Vedlegg til Digitalt opplæringsverktøy for fysiske teknikker i håndtering av aggresjon (MAP i 3D) for SIFER Nord
Fil: map-teorikapittel-3_uu.pdf
Vedlegg til anbudet Digitalt opplæringsverktøy for fysiske teknikker i håndtering av aggresjon (MAP i 3D) for SIFER Nord fra SYKEHUSINNKJØP HF.
Kapittel 3
Voldsforebygging
Læringsmål:
Deltakeren skal i slutten av denne undervisningen:
1. Kjenne til sentrale voldsforebyggende faktorer innen psykisk helsevern; statiske
faktorer, organisatoriske faktorer, individuelle og relasjonelle faktorer
2. Kjenne til begrepene makt og avmakt
3. Ha kunnskap om sårbarhet og sårbarhetsområder
4. Ha kunnskap om tidlig identifikasjon av forvarsler
5. Kunne anvende kliniske innfallsvinkler i å jobbe med forvarsler og
sårbarhetsområder
Del 1: Teoretisk og empirisk bakgrunn
Voldsforebygging
Av Frans Fluttert, PhD, [navn skjult], Msc, [navn skjult] PhD, Jacob Hvidhjelm
PhD lydforhold, kamera, rømningssikkerhet
og lovverk.
Innledning 2. Organisatoriske faktorer: Ledelse,
Voldsatferd utført av personer med psykisk «rett person på rett plass», rutiner,
lidelse er en utfordring innen psykisk verdier og kunnskap.
helsevern over hele verden (Gates, 2004; 3. Individuelle faktorer: Egenskaper ved
Kuehn, 2010; Llor-Esteban, Sánchez- individet som bidrar til å forebygge
Muñoz, Ruiz-Hernández, & voldsadferd. Herunder også relasjon
JiménezBarbero, 2016). Voldsforebygging og samspill mellom mennesker
er derfor et viktig tema innenfor fagfeltet 4. Dynamiske faktorer: Risiko faktorer
og har vært det i mange år (Fluttert et al, som har potensiale å endre seg. Det
2008). Voldsforebygging kan forsås på kan for eksempel være at pasienten
ulike måter og inneha forskjellige får innsikt i egen voldsdynamikk (for
perspektiver: eksempel egne sårbarhetsområder og
1. Statiske faktorer: Rammer, bygninger, forvarsler), bedring i aktive psykotiske
areal, skallsikring, alarmer, rom, lys,
symptomer eller økt grad av (Department of Health, 2005;
behandlingssamarbeid. Paterson et al., 2004). Eksempel på
når risiko for vold øker kan være når
Strukturert klinisk voldsrisikovurdering blir pasienten viser forvarsler på voldelig
brukt for å danne seg en forståelse og eller aggressiv atferd (Fluttert et. al
samlet bilde av pasientens voldsdynamikk. 2008, 2010).
Denne forståelsen kan gi grunnlag for å • Tertiærforebygging er de tiltak som
etablere voldsrisikohåndteringsstrategier. iverksettes for å redusere
Disse strategiene er intervensjoner og konsekvensen av voldsatferd
tiltak, med hensikt å forebygge eller (Paterson et al., 2004). Det vil si de
redusere sannsynligheten for vold tiltak som iverksettes i en situasjon
(Douglas et. al, 2013). hvor pasienten er voldelig. Eksempel
på slike tiltak kan være skånsom fysisk
Risiko og vekst prinsippene En intervensjon for å hindre skade på
innfallsvinkel til voldsforebyggende arbeid pasienten, andre personer og
er prinsippene risiko og vekst. omgivelsene.
Risikoprinsippet ivaretar kunnskap om den
individuelle pasientens risiko for Voldsforebygging kan betraktes fra et
voldsutøvelse og hvilken grad av folkehelseperspektiv der både overgriper,
oppfølging pasienten trenger for å offer og kontekst anerkjennes. I kontekst
forebygge eller redusere sannsynligheten inngår miljøet, den lokale kulturen og de
for nye hendelser. Vekstprinsippet er involverte personenes holdninger,
kunnskap om vekstområder, mestring og overbevisninger og ferdigheter (Satcher,
beskyttende faktorer som kan være 1995). Man må stille de grunnleggende
grunnlag for å etablere tiltak. Tiltakene er spørsmålene: Hvor starter
ofte avgjørende for at pasienten skal voldsproblemet? Hvordan kan vi forhindre
etablere pro-sosiale ferdigheter, mening at dette skjer i utgangspunktet? Basert på
og selvutvikling. (Hentet fra VIVO II folkehelseperspektivet brukes en trinnvis
forelesning med S Bjørkly). modell i forhold til problemløsning og
tilfriskning. I denne tilnærmingen ligger
Eksempel på modeller for hvert av trinnene til grunn for det neste.
voldsforebygging psykisk helsevern Mange mennesker, organisasjoner og
Verdens Helseorganisasjon (WHO) systemer er involvert i alle trinnene
definerer voldsforebyggende arbeid på underveis og vi kan se på det som et
følgende måte: forebyggende stafettlag. Praktikere som
“Means to stop acts of interpersonal violence arbeider med forebygging vil vanligvis
from occurring by intervening to eliminate or «overta stafettpinnen» i det fjerde trinnet,
reduce the underlying risk factors and shore up men et godt samlet resultat avhenger av
protective factors, or to reduce the recurrence alle lagkameratene og hvordan de gjør det
of further violence and its ill effects” (Sethi et
på sine etapper. Modellen består av
al., 2004, s.7).
