnet, helsevesenet og akademia.
Barnefaglig kompetanse bør også være representert. Rådet bør ha et sekretariat
som fasiliterer rådets arbeid, og som bidrar til å føre rådets anbefalinger/
betenkninger i pennen. Rådet bør avgi høringssvar ved relevante høringsforslag
fra departementet, men også involveres i politikkutformingen på et tidligere
stadium. Rådet bør også ha kompetanse til på eget initiativ å avgi anbefalinger
og betenkninger om tema som berører politiets maktmiddelbruk. Etter utvalgets
syn bør et slikt råd ikke ha samme kompetanse som Spesialenheten. Det er
Spesialenheten som skal vurdere om tjenestepersoner har begått straffbare
handlinger i tjenesten, ikke «maktmiddelrådet». Rådet bør imidlertid kunne brukes
til å evaluere enkelthendelser som har skapt stor offentlig oppmerksomhet.
Nylige eksempler på dette er evalueringen av Al Noor- og Kongsberg-hendelsene.
Det kan vurderes om rådet bør gis ansvar for slike evalueringer, eller om de bør
involveres i evalueringene på en annen måte. Det bør også være mulig å gi rådet
ansvar for å utrede og vurdere andre relevante spørsmål. Aktuelle eksempler
er kvitteringsordning og bruk av kroppskamera, som begge angår politiets
maktmiddelbruk.
Etter utvalgets syn er det mange gode grunner til å opprette et slikt
«maktmiddelråd». For det første vil et slikt råd kunne gi politiet kvalifiserte
innspill i vanskelige problemstillinger. Det er grunn til å tro at rådet kan gi
kunnskapsbaserte innspill og på den måten bidra til å øke kvaliteten på politiets
tjenester. For det andre vil et slikt råd bidra til demokratisk forankring og
legitimitet. Sivilsamfunnsorganisasjoner m.fl. vil gis en aktiv stemme og en
formell kanal for å tilkjennegi sine synspunkter og eventuelle kritikk. Politiets
maktmiddelbruk er et omdiskutert tema, og det er ofte stor uenighet om hva
som er rett og galt. Ved siden av å gi kvalifiserte råd, vil tilstedeværelsen av
et slikt råd kunne bidra til å skape større aksept i samfunnet for at politiet
bruker makt slik de gjør. For det tredje kan rådet fungere som et effektivt
evalueringsorgan for hendelser som politiet mv. ønsker at skal evalueres. De
siste årene har slike omfattende evalueringer funnet sted relativt hyppig, og det
kan virke fornuftig å ha et permanent organ til å foreta slike evalueringer, og det
er også en fordel at forskjellige stemmer er med på å utforme evalueringene
av slike hendelser. Utvalget er i utgangspunktet åpen for at rådet kan gis et
større kompetanseområde enn bare politiets maktmiddelbruk. De overordnede
grunnene til å opprette et slikt råd, gjør seg også gjeldende overfor andre sider av
politiets virksomhet. Da utvalget primært har vurdert politiets bruk av maktmidler,
og ikke hele tjenesten sett under ett, ønsker utvalget å være noe tilbakeholdende
med å anbefale at rådet gis kompetanse til å ha alt av politiets virksomhet som sitt
kompetanseområde, men ser ikke bort fra at dette også er hensiktsmessig.
side 226 Politiets bruk av maktmidler
Utvalget anbefaler:
- Det opprettes et permanent «maktmiddelråd», som har i oppgave å gi
kvalifiserte råd til beslutningstagere (politidirektoratet, departementet, etc.)
knyttet til problemstillinger om politiets bruk av maktmidler.
- Rådet gis i tillegg kompetanse til på eget initiativ å avgi rapporter/betenkninger
om aktuelle problemstillinger knyttet til politiets bruk av maktmidler.
- Rådet involveres i evalueringen av alvorlige hendelser eller lignende hvor politiet
har brukt makt.
- Rådet bør bestå av representanter fra politiet, akademia, helsevesenet
og sivilsamfunnsorganisasjoner. Barnefaglig kompetanse bør også være
representert.
- Det bør vurderes om rådet skal ha et videre kompetanseområde enn bare
politiets maktmiddelbruk.
10.9 Styrket samarbeid mellom politi og psykiatri
Utvalget har forsøkt å innhente relevant kunnskapsgrunnlag om politiets bruk
av makt mot personer som antas å ha en psykisk lidelse og/eller ruslidelse. Som
del av dette har det vært naturlig for utvalget å se nærmere på hvordan politiet
samarbeider med psykiatrien. Utvalget har i invitert en rekke representanter
fra helsevesenet, samt spurt politiet om deres erfaringer. På bakgrunn av
kunnskapsgrunnlaget sitter utvalget igjen med et inntrykk av at samarbeidet
kan bli bedre, og at samarbeidet i dag preges av alternative løsninger forskjellige
steder i landet som fungerer i varierende grad. Overordnet mener utvalget
at bedre samarbeid og kommunikasjon mellom politi og helsevesenet, og da
særlig det psykiske helsevernet, kan bidra til å forebygge situasjoner hvor det er
nødvendig for politiet å bruke makt.
I kapittel 5.11 har utvalget omtalt det gjeldende rundskrivet til Helsedirektoratet
og Politidirektoratet som gir felles retningslinjer om samarbeidet mellom etatene.
Utvalget er kjent med at det arbeides med en oppdatert utgave av rundskrivet.
Så vidt utvalget kjenner til, er dette arbeidet fortsatt på et tidlig stadium, og det
er vanskelig å vite hvordan rundskrivet vil se ut, og hva det vil inneholde. Utvalget
tillater seg derfor å komme med anbefalinger uavhengig av det nye rundskrivet.
Det kan vurderes om enkelte av de foreslåtte tiltakene bør reguleres i det
oppdaterte rundskrivet, eller om det bør fremgå andre steder.
