Vedlegg til Digitalt opplæringsverktøy for fysiske teknikker i håndtering av aggresjon (MAP i 3D) for SIFER Nord
Fil: map-teorikapittel-5_uu.pdf
Vedlegg til anbudet Digitalt opplæringsverktøy for fysiske teknikker i håndtering av aggresjon (MAP i 3D) for SIFER Nord fra SYKEHUSINNKJØP HF.
Kapittel 5
Deeskalering
Læringsmål:
Deltakeren skal i slutten av denne undervisningen:
1. Kjenne til teorier rundt verbal og non-verbal deeskalering
2. Kjenne til mål for kommunikasjonen
3. Kunne anvende konkrete verbale og non-verbale intervensjoner i praksis
Del 1: Teoretisk og empirisk bakgrunn
atferd (Elbogen og Johnson, 2008). Når det
gjelder risikofaktorer for voldsutøvelse på
Deeskalering gruppenivå, har personer med
psykosediagnoser som har en komorbid
Av Brodie Paterson, PhD.
diagnose med rusmiddelmisbruk og historikk
med voldsutøvelse og/eller viktimisering,
høyere risiko for å utøve vold (Huguelet og
En systematisk litteraturgjennomgang av
Perroud, 2010). Det betyr at hvis man skal
vitenskapelige publikasjoner fastslo at over 30
forsøke å forebygge voldelig atferd, må man bli
prosent av ansatte ved døgnavdelinger innen
kjent med både pasientens historie og
psykisk helsevern hadde opplevd å bli utsatt
mestringsstrategier. Det er viktig å ikke ensidig
for vold årlig, og mange opplevde vold enda
fokusere på risikoen for voldelig atferd, men
hyppigere (Bowers 2011). Forholdet mellom
også ressursene den enkelte pasienten har
psykisk sykdom og vold bestrides, og
(Johnstone og Boyle, 2018).
anerkjennelsen av at sammenhengen er
kompleks og ikke ensrettet, er utbredt.
God praksis i vår tid vektlegger forebygging av
Psykiske lidelser som sådan, også alvorlige
vold og understreker at tjenestene må følge
psykiske lidelser som schizofreni, bipolar
tilnærminger som er i tråd med
lidelse og dyp depresjon er ikke i seg selv en
folkehelsemodellen (Paterson m.fl. 1999). Det
indikator på betydelig økt risiko for voldelig
har blitt utviklet flere systematiske
tilnærminger som gjør dette, herunder Early brukes for å gjennomføre bruk av
Recognition Method, Safewards, varianter av hurtigvirkende beroligende legemidler eller
Trauma Informed Approaches, Six Core isolasjon, anbefales det at deeskalering alltid
Strategies, No Force First, CALM og Positive blir brukt samtidig (NICE, 2015). Når aggresjon
Behaviour Support (Department of Health kan forutses, anbefaler retningslinjene fra det
2015). Slike modeller vektlegger primær engelske helsedepartementet (Department of
forebygging og reduksjon av restriktiv Health and Social Care, 2014) at
intervensjon gjennom proaktiv intervensjon og krisehåndteringsplaner som benytter
alliansebygging, men kan også omfatte deeskaleringsmetoder utarbeides i samråd
sekundære intervensjonsstrategier som med pasienten. Disse planene bør være basert
deeskalering. Enkelte modeller omfatter også på refleksjoner med pasienten om mulige
tertiære intervensjonsstrategier, herunder forvarsler pasienten selv eller ansatte med god
tvangsprosedyrer og/eller retningslinjer for kjennskap til pasienten kan respondere på. Slik
debriefing. Det underliggende prinsippet som kan foretrukket egenmestring eller
gjelder, uavhengig av om det brukes en ansattintervensjon i forkant av (og ikke bare
eksplisitt modell, er minst mulig bruk av under) kriser (Fluttert, 2008) identifiseres. Det
restriktiv intervensjon (Verdens kan være nødvendig å gjøre tilpasninger etter
helseorganisasjon, 2003). Når behov i tilfeller hvor pasienten har sensoriske
primærforebygging har mislyktes og det eller nevrologiske lidelser (Austen, 2005).