følgende trinn:
Første trinn: Problemet defineres. Dette
WHO-modellen er bygd opp i tre nivåer:
omfatter en systematisk innsamling av
• Primærforebygging som betyr at man opplysninger for å fastslå «hvem», «hva»,
gjennomfører forebyggende tiltak før «hvor», «når» og «hvordan».
vold oppstår (Paterson et al., 2004). Opplysningene samles vanligvis inn fra
• Sekundærforebygging er tidlig mange ulike kilder, for eksempel
intervensjon basert på kartlegging og sykehusjournaler, barnevernsjournaler og
observasjon av risiko for vold politirapporter. Opplysninger kan også
samles inn ved å snakke med personen reduksjon av tvangsmiddelbruk og kom
som vurderes, nærmeste pårørende og frem til Six Core Strategy. De seks
nettverk. kjernestrategiene for å redusere isolasjon
Andre trinn: Årsakene til volden utforskes. og tvangsmiddelbruk utviklet av US
Det undersøkes hvorfor enkelte personer National Association of State Mental
eller miljøer opplever og utøver vold, Health Program Directors
mens andre ikke gjør det. Strukturert (Huckshorn, 2005), er følgende: 1) ledelse
klinisk risikovurdering brukes til å 2) bruk av data som grunnlag for praksis,
identifisere faktorer som øker 3) personalutvikling, 4) metoder og
voldsrisikoen (risikofaktorer) og hvilke verktøy å kvalitetssikre og redusere bruk
faktorer som reduserer risiko og bidra til av tvangsmidler, 5) brukermedvirkning og
en vellykket 6) debriefing. De fem første er basert på
rehabilitering(beskyttelsesfaktorer). primære eller sekundære
Tredje trinn: Forebyggingsstrategier forebyggingsprinsipper med fokus på
utarbeides og utprøves. Fjerde trinn: utvikling av organisasjonen.
Informasjon om strategiene som viser seg Gjennomføringen av disse strategiene har
effektive i tredje trinn formidles og vist seg å redusere ikke bare episodene
gjennomføres. Opplæring og faglig støtte med tvangsmiddelbruk, men også konflikt
tilbys ofte for å veilede praktikere i generelt. Dette tyder på at det å utvikle
gjennomføring av strategiene eller organisasjonen spiller en viktig rolle i
programmene. Selv om dette regnes som voldsforebygging (Azeem m.fl., 2011;
det siste trinnet i folkehelsemodellen, Hardy m.fl., 2005; Wale m.fl., 2011). I
betyr ikke det at prosessen er ferdig. Det Danmark har Jesper Bak oversatt Six Core
gjennomføres ytterligere vurderinger og Strategies og tilpasset den til lokale
evaluering for å sikre at alle forhold (med tillatelse fra
komponentene i strategien er tilpasset det opphavspersonene). Det primære formålet
aktuelle miljøet og har den ønskede i Danmark er å bruke disse strategiene til å
voldsforebyggende effekten (Mercy m.fl., redusere bruk av tvangsmidler. Selv om Six
1993). Core Strategies er definert inn som bidrag
for å redusere tvangsmiddelbruk, så vil det
I Storbritannia består Safewards-modellen være relevant å nevne i denne
(Bowers m.fl., 2014) av 10 tiltak som har sammenhengen da forholdet mellom
som mål å redusere konflikt og voldsatferd og tvangsmiddelbruk ofte
kontrolltiltak på en avdeling basert på henger tett sammen innen psykisk
primære og sekundære forebyggende helsevern.
tiltak. De første resultatene fra et
clusterrandomisert forsøk tyder på at Voldsforebygging og -håndtering i
gjennomføringen av disse intervensjonene psykiatrisk helsevern er en problemstilling
i stor grad reduserer både konflikt og som ikke bør overlates til enkeltpersoner i
kontrolltiltak. Til tross for at dette tyder på personalet, men må håndteres av
at primære og sekundære forebyggende organisasjonens øverste ledelse i tillegg til
tiltak effektivt reduserer vold og aggresjon, mellomlederne (Farrell og Cubit, 2005;
har mye av forskningen på dette emnet Paterson m.fl. 2005).