Som nevnt i kapittel 5.11 fremgår det av rundskrivet til Helsedirektoratet
og Politidirektoratet at det bør «etableres lokale samarbeidsrutiner mellom
helsetjeneste og politi, eller at eksisterende samarbeid styrkes, slik at innholdet
i rundskrivet ivaretas». Utvalget har blitt forelagt et eksempel på hvordan en
slik samarbeidsrutine kan se ut, se kapittel 7.17. Utvalget er i utgangspunktet av
det syn at slike rutiner kan være svært gode hjelpemidler for å operasjonalisere
samarbeidet mellom etatene lokalt. Etter utvalgets syn er samhandling mellom
politi og helsevesen avgjørende for å fange opp personer som kan falle inn under
begges mandat før de gjennomfører en alvorlig voldshandling. Både av hensyn
til samfunnet og til den enkelte pasient, er det viktig at politiet og helsevesenet
tilstreber kommunikasjon i den utstrekning lovverket åpner for dette. Viktige
formål med samarbeidet er å søke å bedre situasjonen for personer med psykisk
lidelse og deres pårørende. Mennesker med alvorlig psykisk lidelse trenger
trygghet og tydelighet på at de blir ivaretatt av helsepersonell også i situasjoner
hvor de mister kontroll over egen atferd. Etter utvalgets syn er rutinen fra Bergen
et godt eksempel på hvordan en slik rutine kan se ut. Rutinen gjør det mulig
side 227 Politiets bruk av maktmidler
å samarbeide på både saks- og personnivå. Utvalget anbefaler derfor, i likhet
med rundskrivet, at det etableres tilsvarende rutiner i hvert eneste politidistrikt.
Dersom det ikke allerede eksisterer tilsvarende rutiner, bør politiet lokalt ta
initiativ for at dette kommer på plass. Som del av arbeidet med rutiner er det
viktig å etablere kontaktpersoner/punkter som de ulike etatene kan henvende seg
til lokalt.
I kapittel 5.12 har utvalget vurdert alternative tiltak for å bedre erfaringslæringen
i politiet. Etter utvalgets syn er det også behov for tverretatlig læring av uønskede
hendelser der politi og helse har vært involvert. Utvalget kjenner ikke til at
dette gjøres på et systematisk nivå i dag. Som det fremgår av kapittel 7.10, har
Spesialenheten behandlet 27 saker fra 2017 og frem til i dag hvor politiet har avfyrt
skytevåpen. 18 av disse sakene er registrert som psykiatri. I 5 av sakene ble noen
skutt og drept av politiet, og tre av disse ble initiert av en anmodning fra helse/
psykiatri om bistand fra politiet. Siden 2017 har det med andre ord forekommet
mange hendelser som kan gi grunnlag for tverretatlig erfaringslæring. Utvalget
mener særlig at alle hendelser der personer som har behov for helsehjelp, men
som ender med å bli skutt og drept av politiet, bør analyseres i felleskap mellom
politi og helse, med siktemål om å finne læringspunkter som kan forebygge at slikt
ikke skjer igjen. Det kan også tenkes at det foreslåtte «maktmiddelrådet» kan spille
en rolle i denne erfaringslæringen.
Det er imidlertid ikke bare behov for tverretatlig erfaringslæring. Etter utvalgets
syn er det også generelt behov for å forbedre kompetanseoverføringen mellom
politiet og helsevesenet. Ved oppdrag og i møter med rusede personer, eller
pasienter med psykiske utfordringer og andre medisinske tilstander, kan
innsatspersonell komme i situasjoner som kan være farlige eller oppleves
som en trussel mot egen og andres helse. For å få en felles forståelse for
faginstansenes terminologi, tilnærming og håndtering av disse utfordringene, bør
kompetanseoverføringen forbedres. Etter utvalgets syn bør dette gjøres gjennom
å etablere et felles forum for slik kompetanseoverføring i hvert politidistrikt.
Utvalget er usikre på hvordan dette forumet best organiseres, men ser for seg
organisering av fagdager, nettverksmøter eller lignende, hvor relevante aktører fra
helsevesenet og politiet møtes for å diskutere konkrete punkter, med formål om å
lære av hverandre.
Som det fremgår av kapittel 7.16.2, er utvalget av det syn at Ukom har gjort et
viktig funn i sin rapport, nemlig at politiet og politiadvokatene i for liten grad
kjenner adgangen til å fremme skriftlige innleggelsesbegjæringer. Utvalget
anbefaler på den bakgrunn at adgangen til skriftlig innleggelsesbegjæring
omtales i det reviderte rundskrivet til Politidirektoratet og Helsedirektoratet, og
at Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet tar grep for å sørge for at
politiet og politiadvokatene kjenner til ordningen, samt verdien av denne.
Utvalget anbefaler:
- Det etableres lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, etter
modell fra samarbeidsrutinen mellom politiet i Bergen, Helse Bergen og Bergen
kommune.
- Det etableres et system for tverretatlig læring av alvorlige hendelser, herunder
hendelser som er initiert ved bistandsanmodning fra helse til politi, og som
ender med at noen blir skutt og drept av politiet.
- Det etableres et fast forum for kompetanseoverføring mellom helsevesenet og
politiet i hvert politidistrikt.
side 228 Politiets bruk av maktmidler
- Adgangen for politiet til å fremme innleggelsesbegjæringer omtales i det
reviderte rundskrivet til Helsedirektoratet og Politidirektoratet om samarbeid
mellom politi og helse.
- Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet må sørge for at politiet og
politiadvokatene i tilstrekkelig grad er kjent med adgangen til og verdien av å
fremme innleggelsesbegjæringer.
10.10 Forskning på politiets maktmiddelbruk
Som omtalt i kapittel 7.13.12 og 7.14.4, mener utvalget at det er behov for
mer forskning på forskjellige problemstillinger som relaterer seg til politiets
maktmiddelbruk og bevæpning. Utvalget har forstått det slik at både Justis- og
beredskapsdepartementet og Politidirektoratet kan påvirke hvilken forskning som
prioriteres i sektoren, herunder ved å bevilge midler. Utvalget har derfor valgt å
rette anbefalingene sine mot nevnte etater. Anbefalingene er imidlertid generelle
og bør også være av interesse for andre, herunder Politihøgskolen.
Utvalget anbefaler:
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på politiets maktmiddelbruk mot barn og sårbare grupper.
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på holdninger til bevæpning blant grupper som av ulike grunner er
hyppigere i kontakt med politiet enn gjennomsnittsbefolkningen.
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på hvordan bevæpning påvirker befolkningens tillit til politiet.