observeres aggressiv atferd og spenningsnivå,
forsøkes deeskalering før man vurderer bruk I tilfeller der pasienten ikke er kjent for de
av fysisk eller mekanisk tvang, hurtigvirkende ansatte, må de støtte seg til allmenne
beroligende medikamenter eller isolasjon prinsipper for deeskalering. Forskning av Price
(NICE, 2015; Verdens helseorganisasjon, (2018) har slått fast at deeskaleringsinnsatsen
2017). ansatte beskriver, omfatter både strategier for
å støtte pasienten og hvor det umiddelbare
Deeskalering er en kompleks målet var å oppnå kontroll. Mange forfattere
samhandlingsprosess (Distasion, 1994) som har beskrevet teoretiske modeller for
omfatter mange ulike støtte- og deeskalering, herunder Paterson m.fl. (1997),
kontrollstrategier som kan brukes på ulike som beskrev en lineær prosess knyttet til
måter for å håndtere voldelig og aggressiv trinnene i et såkalt eskaleringsforløp, samt Dix
atferd (Price, 2018). Her konseptualiseres og Page (2008), som foreslo en sirkulær
deeskalering som en eksplisitt prosess. I den senere tid har Bowers (2014)
samarbeidsprosess som omfatter mange ulike foreslått en lineær prosess bestående av
verbale og ikke-verbale teknikker. Teknikkene avgrensning (trygghetsskaping), avklaring
tar sikte på å avverge vold og ved dette spiller (identifisering av pasientens
de en vesentlig rolle ved å unngå at man tyr til perspektiv/behov) og løsning (forhandling for
restriktive intervensjoner, men snarere å nå en gjensidig løsning). Bowers’ modell har
engasjerer seg behandlingsmessig i pasienten. en viss synergi med nyere dansk psykiatrisk
Ved nært forestående eller pågående kriser forskning av Berring m.fl. (2016). Intervjuer
(Berlin, 2016) engasjerer man seg med ansatte tydet på at de oppfattet «nyttig
behandlingsmessig i pasienten hvor formålet deeskalering» som en prosess. Den første
er å avverge vold. Deeskalering kan fasen innebar å lage et «trygt sted» for alle
komplementeres av mindre restriktive parter, inkludert å håndtere både fysisk
intervensjoner, som økt grad av observasjon avstand og omgivelsene. Den andre fasen
og begrensninger i kontakt med andre. Selv innebar å skape gjensidige relasjoner som
om disse intervensjonene beskrives som underbygger samarbeidsbasert
potensielt nyttige for å unngå voldelige kriser problemløsning. I denne fasen vises empati
og bruk av fysisk tvang, herunder tvang som gjennom sosial samhandling som gjenspeiler
integritet, ivaretar pasientens verdighet,
bygger tillit og unngår skam. Det ble grensesetting ble identifisert som alternativer
identifisert som potensielt nyttig å vektlegge (Price og Baker, 2012).
kreativitet i begrensningen av pasientens
forventninger, spesielt når det gjelder å unngå Price m.fl. (2018) gjennomførte
restriktive intervensjoner (Berring m.fl., 2016). semistrukturerte intervjuer med ansatte på
sykehusavdelinger, herunder tre psykiatriske
I praksis er ikke prosessen med deeskalering intensivavdelinger i Storbritannia. Funnene
nødvendigvis lineær, og de enkelte tydet på at de ansatte skilte mellom
elementene utelukker heller ikke hverandre. «ikkefysiske kontrollteknikker» og
Vellykket deeskalering forutsetter at «støtteteknikker». «Støtteteknikkene»
helsepersonell er oppmerksomme på og i representerte diskré deeskalerings ferdigheter
stand til å kontrollere hvordan de fremstår, og omfattet omformulering,
identifisere følelsesmessige sider ved problemidentifisering og -løsning,
scenarier, og da spesielt sine egne, samt distrahering, beroligelse og passiv intervensjon
andres følelser og det dynamiske forholdet (Price m.fl. 2018). «Kontrollteknikkene»
mellom følelser, tanker, valg og handlinger. omfattet instrukser, skille pasienter og bruk av
Videre vektlegges anvendelse av denne hurtigvirkende beroligende legemidler.