fokusert på tertiære
forebyggingsstrategier, særlig isolasjon og
tvangsmiddelbruk (Happell og Harrow,
2010; Hui m.fl., 2013; Nelstrop m.fl., 2006; Voldsforebyggende strategier ved hjelp
Stubbs m.fl., 2009). [navn skjult] av interaksjonsbaserte tiltak Vold og
studerte faktorer som kunne bidra til aggresjon innen psykisk helsevern er en
stor utfordring for både ansatte og 2008). Begrepet «early recognition», tidlig
pasienter. Det er derfor svært viktig at gjenkjenning, er basert på hypotesen om
personalet utvikler forebyggende at en pasients forverring av atferd i retning
strategier for interaksjon med pasienter av aggresjon er særegen og kan ansees
som representerer en voldsrisiko. I som en «signatur». Forvarsler til aggresjon
forskningen er det økt fokus på kan defineres som endringer i en pasients
individuelle faktorer som forløpere til atferd, tanker, persepsjon og/eller følelser
aggresjon (Allen, Andersen og Buchman, som utløser aggressiv atferd (Fluttert m.fl.,
2018; Bjørkly, 2004; Brugman m.fl., 2016; 2008; van Meijel
Daffern og Howells, 2009; Dermott m.fl., m.fl., 2003). Forvarslene kan enten være
2008; Dolan m.fl., 2008; Fielenbach m.fl., interne, som (bare) pasienten selv
2018, Nicholls m.fl., 2009; de Vries m.fl., oppfatter, eller eksterne, som også kan
2016). Ved at personalet får innsikt i observeres av andre. Forvarslene
pasientenes forvarsler til utviklingen av representerer en sammenhengende
aggresjon, kan man utvikle helhet fra tidlig i forverringsprosessen
risikohåndteringsstrategier (Baby, Gail og (f.eks. økt mistenksomhet) til fasen der
Swain, 2018; Duxbury, 2005; Mason, forverringen kan ende i aggresjon (f.eks.
2009; Martin, 2006; Meehan, McIntosh og økt sinne). Forvarslene inntreffer vanligvis
Bergen, 2006; Fluttert m.fl. 2008, de Vries som en del av en sekvens med forvarsler
m.fl., 2018). Til tross for at det er som til sammen tyder på at aggressiv
nødvendig med strategier for atferd er nært forestående. I ERM
risikohåndtering, er disse vanskelig fokuseres det særlig på individuelle
tilgjengelige (Eidhammer et al. 2014, forvarsler hos den enkelte pasient. Disse
Fluttert et al. 2008, Daffern og Howell, er ofte særegne for den enkelte og
2009). Et steg mot bedre håndtering av omfatter også indre opplevelser og
pasientens aggresjon kan være å utvikle livserfaring. Alle pasienter har en
strategier for felles innsats fra fagpersoner forverringsprosess med en individuell
innen psykisk helsevern og pasienter ved å profil.
1) gjenkjenne individuelle forvarsler og på
den måten 2) bedre pasientens evne til å ERM ble utviklet for å skape en effektiv
mestre de tidlige stadiene av aggressive intervensjon for å forebygge aggressive
atferden (Fluttert m.fl., 2008). En vesentlig hendelser (Fluttert m.fl., 2010). Det mest
hindring i gjeldende kliniske praksis er at karakteristiske ved denne
det knapt finnes metoder eller verktøy risikohåndteringsmetoden er fokuset på
som pasienter og personal kan bruke i en forvarsler på aggresjon. ERMretningslinjen
felles innsats for å vurdere de mest veileder oppmerksomheten til
relevante forvarslene på aggresjon og få kompetente helsepersonell slik at de kan
pasientene involvert i disse strategiene observere og identifisere forvarslene i
(Eidhammer m.fl., 2014). daglig klinisk praksis. I tillegg bidrar
ERMmetoden til å hjelpe pasienten og
Early Recognition Method (ERM) personalet til å få en felles forståelse av
Ved rekonstruksjon av risikoen for aggresjon og hvordan denne
forverringsprosessen mot vold eller bør håndteres for akkurat denne
aggresjon kan det identifiseres faktorer pasienten. I ERM-planen beskrives
som forklarer hvorfor forverringen forvarslene i tre nivåer: 1. Pasienten er
inntreffer (Bulten, 2009; Fluttert m.fl., stabil. 2. Forvarsel er moderat til stede. 3.
2008). Særlig er forvarsler til aggresjon Forvarsel er mer alvorlig til stede. Når
viktige for å forstå hvordan aggresjon forvarslene observeres, kan forebyggende
starter og utvikler seg (Fluttert m.fl., tiltak iverksettes for å stabilisere atferden.
ERM legger vekt på at beskrivelse og komme tilbake til baseline. Det er altså
utforskingen av forvarslene gjøres sammen absolutt nødvendig å ha fokus på
med pasienten. Pasientens objektive pasientens atferd i den tidlige fasen av
atferd er vanligvis ganske enkel å oppfatte atferdsendringene/forvarslene. Pasientens
– for eksempel en pasient som roper og atferd domineres da ikke helt av
skriker kan vise klart at han er sint. Kilden symptomer eller stress, og pasienten kan i
til mannens sinne kan imidlertid være hvert fall til en viss grad fortsatt delta i
vanskeligere å skjønne: Hvorfor roper han? tilfriskningsinnsatsen og derved komme
Hvorfor er han så sint? Hva tenker han? tilbake til baseline-atferd og stabilitet med
For å kunne oppdage forvarslene tidlig er begrenset innsats.