- Justis- og beredskapsdepartementet og/eller Politidirektoratet bør sørge for at
det forskes på hvordan bevæpning påvirker tjenestepersoners og publikums
atferd, herunder om hvordan «våpeneffekten» får utslag i norsk kontekst.
side 229 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 11
11 Økonomiske og administrative
konsekvenser
11.1 Innledning
Det følger av mandatet at utvalget skal «klargjøre de økonomiske, administrative
og andre vesentlige konsekvenser av sine forslag». På grunn av den relativt
knappe tidsrammen utvalget ble gitt, har det vært begrenset med tid til å utrede
disse aspektene. Utvalget har for eksempel ikke hatt anledning til å be om innspill
fra relevante aktører om hvilke økonomiske og administrative konsekvenser de
anbefalte tiltakene vil kunne få. Utvalget ønsker imidlertid likevel å komme med
enkelte betraktninger om de ventede konsekvensene.
Tiltakene utvalget anbefaler har til hensikt å sikre at all maktmiddelbruk fra politiet
er forsvarlig, nødvendig og forholdsmessig. Som en følge av dette skal barn og
sårbare grupper gis et særlig vern mot politiets maktbruk. Anbefalingene bygger
på en grunntanke om at systematisk registrering og tverretatlig kompetansedeling,
sammen med ny forskning, skal samle relevant kunnskap og danne grunnlaget for
videre læring og utvikling. Økt kompetanse og ny kunnskap skal bidra til nyansert
maktmiddelbruk, i et så lavt omfang som mulig, men uten at det går på bekostning
av politiets evne til å beskytte borgerne. Anbefalingene skal videre bidra til å
opprettholde og befeste publikums høye tillit til norsk politi.
Etter utvalgets vurdering vil de foreslåtte tiltakene i all hovedsak kunne håndteres
innenfor sektorenes eksisterende budsjettrammer, med enkelte unntak.
11.2 Valg av bevæpningsmodell
Utvalgets flertall anbefaler å innføre permanent bevæpning av politiet i Norge.
Mindretallet anbefaler derimot å videreføre dagens modell. Se flertallets og
mindretallets vurderinger i kapittel 9.2 og 9.3. Etter utvalgets samlede vurdering
vil innføring av generell bevæpning ikke medføre økonomiske merkostnader
av betydning. Som nevnt i kapittel 5.12 og 10.5, er utvalget av den oppfatning
at dagens politiutdanning og vedlikeholdstrening tilfører innsatspersonellet
tilstrekkelig kompetanse, og at det er ikke behov for å bevilge midler eller
fatte andre tiltak for å forbedre denne. Dette gjelder også dersom politiet
skulle være permanent bevæpnet. Siden ordensstyrken allerede har personlig
våpen og verneutstyr, utløser heller ikke permanent bevæpning nevneverdige
merkostnader. Etter utvalgets vurdering vil heller ikke videreføringen av
dagens bevæpningsmodell innebære merkostnader eller andre administrative
konsekvenser, utover de konsekvenser som knytter seg til de øvrige tiltakene som
anbefales av utvalget.
side 230 Politiets bruk av maktmidler
11.3 Etableringen av et «maktmiddelråd»
Anbefalingen om å etablere et maktmiddelråd, som beskrevet i kapittel 10.8,
er utvalgets mest kostnadskrevende forslag. Utvalget har valgt å komme med
overordnede anbefalinger om hvilken kompetanse maktmiddelrådet bør ha,
samt om hvordan rådet bør være sammensatt. Utvalget har imidlertid valgt å
være tilbakeholdne med å gi detaljerte føringer, noe som også gjør det vanskelig
å beregne økonomiske og administrative konsekvenser, på grunn av uvisshet
om eventuell dimensjonering, medlemssammensetning, stillingsbrøker og
møtefrekvens. Utvalget ser for seg et sekretariat bestående av to heltidsansatte
medlemmer, og et råd bestående av fem til syv medlemmer, med én utpekt
rådsleder. Møtefrekvens vil avhenge av rådets kompetanse og oppgaveportefølje,
og det er derfor vanskelig å si noe konkret om dette. Det kan for eksempel tenkes
en løsning hvor rådsleder har et engasjement med en stillingsbrøk på 0,5, og at de
øvrige rådsmedlemmene har en tilsvarende brøk på 0,2. Etter utvalgets syn bør
rådet består av representanter fra forskjellige aktører, se omtale i kapittel 10.8,
noe som gjør at rådsmedlemmene i utgangspunktet bare bør engasjeres på deltid.
Det må også antas at det må budsjetteres med noe reising, primært for å legge til
rette for deltakelse i rådet for aktører fra hele landet. Sekretariatet må imidlertid
lokaliseres på et fast sted, gjerne knyttet til et allerede eksisterende organ, for
eksempel Politihøgskolen.
Dersom rådet gis ansvar for evalueringer og utredninger som i dag gjennomføres
av andre organer, som midlertidig sammensatte utvalg og faggrupper, kan det
ventes at rådet vil kunne ha en avlastende effekt på budsjettposter som i dag
ligger til andre offentlige virksomheter. Som det fremgår av kapittel 10.8, er
utvalget av den oppfatning at et maktmiddelråd kan tilføre politiet og samfunnet
en merverdi, blant annet ved sin tillitsskapende effekt. Utvalget ser det ikke
som usannsynlig at god bruk av maktmiddelrådet på sikt kan bidra til andre
ressursbesparelser.
11.4 Andre tiltak
I kapittel 10 anbefaler utvalget andre tiltak vedrørende politiets maktmiddelbruk.
Etter utvalgets vurdering kan samtlige av tiltakene, utenom etableringen av et
maktmiddelråd, gjennomføres uten vesentlige økonomiske eller administrative
konsekvenser.
I kapittel 10.2 anbefaler utvalget å endre politiloven § 6 for å fremheve hensynet
til barnets beste. Det rettslige grunnlaget er allerede utredet av Norges institusjon
for menneskerettigheter, samt omtalt i denne rapporten, se kapittel 4.4.2. Utvalget
har imidlertid forståelse for at det fortsatt vil være behov for departementet å
gjøre et ytterligere utredningsarbeid før forslag fremmes for Stortinget. Dette er
riktignok merarbeid som kan gjøres innenfor dagens budsjettrammer.
I kapittel 10.3 anbefaler utvalget en overordnet gjennomgang av regelverket
om politiets maktmiddelbruk, samt utredning av om det bør foretas endringer i
dagens regulering av politiets maktbruk i nødvergesituasjoner. Begge deler kan
etter utvalgets syn gjøres innenfor dagens budsjettrammer.