forståelsen for å skape trygghet og Betydningen av å vurdere og å prøve og feile
tilstrekkelig tillit slik at utforsking og for å velge hvilken kombinasjon av teknikker
problemløsning er mulig (Boland og Ross, som kan fungere best, ble også understreket
2010). Det som tilsynelatende er den (Price). Hallett og Dickens (2015) gjennomførte
umiddelbare kilden til sinne, er kanskje ikke en undersøkelse blant pleiepersonell ved hjelp
hovedårsaken. De ansatte må ha en empatisk av spørreskjema/kliniske vignetter for å
forståelse av pasientens umiddelbare undersøke hva slags deeskalering som ble
opplevelse, tidligere forhold, tidligere brukt blant klinisk ansatte innen
opplevelser, også under behandling (Cusack sikkerhetspsykiatri. De identifiserte en rekke
m.fl. 2018), og bakgrunnen for hvordan viktige ferdigheter, blant annet å gi uttrykk for
pasienten oppfatter sin verden. empati, omsorg, humor, bruk av distrahering
og ro som kjerneferdigheter (Hallett og
NICE (2015) har foreslått at én enkelt ansatt Dickens, 2015).
bør lede prosessen. Snorrason og Biering
(2018) kommenterer at den som skal prøve Deeskalering kan ses på som en fasisk prosess
deeskalering bør veiledes av den som har det med identifiserbare elementer, men også som
beste forholdet til pasienten og som har de en prosess som omfatter gitte
beste deeskaleringsferdighetene. intervensjonskomponenter, som kan være
ferdigheter som kan læres. Intervensjonene
I en ikke-systematisk gjennomgang av må alltid skreddersys til den enkelte
kvalitativ litteratur om deeskalering inkluderte pasientens behov (Price m.fl. 2018). Tabell 1
Price og Baker (2012) 11 av 94 artikler og trakk viser et sammendrag av de viktigste
deretter ut nøkkelkomponentene for ferdighetene/intervensjonene for deeskalering
deeskalering. Som også Berring (2016) som beskrevet i to autoritative retningslinjer
understreket, fremhevet de behovet for å på området.
«opptre empatisk og med respekt». De
identifiserte videre sentrale temaer som
ferdigheter hos ansatte, kjennetegn ved
vellykket deeskalering, opprettholdelse av
personlig kontroll og verbale/ikke-verbale
ferdigheter. Samarbeidsbasert problemløsning
og medfølende, ikke-konfronterende
Tabell 1 deeskalering var annerledes – de så at
deeskalering ikke bare spilte en rolle for å
Evidensbasert gjennomgang
redusere aggressiv atferd, men også for å
Muralidharan og Fentons (2006) systematiske redusere bruken av restriktive intervensjoner.
gjennomgang av litteraturen om Av 1983 artikler som innledningsvis var
kontrollstrategier innen akuttpsykiatri interessante, var det 17 randomiserte
definerte deeskalering som «ulike verbale kontrollerte undersøkelser som oppfylte
teknikker for å roe ned en person for å unngå inklusjonskriteriene. Bare to av disse
alvorlig vold». Inklusjonskriteriene omfattet undersøkelsene omfattet en komponent som
randomiserte kontrollerte forsøk med ble beskrevet som deeskalering.
ikkefarmakologiske intervensjoner som
involverte innlagte pasienter med alvorlige Den første undersøkelsen, en multimodal
psykiske lidelser som sto i fare for å skade seg intervensjon i en finsk høysikkerhetsinstitusjon
selv eller andre. Kriteriene medførte at ingen for menn, så nærmere på innføring av «seks
studier ble inkludert. Konklusjonen var at kjernestrategier» (Putkonen m.fl., 2013).
evidensgrunnlaget var utilstrekkelig og kunne Pasientdøgn med isolasjon, tvang eller
derfor ikke gi retningslinjer til praksis. romobservasjon ble redusert fra 30 til 15
prosent for intervensjonsavdelingene, mot 25
Gaynes m.fl. (2016) gjennomførte en til 19 prosent for kontrollavdelingene, der
systematisk litteraturgjennomgang og så behandlingen gikk som før, p<.001).
nærmere på strategier for å forebygge Registrerte voldelige hendelser ble redusert
aggressiv atferd. Bredere kriterier gjorde det fra 1,1 til 0,4 prosent for
mulig å inkludere studier som omfattet intervensjonsavdelingene og fra 0,1 til 0
risikovurdering, multimodale programmer, prosent for kontrollavdelingene (Putkonen
miljømessige eller gruppebaserte m.fl., 2013). Komponentene i
psykoterapeutiske intervensjoner, deeskaleringsintervensjonen ble imidlertid
medisineringsprotokoller – omfanget var ikke beskrevet i detalj.