det viktig å rette mye oppmerksomhet
mot gjenkjenning og utforsking av de Progresjonsstiger Progresjonsstiger er en
subjektive faktorene som ligger til grunn samhandlingsstrategi hvor målet er å sikre
for pasientens sinne. Videre fokuserer en trinnvis utvikling i forhold til definerte
ERM på å styrke pasientens ferdigheter i problemområder. Man kan bruke
egenmestring og derved evne til å progresjonsstiger på en rekke ulike
gjenkjenne egne forvarsler, slik det områder, men det er vanlig å dele inn i
fremgår av figur 1. vekst relaterte stiger og risiko relaterte
Symptom
og / eller
er
Vold stiger. En pasient kan for eksempel arbeide
Stress
Sene orvarsler
f med sinnemestring, mestring av
Tidligeforvarsler
Fysisk
håndtering
voldsutløsende psykotiske symptomer og
Stabil
Kriseforebyggende
intervensj
on
-
sosial ferdighetstrening samtidig. Denne
tidlig
intervensjon
allsidigheten lar miljøterapeuter og
Tid
pasienter arbeide innenfor to innbyrdes
forbundne metoder for risikohåndtering:
Fig. 1. Tilbakefallsprosessen risikoreduksjon og personlig utvikling
(Eidhammer, Fluttert og Bjørkly, 2014). Et
Figur 2 viser baseline til atferd som stabil, vesentlig kjennetegn ved progresjonsstiger
ikke-voldelig og ganske forutsigbar. Når er det doble søkelyset på personlig
pasientene opplever lav grad av stress, utvikling og egenmestring av vold og
klarer de vanligvis å mestre tilbakefall eller voldsforebygging. (les mer om
konfrontasjoner. De klarer også å bidra til å progresjonsstiger i Bjørkly, 2004).
gjøre det som skal til for å forbli stabile.
Når stressnivået øker, er det imidlertid Kartlegging av forvarsler ved bruk av
mulig at ytterligere mestring bare kan skje sjekklister
med andres hjelp (f.eks. fagfolk og
personer i det sosiale nettverket), og Forensic Early Signs of Aggression
intervensjon i denne fasen av Inventory (FESAI)
atferdsendringen ser ut til å ha avgjørende FESAI ble utviklet innenfor rammene av
betydning for behandlingen. Når ERM for å gi pasienter og personalet en
forvarsler observeres og strukturert metode for samarbeid om
intervensjonsstrategier dermed kan settes vurderingen av forvarsler på aggresjon
inn for å dempe risiko for aggresjon, kan (Fluttert m.fl., 2011, 2013). FESAI-studien
også pasientens balanse gjenopprettes. ble gjennomført ved å studere 167
Dersom det ikke settes inn tiltak eller det ERMplaner og 3678 forvarsler. Resultatet
eventuelt ikke er mulig å sette inn tiltak, er er FESAI som inneholder 45 ledd i 15
det sannsynlig at krise og vold oppstår. hovedkategorier, blant annet: Endringer i
Under slike omstendigheter kan det ta daglige aktiviteter, Sosial isolasjon,
lang tid og kreve betydelig klinisk innsats å Redusert sosial kontakt, Kognitive
forandringer, Grenseløshet og impulsivitet, mulige situasjoner som aggressive
og Irrasjonelle tanker eller oppfattelser. hendelser kan inntreffe. For å løse dette
FESAI er ikke ment å være en fullstendig problemet har vi lagt til en ekstra kategori,
liste og vi kan ikke være sikre på om FESAI Andre forvarsler.
er tilstrekkelig for alle pasienter i alle
Brøset Violence Checklist (BVC) gjennomsnittlig overensstemmelse på 90,3 %
Utvikling av BVC (Linaker & Busch-Iversen, 1995).
Brøset Violence Checklist (BVC) er utviklet i
Norge på bakgrunn av det empiriske arbeidet Forskning på BVC
av Linaker og Busch-Iversen (Linaker & Som oppfølging på Linaker og Busch-
BuschIversen, 1995) på ”Regional Iversens sitt arbeid utførte Almvik et.al
Sikkerhetsavdeling Brøset i Trondheim”. flere undersøkelser i Norge som hadde til
Linaker og Busch-Iversen hadde en antakelse formål å utvikle og teste BVC. Det er blitt
om at det måtte være mulig å identifisere utviklet et registreringsskjema, samt en
forvarsler forut for voldelige episoder. De manual som beskriver tidligere forskning
gjennomgikk journaler for 92 pasienter som av de seks adferdsmønstrene og den
var innlagt ved en av norges praktiske bruken av redskapet (Almvik &
sikkerhetsavdelinger i perioden fra 1988-1993, Woods, 1998).
og fant frem til episoder hvor fysisk vold hadde
funnet sted. Inklusjonskritere var at episoden Undersøkelser av BVC har vurdert
skulle være så alvorlig at pasientene hadde redskapets evne til å forutse voldelige
blitt beltefiksert. I alt ble det identifisert 48 episoder ovenfor medpasienter og
episoder utført av 32 pasienter, som oppfylte personale (C. Abderhalden et al., 2004;
kriteriene. 16 av pasientene var involvert i to Almvik, Woods, & Rasmussen, 2000), samt
episoder hver. Alle sykepleienotatene gjennom om innføring av BVC medfører reduksjon i
de fem årene ble også gjennomgått på antallet aggressive episoder (C
bestemte kontrolldatoer (2 uker før og tre uker Abderhalden et al., 2008; van de Sande et
den inkluderte voldelige episdeon) for oversikt al., 2011).