I kapittel 10.4 anbefaler utvalget at det skal foretas en ny vurdering av
spyttbeskytter som maktmiddel etter at den helsefaglige vurderingen foreligger.
Dersom spyttbeskytter fortsatt skal brukes, bør det gis nye regler i instruksverket
om slik bruk, som setter en høy terskel. Etter utvalgets syn er det ingen grunn
til å tro at tiltaket vil medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av
betydning, annet enn at dagens praksis eventuelt må korrigeres.
side 231 Politiets bruk av maktmidler
I kapittel 10.5 anbefaler utvalget at Politihøgskolen skal vurdere om det er plass
i politiutdanningen til økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper,
mer scenariobasert trening i håndteringen av barn og sårbare grupper, økt antall
timer i skytesimulator, og om elementer fra MAP-programmet, som omtalt i
kapittel 7.18, kan tas inn i politiutdanningen. Politihøgskolens vurderinger i seg
selv vil ikke få økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. Dersom
forslagene følges opp, vil de kunne få enkelte administrative konsekvenser, blant
annet ved at ressursene på Politihøgskolen må omprioriteres noe. Utvalget har
i utgangspunktet vurdert det dithen at det ikke er behov for innkjøp av flere
simulatorer. Utvalget er imidlertid åpne for dette, eller innkjøp av annet relevant
utstyr til den scenariobaserte treningen, dersom Politihøgskolen mener dette er
nødvendig.
I kapittel 10.6 anbefaler utvalget at Politihøgskolen vurderer om det er rom for
økt fokus på håndteringen av barn og sårbare grupper i vedlikeholdstreningen,
samt om det i større grad bør trenes på scenariobasert håndtering av barn
og sårbare grupper, og om elementer fra MAP-programmet bør tas inn i
vedlikeholdstreningen. Etter utvalgets vurdering vil ikke tiltakene få økonomiske
og administrative konsekvenser av betydning.
I kapittel 10.7 anbefaler utvalget en rekke konkrete tiltak for å forbedre
registreringen og rapporteringen av politiets maktmiddelbruk. Etter utvalgets
vurdering kan dette i stor grad gjøres ved å videreutvikle ordningene som allerede
eksisterer i dag. Utvalget er positive til den nye applikasjonen, og mener at
arbeidet med denne kan videreføres. Utvalget har ikke fått opplyst at det er behov
for bevilgning av midler eller andre tiltak for at registreringen og rapporteringen
skal bli så god som utvalget ønsker. Utarbeidelse av årsrapport vil medføre noe
merarbeid for Politidirektoratet, men etter utvalgets syn kan dette gjøres innenfor
gjeldende budsjettrammer.
I kapittel 10.9 anbefaler utvalget flere konkrete tiltak for å styrke samarbeidet
mellom politi og psykiatri. Dette er tiltak som har til hensikt å bedre
samhandlingen mellom etatene, samt å bidra til bedre tverretatlig læring. Etter
utvalgets syn kan de foreslåtte tiltakene gjennomføres innenfor gjeldende
budsjettrammer. Tiltakene vil kunne få enkelte administrative konsekvenser. Dette
gjelder kanskje særlig opprettelsen av et fast forum for kompetanseoverføring
mellom helsevesenet og politiet i hvert politidistrikt, og etableringen av lokale
samarbeidsrutiner. Begge deler vil innebære at enkelte ressurser i distriktene må
omprioriteres.
I kapittel 10.10 anbefaler utvalget at Justis- og beredskapsdepartementet og/
eller Politidirektoratet sørger for at det forskes på flere konkrete tema knyttet til
politiets maktmiddelbruk og bevæpning. Utvalget er positiv til at det bevilges nye
midler til dette, men mener også at dette er tema som kan prioriteres innenfor
dagens budsjettrammer.
side 232 Politiets bruk av maktmidler
KAPITTEL 12
12 Litteraturliste
12.1 Rettskilder
12.1.1 Lover
Lov 17. mai 1814, Kongeriket Norges Grunnlov.
Lov 13. mars 1936 om politiet.
Lov 22. mai 1981 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven).
Lov 4. august 1995 om politiet (politiloven).
Lov 21. mai 1999 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett
(menneskerettsloven).
Lov 2. juli 1999 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk
helsevernloven).
Lov 20. mai 2005 om straff (straffeloven).
12.1.2 Internasjonale konvensjoner
Den europeiske menneskerettskonvensjonen med protokoller, inntatt som
vedlegg til Lov 21. mai 1999 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk
rett (menneskerettsloven).
FNs konvensjon om barnets rettigheter med protokoller, inntatt som vedlegg til
Lov 21. mai 1999, Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett
(menneskerettsloven).
FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), bl.a.
tilgjengelig på https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-mangfold/likestilling-
og-inkludering/konvensjoner/fn-konvensjonen-om-rettar-til-menneske-med-nedsett-
funksjonsevne-crpd/id2426271/, lastet ned 21.09.22.
12.1.3 Forskrifter
Forskrift 28. juni 1985 om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen).
Forskrift 25. november 2005 om Politihøgskolens styre, oppgaver og virksomhet.
Forskrift 16. desember 2011 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
m.m. (psykisk helsevernforskriften).
12.1.4 Instrukser
Instruks 22. juni 1990, Alminnelig tjenesteinstruks for politiet (politiinstruksen).
Instruks 21. desember 2009, Instruks for tvangsmessig stansing av kjøretøy.
Instruks 2. juli 2015, Våpeninstruks for politiet (Våpeninstruksen).
side 233 Politiets bruk av maktmidler
Instruks 6. desember 2017, Instruks om bruk av enkelte typer maktmidler i politiet.
Instruks 18. september 2018, Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet –
prøveordning.
Instruks 9. november 2018, Instruks om bruk av politiets arrester
(arrestinstruksen).
Instruks 17. desember 2021, Instruks om bruk av elektrosjokkvåpen i politiet.
12.1.5 Rundskriv
Rundskriv 21. mai 1991, Politiets bruk av såkalt halsgrep ved pågripelser o.l.
Rundskriv 22. januar 1992, Bruk av halsgrep i nødvergesituasjoner.
Rundskriv 26. juni 2007, Halsgrep, mageleie ved pågripelse/innbringelse og
transport av arrestanter.
Rundskriv 2012/007 IS-5/2012, Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke
– oppgaver og samarbeid.