bredere enn for ikke-farmakologiske
intervensjoner. Konseptualiseringen av
Den andre undersøkelsen så nærmere på personlige opplysninger mellom ansatte og
virkningen av et e-læringsprogram pasienter (f.eks. favorittkjæledyr og -idrett
(intervensjon) kontra tradisjonell opplæring osv.) ved hjelp av en «bli kjent med
(kontroll) i tolv avdelinger. Grunnlagsdata og hverandre»mappe som er tilgjengelig for
ni-måneders oppfølgingsdata om pasientene, 7) regelmessige pasientmøter
sykepleiernes kunnskap om en rekke temaer for å fremme og legge til rette for støtte
relatert til restriktiv intervensjon ble analysert. mellom pasienter, 8) et sett med verktøy for
Det ble ikke funnet noen forskjeller mellom distrahering og sensorisk modulering, til
gruppene på noen av variablene, og den bruk sammen med agiterte pasienter, 9)
spesifikke deeskaleringskomponenten ble ikke beroligende forklaringer til alle pasienter
etter potensielt skremmende hendelser, og
oppgitt (Kontio m.fl., 2013).
10) en utstilling med positive meldinger fra
utskrevne pasienter, om bedring og håp,
En engelsk randomisert kontrollert
ved hjelp av et utskrivningstre.
undersøkelse av 31 akuttavdelinger for voksne
Boks 1
(Bowers m.fl., 2015) undersøkte virkningen av
«Safewards», en modell som består av ti
Det er mange som forsvarer deeskalering som
identifiserte intervensjoner (se boks 1). Hver
intervensjon (DoH, 2014; NICE, 2015), det
av dem er utformet for å bidra til
finnes flere teoretiske konseptualiseringer av
konfliktreduksjon eller forbedre
prosessen (Hallet, 2017) og et mangfold av
konflikthåndteringen slik at behovet for
beskrivelser av foreslåtte kjerneferdigheter
kontroll reduseres. Undersøkelsen viste en
(Paterson og Leadbetter, 1999; Dix og Page,
betydelig reduksjon av konflikthendelser, (14,6
2008; Price og Baker, 2012; Bowers, 2014).
prosent reduksjon CI 5,4 – 23,5 % p = 0,004)
fysiske maktmidler, isolasjon og bruk av
Det gjenstår imidlertid å få
hurtigvirkende beroligende legemidler (23,6 %
forskningsresultater av høy kvalitet som viser
reduksjon CI 5,8 – 35,2 % p = 0,001). Et
at deeskalering er effektivt som intervensjon.
spesifikt deeskaleringselement utgjorde en av
Price m.fl. (2015) gjennomførte en systematisk
intervensjonene (Bowers, 2014), men dette
gjennomgang av litteraturen om effekten av å
har ikke vært gjenstand for en egen studie,
lære opp ansatte i psykiatrien i
noe som betyr at man ikke kan fastslå bidraget
deeskaleringsteknikker. Gjennomgangen
til de overordnede resultatene. En stor
omfattet 23 ukontrollerte kohortstudier, 12
australsk pre/post-studie (Hamilton m.fl.,
kontrollerte kohortstudier og 3 case-
2016) med 18 avdelinger klarte ikke å
controlstudier. Opplæring ser ut til å ha størst
gjenskape disse resultatene.
innvirkning på deeskaleringsrelatert kunnskap,
på trygghet til å håndtere aggresjon og på
Safewards-intervensjoner
resultat av deeskalering vurdert gjennom
simulering. De konkluderte med at den
1) gjensidig avtalte forventninger 2) korte generelt lave evidenskvaliteten og inkonsistens
rådgivende utalelser beskrevet som «myke
mellom funn betyr at man ikke med sikkerhet
ord» for konflikthåndtering, hengt opp på
kunne anta at opplæring i deeskalering hadde
vaktrommet og skiftet ut med noen dagers
positiv effekt. Konseptet deeskalering
mellomrom, 3) en deeskaleringsmodell som
underkjennes likevel ikke dermed automatisk,
brukes av den som er identifisert som den
beste deeskalatoren blant de ansatte, 4) ei heller behovet for opplæring eller rollen den
krav til å si noe positivt om hver enkelt spiller for reduksjon av restriktive
pasient ved vaktskifte, 5) være oppmerksom intervensjoner, men tyder på et behov for
på potensielt dårlige nyheter en pasient kan bedre forskning på dette området. Tabell 1
motta fra venner, slektninger eller ansatte, oppsummerer de viktigste intervensjonene
og gripe inn umiddelbart for å snakke som beskrives i litteraturen.
gjennom det, 6) deling av harmløse
Tabell 1 Deeskaleringsrelaterte intervensjoner.