over symptomer og atferd. En rekke
adferdsmønstre ble identifisert og anvendt i en Almvik et al. (Almvik et al., 2000)
logistisk regresjonsmodell. Tilsteldeværelse og gjennomførte en undersøkelse av bruken
fravær av vold ble anvendt som en avhengig av BVC på fire akuttavdelinger på fire
variabel, mens de forskjellige typer adferd sykehus i Norge. I løpet av
utgjorde de uavhengige variablene. Seks undersøkelsesperioden ble det innlagt 109
adferdstyper viste seg å være sterke pasienter (52 menn og 57 kvinner). 12
prediktorer for en voldelig episode: Forvirring, pasienter var involvert i voldelige
irritabilitet, støyende atferd, verbale trusler, hendelser (4 menn og 8 kvinner). I alt
fysiske trusler og angrep på gjenstander. I kun inngikk 33 voldelige hendelser i
ca. 15% av de voldelige episodene som undersøkelsen.
oppstod i undersøkelsesperioden, var det Resultatene viste en sensitivitet på 63% og
ingen registreringer av noen av de en spesifisitet på 92%. Abderhalden et al.
ovenstående atferdsmønstrene forut for (C. Abderhalden et al., 2004) utførte en
episoder, og i over halvparten av episodene lignende undersøkelse på seks
var det observert mer enn ett av akuttavdelinger ved tre forskjellige sykehus
adferdsmønstrene. Undersøkelsen omfattet i Sveits. I løpet av undersøkelsesperioden
også interrater reliabilitetstest, som viste at ble det innlagt 219 pasienter (133 menn
alle de seks adferdsmønstre ble observert med og 86 kvinner). 10 pasienter var involvert i
høy interrater overensstemmelse med en alvorlige hendelser (7 menn og 3 kvinner).
I alt var det 14 voldelige hendelser i
undersøkelsesperioden. Resultaterne viste aggressive episoder, 64 % på angrep og 60 %
en sensitivitet på 64 % og en spesifisitet på reduksjon i tilfeller av tvangsbruk (C
94 %. Undersøkelsene indikerer derav, at Abderhalden et al., 2008).
BVC kan brukes til å tydeliggjøre hvilke
pasienter som innenfor det kommende Van de Sande et al. (van de Sande et al., 2011)
døgn vil kunne ha en voldelig adferd. undersøkte i hvilken grad BVC kunne brukes til
å redusere antallet av aggressive episoder,
Hvidhjelm et al. (Hvidhjelm, Sestoft, isolasjon av pasienter1 og tid tilbrakt i
Skovgaard, & Bue Bjorner, 2014) undersøkte isolasjon. Denne cluster-randomiserte
sensitivitet og spesifisitet av BVC på seks undersøkelsen ble foretatt på fire psykiatriske
rettspsykiatriske avdelinger. Gjennom to år ble akuttavdelinger, hvorav 2 var i
156 pasienter (150 menn og 6 kvinner) vurdert intervensjonsgruppen og 2 i kontrollgruppen.
ved hjelp av BVC. Undersøkelsen viste en Undersøkelsen fant en signifikant reduksjon i
sensitivitet på 0,656 og en spesifisitet på 0,997 risikoen for aggressive episoder i
for prediksjon av aggressive episoder. intervensjonsgruppen sammenlignet med
kontrollgruppen (relativ risiko reduksjon (RRR)
Abderhalden et al. (C Abderhalden et al., 2008) – 68 %, P < 0,0001) og i andelen av pasienter
utførte et cluster-randomisert forsøk med 14 som viste aggressiv adferd (RRR = -50 %, P <
psykiatiske akuttavdelinger. 9 avdelinger ble 0,05). Undersøkelsen fant videre en reduksjon
randomisert til enten kontroll- (5 avdelinger) på 45 % på varighet pasientene var isolert (van
eller intervensjonsgruppen (4 avdelinger). Fem de Sande et al., 2011).
avdelinger ønsket å benytte BVC utenom
randomiseringen. Intervensjonen innebar bruk Hvidhjelm et al. (Hvidhjelm et al., 2016)
av en modifisert utgave av BVC, kalt BVC-CH. undersøktesom både Abderhalden et al. (C
Formålet med undersøkelsen var å teste om Abderhalden et al., 2008) og Van de Sande et
systematisk bruk av BVC-CH kunne redusere al (van de Sande et al., 2011) i hvor høy grad
forekomsten av vold og bruk av tvang BVC kunne medvirke til nedbringelse av
(tvangsmedisinering, isolering og aggressive episoder på psykiatriske avdelinger.
beltefiksering). Resultatet av undersøkelsen Undersøkelsen fant ikke en signifikant effekt
viste en reduksjon i alvorlige episoder på 41 %, ved implementering av BVC. Om enn
en reduksjon i angrep på 42 % og en reduksjon insignifikant, var den estimerte effekten av
i forekomst av tvangsbruk på 27 % på implementeringen gav BVC en reduksjon i
intervensjons-avdelingene. På aggressive hendelser på 45% (OR = 0,55 med
kontrollavdelingene var reduksjonen i 95% CI = 0,21-1,43).
alvorlige, aggressive episoder på 15 %, i
angrep på 7 %, mens det var en økning i Klinisk bruk av BVC
forekomst av tvangsbruk på 10 %. De Som tidligere beskrevet skåres pasienten på
avdelingene, som før randomiseringen, ønsket følgende seks variabler: forvirring, irritabilitet,
å iverksette bruk av BVC-CH, oppnådde en støyende adferd, verbale trusler, fysiske trusler
reduksjon på henholdsvis 52 % på alvorlige, og angrep på gjenstander (Almvik & Woods,
1
I Holland anvendes isolering av patienter på
samme måte som mekanisk tvangs anvendes i
Danmark.