Rundskriv 28. juni 2021, PBS II: Politidirektoratets beslutning om bevæpning for et
begrenset tidsrom – retningslinjer.
12.1.6 Forarbeider
Ot.prp.nr.22 (1994–1995), Om lov om politiet (politiloven).
Dokument 16 (2011–2012), Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om
menneskerettigheter i Grunnloven, avgitt 19. desember 2011.
Innst. 186 S (2013–2014), Innstilling fra kontroll og konstitusjonskomiteen om
grunnlovsforslag fra [navn skjult], [navn skjult], [navn skjult], Jette F.
Christensen, [navn skjult], Hallgeir H Langeland, per [navn skjult], Geir
[navn skjult] og [navn skjult] om grunnlovfesting av sivile og politiske
menneskerettigheter, med unntak av romertall X og romertall XXIV.
Prop. 61 LS (2014–2015), Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen –
nærpolitireformen).
Prop. 147 L (2015–2016), Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt
selvbestemmelse og rettssikkerhet).
Prop. 107 L (2017–2016), Endringer i politiloven (midlertidig bevæpning).
Prop. 70 L (2017–2018), Endringer i politiloven mv. (tidsubegrenset bevæpning ved
sårbare objekter – punktbevæpning).
Prop. 105 L (2018–2019), Endringer i politiloven mv. (bevæpnet patruljering mellom
sårbare objekter).
12.1.7 Delegasjonsvedtak
Delegasjonsvedtak 16. november 2000, Delegering av myndighet til
Politidirektoratet etter politiloven § 14, § 16 tredje ledd, § 20 tredje ledd, § 22 annet
ledd, § 23 og § 29.
side 234 Politiets bruk av maktmidler
12.1.8 Rettsavgjørelser
Rt.2003 s.984.
Rt.2008 s.686.
Rt.2012 s.1985.
12.1.9 Rettsavgjørelser fra internasjonale domstoler
Case of Tali v. Estonia (66393/10), 13. februar 2014.
Case of Khlaifia and others v. Italy (16483/12, 1. September 2015.
Case of Zherdev v. Ukraine (34015/107), 27. April 2017.
Case of Aggerholm v. Denmark (45439/18), 15. September 2020.
12.1.10 Andre internasjonale rettskilder
Generelle kommentarer fra FNs barnekomité, tilgjengelig på regjeringen.
no (https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/
fns-barnekonvensjon/generelle-kommentarer-fra-fns-barnekomit/
id573909/#:~:text=FNs%20barnekomit%C3%A9%20utgir%20generelle%20
kommentarer,er%20utgitt%20etter%20%C3%A5r%202005, lastet ned 21.09.2022).
United Nations Standard Minimum Rules for the Administration of Juvenile Justice
(Beijing-reglene), 29. November 1985.
United Nations Rules for the Protection of Juveniles Deprived of their Liberty
(Havana-reglene, 14. Desember 1990.
Commission recommendation 27. november 2013 2013/C 378/02, on procedural
safeguards for vulnerable persons suspected or accused in criminal proceedings.
Brottsbalk (1962:700).
Polislag (1984:387).
Kungörelse (1969:84) om användande av Skjutvapen i polistjänesten (SkunG).
Bekendtgørelse af lov om politiets virksomhed (Politiloven) LBK nr 1270 af
29/11/2019.
12.2 Stortingsmeldinger
St.meld. nr. 42 (2004–2005), Politiets rolle og oppgaver.
Meld. St. 29 (2019–2020), Politimeldingen – et politi for fremtiden.
12.3 Norges offentlige utredninger (NOU)
NOU 1981: 35 Politiets rolle i samfunnet
NOU 1987: 27 Politiets rolle og oppgaver i samfunnet
NOU 2017: 12 Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for
vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt.
NOU 2017:9 Politi og bevæpning
side 235 Politiets bruk av maktmidler
12.4 Kilder utgitt av politiet
Kripos (2022), Nasjonal drapsoversikt 2021, drap i Norge i perioden 2011–2021.
Politiets utlendingsenhet (2019), Trygg, sikker og forsvarlig, barnefaglig veileder for
politiet i asylsaker.
Politidirektoratet (2017), Politiet mot 2025, POD-publikasjon 2017/08.
Politidirektoratet (2020), PBS I, Politiets beredskapssystem del 1, retningslinjer for
politiets beredskap, POD-publikasjon 2020/02.
Politidirektoratet (2020), I forkant av kriminaliteten, forebygging som politiets
hovedstrategi (2021–2025), POD-publikasjon 2020/10.
Politidirektoratet (2021), Brev til Barneombudet om politiets tvangsbruk
overfor barn – regulering og klageordning – svar til Barneombudet: https://www.
barneombudet.no/vart-arbeid/brev-til-myndighetene/behov-for-bedre-regulering-av-
politiets-tvangsbruk-overfor-mindrearige, lastet ned 27.09.22.
Politidirektoratet (2021), Elektrosjokkvåpen fagrapport og evaluering.
Politidirektoratet (2021), Politiets kompetanse og kunnskapsstrategi 2021–2025.
Politidirektoratet (2022), Statistikknotat om politiets trussel om bruk av skytevåpen
og bruk av skytevåpen 2009–2021.
Politidirektoratet (2022), Politiets årsrapport 2021.
Politidirektoratet (2022), STRASAK-rapporten 2021, anmeldt kriminalitet og
politiets straffesaksbehandling.
Politidirektoratet (2022), Politiets trusselvurdering for 2022.
Politidirektoratet (2022), Resultater politiets responstid 2021.
Politiets sikkerhetstjeneste (2022), Nasjonal trusselvurdering 2022.
Politiets sikkerhetstjeneste 2022, Ny skala for beskrivelse av terrortrusselen
og oppdatert vurdering av trusselbildet, https://www.pst.no/alle-artikler/
pressemeldinger/ny-skala-for-beskrivelse-av-terrortrusselen-og-oppdatert-
trusselvurdering/, lastet ned 17.10.2022.
12.5 Andre kilder
Ander, M., Eriksson, M., Ghazinour, M., Hansson, J., Padyab, M., & Stjerna Doohan,
I. (2020). Elchockvapen som hjälpmedel vid polisiära ingripanden: En vetenskaplig
utvärdering av Polismyndighetens försöksverksamhet med elchockvapen 2018–2019.