Anbefalinger for intervensjon Nøkkelprinsippene innebærer å bruke
selvkontrollstrategier for å velge hvordan man
Hvis pasienten er kjent, bør en i samråd med fremstår, å håndterer omgivelsene (herunder
pasienten utarbeide en samarbeidsplan som bruk av andre ansatte og bruk av avgrensning
fører til individualisert støtte i henhold til av miljø) og å passe nøye på at pasientens
pasientens behov, opplevelser og preferanser verdighet ikke blir truet (Hallet og Dickens,
(DoH, 2014). For ukjente pasienter bør man 2017). Nøyaktig hvilken
følge nøkkelprinsippene. deeskaleringsintervensjon som skal iverksettes
må vurderes på grunnlag av kontinuerlig
vurdering, dynamisk refleksjon og en løpende
identifisering av pasientens behov.
Prioriteringene kan bli endret og utvikle seg i
løpet av hendelsen. Forsøk på å omformulere
pasientens opplevelse eller oppmuntre til bruk
av avslapnings- eller beroligelsesstrategier kan
endre vedkommendes emosjonelle respons,
men dersom det ikke er mulig å ta bort den
umiddelbare kilden til bekymring eller
følelsene i tilknytning til den, kan det være
nyttig å distrahere pasienten og innføre et nytt
tema. Dette kan være i pasienttilfeller der
underliggende symptomatologi er tilstede og
påvirker pasientens tanker og følelser.
Deeskalering kan innebære observerende
venting, beroligelse, forhandling,
omformulering, ikke-konfronterende
grensesetting og humor. All bruk av
deeskalering bør ledsages av empati og
medfølelse, og pasienten bør beroliges med at
han/hun er i trygghet, at de ansatte prøver å
gjøre det som er best for vedkommende, og at
begrensninger som legges på pasientens
atferd verken er vilkårlig eller ondsinnet ment.
Intervensjonens art og kombinasjonen av
spesifikke intervensjoner må alltid
individualiserers og tilpasses pasientens behov
som kan variere både underveis i en hendelse
og over tid (Price m.fl., 2018).
Litteraturhenvisninger til kapittel 5: Deeskalering
Austen JD. Adapting de-escalation techniques with deaf service users. Nursing Standard.
19(49), 41-47. 2005
Berlin J.S., ‘Collaborative De-escalation’ in (Eds) Zeller S.L., Nordstrom K., and Wilson M., The
Diagnosis and Management of Agitation, Cambridge University Press 142-155. 2017
Berring, L.L., Pedersen, L., Buus, N. Coping with violence in mental health care settings: patient
and staff member perspectives on de-escalation practices. Archives. Psychiatric. Nursing.
30:499–507. 2016
Bowers, L. A model of de-escalation: Len Bowers provides advice, based on the latest research,
on the safest way for staff to deal with conflict and aggression. Mental Health Practice. 17(9):
36-37. 2014
Bowers, L, James, K. Quirk, A. Simpson, D. and Hodsoll J. Reducing conflict and containment
rates on acute psychiatric wards: The Safewards cluster randomised controlled trial.
International Journal of Nursing Studies 52 (9), 1412-1422. 2015
Cusack FP, McAndrew S, McKeown M, Duxbury J. An integrative review exploring the physical
and psychological harm inherent in using restraint in mental health inpatient settings. Int J
Ment Health Nurs. Jan 19. doi: 10.1111/inm.12432. 2018.