1998). Disse variablene defineres nærmere i
tabell 1.
Tabell 1. Definisjon av variablene på BVC
Hver variabel gir en skåre på 1 hvis adferden adferd. Hvis den vanlige adferden forsterkes,
er tilstede og 0 dersom adferden ikke er skåres det 1. I tilfeller hvor en har pasienter
tilstede. Skårene legges sammen til sist. som ikke har forutgående kjennskap til eller
Dersom personalet kjenner pasienten fra en som er nylig innlagt, vurderes og observeres
tidligere innleggelse, eller pasienten har vært det som vanlig og skåres på skjemaet deretter,
innlagt lenge så lenge at det er mulig å hvorvidt adferden er tilstede eller ikke.
vurdere om pasientens adferd er vanlig Standard retningslinjer til fortolkning av
forekommende, skal skjemaet skåres kun som BVCskåre er følgende: Ved en samlet skåre på
avvik fra vanlig adferd. Det kan f.eks være at 0 er det en lav risiko for aggressiv atferd, ved
pasienten vanligvis kommer med verbale en samlet skåre på 1-2 er det en moderat
trusler og at det er en del av pasientens risiko for aggressiv adferd,og ved en samlet
normaladferd. Dersom dette er tilfelle, gis det skåre på over 2 er det en høy risiko for
en skåre på 0 i feltet for den nevnte type aggressiv adferd (Almvik & Woods, 1998).
Litteraturhenvisninger til kapittel 3: Voldsforebygging
Bak J, Hvidhjelm J (2017) Trauma Informed Care – næste skridt mod en positiv psykiatrikultur
der forebygger tvang. Psykiatrisk Sygepleje, 3. udgave, 24. årgang
Betgem P. (2000). Werkstress en burnout bij verpleegkundigen in de psychiatrie; Een
onderzoek naar de invloed van persoonlijke factoren en organisatiekenmerken. (Work stress
and burnout in psychiatric nurses; A study of the influences of personal factors and
organizational characteristics). Nijmegen University Press, Nijmegen.
Birchwood, M. (2000) The critical period for early intervention. In: Birchwood, M., Fowler, D.,
& Jackson, C.. Early intervention in psychosis. Chichester: J. Wiley & Sons.
Bjørkly S (2004) Risk management in transition between forensic institutions and the
community: a literature review and an introduction to a milieu treatment approach.
International Journal of Forensic Mental Health 3, 67–75.
Bjørkly, S. & Havik O.E. (2003). TCO Symptoms as Markers of Violence in a Sample of Severely
Violent Psychiatric Inpatients. International Journal of Forensic Mental Health. Vol.2, No.1,
8797.
Bjørkly, S. (2004). Violent patients’ warning signals and indications of coping failure as criteria
for specific risk management strategies: An introduction to the SAFE project. Issues in Forensic
Psychology, 5, 114 – 126.
Bowers, L., Brennan, G., Flood, C., Lipang, M., Olapado, P. (2006). Preliminary outcomes to
reduce conflicts and containment on acute Psychiatric Wards: City Nurses. Journal of
Psychiatric and Mental Health Nursing, 13, 165-172.
Bowers L, James K, Quirk A, Simpson A, Stewart D, Hodsoll J. (2015) Reducing conflict and
containment rates on acute psychiatric wards: The Safewards cluster randomised controlled
trial. Int J Nurs Stud;52(9):1412-22.
Bulten E., Nijman H., Van der Staak C. (2009). Measuring criminal thinking styles: The construct
validity and utility of the PICTS in a Dutch prison sample. Legal and Criminological Law. 14,
3549.
McDermott, B., Quanbeck, C., Busse, D., Yastro, K. & Scott, Ch. (2008). The Accuracy of Risk
Assessment Instruments in the Prediction if Impulsive versus Predatory Aggression. Behavioral
Science and the Law. 26: 759-777.
Daffern M., Mayer M.M. & Martin T. (2004) Environment contributors to aggression in two
forensic psychiatric hospitals. International Journal of Forensic Mental Health 3, 105–114.
Daffern, M. & Howells, K. (2009). The Function of Aggression in Personality Disordered
Patients. Journal of Interpersonal Violence. 24, 586.
Decaire, M., Bedard, M., Riendeau, J., Forrest, R. (2006). Canadian Journal Nursing Research,
38 (3), 68-80.