Umeå universitet. http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:umu:diva-171981
Ariel, B., et al. (2019). «The «Less-Than-Lethal Weapons Effect»—Introducing
TASERs to Routine Police Operations in England and Wales: A Randomized
Controlled Trial.» Criminal Justice and Behavior 46(2): 280–300.
Baker, D. and C. Pillinger (2020). «‘These people are vulnerable, they aren’t
criminals’: Mental health, the use of force and deaths after police contact in
England.» Police Journal 93(1): 65–81.
side 236 Politiets bruk av maktmidler
Barland, B., Høivik, J., Myhrer, T., Thomassen, G. (2017), «Som før, men tryggere»,
politiets vurdering av 14. måneders midlertidig bevæpning. Oslo: Politihøgskolen
2017.
Barneombudet (2020), Brev til Justis- og beredskapsdepartementet om behov for
bedre regulering av tvangsbruk overfor mindreårige. https://www.barneombudet.
no/vart-arbeid/brev-til-myndighetene/behov-for-bedre-regulering-av-politiets-
tvangsbruk-overfor-mindrearige, lastet ned 27.09.22.
Bertilsson, J., et al. (2017). «Use of pepper spray in policing: retrospective study of
situational characteristics and implications for violent situations.» Police Practice &
Research 18(4): 391–406.
Birk Haller, M., et al. (2020). «Experiencing police violence and insults: narratives
from ethnic minority men in Denmark.» Nordic Journal of Criminology 21(2):
170–185.
Bjørberg, K. (2021). Å skyte eller ikke skyte? [Masteroppgave, Universitetet i
Bergen]. Bergen Open Research Archive. https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/
handle/11250/2728482
Boucht, J. (2019), Polisens använding av våld. Uppsala: IustusFörlag AB.
Bramnes, J. G. (2022), Folkehelserapporten, rusmiddellidelser i Norge. https://www.
fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/rusmiddellidelser/?term=&h=1, lastet ned 28.09.22.
Bredahl, K. (2018). Skytetreningen til politiet. Overgang fra gammelt til nytt
skytetreningsprogram [Masteroppgave, Norges Arktiske Universitet]. UiT Munin
Open Research Archive. https://munin.uit.no/handle/10037/13603
College of Policing (2022), APP (authorised professional practice) Armed policing.
https://www.college.police.uk/app/armed-policing, lastet ned 27.09.22.
College of Policing (2022), APP (authorised professional practice) Mental health.
https://www.college.police.uk/app/mental-health, lastet ned 27.09.22.
College of Policing (2020), Officer and Staff Safety Review, College of Policing,
National Police Chiefs’ Council.
Dalgaard-Nielsen, A., Eriksen, J. R., Ishaq, B., Hansen, M. L., Ravndal, J. A., Ilum og J.,
Renå, H. (2019, Evalueringen av politiets og PSTs håndtering av terror-hendelsen i
Bærum 10. august 2019, Oslo.
Dalheim, T. (2020). TEAM, En studie av effekten ved å samlokalisere mannskapene
ved utrykningsenheten i Oslo i mindre grupper [Masteroppgave, Universitetet i
Stavanger]. UiS Brage. https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2728476
DFØ (2021), DFØ-rapport 2021:1 Evaluering av nærpolitireformen, statusrapport
2020.
Dymond, A. (2020a). «‘Taser, Taser’! Exploring factors associated with police use of
Taser in England and Wales.» Policing and Society 30(4): 396–411.
Dymond, A. (2020b). «Towards a socio-technical understanding of discretion: a
case study of Taser and police use of force.» Policing & Society 30(9): 998–1012.
Europol (2022), EU Terrorism Situation & Trend Report (TE-SAT), https://www.
europol.europa.eu/publications-events/main-reports/tesat-report, lastet ned
21.09.2022.
side 237 Politiets bruk av maktmidler
Farmer, C. and R. Evans (2021). «Do Police need guns? The nexus between
routinely armed police and safety.» International Journal of Human Rights 25(6):
1070–1088.
Folk og Forsvar (2022), Leksikon, CBRN. https://folkogforsvar.no/leksikon/cbrn/, lastet
ned 28.09.22.
Gundersen, T. E. (2020). Politiets håndtering av uforutsette skarpe oppdrag. ‘Hvordan
har politiets evne til å håndtere skarpe oppdrag på taktisk nivå endret seg siden 22.
juli-angrepene 2011?’ [Masteroppgave, Universitetet i Stavanger]. UiS Brage. https://
uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2670804
Hansson, J., Inzunza, M., Doohan, I. S. (2021), The Norwegian police’s use of
conducted energy weapons – a scientific evaluation of the CEW trial 2019–2020, Umeå
Universitet.
Heieren, B., Meløy, I. (2018), Terror og bevæpning – hvilken modell for bevæpning
er mest hensiktsmessig for å håndtere dagens terrortrussel?, Master of
Management, Security management and cultural understanding, terrorism and
counter-terrorism, MAN 51271.
Helsedirektoratet (2021), Tjenester i psykisk helsevern og TSB 2020, Samdata
Spesialhelsetjenesten.
Helsedirektoratet (2022), oversikt over tvangslinnleggelser i psykisk helsevern for
voksne, https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/kvalitetsindikatorer/psykisk-helse-
for-voksne/tvangsinnleggelser-i-psykisk-helsevern-for-voksne#:~:text=I%202021%20
var%20det%208,antallet%20var%20p%C3%A5%208%20682, lastet ned 21.09.22022.
Helsedirektoratet (2020), Samdata Spesialisthelsetjenesten, døgnplasser i det
psykiske helsevernet.
Helse Bergen (2021), Samarbeidsrutiner mellom Politiet, Bergen kommune og
Helse Bergen, Divisjon psykisk helsevern om personer som trenger tverrfaglig
tilnærming utover etablerte hjelpetilbud.
Hendy, R. (2021). Effectiveness and efficiency: Oslo police officers’ perspectives of
the necessity and utility of temporarily routinely arming in response to a terrorist
threat. Policing and Society, 31(6), 672–686. https://doi.org/10.1080/10439463.2020.1
761806
Henriksen, S. V., & Kruke, B. I. (2020a). The Force Continuum: Prevalence and
Characteristics of Police Use of Coercive Force. Nordic Journal of Studies in Policing,
7(1), 5–22. https://doi.org/10.18261/issn.2703–7045–2020–01–02.