Johnstone, L. & Boyle, M. with Cromby, J., Dillon, J., Harper, D., Kinderman, P., Longden, E.,
Pilgrim, D. & Read, J. (2018). The Power Threat Meaning Framework: Towards the identification
of patterns in emotional distress, unusual experiences and troubled or troubling behaviour, as
an alternative to functional psychiatric diagnosis. Leicester: British Psychological Society. 2018
Cowin, L., Davies, R., Estall, G. De-escalating aggression and violence in the mental health
setting. International Journal Mental Health Nursing. 2003;12:64
Department of Health. Positive and Proactive Care: Reducing the Need for Restrictive
Interventions. London: Department of Health; 2014.
Distasio, C.A. Violence in health care: institutional strategies to cope with the phenomenon.
Health Care Management.12:1–34. 1994.
Dix.R. , Page MJ. De-escalation. In: (Eds) Beer M.D., Pereira S.M., and Paton
C editor(s). Psychiatric Intensive Care. 2nd Edition. Cambridge, NY: Cambridge University Press,
2008.
Elbogen EB, Johnson SC. The Intricate Link Between Violence and Mental Disorder Results From
the National Epidemiologic Survey on Alcohol and Related Conditions. Arch Gen Psychiatry.
2009;66(2):152–161.
Duperouzel, H. (2008). ‘It’s OK for people to feel angry’: The exemplary management of
imminent aggression. Journal of Intellectual Disabilities, 2008; 12, 295–307.
Fazel, S., Gulati, G., Linsell, L., Geddes, J. R., & Grann, M.. Schizophrenia and Violence:
Systematic Review and Meta-Analysis. PLoS Medicine, 6(8),
2009. 10.1371/journal.pmed.1000120
Fluttert, F., Meijel, B., Webster, C., Nijman, H., Bartels, A. & Grypdonck, M. (2008). Risk
Management by Early Recognition of Warning Signs in Patients in Forensic Psychiatric Care.
Archives of Psychiatric Nursing. 22. 208-16.
Gaynes BN, Brown C, Lux LJ, Brownley K, Van Dorn R, Edlund M, Coker-Schwimmer E, Zarzar T,
Sheitman B, Palmieri Weber R, Viswanathan M, Lohr KN. Strategies To De-escalate Aggressive
Behavior in Psychiatric Patients. Comparative Effectiveness Review No. 180.
(Prepared by the RTI-UNC Evidence-based Practice Center under Contract No. 290-201500011-
I) AHRQ Publication No. 16-EHC032-EF. Rockville, MD: Agency for Healthcare Research and
Quality. 2016.
Hallett, N., Dickens, G.L. De-escalation: a survey of clinical staff in a secure mental health
inpatient service. International. Journal. Mental. Health Nursing. 2015; 24:324–333.
Hallett N, Dickens GL , De-escalation of aggressive behaviour in healthcare settings: Concept
analysis, International Journal of Nursing Studies, 2017; 75, 10-20.
Hamilton, B., Fletcher, J. Sands, N. Roper C., Elsom, S. (2016) Safewards Victorian Trial Final
Evaluation Report. Melbourne. Centre for Psychiatric Nursing
Huguelet P. and Perroud N. Is there a link between mental disorder and violence? Archives of
General Psychiatry. 67(5):540.2010.
Johnson, M. E. & Delaney, K. R. . Keeping the unit safe: The anatomy of escalation. Journal of
the American Psychiatric Nurses Association, 13, 42–52. 2007.
Kaplan S, Wheeler E. Survival skills for working with potentially violent clients. Social Casework.
64(6):339-46. 1983.
Kontio R, Pitkänen A, Joffe G, et al: eLearning course may shorten the duration of mechanical
restraint among psychiatric inpatients: a cluster-randomized trial. Nordic Journal of Psychiatry.
68:443–449, 2014
Kuivalainen S. Vehviläinen-Julkunen K. Louheranta O. Putkonen A. Repo-Tiihonen E. Tiihonen
J. (2017) De-escalation techniques used, and reasons for seclusion and restraint, in a forensic
psychiatric hospital, International Journal of Mental Health Nursing. 26(5):513-524. 2017
Lavelle M, Stewart D, James K, Richardson M, Renwick L, Brennan G, Bowers L. Predictors of
effective de-escalation in acute inpatient psychiatric settings. Journal of clinical nursing.
1;25(15-16):2180-8. 2016.
Lazare A. Shame and humiliation in the medical encounter. Arch Intern Med.1;147: 1653– 1658.
1987.