Dickinson. T., & Wright, K. (2008). Stress and burnout in forensic mental health nursing: a
literature review. British Journal Nursing, 17 (2), 82-7
Dolan. M., Fullam, R., Logan C. & Davies, G. (2008). The Violence Risk Scale Second Edition
(VRS-2) as a predictor of institutional violence in a British forensic inpatient sample. Psychiatry
Research, 158 (2008) 55–65
Doyle, M. & Dolan, M. (2006). Evaluating the Validity of Anger Regulation Problems,
Interpersonal Style, and Disturbed Mental State for Predicting Inpatient Violence. Behavioral
Science and the Law. 24: 783-798.
Drake, R. & Deecan, P. (2009). Shared Decision Making is an Ethical Imperative. Psychiatric
Services, 60 (8), 1007.
Duxbury, J., & Whittington, R. (2005). Causes and management of patient aggression and
aggression: staff and patient perspectives. Journal of Advanced Nursing, 50(5), 469-478.
Fluttert, F.A.J., Meijel. B. Van, Webster, C., Nijman, H., Bartels, A. & Grypdonck, M. (2008). Risk
management by early recognition of warning signs in forensic psychiatric patients. Archives of
Psychiatric Nursing Vol.22, No.4 (August), 208-216.
Fluttert, F., Meijel, B. Van, Nijman, H., Bjorkly, S. & Grypdonck, M. (2010a). Detached-concern
of Forensic Mental Health Nurses in Therapeutic Relationships with Patients. The application
of the Early Recognition Method related to detached-concern. Archives of Psychiatric Nursing.
Fluttert, F., Meijel, B. Van, Nijman, H., Bjorkly, S. & Grypdonck, M. (2010b). Preventing
aggressive incidents and seclusions in forensic care by means of the ‘Early Recognition
Method’. Journal Clinical Nursing, 19, 1529-1537
Fluttert F., B. Van Meijel, S., M. Van Leeuwen, Bjørkly, H. Nijman, M. Grypdonck
(eingereicht). The development of the Forensic Early warning Signs of Aggression lnventory
[FESAI]: Preliminary findings.Towards a better management of inpatient aggression.
Freeman, D, Garety, P., Kuiper, E., Fowler, D., Bebbington, P. & Dunn, G. (2007). Acting on
persecutory delusions: The importance of safety seeking. Behaviour Research and Therapy. 45:
89-99.
Gauthier, k., Furr, M., Mathias, Ch., Marsh-Richard, D. and Dougherty, D (2009). Differentiating
impulsive and premeditated aggression: self and informant perspectives among adolescents
with personality pathology. Journal of Personality Disorders, 23(1), 76-84 Goethals K., Fabri V.,
Buitelaar J., Van Marle H. (2007). Temporal Relationship Between Psychotic Disorder and
Criminal Offence: Review of the Literature and File Review Study. International Journal of
Forensic Mental Health, Vol.6 No.2, 153-168.
Green, B., Schramm, T.M., Chiu, K., McVie, N., & Hay S. (2009) Violence severity and psychosis.
International Journal of Forensic Mental Health, 8, 33-40
Hiday, V.A. (1997). Understanding the connection between mental illness and violence.
International Journal of Law and Psychiatry, 20 , 399-417
Hildebrand, M., de Ruiter, C. & Nijman, H.L.I. (2004). PCL-R psychopathy predicts disruptive
behavior among male offenders in a Dutch forensic psychiatric hospital. Journal of
Interpersonal Violence, 19, 13-29.
[navn skjult] (2006) Six course strategies for reducing seclusion and restraint use
Tilgjengelig fra:
Https://www.nasmhpd.org/sites/default/files/Consolidated%20Six%20Core%20Strategies%2
0Document.pdf
Jonker, E., Goossens, P., Steenhuis, I., & N. Oud (2008). Patients aggression in clinical psychiatry:
perceptions of mental health nurses. Journal of Psychiatry and Mental Health Nursing, 15, 492-
499.
Kettles, A.M. (2004). A concept analysis of forensic risk. Journal of Psychiatric and Mental
Health Nursing, 11, 484-493
Koekkoek, B., Meijel Van B. & Hutschemaekers, G. (2006). “Difficult Patients” in Mental Health
Care: AS Review. Psychiatric Services, 57: 795-802.
Lavrud, C., Nonstad, K. & Palmstierna, T. (2009). Occurence of post traumatic stress symptoms
and their relationship to professional quality of life (ProQol) in nursing staff at a forensic
psychiatric security unit: a cros-sectional study. Health and Quality of Life Outcomes, 7,31
Lewis, D.M. (2002). Responding to a violent incident: physical restraint or anger management
as therapeutic interventions. Journal of Psychiatry and Mental Health Nursing, 9, 57-63
Link, B.G., Stueve, A., & Phelan, J. (1998). Psychotic symptoms and violent behaviours: probing
the components of threat/control-override symptoms. Social Psychiatry Psychiatric
Epidemiology, 33, S55-S60
Marle Van (2002). The Dutch Entrustment Act (TBS). Its Principles and Innovations.
International Journal of Forensic Mental Health, 1(1), 83-92.
Martin, T. (2001). Something special: forensic psychiatric nursing. Journal of Psychiatric and
Mental Health Nursing, 8, 25-32.
Martin T. & Daffern M. (2006). Clinician perceptions of safety and confidence to manage
inpatient aggression in a forensic setting. Journal of Psychiatry and Mental Health Nursing,
13, 90-99.