Henriksen, S. V., & Kruke, B. I. (2020b). Norwegian Police Use of Firearms: Critical
Decision-Making in Stressful and Dynamic Contexts. 7. https://doi.org/10.18261/
issn.2703–7045–2020–02–03
Henriksen, S.V., Brenden, T., Hoel, L., Kruke, B.I., Myhrer, T. (2022), Evaluering av
PSTs og politiets håndtering i tilknytning til Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021.
Henstock, D. and B. Ariel (2017). «Testing the effects of police body-worn cameras
on use of force during arrests: A randomised controlled trial in a large British
police force.» European Journal of Criminology 14(6): 720–750.
HMICFRS (2021), Disproportionate use of police powers – A spotlight on stop
and search and the use of force. https://www.justiceinspectorates.gov.uk/hmicfrs/
publications/disproportionate-use-of-police-powers-a-spotlight-on-stop-and-search-
and-the-use-of-force/, lastet ned 27.09.22.
side 238 Politiets bruk av maktmidler
Home Office (2021), Official Statistics, Police use of force statistics, England and
Wales: April 2020 to March 2021. https://www.gov.uk/government/statistics/police-
use-of-force-statistics-england-and-wales-april-2020-to-march-2021/police-use-of-force-
statistics-england-and-wales-april-2020-to-march-2021, lastet ned 27.09.22.
IOPC (2021), Review of IOPC cases involving the use of Taser 2015–2020. https://
www.policeconduct.gov.uk/review-iopc-cases-involving-use-taser-2015-2020, lastet ned
27.09.22.
Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og
Forsvarsdepartementet (2016), Nasjonal strategi for CBRNE-beredskap.
Justis- og beredskapsdepartementet (2021), Brev til Barneombudet om
gjennomgang av reglene for politiets tvangsbruk mot mindreårige. https://www.
barneombudet.no/vart-arbeid/brev-til-myndighetene/behov-for-bedre-regulering-av-
politiets-tvangsbruk-overfor-mindrearige, lastet ned 27.09.22.
Justis- og beredskapsdepartementet (2022), Brev til Sivilombudet om
Sivilombudets besøk til Oslo politidistrikt. https://www.sivilombudet.no/
besoksrapporter/besok-til-oslo-sentralarrest-2/#filer, lastet ned 28.09.22.
Juul Pedersen, A., Nielsen, J., Kammersgaard, T., Hald, C. Ø., & Møller, K. (2017).
Danske politibetjentes perspektiver på peberspray som magtmiddel. Nordisk
politiforskning, 89–107. https://doi.org/10.18261/issn.1894-8693-2017-01-07
Kantar public (2022), Politiets innbyggerundersøkelse 2021.
Kessing, D. G. A. & V. (2016). Politiets brug af peberspray. Nordisk Tidsskrift for
Kriminalvidenskab, 103(3). https://doi.org/10.7146/ntfk.v103i3.97878
Kierulf, A. (2015), Norsk Lovkommentar til Kongeringet Norges Grunnlov, tilgjengelig
med abonnement på https://www.rettsdata.no/norsk-lovkommentar/, lastet ned
21.09.2022. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Klepp, A. (2018). Hvorfor bevæpne politiet generelt? En retorisk analyse av den
offentlige samfunnsdebatten [Masteroppgave, Universitetet i Stavanger]. UiS Brage.
https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2565673.
Lagestad, P., (2008), Politiets bruk av fysisk makt. 298–314, Nordisk tidsskrift for
Kriminalvidenskab.
Lohne Lie, A., og Lagestad, P. (2007). Arrestasjonsteknikk. Oslo: Gyldendal Norsk
Forlag AS.
Lohne Lie, A., og Lagestad, P. (2011). Arrestasjonsteknikk. Oslo: Gyldendal Norsk
Forlag AS.
Løvgren, M., Høgestøl, A. og Kotsdam, A. (2022), Nasjonal trygghetsundersøkelse
2020, NOVA-rapport 2/22. Oslo: NOVA, OsloMet.
Nettavisen (2021), POD: Oppdragsmengden knyttet til psykiatrien er en utfordring
for politiet i Hele Norge, https://www.nettavisen.no/nyheter/pod-oppdragsmengden-
knyttet-til-psykiatrien-er-en-utfordring-for-politiet-i-hele-norge/s/12-95-3424192946,
lastet ned 21.09.2022.
Norges institusjon for menneskerettigheter (2021), Innspill – behov for utredning
av mer presis regulering av politiets maktbruk overfor mindreårige, 4. mars 2021.
https://www.nhri.no/2021/innspill-behov-for-utredning-av-mer-presis-regulering-av-
politiets-maktbruk-overfor-mindrearige/, lastet ned 27.09.22.
side 239 Politiets bruk av maktmidler
Oslo universitetssykehus (2022), Årlig melding 2021 fra Nasjonal
koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern.
Ousdal, S. (2018). ‘Vådeskudd er unødvendig-det finnes ingen unnskyldning.’ Eller gjør
det det? [Masteroppgave, Universitetet i Stavanger]. UiS Brage. https://uis.brage.
unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2508157.
Petersson, U., Bertilsson, J., Fredriksson, P., Magnusson, M., & Fransson, P.-A.
(2017). «Police officer involved shootings – retrospective study of situational
characteristics.» Police Practice & Research 18(3): 306–321.
Polisen (2022), Polismyndighetens använding av särskilda hjälpmedel för
våldsanvänding, Statistikredovisning fram till 31 december 2021, Nationella
operativa avdelingen, Utvecklingscentrum Stockholm.
Politihøgskolen (2022), Programplan Bachelor – Politiutdanning 2021–2022,
tilgjengelig på https://www.politihogskolen.no/for-studenter/regelverk-innholdet-
bachelor-politiutdanning/innholdet-bachelor-politiutdanning/, lastet ned 21.09.2022.
Politihøgskolen (2022), Temaliste for innsatspersonell kategori 3, 4 og PST i kat. 4.
Politihøgskolen (2022), Evaluering av PSTs og politiets håndtering i tilknytning til
Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021.
Regjeringen.no, Ekspertutvalg om tvang, https://www.regjeringen.no/no/dep/hod/
org/styrer-rad-og-utvalg/ekspertutvalg-om-tvang/id2911600/, lastet ned 21.09.22.