Mavandadi, V., Bieling, P., Madsen, V. Effective ingredients of verbal de-escalation: validating
an English modified version of the ‘De-Escalating Aggressive Behaviour Scale’. J. Psychiatric
Mental Health Nursing. 23:357–368. 2016
Muralidharan, S. & Fenton, M. (2006). Containment strategies for people with serious mental
illness. Cochrane Database of Systematic Reviews, (3), Article No.: CD002084. DOI:
10.1002/14651858.CD002084.pub2
National Institute of Clinical Excellence (2015). NG10 Violence and aggression: short-term
management in mental health, health and community settings. National Institute of Clinical
Excellence
National Association of State Mental Health Program Directors Six Core Strategies for Reducing
Seclusion and Restraint Use. 2006. Alexandria. National Association of State Mental Health
Program Directors.
Nau J, Dassen T, Needham I, Halfens R. The development and testing of a training course in
aggression for nursing students: a pre- and post-test study. Nurse Education Today. 29(2):196–
207. 2009
Paterson B., Leadbetter D. De-escalation in the Management of Violence of Aggression and
Violence: Towards Evidence based Practice, In (Eds) Turnbull J. and Paterson B. Aggression and
Violence: Approaches to Effective Management. 1999. Basingstoke. Macmillan.
Price, O., Baker, J. Key components of de-escalation techniques: a thematic synthesis. Int. J.
Ment. Health Nurs. 21:310–319. 2012
Price, O., Baker, J., Bee, P., Lovell, K. Learning and performance outcomes of mental health staff
training in de-escalation techniques for the management of violence and aggression. British.
Journal. Psychiatry. 206:447–455. 2015
Price, O, Baker, J Bee, P and Lovell K The support-control continuum: an investigation of staff
perspectives on factors influencing the success or failure of de-escalation techniques for the
management of violence and aggression in mental health settings. International Journal of
Nursing. 77:197-206. 2018.
Putkonen A, Kuivalainen S, Louheranta O, Repo-Tiihonen E, Ryynanen OP, Kautiainen H, et al.
Cluster-randomized controlled trial of reducing seclusion and restraint in secured care of men
with schizophrenia. Psychiatric Services. 2013; 64:850-55
Richmond, Janet S.; [navn skjult] S.; Fishkind,AB., Holloman, GH., Zeller, SL., Wilson, MP. Verbal
De-escalation of the Agitated Patient: Consensus Statement of the American Association for
Emergency Psychiatry Project BETA De-escalation Workgroup. Western Journal of Emergency
Medicine, 13(1). 2012
Richter D. (2006) Nonphysical conflict management and de-escalation. In (Eds) Richter, D. &
Whittington, R.), In Violence in Mental Health Settings: Causes, Consequences, Management
pp. 125–143. Springer, New York, NY.
Royal College of Nursing. Positive and Proactive Care : Reducing the Need for Restrictive
Interventions. London. 2016 Royal College of Nursing.
Snorrason J. and Biering P. The attributes of successful de-escalation and restraint teams
International Journal of Mental Health Nursing (2018) doi: 10.1111/inm.12493
Spencer S, Johnson P, Smith IC. De-escalation techniques for managing non-psychosis induced
aggression in adults. Cochrane Database of Systematic Reviews. Issue 7. Art. No.: CD012034.
DOI: 10.1002/14651858.CD012034.pub2. 2018
Substance Abuse and Mental Health Services Administration. SAMHSA’s Concept of Trauma
and Guidance for a Trauma-Informed Approach. HHS Publication No. (SMA) 14-4884. Rockville,
MD: Substance Abuse and Mental Health Services Administration, 2014.
Turnbull J., Aitken I., Black L., and Paterson B. Turn it around: short-term management for
aggression and anger. Journal of Psychosocial Nursing and Mental Health Services. 28, 6–
10. 1990
World Health Organisation. Mental health legislation and human rights. Geneva, World Health
Organization, 2003.
World Health Organization. Strategies to end the use of seclusion, restraint and other
coercive practices: WHO Quality Rights training to act, unite and empower for mental health
(pilot version). World Health Organization. http://www.who.int/iris/handle/10665/254809.
License: CC BY-NC-SA 3.0 IGO. 2017.
Tekst er automatisk ekstrahert fra originaldokumentet. For autoritativt innhold, se originalfilen.