Maslach, C., Schaufeli, W., Leiter, M. (2001). Job Burnout. Annual Review Psychology, 52,
397422
Mason T, Coyle D, Lovell A. (2008). Forensic psychiatric nursing: skills and competencies: II
clinical aspects. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing. 15, 131-139.
Mason, Y., King, L. & Dulson, J. (2009). Binary construct analysis of forensic psychiatric nursing
in the UK: High, medium and low security services. International Journal of Mental Health
Nursing, 18, 216-224
Meehan, T., McIntosh, W., & Bergen, H. (2006). Aggressive behaviour in the high-secure
forensic setting: the perceptions of patients. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing,
13, 19-25.
Meijel, B van, Gaag, M. v.d, Kahn, R.S., & Grypdonck, M. (2003). Relapse prevention in
patients with schizophrenia. Archives of Psychiatric Nursing, 17(3):117-25.
Mercy, J., et. al. (1993). Public Health Policy for Preventing Violence. Health Affairs. 12(4),
729.
Nicholls, T., Brink, J., Greaves, C., Lussier, P., & Verdun-Jones, S. (2009). Forensic psychiatric
inpatients and aggression: An exploration of incidence, prevalence, severity, and interventions
by gender. International Journal of Law and Psychiatry. 32: 23-30.
Polit, D. F., & Beck, C. T. (2004). Nusing Research: Principles and Methods (7 ed.). Philadelphia:
Lippincott Williams & Wilkins.
Rask, M., & Brunt, D. (2006). Verbal and social interactions in Swedish forensic psychiatric
nursing care as perceived by the patients and nurses. International Journal of Mental Health
Nursing, 15, 100-110
Skeem, J.L., Schubert, C., Odgers, C., Mulvey, E.P., Gardner, W., & Lidz, C. (2006). Psychiatric
symptoms and community violence among high-risk patients: A test of the relationship at the
weekly level. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 74, 967-979.
Stringer, B., Van Meijel, B., Vree de, W. & Bijl van der J. (2008) User involvement in mental
health care: the role of nurses. A literature review, Journal of Psychiatric and Mental Health
Nursing, 2008, 15, 678–683.
Surisa, A., Lind, L., Emmetta, G., Bormanc, P., Kashner, M. and Barratt, E. (2004). Measures of
aggressive behavior: Overview of clinical and research instruments. Aggression and Violent
Behavior, 9, 165-227.
Whittington, R. (2002). Attitude towards patient aggression amongst mental health nurses in
the ‘zero’ tolerance era: associations with burnout and length of experience. Journal of Clinical
Nursing, 11,6, 819-825.
Litteraturhenvisninger til kapittel 3 - BVC
Abderhalden, C., Needham, I., Dassen, T., Halfens, R., Haug, H.-J., & Fischer, J. E. (2008).
Structured risk assessment and violence in acute psychiatric wards: randomised controlled
trial. British Journal of Psychiatry, 193(1), 44-50. doi:10.1192/bjp.bp.107.045534
Abderhalden, C., Needham, I., Miserez, B., Almvik, R., Dassen, T., Haug, H.-J., & Fischer, J. E.
(2004). Predicting inpatient violence in acute psychiatric wards using the Brøset-
ViolenceChecklist: a multicentre prospective cohort study. Journal of Psychiatric and Mental
Health Nursing, 11(4), 422-427. doi:10.1111/j.1365-2850.2004.00733.x
Almvik, R., & Woods, P. (1998). The Brøset Violence Checklist (BVC) and the prediction of
inpatient violence: Some preliminary results. Psychiatric Care, 5(6), 208-211.
Almvik, R., Woods, P., & Rasmussen, K. (2000). The Brøset Violence Checklist: Sensitivity,
specificity, and intertater Reliability. Journal of Interpersonal Violence, 15(12), 1284.
doi:10.1177/088626000015012003
Hvidhjelm, J., Sestoft, D., Skovgaard, L. T., & Bue Bjorner, J. (2014). Sensitivity and specificity
of the Brøset Violence Checklist as predictor of violence in forensic psychiatry. Nord J
Psychiatry. doi:10.3109/08039488.2014.880942
Hvidhjelm, J., Sestoft, D., Skovgaard, L. T., Rasmussen, K., Almvik, R., & Bue Bjorner, J. J. I. i.
m. h. n. (2016). Aggression in psychiatric wards: effect of the use of a structured risk
assessment. 37(12), 960-967.
Linaker, O. M., & Busch-Iversen, H. (1995). Predictors of imminent violence in psychiatric
inpatients. Acta Psychiatrica Scandinavica, 92(4), 250-254.
van de Sande, R., Nijman, H. L., Noorthoorn, E. O., Wierdsma, A. I., Hellendoorn, E., van der
Staak, C., & Mulder, C. L. (2011). Aggression and seclusion on acute psychiatric wards: effect of
short-term risk assessment. British Journal of Psychiatry, 199(6), 473-478.
doi:10.1192/bjp.bp.111.095141
Tekst er automatisk ekstrahert fra originaldokumentet. For autoritativt innhold, se originalfilen.