Rigspolitiet (2021), Årsrapport politiets magtanvendelse 2020, https://politi.dk/da/
statistik/politiets-brug-af-magtmidler, lastet ned 27.09.22.
Rikander, H. (2017). «The Use of Electroshock Weapons by the Finnish Police in
2016.» Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 104(2): 119–152.
Sandberg, K. (2016), Barnets beste i lovgivningen – Betenkning til
Barnevoldsutvalget, 2016. https://www.jus.uio.no/forskning/omrader/verdi/
publikasjoner/barnets-beste-i-lovgivningen.html, lastet ned 27.09.22.
Sandham, D. og Todnem, M. (2016). Midlertidig bevæpnet [Masteroppgave,
Universitetet i Stavanger]. UiS Brage. https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/
handle/11250/2415049
Sandvik, T. og Kostveit, O. S. (2017). Når hetta går av – En studie av hvordan
innsatspersonell i politiet håndterer tvetydighet I krisesituasjoner [Masteroppgave,
Universitetet i Sørøst-Norge]. USN Open Archive. https://openarchive.usn.no/usn-
xmlui/handle/11250/2493144
Sellevåg, S.R., Bergh, A., Bruvoll, J.A., Høibråten, S., Jacobsen, H.L., Strand, M.,
Barland, B. (2021), Samfunnsutvikling frem mot 2030 – utfordringer for politiet,
PST og påtalemyndigheten.
SIFER (2019), MAP – Møte med aggresjonsproblematikk. https://sifer.no/map/, lastet
ned 27.09.22.
SIFER (2021), MAP – Møte med aggresjonsproblematikk, tiltaksplan – 2021–2022.
https://sifer.no/map/, lastet ned 27.09.22.
Sivilombudet (2021), Besøksrapport – Barn i arrest, besøk til Oslo politidistrikt
og begrenset undersøkelse av landets politidistrikter 11. – 12. mai 2021. https://
www.sivilombudet.no/aktuelt/rapport-fra-sivilombudet-om-barn-i-arrest/, lastet ned
27.09.22.
side 240 Politiets bruk av maktmidler
Sivilombudet (2022), Brev til Justis- og beredskapsdepartementet om oppfølging
av Sivilombudets funn om barn i politiarrest – behov for nasjonale tiltak. https://
www.sivilombudet.no/besoksrapporter/besok-til-oslo-sentralarrest-2/#filer, lastet ned
28.09.22.
Solstad, T. (2021). Øvelse gjør mester? – Maktpyramide og trening i politiet
[Masteroppgave, Norges Arktiske Universitet]. UiT Munin Open Research Archive.
https://munin.uit.no/handle/10037/22674
Spesialenheten for politisaker (2021), Årsrapport 2021.
Spesialenheten for politisaker (2020), Påtalevedtak SAK NR 121755525 513/19–123,
etterforsking av ansatte i politiet for å ha skutt X 5. august 2019 på Jaren.
Spesialenheten for politisaker (2021), Påtalevedtak SAK NR 12176170 600/20–123,
etterforsking av ansatte i Sør-Øst politidistrikt for å ha skutt X 22. september 2020
på Bolkesjø.
Spesialenheten for politisaker (2021), Påtalevedtak SAK NR 13468325 O 825/20–
123 og SAK NR 13468429, etterforsking av ansatte ved Vest politidistrikt for den 21.
desember 2020 å ha skutt X i Ibsensgate 51 i Bergen.
Spesialenheten for politisaker (2022), Påtalevedtak SAK NR 13468748 640/21–123,
etterforsking av ansatte ved Oslo politidistrikt for å ha skutt og drept X i Thereses
Gate, 9. november 2021.
Spesialenheten for politisaker (2022), Påtalevedtak SAK NR 13468674 525/21–123,
etterforsking av ansatte ved Øst politidistrikt for å ha skutt og drept X 28. august
2021 i Sarpsborg.
SSB (2022), Statistikkbanken, anmeldte lovbrudd og ofre. https://www.ssb.no/
statbank/table/08484/, lastet ned 29.09.22.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (2021), Hva
kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand – helsehjelp og samfunnsvern
for pasienter med psykose og økt voldsrisiko. Rapport 5-2021. https://ukom.no/
rapporter/hva-kan-vi-laere-etter-et-drap-begatt-i-psykotisk-tilstand/sammendrag, lastet
ned 27.09.22.
Tesli, M. S. m.fl (2021), Folkehelserapporten, psykiske lidelser hos voksne,
Folkehelseinstitutet, https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/psykiske-lidelser-
voksne/?term=&h=1, lastet ned 21.09.2022.
Thomassen, G., Skjevrak, P.E., Strype, J., Barland, B., Myhrer, T. (2019), Alltid våpen i
tjenesten? Politiets holdning til bevæpning. Oslo: Politihøgskolen 2019.
Thomassen, G., Skjevrak, P.E., Strype, J., Barland, B., Myhrer, T. (2020), Med eller
uten våpen? Innbyggernes holdninger til rutinemessig bevæpning av politiet. Oslo:
Politihøgskolen, 2020.
Waaraas, T. M. (2019). Kan personlighet og kontekst påvirke prestasjon i en
skytesimulator? [Masteroppgave, Universitetet i Bergen]. Bergen Open Research
Archive. https://bora.uib.no/bora-xmlui/handle/1956/20429
Yesberg, J. A., et al. (2021). «An experimental study of responses to armed police in
Great Britain.» Journal of Experimental Criminology 17(1).
Åsbu, T. E. (2014). Når øvelse blir virkelighet: nyutdannede politibetjenter i bevæpnede
oppdrag [Masteroppgave, Universitetet i Stavanger]. UiS Brage. https://uis.brage.
unit.no/uis-xmlui/handle/11250/221392
side 241 Politiets bruk av maktmidler
Utgitt av: Ekspertutvalg om politiets bruk av maktmidler, på oppdrag fra Justis- og
beredskapsdepartementet
Bestilling av publikasjoner: www.publikasjoner.dep.no
Telefon: [skjult nummer]
Publikasjoner er også tilgjengelige på: www.regjeringen.no
Publikasjonskode: G-0452 B
Design: Konsis Grafisk
Trykk: Departementets sikkerhets- og serviceorganisasjon 11/2022 Opplag: 50
Tekst er automatisk ekstrahert fra originaldokumentet. For autoritativt innhold, se originalfilen.